Maskulinitetsstudier

vondt hver gang vi skulle gjøre noe som var tungt’
(Jente)
«så måtte 90 % fullføre den mila for at vi skulle få
noe som helst poeng…siden vi er 41, så måtte 37 av
oss fullføre. Og da måtte vi ha med to bårer for å
bære to jenter…og det ble ganske tungt.. det.. de
løper jo kanskje alle, … men alle de hadde vondt en
plass ja.. så, de kunne ikke løpe…vi må jo bare drite
i det og så fullføre for å få poengene… når vi jogger
i et nesten gå-tempo, så begynner noen jenter å
klage på at det går for fort og ikke holder det
minste tempoet der, så klarer vi det ikke innenfor
tidskravet. Hva gjør du da, når du egentlig må
speede opp og jentene vil sakke ned Så da.. det
gikk jo veldig bra til slutt da.’ (Gutt)
Som man ser, er dette en historie som blir fortalt i
mange varianter. Det er uklart om det er en eller
flere jenter som ikke klarer distansen, det er uklart
om den eller de som måtte bæres var skadet eller
ei. Noen har gitt jenta et ironisk økenavn. Noen ser
ut til å ha mer eller mindre førstehåndskjennskap
til hva som skjedde, andre har hørt historien fra
andre. Noen mener at historien ble som den ble
mye fordi en av troppsjefene skulle «vinne for
enhver pris». Uansett hva som er kjernen i denne
historien har den alle ingrediensene til en
«snakkis» eller vandrehistorie, og den ser ut til å ha
hatt betydning for forståelsen av kjønn, fysikk og
motivasjon på avdelingen.
For flere av guttene var negative til jentenes kvalifikasjoner
og prestasjoner, og delte jentene inn i
ulike kategorier av mer eller mindre fysisk og psykisk
sterke og svake: De som klager, Bærums- og
byjentene og hypokonderne på den ene siden. I en
annen klasse var de som var like sterke som gutta,
de som ikke ga seg selv om de var fysisk svakere,
osv. Men gjennomgående var det skildringene av
de jentene som ikke holdt mål som tok størst plass.
Her er det hypokondere og byjenter som får sitt
pass påskrevet:
’ Det er jo enkelte jenter her som jeg hvert fall ville
sagt er hypokondere. De bor jo på saniteten….Det
er mange… det er det guttene snakker litt om,
hvert fall på rommet vårt da, at de skjønner.. de
går på sanitet hvis de har litt vondt i magen eller
litt.. knekt en negl, eller uansett hva så sier de det
til befal at de er så skadet, da kan de ikke bli med
på… hvis vi skal ha trening da, springe 3000 meter
og sånne ting, så «nei, jeg kan ikke bli med for jeg
har brukket fingeren». Det er mange som drar den
syns jeg…Det er jenter på troppen vår som bruker å
gjøre. (gutter også)…i mindre grad ja…Det er
mulig at det er bare det(fordi de er så synlige) som
gjør det, men man legger merke til at det er mange
som er det hvert fall. Jeg tror det er veldig variert i
forhold til hvordan folk er vant til presset fra før av.
Hvis du er vant til å presse deg litt, så går du ikke
på saniteten for sånne filleting. Men hvis de liksom
er fin byjente fra Bergen som kommer hit, så er det
litt lettere å gå…. hvert fall folk fra byen.. du merker
veldig godt folk som ikke er vant til å presse på
samme måte da. som ikke er vant til å være i naturen,
som ikke er vant til å gjøre sånne ting og tang.
De har lettere for å snike seg unna det andre..
En annen gutt har merket seg en «vestkantjente»,
men også at folk kan motiveres:
’Du må få folk til å slutte.. tenke på noe annet enn
at de har det jævlig eller.. de må hele tiden tenke
positivt og tenke at det er bare to km igjen for
eksempel. Det er positiv tanke i den forstand. Du
må finne sånn små ting som kan oppmuntre folk.
Ha en liten sjokoladebit til de eller altså.. bare sånn
småting….det har jeg opplevd. Veldig på feltuka. vi
hadde en i teltet som var veldig sutrete, veldig.. slet
veldig. Vestkantjente. Som aldri har hatt harde kår
og aldri har vært med på sånt sant Og jeg skjønner
det dritgodt og hun (ble syk) og var helt fra seg
sant. Og det eneste som hjelper er å snakke med
dem. Altså hun.. hun var helt lost stakkar. Hun
mistet sekken sin tre ganger i løpet av de siste to
timene vi var der oppe sant. Og det er ganske svær
sekk. Det er ganske vanskelig å miste den. Men
altså, det er mange som blir helt fjerne. Som blir så
ute av forstand at de skjønner ikke helt hva de gjør.
De vil hjem sant, orker ikke mer. Du går rundt og
hater og det er utrolig viktig å snu det. Og da går
du bort og knekker av den siste sjokoladebiten du
har. Så gir du den til dem, så sier du bare hold deg
oppe litt til for om en liten stund sitter du på bussen
på vei hjem sant. Og jeg ser at det bare snur
med en gang.
Antatte unnasluntrere er en annen kategori:
’…det er sånn at det oppstår skader i løse lufta som
gjør at de ikke kan delta på for eksempel løping av
3000 meter eller forskjellige fysiske styrker, eller at
de hele tida skal snike seg unna, men det er helt
klart et mindretall. Hvis det hadde vært ni jenter i
troppen så er det kanskje ei eller to det angår, men
man legger fort merke til det når resten av jentene
klarer det. Og, jeg ser ikke samme snikinga fra
guttenes side. Heller at en gjør det en kan, og det
er ikke alle som er like godt trent. Og de tar det for
© Oxford Research AS 59