Maskulinitetsstudier

Men man så at det var ikke noe poeng i å ha det,
fordi den ryggsekken den veier like mye den, om du
er mann eller kvinne. Så det må jo heller være en
funksjonell seleksjon, tenker jeg. Det er jenter som
er like sterke som oss gutta, og kan gå like langt,
men det er kanskje ikke majoriteten. Man skaper i
alle fall grobunn for litt gnisninger hvis man skal
kvotere inn personell som da ikke i utgangspunktet
har de fysiske forutsetningene for å løse oppgaven.’
Fysikk er også et sentralt tema når vi snakker med
flere av de kvinnelige informantene, og seleksjon
på fysikk kan ofte gi ubehagelige og ubønnhørlige
følger for den som ikke når opp:
’Det er så mye fokus på det fysiske, og det å prestere
– holde ut og å være beinhard… Jenter er jo ikke
sånn. Skal forsvaret ha jenter som ikke er menn så
må de fokusere på helt andre ting. Da må de ta inn
de vestkant-jentene der, og som er veldig kvinnelige
kanskje.. og som er veldig feminine, som har
andre meninger, andre holdepunkt.. har et annet
ståsted enn vi som er litt mere mandige, ikke sant…
Og det ser jo jeg at Forsvaret mister. Hun slutta jo
tvert – hun ble jo fryst ut… Prøvde ikke en gang å
fortsette i Forsvaret etterpå.. Så vi mister alle de
jentene som er jenter.»
En av kvinnene fortalte hvordan hennes fysikk var
så bra at hun ble akseptert – en av gutta. Men hun
var ikke en av jentene:
’Jeg gjorde det nokså bra, og ble likt av guttene –
og det var jo veldig viktig.. og jeg var venn med
alle, hadde ikke noen uvenner. Jeg ble godkjent av
guttene fordi at jeg var så sterk. Jeg var sånn at jeg
kunne bære sekken min selv, og jeg kunne bære
samband i tillegg og.. jeg kunne gå mange mil uten
å syte.. Jeg var aldri den som sinket laget. For jeg
fikk så beinhard psyke, av en eller annen grunn…
Og jeg skulle liksom vise at jeg var én av gutta, ikke
sant… Det var to andre jenter óg, som vi gikk med
da, men jeg var veldig opptatt av å være med guttene…
Jeg brydde meg ikke så mye om de (jentene)
– fordi at de var… som jeg syntes på den tiden - litt
mer stusselige enn meg… og sinka gjerne laget litt
når vi var på feltøvelser, og… var liksom ikke så
beinharde som meg, da.. Og da følte jeg at jeg
følte meg mest hjemme hos guttene – det var viktig
for meg å være én av dem»
Hva slags kompetanse
Det fysiske er overdrevet og uttrykk for en innsnevret
kompetansetenkning, sier en av kvinnene.
Men helt uten fysiske krav kan man ikke være:
”Det er ikke mye marsj i skogen med tunge sekker
og sånn. Det er klart det finnes, men det er jo alle
mulige andre måter å gjøre framrykking på enn
disse lange ukesmarsjene altså. Det er et annet
Forsvar, sånn at det alltid skal lande på en fysisk
debatt. Det er ikke alltid det er heldig. Det kan
hende det er det, særlig innenfor spesialjegere, og
deres spesielle ting, men de fyker også rundt i moderne
kjøretøyer, men deres operasjoner skal jeg
ikke uttrykke meg så veldig om, for det vet jeg ikke
så mye om heller, men jeg tror at det er et etterslep,
sånn vedheng, at det er den fysiske kraften
som er det altoverskyggende viktige. Jeg tror ikke
på det i dag. Det gjør jeg ikke. At du må et visst
grunnlag, det er jeg enig i. Du må ha en viss fysikk,
og det er visse krav til befal hvert år, at du skal ha
en viss helse og fysikk, men at det skal være svaret
på kompetanse som Forsvaret trenger i dag, det
tror jeg på ingen måte.”
Hun får følge av en annen og yngre kvinne som
ikke opplever de daglige fysiske kravene i Forsvaret
som særlig krevende. Det var veldig fokus på det
da hun var 19 år og gikk på befalsskolen, men nå er
det ganske så annerledes:
«- De forstår ikke det, for alle som jeg sier til at jeg
jobber i forsvaret, de sier «å herregud er ikke det
jævlig hardt» (…) synes det er ganske ‘slækt’ jeg,
jeg sitter på kontor hver dag nå.»
En av kvinnene mener at fokuset på de fysiske
kravene og alt man skal tåle, er noe som kjennetegner
en mannsdominert institusjon:
’Det sitter i veggene … På veldig mange måter.
Kanskje ikke sånn eksplisitt, men det har noe med
konkurransementalitet, dette med å vise seg frem
og verdien av det fysiske… Og mange vil nok si at –
ja, det er for å på en måte tåle ting – og det er helt
riktig det – altså det fysiske er en slags sånn måte å
tåle dette å utsette sin egne behov, tåle smerte,
ikke sant. Tåle å sette seg selv til side - er man
veldig opptatt av på Krigsskolen. Men det ligger
noe sånn litt maskulint i det også, ikke sant, denne
idrettskonkurransen… som gutta er mer opptatt
av.’
© Oxford Research AS 25