Maskulinitetsstudier

meg. Og det betyr jo at jeg gjør meg selv veldig
tilgjengelig. Tenker at hvis noen i min organisasjon
tenker at dette er kanskje lurt at sjefen vet om, så
er det antakelig det. Så da skal de ikke bruke tid på
å lure på det, da kan de heller komme så kan jeg si
ja eller nei. Og det tror jeg kanskje er.. det er hvert
fall min greie. Viktig for meg å være tilgjengelig. Og
som jeg også sa her tidligere. At jeg har aldri brydd
meg om hvilken grad folk har. Jeg er opptatt av at
når jeg gir oppgaver og oppdrag at da følger de
tjenesteveien og de organisasjonsmåtene vi har i
forhold til ideer og diskusjoner og forslag. Så er
ikke jeg opptatt av hvilken grad folk har eller hvilken
jobb de har. Hvis de har noe lurt å komme
med, så syns jeg det er vel så viktig som hvilken
grad de har og hvor de jobber.
Soldatene har selvfølgelig flest oppfatninger av de
som er tettest på dem, det vil si troppsledelsen og
lagførerne. Også her kommer det mange gode
skussmål. Et stadig tilbakevendende tema er balansen
mellom disiplin, skriking og kjefting på den
ene siden, og en mer avslappet kompis-stil når
dagens øvelse er over. En tillitsvalgt beskriver det
slik:
’ Dette med varsko. At hygiene er viktig og klærne
skal vaskes og sånne ting. Det er derfor de er
streng i starten for at de rutinene skal settes. Og så
etter hvert som du går under utdanning så blir jo
befalet mykere og mykere. Hvert fall sånn jeg har
opplevd det. Og befalet her er veldig flinke på det,
og det er sånn det bryter på når det.. når man er
ute på øvelse og skal ut å gå, så er det kjempeseriøs,
og streng og skikkelig. Og så når man har
komet i telt og sånn, så er det mer laid back og da
kan man tulle litt og kødde litt og sånne ting da.
Jeg syns det er en veldig.. det er klart at av og til
hater man du jo trynet på sersjantene, men.. jeg
syns det er en god måte å gjøre sånne ting på da,
for å få inn de rutinene som jeg har snakket om.
I forhold til vårt prosjekt om mannskulturer, tror vi
at ledelsen gjør en del kloke valg i forhold til å
signalisere tidlig at trakassering og mobbing ikke
blir tålt. Dette ser ut til å ha hatt gjennomslag tvers
gjennom befalskorpset i avdelingen. Selv om en
troppsleder påpeker at det er vanskelig å se for seg
at man skal få til en fullstendig holdningsendring
hos enkelte:
’Nå er jo det her veldig vanskelig, for den arenaen
vi snakker om nå det er den arenaen som vi ikke
styrer. Det er den arenaen som går utenfor arbeidsplassen.
Den går i teltet, den går når man står
alene ute i skogen eller når man er ferdig på jobb,
på rom. Og i hvor stor grad kan man styre at gutter
er som de er eller jenter er som de er fra de kommer
inn hit til de drar herfra om kun noen måneder
Hvor mye kan man styre en dialog der man
ikke selv er tilstede Så det tror jeg nok er veldig,
veldig vanskelig. Jeg er veldig usikker på hvilke
tiltak jeg som troppssjef kan iverksette for å endre
18 år med adferd som enten gutt eller jente.’
Vi skal siden se i case nummer to at det blir veldig
tydelig når ledelsen ikke har oversikt over hva som
utvikler seg av kulturer blant soldatene og befalet.
Ledelsen er opptatt av å gi jentene passe mye eller
lite oppmerksomhet som jenter. De jentene som
skal inn blir i forkant oppringt av erfarne jenter og
tillitsvalgte, som vi har hørt. Videre er det en egen
jentebriefing i starten, men deretter skal kjønnsforskjellene
ikke få mer plass enn de fortjener.
Andre kompetanser og roller er viktigere.
Oppsummering av case 1
Hæravdelingen i nord er et case som byr på mange
positive inntrykk ut fra vårt ståsted. Stedet ser ut
til å få inn rekrutter som har et noenlunde realistisk
bilde av hva tjenesten kan by på, i den grad
man kan ha det når man ikke har vært i militæret
før. Rekruttene virker motiverte og selekterte ut
fra motivasjon og til dels fysikk. De kommer rett fra
videregående skole og en russetid der flere har
opplevd en seksualisert og alkoholisert kultur. Det
ser imidlertid ikke ut som denne kulturelle «bagasjen»
får dominere livet som rekrutt, snarere virker
det som man relativt hurtig nullstiller slike erfaringer
i møte med et nytt sosialt system med tydelige
krav og en bratt læringskurve.
Livet på fellesrommene skildres stort sett i svært
positive ordelag. De skaper bedre relasjoner mellom
kjønnene enn det mange har opplevd i skolen,
og også en bedre situasjon enn det vi seinere finner
i enkjønnete rom (case 2). Fellesrommene ser
ut til å «avkjønne» relasjonen mellom gutter og
jenter, relasjonen blir mer som den i en søskenflokk.
Sammen med uniformeringen bidrar fellesrommene
til å redusere kjønnsforskjellene og også
de sosiale forskjellene. Vi finner heller ikke de
mange konfliktene mellom jenter med forskjellige
ambisjoner for tjenesten som det vi fant i case nr
2. Dette kan skyldes forskjeller i seleksjon, men
også fellesrommene som i mindre grad gir rom for
slike kontroverser.
© Oxford Research AS 55