merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune

Planlegging av turruter
Planlegging av turruter
Detaljplanlegging
Sommerruter og kyststier
Når en har kommet frem til forslag om traseen, kan detaljplanleggingen ta til.
Hele turruten bør sees i sammenheng og planlegges grundig. En bør tidlig avklare
omfanget av tilrettelegging og merking. I enkelte områder er det noe behov for
tilrettelegging, i andre kan naturvernhensyn og forholdet til andre brukere gjøre det
ønskelig å redusere denne.
Tilrettelegging og merking av turruter er ledd i enkelt og miljøvennlig friluftsliv, i
form av små og naturvennlige tiltak. Arbeidet bør legges opp med tidligst mulig
orientering til, og medvirkning fra andre som kan ha interesser i arbeidet. En kan da
også redusere muligheten for konflikter.
Det vil variere fra sted til sted hvem en bør trekke inn i samarbeidet. Foruten kommune
og grunneier kan fjellstyrer, grunneiere og rettighetshavere, naturvern- og
friluftsorganisasjoner, idrettslag, historielag, kystlag, velforeninger og ressurspersoner
i lokalmiljøet være aktuelle. Disse vil også kunne bistå med nødvendige
tillatelser mv.
Planleggingen bør også støtte seg til kommunens arealplaner. Dette fordi planene
gir viktig informasjon og retningslinjer, og for at kommunen kan ta hensyn til traseene
i sine arealplaner, slik at de ikke senere blir gjenbygd eller blokkert av nydyrking,
anleggsvirksomhet eller byggetiltak. Kommunens planetat gir her informasjon
og retningslinjer. Hvis en etter å ha foretatt disse overordnede vurderingene,
konkluderer med at det er grunnlag for å etablere en ny turrute, starter det konkrete
planleggingsarbeidet.
Ved detaljplanlegging av traseer bør en søke å få frem mest mulig variasjon, med
spesielle naturkvaliteter, kulturlandskap og kulturmiljøer. Rutene bør ha høy opplevelsesmessig
kvalitet med blant annet utsiktspunkter og gjerne legges i tilknytning
til vann og vassdrag.
Så langt det er mulig bør en følge gamle ferdselsårer, veifar og naturlige drag.
Rundt byer og i hytteområder er det ofte fast merkede og oppkjørte skiløyper. For å
redusere naturinngrepene kan en med fordel kombinere traseene for skiløyper og
sommerstier, men i en del tilfeller følger skiløypene myrer og våte partier som er lite
egnet til stier.
Følgende momenter vil det være spesielt viktig å ta hensyn til:
› Farlige steder må unngås eller sikres
› Unngå rasfarlige områder
› Unngå bratte fjellsider, snøtyngden vil kunne rive vardene over ende
› En bør unngå bratte kneiker. Stigninger bør fordeles over lengre drag der
dette er mulig
› Spesielle hensyn må tas der traseen passerer eller går gjennom viltbiotoper
og vernede områder
› Unngå erosjonsutsatte områder
› Ta hensyn til at snøen kan skjule vegetasjon og steinet terreng. Snøforholdene
kan variere fra år til år. En trasé som er lett å gå når det er mye snø, kan være
vanskelig å gå når snøen er borte
For å unngå erosjon og slitasje på vegetasjon, bør traseen så langt det er mulig legges
der det er grunnforhold som tåler ferdsel uansett årstid og nedbør. Hovedregelen
er at en i størst mulig grad unngår myr, sump og andre våte partier.
Setervoller er attraktive og interessante områder langs en sti, og på en del setre er
enkel servering til fotturister en kjærkommen inntektskilde. Samtidig må en velge
traseen slik at ferdselen ikke er til unødig sjenanse eller ulempe for virksomheten
der. En bør finne frem til løsninger gjennom dialog i hvert enkelt tilfelle.
Det byr på særlige utfordringer når traseen må passere hytte- eller boligområder.
Det blir mange grunneiere å forholde seg til og et møysommelig arbeid å finne
frem til den beste traseen. Målet må være at turstien i størst mulig grad går i naturområder,
men av og til må en akseptere at rutene følger vei. I slike tilfeller må en
legge vekt på å finne trafikksikre alternativ.
En bør også vurdere hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke
oppgaver som krever bygningskyndig og annet faglig personell. Om tilrettelegging
og gjennomføring av dugnader, se vedlegg.
Vinterruter
Vinterruter omfatter både kvistede skiruter i fjellet og faste traseer for skiløyper i
skogen og i lavlandet. Standarden på disse varierer fra enkle spor som tråkkes opp
av skiløpere, via scooterpreparerte løyper til brede traseer for maskinpreparering.
I fjellet fører ofte snøforholdene til at traseene for sommerrutene ikke kan brukes.
Snøforholdene kan også skifte fra år til år. Snø og vind endrer terrenget, og skjuler
både vegetasjonen og merkingen. Det må derfor ofte legges opp egne vinterruter.
22 23 Merkehåndbok Merkehåndbok 22 23