merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune

Innledning
I denne håndboka forutsetter vi at turrutene skal tilrettelegges med standard som
en sti, dvs. at vegetasjon fjernes, samt at det bygges nødvendige klopper, bruer, gjerdeklyvere
og lignende. Boka gir felles retningslinjer og praktiske råd for arbeidet.
Bruken av disse må imidlertid tilpasses forholdene i det enkelte tilfelle. For den som
ønsker mer informasjon og bakgrunnskunnskap, viser vi til litteraturlisten bak i boka.
I en del tilfeller ønsker en å tilrettelegge turrute med standard som turvei. Det
innebærer at grunnen opparbeides i minst 1,5 m bredde og som regel at traseen
gruses. Opparbeiding av turveier er langt mer omfattende tiltak enn tilrettelegging
av stier. Det setter dermed andre krav til planlegging, grunneieravtaler og gjennomføring
av arbeidet. Arbeidet med turveier omtales ikke nærmere i denne håndboka.
For informasjon, kontakt kommunen.
Ulike faser
Enten en skal tilrettelegge nye kystleder, vinterruter eller turstier langs kysten, i
skogen eller på fjellet, er fremgangsmåten i prinsippet den samme.
Fasene i arbeidet kan deles inn i:
› Grovplanlegging av traseen – se del 2
› Detaljplanlegging – se del 2
› Godkjenning og tillatelser – se del 2
› Praktisk arbeid; tilrettelegging og merking – se del 3
› Vedlikehold og nedlegging av ruter – se del 4
Tilrettelegging og merking av stier og andre ferdselsårer er en viktig del av friluftslivsarbeidet.
Enkelt og med små kostnader stimulerer en gjennom dette til tradisjonelt
friluftsliv med stor verdi for trivsel og helse. Turer i skog og mark gir natur- og
kulturopplevelser som gir grunnlag for forståelse av menneskets avhengighet av
naturen, og dermed utvikles et miljøpolitisk engasjement. Turer på ski, til fots eller
med båt gir overskudd, livsglede og kreativitet. Den Norske Turistforening (DNT),
Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) ønsker at enda flere
skal oppdage dette.
Hvordan oppsto stiene
Fra uminnelige tider, helt fra vi fikk bosettinger i Norge, har det vært ferdsel til vanns
og til lands. Veidefolk og fiskere, falkefangere, bønder med varebytte på vei til markedsplasser,
pilegrimer, handelsmenn som førte sine varer, fedrifter, hestehandlere,
konger, embedsmenn, biskoper, prester og futer fraktet av bønder med skyssplikt,
malm- og kullkjørere på vei til smelteverk, tømmerkjørere på vei til sagbruk og plankekjørere,
lensmenn, militære, postførere, folk og fe på buferd, skogsarbeidere, tømmerfløtere,
bureisere, omstreifere, og mange, mange flere. Fra 17-hundretallet ser
vi også diktere, billedkunstnere, naturforskere, industrigründere og kraftutbyggere.
Ferdselen gikk over fjellvidder og gjennom skogstrekninger, mellom bygder, grender,
byer og gårder. Slepene over fjellet ble brukt gjennom hundrer av år, og skapte
spor. I skogene ser en minner av de gamle ledene og transportveiene, slik som
ridesteiner, enkle murer eller hulveier slitt ned i terrenget. De viktigste rutene i fjellet
var merket med steiner, staker og varder, og det var bygd bruer og vadesteder.
Mange av de gamle ferdselsveiene er for lengst forsvunnet. Likevel er det mange
igjen, som i dag ligger som ferdselsminner. En stor del av dem er i bruk som ledd
i rutenettet, og bevares gjennom turgåernes ferdsel og skjøtsel som skjer i regi av
organisasjoner og kommuner over hele landet. Noen sleper og anlegg er fredet
som kulturminner, og her er merking og andre inngrep ikke tillatt.
Dagens tilrettelegging og merking
Den Norske Turistforening har lange tradisjoner med å varde og merke turruter
i fjellet. En rekke turistforeninger, idrettslag og andre organisasjoner, friluftsråd,
destinasjoner og kommuner har merket turstier og turveier i skogsområder og
nærområder. DNT, FK og FL samarbeider om utvikling av kystleder. Merkingen
har til nå hatt som hovedformål å vise vei gjennom et turområde. Enkelte reiselivsdestinasjoner
merker spesielt interessante turruter med ulike farger i forhold til
vanskelighetsgrad.
Tradisjonelt har det meste av arbeidet med tilrettelegging og merking for friluftsliv
foregått som dugnadsarbeid. Dugnaden har en egenverdi. Verdifullt arbeid blir
utført med små kostnader, og dugnad bidrar også til at folk får et ”eierforhold” til tiltaket.
Det kan minske faren for hærverk. Vi vil imidlertid presisere at en i dugnadsiveren
ikke må glemme nødvendige tillatelser, kravene til naturvennlig tilrettelegging
og plassering av ansvar for fremtidig vedlikehold.
Tilrettelegging og merking skal foregå slik at folk flest kan ferdes trygt. Enhetlig
merking på tvers av kommunegrenser og uavhengig av organisasjon er viktig for å
unngå misforståelser og usikkerhet hos brukerne.
Områdene som tilrettelegges og merkes, er naturområder der vår aktivitet skal
påvirke naturgrunnlaget minst mulig. Alle tiltak skal i størst mulig grad tilpasses
naturforholdene og inngrep må gjøres så små som mulig. Det er viktig at merking
og skilting ikke skjemmer kultur- og naturlandskapet. I denne merkehåndboka har
disse hensynene vært lagt til grunn.
Turområdene skal også kunne brukes av grunneier og andre rettighetshavere
i næringsmessig sammenheng. Gjensidig respekt for de rettigheter og plikter
89 Merkehåndbok Merkehåndbok 89