Maskulinitetsstudier

Så hovedinntrykket av det som skjer i guttekulturen
nordpå, er at de fleste gutta er støttende overfor
de jentene de er sammen med i laget, troppen
eller på rommet. Noen gutter er veldig opptatt av
sine egne fysiske fortrinn og motsatt lite nådige
mot det de oppfatter som jenter som ikke duger.
Et annet fenomen er «guttepraten». Den kommer
ofte i to former: For det første er det mye humor,
og tidvis av den nedlatende sorten. For det andre
kan mye handle om seksualitet. En tillitsvalgt forteller
om en jente som har opplevd utsagn av typen:
” kan du gå ned å hente vann. Nei forresten, da
kommer du ikke tilbake før i morgen”.
Den aktuelle jenta opplevde dette og andre utsagn
som krenkende og gikk videre med det, mens den
tillitsvalgte mente dette var innenfor grensene.
Mange jenter er opptatt av hva man må tåle, og en
kvinnelig tillitsvalgt forteller:
’Jeg hører jo fra jentene at det er hele tiden sånn
småkommentarer. Men det er ingen som har tatt
det opp med meg som tillitsvalgt….Det er vanskelig
å finne den balansen. Det er ikke alle som klarer å
si i fra heller. Og det.. folk som er litt mer nærtagende
og det er ting som man må finne seg i’
En annen tillitsvalgt mener guttehumoren til dels
kommer fra sersjantene og sprer seg videre derfra:
’ … det er stort sett preget av guttehumor blant
sersjantene. Hvis noe ikke er bra er det, «kuk i salaten»
for eksempel liksom.. det er på det nivået og
hvis det er sånne holdninger, så blir ikke de noe
endret, og så de (menige) begynner å bruke det de
også…
En kvinnelig tillitsvalgt sier at dette er noe guttene
har med seg i bagasjen fra livet hjemme og på
videregående:
’… man skal si i fra tror jeg. Eller så.. det er jo ikke
forventet at en gutt som kommer rett fra videregående
skal vite alt om hva som er greit og hva som
ikke er greit liksom. Vi må forvente, ikke nødvendigvis
som du sier at vi på en måte bare godtar det.
Men vi kan ikke forvente at alle vet hvordan de
behandler oss med respekt liksom. Hvis du skjønner
hva jeg mener Og da må man si i fra. Og da er det
for så vidt greit som regel.
Presten har opplevd noen få befal som har en
humor som er på kanten – og tidvis over. Han synes
dette er et vanskelig tema å forholde seg til, en
balansegang:
”Ja. Og da er det sånn en del litt sånn unødvendige
spøker. Som kommer. Men det er ikke alle som
skjønner at disse er unødvendige. For dette må jo
folk tåle. Og det at de ikke skjønner at det er unødvendig
gjør også at det er vanskelig å gjøre noe
med det. (…) Over hvor mange streker må en trå
før en på en måte kan ta det opp og si at det her er
et problem. Før jeg kan lage en sak av det, og si at
her har vi et problem med et befal, som ikke klarer
å skjønne.”
I sum er det altså en oppfatning av at mannskulturen
i avdelingen nordpå innehar en del «forventede
trekk» av typen humor på kanten, erting av de
som ikke henger med (som tidvis også rammer
«trege gutter»), men at det stort sett er innenfor
rammene av det som «må tåles». Men av og til går
noen over streken, og skaper en situasjon som
bringer opp diskusjonen om hva man skal tåle og
ikke tåle, skillet mellom gutter som støtter jentene
og ikke osv.:
Seksualiserende maskulinitet
I hæravdelingen nordpå fant vi et veldig tydelig
eksempel på det vi har kalt seksualiserende maskulinitet.
Kort fortalt er dette en form for maskulinitet
der jentene fortolkes og behandles i lys av å
være representanter fra det motsatte kjønn og
som seksualobjekter. De er primært noen man vil
eller ikke vil sjekke opp. Det er derfor viktig å understreke
at de fleste har opplevd helt andre relasjoner,
slik vi blant annet har vist over.
Det var bare én virkelig ubehagelig episode vi fikk
høre om og den kom i den første intervjurunden.
Episoden startet allerede under den kvinnelige
informantens første dag i Forsvaret. I denne mottaksavdelingen
som lå et annet sted i landet, og
hvor de bare var noen timer før de ble fløyet nordover,
møtte hun en mannlig medsoldat som forsøkte
å sjekke henne opp. Men som hun sa, viste
hun tydelig, men vennlig, at hun ikke var interessert.
Når hun litt senere ble videresendt til ’vår’
avdeling i nord og installert på fellesrommet sammen
med én kvinnelig og seks mannlige soldater,
dukket denne gutten opp, og vi fikk høre hvordan
han sammen med de andre mannlige romkameratene
forsøkte å ødelegge jentas omdømme. Dette
er et eksempel på det man i veiledningen for Forsvaret
om seksuell trakassering vil kalle «verbal»
trakassering.
© Oxford Research AS 51