merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking
Vinterruter i fjellet
Kvisting
Som merking av vinterruter brukes kvisting. Den er særlig viktig før de store utfartene
i vinter- og påskeferien.
Det brukes kvist av lauvtrevirke i lengde 1,5 – 2,5 m. Det må brukes lang kvist i
kupert terreng for å unngå nedføyking. Kvisten bør hogges sommeren før den skal
brukes, slik at den er tørr og lett uten å være sprø. Den skal ikke være en enkelt stokk,
men må ha noen forgreninger i toppen. Den må ikke være så myk at den legger seg
ned når snøen driver.
Kvisting skjer som regel fra scooter. Når løypa legges, må den som kvister ta hensyn
til at det er skiløpere som skal bruke løypa.
Avstanden mellom kvistene må ikke være mer enn ca. 30 m. I svinger og nær skavler
må den være mindre. Der hytter ligger over tregrensen, må kvistingen gå fra dør til dør.
I tillegg til kvistingen må det skiltes der kvistingen starter og i alle stideler/ løypekryss.
Skiltene bør festes på staker.
Fastmerking
Permanent vinterstaking over tregrensen er et naturinngrep som ikke bør brukes.
Et unntak er ruter på norsk side av riksgrensen, som går direkte over i det statlige,
svenske ledsystemet. På disse rutene kan det av sikkerhetsgrunner være aktuelt å
stake frem til nærmeste norske turisthytte.
Traseen for fastmerking bør legges mest mulig naturvennlig. Lengden på stakene
må tilpasses snødybden. Avstanden mellom stakene bør være 30 – 40 m, og tilpasses
terrengforholdene.
Informasjon
Det må gis nøyaktig informasjon om kvistede ruter. Den som kvister må selv sette
opp oppslag med nøyaktig kart over den kvistede ruten, eller sørge for at andre gjør
dette. Det må informeres om i hvilket tidsrom rutene er kvistet. Informasjonen skal
også gis til den organisasjonen (sentralt og lokalt) som har ansvaret for merkingen.
Dersom merkingen ikke kan utføres til fastsatt tid, må vedkommende sekretariat og
hyttene langs ruten varsles omgående.
Vinterruter i skog
Turruter/løyper for vinterbruk på ski er enten store hovedløyper, scooterpreparerte
løyper eller upreparerte løyper.
Selv om mange turistforeninger og turlag har store skogstrekninger innenfor sitt
område, er det bare et lite fåtall som rydder og merker slike turruter/løyper i skog.
I byskogene og skogområder rundt tettsteder, turist- og skisentra er det som regel
andre (kommuner, idrettslag, turistbedrifter og lignende), som rydder og merker
skiløyper, med sin egen standard for merking og skilting, for hovedløyper ofte også
med omfattende terrengarbeid sommerstid. Preparering av hovedløypene foretas
med store løypemaskiner med sporsettere, i andre løyper brukes snøscooter med
eller uten sporsettere. (Norges Skiforbund og Skiforeningen kan her gi informasjon.)
Det som eventuelt er aktuelt for turistforeninger og turlag, er enklere turruter/løyper,
enten scooterpreparerte løyper eller upreparerte løyper.
Scooterpreparerte løyper/ruter prepareres med å kjøre dem opp med scooter, ev.
med sporsetter, eller en gang imellom ved å markere og tråkke sporet med å kjøre
det opp med snøscooter. Det enkleste er å ikke preparere løypene, slik at turgåerne
selv må gå opp løypa.
For å fastlegge traseen for en skiløype, må den gås opp på ski. Dette for å tilpasse
den både til terrenget, vegetasjonen og snøforholdene.
Merking
Uansett om en løype er preparert eller ikke, må den merkes.
Både ryddingen og merkingen må gås over så ofte som nødvendig, ofte blir dette
minst hvert 3. år. Dette også for å fange opp endringer etter hugst, veibygging, hyttebygging,
løypeutvidelser og lignende. Merkingen må gås over og eventuelt også
suppleres innen sesongstart.
Det merkes på trær, på samme måte og med de samme merketypene som for
sommerrutene. Dersom ikke andre tradisjoner er nedfelt, merkes også vinterrutene
gjennom skog med blå farge. Det brukes utendørs olje/alkydmaling, kode 10.40 B.
Merkene settes 1,8 – 2 m over bakken, eller høyere der snødybden tilsier det.
52 53 Merkehåndbok Merkehåndbok 52 53