merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune

Lovgrunnlag og andre forutsetninger del 1.
begge parter har, er nødvendig grunnlag for et godt samarbeid. Tidlig kontakt med
grunneier gir som regel et godt og fruktbart samarbeid til beste for alle parter.
Ved kanalisering av ferdselen gjennom tilrettelegging og merking kan man unngå
sårbare områder og redusere interessekonflikter.
Valg av traseer er en avgjørende fase i arbeidet. Det er her de fleste hensyn og
interesseavveininger gjøres. Samarbeid, kunnskap, erfaring og sunn fornuft er
viktige stikkord for dette arbeidet. Det er viktig å utvikle en samlet plan for lengre
strekninger eller større områder. Gamle ferdselsårer byr ofte på fine kultur- og
naturopplevelser, og mye taler for at våre forfedre var vel så flinke som oss til å finne
frem til de mest hensiktsmessige traseene.
Alle disse momentene og interesseavveininger er nærmere omtalt og konkretisert
i håndboka. Vi gjentar oppfordringen til alle om å legge denne håndboka til grunn
for arbeid med tilrettelegging og merking av turstier, turveier og kystleder.
Bedre tilgjengelighet
På alle samfunnsområder kommer det nå retningslinjer om universell utforming.
Dette gjelder også i friluftsområder og langs ferdselsårer i skog og mark og på fjellet.
Naturens topografi gjør at universell utforming ofte er umulig uten å redusere
naturkvalitetene, men der det er naturlig og mulig bør stier og løyper, på en enkel
og naturvennlig måte tilrettelegges for så mange som mulig. I den sammenhengen
er det blant annet viktig å tenke på trasévalg, ryddebredde- og høyde, behovet for
enkle stubber eller steiner til å hvile seg på i bratt terreng og bruk av merkefarge.
Rød-grønn fargeblind er den mest vanlige formen for fargeblindhet, og gjør det
vanskelig å skille rødt og grønt fra brun-grått, spesielt i gråvær. Om lag 10% av
mennene og 1% av kvinnene er fargeblinde. Egenskapen er arvelig, slik at for familiemedlemmer
på tur, kan dette utgjøre et reelt problem å finne rødmerker.
Universell utforming defineres i temarapport fra Miljøverndepartementet november 2007 slik:
«Universell utforming – Begrepsavklaring» Universell utforming er utforming av produkter og
omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten
behov for tilpasning og en spesiell utforming.
I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fastslås det en plikt til å sikre universell utforming så
langt det ikke medfører uforholdsmessig byrde. Dette gjelder blant annet kostnader, virksomhetens
økonomi, tilretteleggingens effekt, offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn – og
listen er ikke en uttømmende angivelse. Loven er gjeldende fra 1. januar 2009.
Kulturminner
Kulturminner og kulturmiljøer og det disse kan fortelle er viktig for forståelsen og
opplevelsen av landskapet, historien og stedene langs turrutene.
Arbeid med turruter kan berøre kulturminner. Alle arkeologiske kulturminner fra
før 1537, byggverk fra før 1650 og samiske kulturminner som er eldre enn 100
år, er automatisk fredet, dvs. at de er fredet ved lov (kulturminneloven). Også nyere
kulturminner kan være fredet eller verneverdige.
Bare en del av de arkeologiske kulturminnene er registrert hittil. Uten et øvet øye er
det samtidig svært lett å skade slike kulturminner.
Å skade eller å fjerne kulturminner vurderes som miljøkriminalitet og er straffbart.
Dette gjelder både kjente og ukjente kulturminner.
Det finnes to store nasjonale databaser over kulturminner:
› ASKELADDEN omfatter alle registrerte kulturminner fredet etter kulturminneloven,
og listeførte kirker oppført mellom 1650 og 1850.
› Nasjonalt Bygningsregister (GAB/SEFRAK). Her er det registrert mange
byggverk som er verneverdige uten å være fredet. Dette gjelder verneverdige
byggverk fra før 1900 (fra før 1945 i Finnmark og Nord-Troms).
Kulturminneetater er Fylkeskommunene og Sametinget med sine distriktskontorer.
Disse gir hjelp og nærmere opplysninger om kjente kulturminner i et område, og
også om det kan finnes kulturminner som ennå ikke er registrert. Også kommunene
har tilgang til databasene, og kan formidle kontakt til kulturminneetatene i
fylkeskommunene og Sametinget.
Verneområder
Ulike verneformer
Vern av natur er blant annet forankret i naturvernloven. Naturreservat er den
strengeste formen for områdevern og opprettes for å ta vare på urørt, egenartet
eller spesiell natur. De fleste naturreservater er mindre områder som er opprettet
gjennom tematiske verneplaner, f.eks. verneplaner for barskog, myr, sjøfugl og
våtmark. Nasjonalparker opprettes bl.a. for å ta vare på og sikre for almenhetens
bruk av større urørte eller vakre naturområder. Jotunheimen nasjonalpark og Rago
nasjonalpark er slike områder. Nasjonalparker ligger hovedsakelig på statsgrunn.
10 Merkehåndbok Merkehåndbok 11