Maskulinitetsstudier

Vi fikk historien når vi under intervjuet spurte
hvordan hun trivdes med fellesrom. Hun svarte at
hun var mest sammen med de gutta som bodde
over gangen.
Gutta på rommet hun bodde på hadde hun lite til
felles med - de ’var sånne ”pumpegutter” som hele
tiden skulle tøffe seg og var mest opptatt av kropp,
muskler og krig, fortalte hun. En av dem (han som
tidligere hadde forsøkt å sjekke henne opp) oppførte
seg som leder og de andre bare diltet etter.
En dag hun hadde mensen og tok en tampong fra
skuffen sin la leder-gutten merke til det. Han henvendte
seg seinere på dagen til de andre gutta og
sa med høy stemme: ”Ikke rart at hu er sur, hu har
jo mensen”. Jenta valgte, etter å ha tenkt en del
fram og tilbake, å ikke rapportere saken, men fortalte
det til en av gutta over gangen. Han tok affære
og gikk til et høyere befal med saken. Mobberen
ble innkalt til befalet og dagen etter fortalte han til
”sine gutter” at det var en hore som hadde sladret
på ham. «Offeret» var en av de jentene som var i
toppskiktet – i godt humør, tøff, pen og grei - og
minst like fysisk sterk som gutta.
Det hører med til historien at vi traff denne jenta
igjen på en av de mindre utestasjonene i forbindelse
med den tredje intervjurunden, og der var den
”pumpegutten” også plassert. Hun fortalte at han
hadde bedret seg og at hun kunne snakke med
ham - også på to-mannshånd – men at han forandret
seg når de var flere sammen. Etter intervjuet
ble vi invitert på lunsj sammen med befalet og de
menige. Vi ville ta et bilde av de to jentene på
stasjonen – da ble den samme gutten veldig høylytt
og mente at hvis vi skulle ta bilde av denne
jenta, da måtte det bli på kjøkkenet. Underforstått
- det var der hun hørte hjemme. Under måltidet
oppførte han seg underlig. blandet seg inn i samtalen
hun hadde med en annen jente – og kom med
påstander om at hun var en person som alltid
overdrev. Vi forskere var fremmede for ham, men
det virket ikke som det hemmet ham. Han prøvde
å få med seg de andre, men denne gangen var det,
så vidt vi kunne observere, ingen av de andre gutta
som bet på. Hun håndterte situasjonen ved å henvende
seg til oss og si: ’Der ser dere hvordan han
er’.
På den aktuelle stasjonen var det rundt 25 menn
og to kvinner som i flere måneder levde sammen,
isolert fra nærmeste sivilisasjon. Den unge mannen
hadde tidligere fått refs for utilbørlig oppførsel,
men ikke denne gangen. Vi var forbauset over at
han ble plassert sammen med den kvinnen han
tidligere hadde trakassert. Vi fikk ikke klarhet i om
det var en uoppmerksomhet fra en ledelse som vi
ellers oppfattet som allestedsnærværende, eller
om man faktisk ønsket å ha dem sammen for på
den måten å nøytralisere hendelsen.
Kort oppsummert fant vi i denne avdelingen et
viktig eksempel på hvordan en negativ mannskultur
kan ytre seg, hvordan saken ble tatt opp og
hvordan ledelsen håndterte den. Vi opplever saken
som interessant og viktig på mange måter. For det
første fordi den viser en form for seksualiserende
maskulinitet der kvinners atferd og rollevalg løpende
settes inn i en seksualisert kontekst. Samtidig
viser den et eksempel på solidarisk maskulinitet,
der mannlige medsoldater «rykker ut» for å få
slutt på en atferd som de ikke ønsker der de har sin
verneplikt. Til slutt ser vi at en tydelig ledelse får
satt tingene på plass. En interessant observasjon er
at vi hører om denne hendelsen fra mange informanter,
den har helt klart blitt en «snakkis». Samtidig
er det ikke så store avvik i hvordan saken
omtales. Er det slik at når dette er blitt en sak, og
den er resolutt behandlet av ledelsen, så forebygger
man at saken får sin egen dynamikk i form av
variable fortolkninger
I dette caset fikk vi i grunnen «bare» ett tydelig
tilfelle av negative mannskultur slik vi definerer
den, og et samtidig bilde av en positiv, motreagerende
mannskultur. Vi tror selvfølgelig ikke vi har
sett alt og vært overalt, men vi har hatt mange
ører og øyne til å observere med. Kan det være slik
at mannskulturene blir mindre viktige fordi det er
så mye annet å interessere seg for Er det slik at
det viktige sosiale livet blir levd under utfordrende
tjenesteformer der disiplin og mestring er i fokus
Er det slik at det spennende sosiale livet som utfolder
seg på fellesrommene og stasjonen er langt
viktigere enn å kødde og fleipe Vi har fått mange
historier om gleden ved å mestre:
Mestring og disiplin
Under intervjuene får vi selvfølgelig mange fortellinger
om slit, mas og disiplin. Vi får høre masse om
en historie der noen hadde glemt å låse skapene
der de oppbevarte våpnene sine, og hvordan det
medførte en solid kollektiv avstraffelse. Vi skal på
ingen måte underslå at mange er sure over det de
oppfatter som hersing. Men vi er like slått av alle
de historiene vi får om å overvinne utfordringene
og kjenne på mestringen. En jente som vil ha mer
press og disiplinering forteller:
52 © Oxford Research AS