merkehÃ¥ndboka - Hordaland fylkeskommune

More documents

Recommendations

Info

Planlegging av turruter Planlegging av turruter Detaljplanlegging Sommerruter og kyststier Når en har kommet frem til forslag om traseen, kan detaljplanleggingen ta til. Hele turruten bør sees i sammenheng og planlegges grundig. En bør tidlig avklare omfanget av tilrettelegging og merking. I enkelte områder er det noe behov for tilrettelegging, i andre kan naturvernhensyn og forholdet til andre brukere gjøre det ønskelig å redusere denne. Tilrettelegging og merking av turruter er ledd i enkelt og miljøvennlig friluftsliv, i form av små og naturvennlige tiltak. Arbeidet bør legges opp med tidligst mulig orientering til, og medvirkning fra andre som kan ha interesser i arbeidet. En kan da også redusere muligheten for konflikter. Det vil variere fra sted til sted hvem en bør trekke inn i samarbeidet. Foruten kommune og grunneier kan fjellstyrer, grunneiere og rettighetshavere, naturvern- og friluftsorganisasjoner, idrettslag, historielag, kystlag, velforeninger og ressurspersoner i lokalmiljøet være aktuelle. Disse vil også kunne bistå med nødvendige tillatelser mv. Planleggingen bør også støtte seg til kommunens arealplaner. Dette fordi planene gir viktig informasjon og retningslinjer, og for at kommunen kan ta hensyn til traseene i sine arealplaner, slik at de ikke senere blir gjenbygd eller blokkert av nydyrking, anleggsvirksomhet eller byggetiltak. Kommunens planetat gir her informasjon og retningslinjer. Hvis en etter å ha foretatt disse overordnede vurderingene, konkluderer med at det er grunnlag for å etablere en ny turrute, starter det konkrete planleggingsarbeidet. Ved detaljplanlegging av traseer bør en søke å få frem mest mulig variasjon, med spesielle naturkvaliteter, kulturlandskap og kulturmiljøer. Rutene bør ha høy opplevelsesmessig kvalitet med blant annet utsiktspunkter og gjerne legges i tilknytning til vann og vassdrag. Så langt det er mulig bør en følge gamle ferdselsårer, veifar og naturlige drag. Rundt byer og i hytteområder er det ofte fast merkede og oppkjørte skiløyper. For å redusere naturinngrepene kan en med fordel kombinere traseene for skiløyper og sommerstier, men i en del tilfeller følger skiløypene myrer og våte partier som er lite egnet til stier. Følgende momenter vil det være spesielt viktig å ta hensyn til: › Farlige steder må unngås eller sikres › Unngå rasfarlige områder › Unngå bratte fjellsider, snøtyngden vil kunne rive vardene over ende › En bør unngå bratte kneiker. Stigninger bør fordeles over lengre drag der dette er mulig › Spesielle hensyn må tas der traseen passerer eller går gjennom viltbiotoper og vernede områder › Unngå erosjonsutsatte områder › Ta hensyn til at snøen kan skjule vegetasjon og steinet terreng. Snøforholdene kan variere fra år til år. En trasé som er lett å gå når det er mye snø, kan være vanskelig å gå når snøen er borte For å unngå erosjon og slitasje på vegetasjon, bør traseen så langt det er mulig legges der det er grunnforhold som tåler ferdsel uansett årstid og nedbør. Hovedregelen er at en i størst mulig grad unngår myr, sump og andre våte partier. Setervoller er attraktive og interessante områder langs en sti, og på en del setre er enkel servering til fotturister en kjærkommen inntektskilde. Samtidig må en velge traseen slik at ferdselen ikke er til unødig sjenanse eller ulempe for virksomheten der. En bør finne frem til løsninger gjennom dialog i hvert enkelt tilfelle. Det byr på særlige utfordringer når traseen må passere hytte- eller boligområder. Det blir mange grunneiere å forholde seg til og et møysommelig arbeid å finne frem til den beste traseen. Målet må være at turstien i størst mulig grad går i naturområder, men av og til må en akseptere at rutene følger vei. I slike tilfeller må en legge vekt på å finne trafikksikre alternativ. En bør også vurdere hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke oppgaver som krever bygningskyndig og annet faglig personell. Om tilrettelegging og gjennomføring av dugnader, se vedlegg. Vinterruter Vinterruter omfatter både kvistede skiruter i fjellet og faste traseer for skiløyper i skogen og i lavlandet. Standarden på disse varierer fra enkle spor som tråkkes opp av skiløpere, via scooterpreparerte løyper til brede traseer for maskinpreparering. I fjellet fører ofte snøforholdene til at traseene for sommerrutene ikke kan brukes. Snøforholdene kan også skifte fra år til år. Snø og vind endrer terrenget, og skjuler både vegetasjonen og merkingen. Det må derfor ofte legges opp egne vinterruter. 22 23 Merkehåndbok Merkehåndbok 22 23
Planlegging av turruter Planlegging av turruter For disse stilles det strenge krav til sikkerhet. Ruter over regulerte vann bør unngås. Isforholdene kan endre seg ved nedtapping. Sprekker i isen langs land kan være farlige. Det enkelte energiverk kan gi opplysninger. Skredfarlige områder skal unngås. Der det er tvil kan Norges Geotekniske Institutt i Oslo kontaktes. De har skredkart over hele landet med angivelse av fargegrader. Kommunenes tekniske etater har også informasjon om skredfarlige områder. Det må tas hensyn til viltet, særlig villrein. Vinterbeiter og kalvingsområder bør unngås. Ved detaljplanlegging av traseer for skiløyper i lavlandet, må planleggingen ta utgangspunkt i at traseen skal brukes på ski. Det gjelder blant annet ved vurdering av vegetasjon, svinger, stigninger og utforkjøringer. Traseen bør gås opp på ski blant annet for å vurdere disse forholdene og for å se hvordan snøen legger seg. Det gjelder ikke minst i skrått terreng. Det må gjøres særlige vurderinger av passering av vann, myrer og våte partier. Myrer kan gi fine skitraseer, men kan være problematiske tidlig på vinteren hvis de ikke har frosset. Ved passering av vann må en særlig vurdere kravet til sikkerhet. I en del tilfeller går skiløypene over dyrket mark. I utgangspunktet er det tillatt å gå på ski på dyrket mark, men etablering av permanente spor kan gi is- og frostskader slik at dette bør avklares særskilt med grunneier. En må ha tillatelse fra kommune og grunneier for å kunne bruke snøscooter og/eller annen type prepareringsmaskin. Omfanget av planlegging og de tillatelser som trengs, avhenger i stor grad av bredden på traseen. For de enkleste skiløypene blir arbeidet tilsvarende arbeidet med stier. For brede traseer ment for maskinpreparering forutsettes det opparbeiding av grunnen i flere meters bredde, og et omfattende arbeid med planlegging og innhenting av tillatelser. Dette arbeidet omtales ikke nærmere her (Skiforeningen og Norges Skiforbund er naturlige kontakter for nærmere informasjon). Kystleder Med kystleder mener vi her både kyststier og etapper for robåt, kano/kajakk eller seilbåt mellom tilrettelagte overnattingsplasser. I områder med mange øyer og skjær vil det være flere alternative ruter mellom overnattingsstedene, og det kan være aktuelt å gi anbefalinger om valg av rute. Det er viktig å tenke nøye gjennom plassering av overnattingssteder. Kystledene på sjøen skal ikke merkes med fysiske merker utover Kystverkets, men anbefalte ruter kan angis på kart. I størst mulig grad bør rutene legges innaskjærs i smult farvann. For kystleder må lengdene på etappene mellom hyttene ta hensyn til at værforholdene kan skifte, og at ferdighetene kan være ulike. Etappene bør også, i likhet med turetappene på land, tilpasses barnefamilier og ulike aldersgrupper. Dette innebærer at det bør være tett mellom raste- og overnattingsplassene. De som vil ro lenger kan ro forbi noen overnattingsplasser. Godkjenning og tillatelser Når hele traseen er avklart, godkjent og tegnet inn på kart etter samråd med berørte grunneiere, rettighetshavere og offentlige myndigheter, må disse gi nødvendige tillatelser. Dette er nærmere omtalt i del 1. Grunneiers /rettighetshavers tillatelse til rydding, merking og annen tilrettelegging må være innhentet før arbeidet starter. Spørsmål om nye turruter i vernede områder (nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater og lignende) må drøftes med forvaltningsmyndighetene og godkjennes av disse. For de fleste verneområder er fylkesmennene forvaltningsmyndighet. Det er igangsatt forsøksordninger med lokal forvaltning av verneområder der kommuner eller interkommunale organ er forvaltningsmyndighet. Fylkesmannens miljøvernavdeling har oversikt over dette i sitt fylke. Turruter gjennom verneverdige eller vernede (fredede) kulturmiljøer må drøftes med og godkjennes av kommunens plan- og kulturmyndigheter i samråd med <strong>fylkeskommune</strong>ns kulturminneetat. Denne må også godkjenne ruten dersom den berører arkeologiske kulturminner. Dersom den berører samiske kulturminner, må den godkjennes av Sametingets distriktskontor. Dersom det til det praktiske arbeidet trengs traktor, fly, helikopter eller lignende til transport av materiell og utstyr, må tillatelse gis av grunneier. Det må også i god tid søkes til kommunen om tillatelse, jf. lov om motorferdsel i utmark. I verneområder må også vedkommende forvaltningsmyndighet gi slik tillatelse. 24 25 Merkehåndbok Merkehåndbok 24 25
Page 1 and 2: merkehåndboka Håndbok for tilrett
Page 3 and 4: FOTO: julie maske Forord Denne boka
Page 5 and 6: Innledning I denne håndboka foruts
Page 7 and 8: Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Page 9 and 10: Lovgrunnlag og andre forutsetninger
Page 11: del 2. Planlegging av turruter Plan
Page 15 and 16: del 3. Praktisk arbeid; Tilretteleg
Page 17 and 18: Praktisk arbeid; Tilrettelegging og
Page 31 and 32: vedlegg vedlegg Vedlegg 1 Nødvendi
Page 33 and 34: vedlegg vedlegg Vedlegg 3 Retningsl
Page 35 and 36: vedlegg vedlegg Eksempel på meldin
Page 37 and 38: vedlegg vedlegg Tinglysing Avtale o
Page 39 and 40: vedlegg litteratur / Internettsider
Page 41 and 42: notater notater 80 81 Merkehåndbok
Page 43: Håndbok for tilrettelegging og mer

merkehÃ¥ndboka - Hordaland fylkeskommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?