merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune
merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune
merkehåndboka Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter i fjellet, skogen og langs kysten. Utgitt av Den Norske Turistforening › Forbundet KYSTEN › Friluftsrådenes Landsforbund
- Page 2 and 3: merkehåndboka Håndbok for tilrett
- Page 4 and 5: Innhold FORORD s. 8 INNLEDNING ›
- Page 6 and 7: Lovgrunnlag og andre forutsetninger
- Page 8 and 9: Lovgrunnlag og andre forutsetninger
- Page 10 and 11: Lovgrunnlag og andre forutsetninger
- Page 12 and 13: Planlegging av turruter Planlegging
- Page 14 and 15: Planlegging av turruter Planlegging
- Page 16 and 17: Praktisk arbeid; Tilrettelegging og
- Page 18 and 19: Praktisk arbeid; Tilrettelegging og
- Page 20 and 21: Praktisk arbeid; Tilrettelegging og
- Page 22 and 23: Rød T i 100% størrelse Praktisk a
- Page 24 and 25: Praktisk arbeid; Tilrettelegging og
- Page 26 and 27: Praktisk arbeid; Tilrettelegging og
- Page 28 and 29: Praktisk arbeid; Tilrettelegging og
- Page 30 and 31: del 4. Vedlikehold og nedlegging av
- Page 32 and 33: vedlegg vedlegg Konsesjonsloven av
- Page 34 and 35: vedlegg vedlegg Vedlegg 4 Rapport f
- Page 36 and 37: vedlegg vedlegg Avtale om tilrettel
- Page 38 and 39: vedlegg vedlegg Andre løyper: For
- Page 40 and 41: notater notater 78 79 Merkehåndbok
- Page 42 and 43: Den Norske Turistforening Youngstor
merkehåndboka<br />
Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter<br />
i fjellet, skogen og langs kysten.<br />
Utgitt av Den Norske Turistforening › Forbundet KYSTEN › Friluftsrådenes Landsforbund
merkehåndboka<br />
Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter<br />
i fjellet, skogen og langs kysten.<br />
Utgitt av<br />
Den Norske Turistforening,<br />
Forbundet KYSTEN og<br />
Friluftsrådenes Landsforbund<br />
2009
FOTO: julie maske<br />
Forord<br />
Denne boka erstatter «Merkehåndboka – Håndbok for tilrettelegging og m erking<br />
av turruter i fjellet, skogen og langs kysten», utgitt av Den Norske<br />
Turistforening (DNT), Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund<br />
(FL) i 2002. Bakgrunnen for samarbeidet mellom disse tre organisa sjonene er det<br />
felles arbeidet med å utvikle kystleder.<br />
Boka er først og fremst en oppdatering fra 2002-utgaven. I tillegg har den blant<br />
annet omtalt følgende temaer; verneområder, universell utforming og bruk av GPS i<br />
planleggingen av turruter.<br />
Viktige bidrag er gitt fra en redaksjonsgruppe bestående av:<br />
Lise Havik og Frode Sandvik, Den Norske Turistforening (DNT)<br />
Ivar Otto Myhre, Forbundet KYSTEN (FK)<br />
Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund (FL)<br />
Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning (DN)<br />
Frode Sandvik har også stått for illustrasjonene i boka.<br />
Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes Landsforbund<br />
oppfordrer alle som tilrettelegger turstier og kystleder til å bruke retningslinjene<br />
i sitt arbeid. På den måten oppnår vi enhetlig og miljøvennlig tilrettelegging og<br />
merking som gjør det lett for publikum å bruke tilbudene uavhengig av kommune<br />
og hvilken organisasjon som er ansvarlig.<br />
Hele Norges tursjokolade<br />
I over 70 år har Freia Kvikk Lunsj vært forbundet med turer i skog og mark. Hele<br />
Norges tursjokolade har alltid vært opptatt av at også fremtidige generasjoner<br />
skal ha gleden av turtradisjoner og positive naturopplevelser, og har derfor inngått<br />
et langsiktig samarbeid med Den Norske Turistforening. Det står stor respekt av<br />
det arbeidet som legges ned på frivillig basis for å legge tilrette for turgåerne.<br />
Kvikk Lunsj har nå valgt å sette fokus på dugnadsarbeidet både internt, eksternt og<br />
i samarbeid med DNT for å kunne fortelle om det arbeidet dere legger ned.<br />
Oslo februar 2009<br />
Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT<br />
redaktør<br />
Til alle som gjøre det mulig,<br />
takk for turen!<br />
Merkehåndbok 5
Innhold<br />
FORORD s. 8<br />
INNLEDNING<br />
› Ulike faser s. 8<br />
› Hvordan oppsto stiene s. 8<br />
› Dagens tilrettelegging og merking s. 9<br />
› Bedre tilgjengelighet s. 10<br />
DEL 1.<br />
LOVGRUNNLAG OG ANDRE FORUTSETNINGER<br />
Kulturminner s. 11<br />
Verneområder s. 11<br />
Allemannsretten s. 13<br />
› Innmark og utmark s. 13<br />
› Ferdsel med båt s. 15<br />
› Hevd s. 15<br />
Rett til rasting, opphold og bading s. 16<br />
Krav til ferdselskultur s. 16<br />
Tilrettelegging og merking s. 16<br />
Samarbeid med kommunen etter plan-og bygningsloven og friluftsloven s. 17<br />
Gjerder og gjerdehold s. 18<br />
Sikkerhet og erstatningsansvar s. 18<br />
Avtaler - tinglysing s. 19<br />
DEL 2.<br />
PLANLEGGING AV TURRUTER<br />
Grovplanlegging av traseen s. 20<br />
Detaljplanlegging s. 22<br />
› Sommerruter og kyststier s. 22<br />
› Vinterruter s. 23<br />
› Kystleder s. 24<br />
Godkjenning og tillatelser s. 25<br />
Oversikt over aktuelle instanser s. 26<br />
Oppdatering av kart- og rutebase s. 27<br />
DEL 3.<br />
PRAKTISK ARBEID; TILRETTELEGGING OG MERKING<br />
Sommerruter og kyststier s. 29<br />
› Rydding s. 29<br />
› Tilrettelegging s. 30<br />
› Passering av myrer og andre våte områder s. 30<br />
› Passering av bekker og elver s. 32<br />
› Erosjonsvern s. 36<br />
› Passering av gjerder s. 37<br />
› Merking s. 38<br />
› Merking i skog, lavland og langs kysten s. 38<br />
› Merking i fjellet s. 41<br />
› Varding s. 43<br />
› Staker s. 45<br />
› Skilting s. 46<br />
› Informasjonstavler s. 51<br />
Vinterruter i fjellet s. 52<br />
› Kvisting s. 52<br />
› Fastmerking s. 52<br />
› Informasjon s. 52<br />
Vinterruter i skog s. 53<br />
› Merking s. 53<br />
› Informasjon s. 54<br />
Overnattingssteder s. 55<br />
Rasteplasser s. 55<br />
Nærmere om kystleder s. 56<br />
› Båter s. 56<br />
› Brygger og fortøyningsplasser s. 56<br />
› Informasjon s. 57<br />
DEL 4.<br />
VEDLIKEHOLD OG NEDLEGGING AV RUTER<br />
Vedlikehold s. 58<br />
› Vedlikehold av turstier s. 58<br />
› Vedlikehold av kvistede løyper s. 58<br />
Nedlegging av ruter s. 59<br />
VEDLEGG<br />
1. Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet s. 60<br />
2. Lovgivning som har betydning for turruter s. 61<br />
3. Retningslinjer for opplegg og gjennomføring av dugnader s. 64<br />
4. Rapport fra dugnader s. 66<br />
5. Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter i fjellet s. 67<br />
6. Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av turstier og skiløyper s. 69<br />
LITTERATUR s. 77<br />
INTERNETTSIDER s. 77<br />
ADRESSER s. 80<br />
67 Merkehåndbok Merkehåndbok 67
Innledning<br />
I denne håndboka forutsetter vi at turrutene skal tilrettelegges med standard som<br />
en sti, dvs. at vegetasjon fjernes, samt at det bygges nødvendige klopper, bruer, gjerdeklyvere<br />
og lignende. Boka gir felles retningslinjer og praktiske råd for arbeidet.<br />
Bruken av disse må imidlertid tilpasses forholdene i det enkelte tilfelle. For den som<br />
ønsker mer informasjon og bakgrunnskunnskap, viser vi til litteraturlisten bak i boka.<br />
I en del tilfeller ønsker en å tilrettelegge turrute med standard som turvei. Det<br />
innebærer at grunnen opparbeides i minst 1,5 m bredde og som regel at traseen<br />
gruses. Opparbeiding av turveier er langt mer omfattende tiltak enn tilrettelegging<br />
av stier. Det setter dermed andre krav til planlegging, grunneieravtaler og gjennomføring<br />
av arbeidet. Arbeidet med turveier omtales ikke nærmere i denne håndboka.<br />
For informasjon, kontakt kommunen.<br />
Ulike faser<br />
Enten en skal tilrettelegge nye kystleder, vinterruter eller turstier langs kysten, i<br />
skogen eller på fjellet, er fremgangsmåten i prinsippet den samme.<br />
Fasene i arbeidet kan deles inn i:<br />
› Grovplanlegging av traseen – se del 2<br />
› Detaljplanlegging – se del 2<br />
› Godkjenning og tillatelser – se del 2<br />
› Praktisk arbeid; tilrettelegging og merking – se del 3<br />
› Vedlikehold og nedlegging av ruter – se del 4<br />
Tilrettelegging og merking av stier og andre ferdselsårer er en viktig del av friluftslivsarbeidet.<br />
Enkelt og med små kostnader stimulerer en gjennom dette til tradisjonelt<br />
friluftsliv med stor verdi for trivsel og helse. Turer i skog og mark gir natur- og<br />
kulturopplevelser som gir grunnlag for forståelse av menneskets avhengighet av<br />
naturen, og dermed utvikles et miljøpolitisk engasjement. Turer på ski, til fots eller<br />
med båt gir overskudd, livsglede og kreativitet. Den Norske Turistforening (DNT),<br />
Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) ønsker at enda flere<br />
skal oppdage dette.<br />
Hvordan oppsto stiene<br />
Fra uminnelige tider, helt fra vi fikk bosettinger i Norge, har det vært ferdsel til vanns<br />
og til lands. Veidefolk og fiskere, falkefangere, bønder med varebytte på vei til markedsplasser,<br />
pilegrimer, handelsmenn som førte sine varer, fedrifter, hestehandlere,<br />
konger, embedsmenn, biskoper, prester og futer fraktet av bønder med skyssplikt,<br />
malm- og kullkjørere på vei til smelteverk, tømmerkjørere på vei til sagbruk og plankekjørere,<br />
lensmenn, militære, postførere, folk og fe på buferd, skogsarbeidere, tømmerfløtere,<br />
bureisere, omstreifere, og mange, mange flere. Fra 17-hundretallet ser<br />
vi også diktere, billedkunstnere, naturforskere, industrigründere og kraftutbyggere.<br />
Ferdselen gikk over fjellvidder og gjennom skogstrekninger, mellom bygder, grender,<br />
byer og gårder. Slepene over fjellet ble brukt gjennom hundrer av år, og skapte<br />
spor. I skogene ser en minner av de gamle ledene og transportveiene, slik som<br />
ridesteiner, enkle murer eller hulveier slitt ned i terrenget. De viktigste rutene i fjellet<br />
var merket med steiner, staker og varder, og det var bygd bruer og vadesteder.<br />
Mange av de gamle ferdselsveiene er for lengst forsvunnet. Likevel er det mange<br />
igjen, som i dag ligger som ferdselsminner. En stor del av dem er i bruk som ledd<br />
i rutenettet, og bevares gjennom turgåernes ferdsel og skjøtsel som skjer i regi av<br />
organisasjoner og kommuner over hele landet. Noen sleper og anlegg er fredet<br />
som kulturminner, og her er merking og andre inngrep ikke tillatt.<br />
Dagens tilrettelegging og merking<br />
Den Norske Turistforening har lange tradisjoner med å varde og merke turruter<br />
i fjellet. En rekke turistforeninger, idrettslag og andre organisasjoner, friluftsråd,<br />
destinasjoner og kommuner har merket turstier og turveier i skogsområder og<br />
nærområder. DNT, FK og FL samarbeider om utvikling av kystleder. Merkingen<br />
har til nå hatt som hovedformål å vise vei gjennom et turområde. Enkelte reiselivsdestinasjoner<br />
merker spesielt interessante turruter med ulike farger i forhold til<br />
vanskelighetsgrad.<br />
Tradisjonelt har det meste av arbeidet med tilrettelegging og merking for friluftsliv<br />
foregått som dugnadsarbeid. Dugnaden har en egenverdi. Verdifullt arbeid blir<br />
utført med små kostnader, og dugnad bidrar også til at folk får et ”eierforhold” til tiltaket.<br />
Det kan minske faren for hærverk. Vi vil imidlertid presisere at en i dugnadsiveren<br />
ikke må glemme nødvendige tillatelser, kravene til naturvennlig tilrettelegging<br />
og plassering av ansvar for fremtidig vedlikehold.<br />
Tilrettelegging og merking skal foregå slik at folk flest kan ferdes trygt. Enhetlig<br />
merking på tvers av kommunegrenser og uavhengig av organisasjon er viktig for å<br />
unngå misforståelser og usikkerhet hos brukerne.<br />
Områdene som tilrettelegges og merkes, er naturområder der vår aktivitet skal<br />
påvirke naturgrunnlaget minst mulig. Alle tiltak skal i størst mulig grad tilpasses<br />
naturforholdene og inngrep må gjøres så små som mulig. Det er viktig at merking<br />
og skilting ikke skjemmer kultur- og naturlandskapet. I denne merkehåndboka har<br />
disse hensynene vært lagt til grunn.<br />
Turområdene skal også kunne brukes av grunneier og andre rettighetshavere<br />
i næringsmessig sammenheng. Gjensidig respekt for de rettigheter og plikter<br />
89 Merkehåndbok Merkehåndbok 89
Lovgrunnlag og andre forutsetninger del 1.<br />
begge parter har, er nødvendig grunnlag for et godt samarbeid. Tidlig kontakt med<br />
grunneier gir som regel et godt og fruktbart samarbeid til beste for alle parter.<br />
Ved kanalisering av ferdselen gjennom tilrettelegging og merking kan man unngå<br />
sårbare områder og redusere interessekonflikter.<br />
Valg av traseer er en avgjørende fase i arbeidet. Det er her de fleste hensyn og<br />
interesseavveininger gjøres. Samarbeid, kunnskap, erfaring og sunn fornuft er<br />
viktige stikkord for dette arbeidet. Det er viktig å utvikle en samlet plan for lengre<br />
strekninger eller større områder. Gamle ferdselsårer byr ofte på fine kultur- og<br />
naturopplevelser, og mye taler for at våre forfedre var vel så flinke som oss til å finne<br />
frem til de mest hensiktsmessige traseene.<br />
Alle disse momentene og interesseavveininger er nærmere omtalt og konkretisert<br />
i håndboka. Vi gjentar oppfordringen til alle om å legge denne håndboka til grunn<br />
for arbeid med tilrettelegging og merking av turstier, turveier og kystleder.<br />
Bedre tilgjengelighet<br />
På alle samfunnsområder kommer det nå retningslinjer om universell utforming.<br />
Dette gjelder også i friluftsområder og langs ferdselsårer i skog og mark og på fjellet.<br />
Naturens topografi gjør at universell utforming ofte er umulig uten å redusere<br />
naturkvalitetene, men der det er naturlig og mulig bør stier og løyper, på en enkel<br />
og naturvennlig måte tilrettelegges for så mange som mulig. I den sammenhengen<br />
er det blant annet viktig å tenke på trasévalg, ryddebredde- og høyde, behovet for<br />
enkle stubber eller steiner til å hvile seg på i bratt terreng og bruk av merkefarge.<br />
Rød-grønn fargeblind er den mest vanlige formen for fargeblindhet, og gjør det<br />
vanskelig å skille rødt og grønt fra brun-grått, spesielt i gråvær. Om lag 10% av<br />
mennene og 1% av kvinnene er fargeblinde. Egenskapen er arvelig, slik at for familiemedlemmer<br />
på tur, kan dette utgjøre et reelt problem å finne rødmerker.<br />
Universell utforming defineres i temarapport fra Miljøverndepartementet november 2007 slik:<br />
«Universell utforming – Begrepsavklaring» Universell utforming er utforming av produkter og<br />
omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten<br />
behov for tilpasning og en spesiell utforming.<br />
I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fastslås det en plikt til å sikre universell utforming så<br />
langt det ikke medfører uforholdsmessig byrde. Dette gjelder blant annet kostnader, virksomhetens<br />
økonomi, tilretteleggingens effekt, offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn – og<br />
listen er ikke en uttømmende angivelse. Loven er gjeldende fra 1. januar 2009.<br />
Kulturminner<br />
Kulturminner og kulturmiljøer og det disse kan fortelle er viktig for forståelsen og<br />
opplevelsen av landskapet, historien og stedene langs turrutene.<br />
Arbeid med turruter kan berøre kulturminner. Alle arkeologiske kulturminner fra<br />
før 1537, byggverk fra før 1650 og samiske kulturminner som er eldre enn 100<br />
år, er automatisk fredet, dvs. at de er fredet ved lov (kulturminneloven). Også nyere<br />
kulturminner kan være fredet eller verneverdige.<br />
Bare en del av de arkeologiske kulturminnene er registrert hittil. Uten et øvet øye er<br />
det samtidig svært lett å skade slike kulturminner.<br />
Å skade eller å fjerne kulturminner vurderes som miljøkriminalitet og er straffbart.<br />
Dette gjelder både kjente og ukjente kulturminner.<br />
Det finnes to store nasjonale databaser over kulturminner:<br />
› ASKELADDEN omfatter alle registrerte kulturminner fredet etter kulturminneloven,<br />
og listeførte kirker oppført mellom 1650 og 1850.<br />
› Nasjonalt Bygningsregister (GAB/SEFRAK). Her er det registrert mange<br />
byggverk som er verneverdige uten å være fredet. Dette gjelder verneverdige<br />
byggverk fra før 1900 (fra før 1945 i Finnmark og Nord-Troms).<br />
Kulturminneetater er Fylkeskommunene og Sametinget med sine distriktskontorer.<br />
Disse gir hjelp og nærmere opplysninger om kjente kulturminner i et område, og<br />
også om det kan finnes kulturminner som ennå ikke er registrert. Også kommunene<br />
har tilgang til databasene, og kan formidle kontakt til kulturminneetatene i<br />
<strong>fylkeskommune</strong>ne og Sametinget.<br />
Verneområder<br />
Ulike verneformer<br />
Vern av natur er blant annet forankret i naturvernloven. Naturreservat er den<br />
strengeste formen for områdevern og opprettes for å ta vare på urørt, egenartet<br />
eller spesiell natur. De fleste naturreservater er mindre områder som er opprettet<br />
gjennom tematiske verneplaner, f.eks. verneplaner for barskog, myr, sjøfugl og<br />
våtmark. Nasjonalparker opprettes bl.a. for å ta vare på og sikre for almenhetens<br />
bruk av større urørte eller vakre naturområder. Jotunheimen nasjonalpark og Rago<br />
nasjonalpark er slike områder. Nasjonalparker ligger hovedsakelig på statsgrunn.<br />
10 Merkehåndbok Merkehåndbok 11
Lovgrunnlag og andre forutsetninger<br />
Lovgrunnlag og andre forutsetninger<br />
Landskapsvernområder opprettes for å ta vare på egenartede eller vakre natur- eller<br />
kulturlandskap. Landskapsvernområde brukes bl.a. for å ta vare på kulturlandskap<br />
i aktiv bruk der det drives for eksempel stølsdrift og beitebruk. Ved utgangen av<br />
2008 var det 29 nasjonalparker, 177 landskapsvernområder og 1864 naturreservater<br />
i Norge (utenom Svalbard). Totalt dekker dette ca. 14,5 % av Norges<br />
landareal.<br />
Verneprosess<br />
Et verneområde vedtas i regjeringen (ved kongelig resolusjon). Fylkesmennene er<br />
som hovedregel ansvarlig forvaltningsmyndighet for verneområdene våre, men i<br />
dag har 70 kommuner fått delegert forvaltningsmyndighet for sine landskapsvernområder,<br />
naturreservater og naturminner. Forvaltningsmyndigheten skal sørge for<br />
f.eks. informasjon, økologisk skjøtsel og fysisk tilrettelegging der dette er nødvendig<br />
av hensyn til verneformålet. Statens naturoppsyn er den offentlige tilsynsmyndigheten<br />
for verneområdene.<br />
Friluftsliv i verneområder<br />
Friluftslivets plass i verneområdene er forankret i forarbeidene til naturvernloven.<br />
Konklusjonen var at vi gjennom etablering av nasjonalparker både skal ta vare på<br />
natur og sikre arealer for friluftsliv. I mange store verneområder er et nett av stier og<br />
turisthytter akseptert og ønskelig, men i en del andre verneområder er det behov for<br />
og ønskelig med en mindre grad av fysisk tilrettelegging (eks. Rago, Børgefjell).<br />
For å hindre interessekonflikter mellom friluftsliv og naturverdiene er «sporløs ferdsel»<br />
et mål i våre nasjonalparker. Samtidig er tilrettelegging i form av blant annet<br />
stier, klopper, merking og skilting viktig for friluftslivet og den tradisjonelle bruken<br />
i mange verneområder. Verneforskriftene har egne regler om bl.a. tilretteleggingstiltak<br />
for friluftsliv. Generelt er det tillatt å merke og vedlikeholde eksisterende stier,<br />
løyper, bruer og skilt. For etablering av nye klopper, bruer, skilt eller stier må det<br />
søkes om tillatelse. Videre må det også søkes om tillatelse for eventuelt nødvendig<br />
motorferdsel i forbindelse med tilretteleggingsarbeidet.<br />
Etablering av nye stier kan være med på å fremme verneformålet f.eks. dersom den<br />
kanaliserer ferdselen bort fra et sårbart område til et område med større tåleevne. I<br />
tillegg kan forvaltningsmyndigheten legge om eller kreve fjernet merking av løyper<br />
og stier av hensyn til naturmiljøet eller kulturminner. Flere av de større verneområdene<br />
har egne forvaltningsplaner som gir mer utfyllende informasjon om regler,<br />
forvaltningspraksis og tiltak for friluftsliv i det aktuelle området.<br />
Allemannsretten<br />
Allemannsretten er den rett alle og enhver har til ferdsel, høsting, opphold og<br />
aktivitet i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen.<br />
Stikkordmessig har en rett til:<br />
› Ferdsel i utmark, på sjøen og i vassdrag<br />
› Ferdsel på åker og eng når marka er frossen eller snødekt i tiden<br />
14.10 - 30.04<br />
› Ridning og sykling på stier og veier i utmark<br />
› Å slå opp telt i utmark i to døgn, dog ikke nærmere enn 150 m fra<br />
bebodd hytte eller hus<br />
› Å plukke ville blomster i utmark<br />
› Å plukke ville bær og sopp i utmark, unntatt på moltebærland i Nord-Norge<br />
Bruk av utmark må skje hensynsfullt og varsomt. Motorferdsel i utmark er ingen<br />
allemannsrett, og krever samtykke fra grunneier og dispensasjon fra loven.<br />
De viktigste allemannsrettene er lovfestet i friluftsloven av 28. juni 1957, sist endret i<br />
1996. Loven er en nedskriving av svært gamle sedvanerettsregler på dette området.<br />
Disse er utviklet i et typisk jordbruks- og fangstsamfunn gjennom uminnelige tider<br />
og tilpasset den bruk av rettighetene som moderne turisme og friluftsliv krever. Loven<br />
av 1957 innførte ingen nye rettigheter i forhold til det som var gjeldende tidligere.<br />
Allemannsrettene er grunnlaget for turistforeningens, andre organisasjoners og<br />
myndighetenes arbeid med å fremme og utvikle friluftslivet i Norge. Her er retten til<br />
fri ferdsel den viktigste.<br />
HVALER-DOMMEN<br />
I denne dommen fra 21.06.05 tar høyesterett standpunkt til blant annet spørsmålet om privat<br />
sone rundt et anneks og kom til at denne ikke kunne være så stor som for hytte/hus og kom til at<br />
ferdsel på en sti ca. 7 m fra et anneks ikke kunne anses som brudd på forbudet mot ferdsel i innmark.<br />
Retten kom også med en prinsipiell uttalelse om at grunneiere som bygger i strandsonen,<br />
må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens<br />
behov for ferdsel er mindre.<br />
Innmark og utmark<br />
Retten til fri ferdsel avhenger av om det aktuelle arealet er utmark eller innmark.<br />
På høyfjellet og i skogsområdene er det sjelden tvil om et område er utmark eller<br />
innmark. Men i de tett utbygde kystområdene, særlig på Øst- og Sørlandet, kan det<br />
12 13 Merkehåndbok Merkehåndbok 12 13
Lovgrunnlag og andre forutsetninger<br />
Lovgrunnlag og andre forutsetninger<br />
være tvil om et areal er utmark eller innmark og det kan være konflikter knyttet til<br />
tolkningen. Her har det over mange år foregått en betydelig utbygging, ikke bare av<br />
hytter, men også med brygger, plattinger, gjerder, tørkestativ, plener m.v. Dette har<br />
medført en betydelig innskrenkning i de faktiske mulighetene til å utøve friluftsliv.<br />
«FURUMOA-DOMMEN»<br />
I en dom fra 1 juli 1998 har høyesterett tatt standpunkt til skillet mellom utmark og innmark på<br />
en 13 da stor inngjerdet boligeiendom ved sjøen. Retten kom her til at ikke hele tomten kunne<br />
være innmark, men bare omfatte den mer private sonen rundt huset. Det er antatt med henvisning<br />
til andre kilder (sivilombudsmannen) at den private sonen rundt huset kan omfatte omtrent 1 da.<br />
Retten kom også til at plen ikke var innmark og at gjerdene som var opptil 70 år gamle, kunne<br />
fjernes. I dommen uttaler retten seg også til en rekke prinsipielle forhold rundt allemannsretten.<br />
Hovedregelen i friluftsloven er at det er tillatt å ferdes til fots i utmark hele året. Retten<br />
til ferdsel i innmark er mer begrenset både med hensyn til tid og sted. Sommerstid<br />
må man her holde seg til veier eller stier i innmark. På dyrket mark er ferdsel kun<br />
tillatt i tiden mellom 4. oktober og 30. april, og bare dersom marken er frosset eller<br />
snølagt.<br />
Innmark er, etter friluftsloven § 1a, gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått,<br />
kulturbeite og skogplantefelt, samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil<br />
være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Hustomt omfatter ikke hele tomten/eiendommen,<br />
men begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset/hytta.<br />
At eieren har en rekke installasjoner i strandsonen som moloer, båtslipp, utespiseplass,<br />
flaggstang m.m., fører ikke uten videre til at arealene rundt og mellom disse<br />
blir innmark. At allmennheten i 60 – 70 år hadde vært stengt ute av gjerder rundt<br />
eiendommen fører ikke til at retten til lovlig ferdsel faller bort.<br />
Begrepet dyrket mark er som regel uproblematisk i forhold til gårdsbruk, men<br />
anvendt på boliger og hytter er det vanskeligere. Regelen er at begrepet dyrket mark<br />
i friluftsloven tar sikte på markens produktive evne. Derfor vil ikke enhver opparbeidelse<br />
av plen og andre kultiveringstiltak uten videre gjøre arealet til innmark.<br />
Engslått er natureng som er gjenstand for regelmessig bruk i forbindelse med<br />
gårdsdrift, mens kulturbeite er jord som er gjenstand for jevnlig kultivering for å<br />
tjene som beitemark.<br />
Skogplantefelt er bare å anse som innmark så lenge trærne er små, men når de når<br />
knehøyde, vil arealet regnes som utmark. I stortingsmelding nr. 39 (2000 – 2001)<br />
om friluftsliv tas det til orde for å oppheve forbudet mot ferdsel i skogplantefelt fordi<br />
skadene er ubetydelige og fordi forbudet i liten grad praktiseres.<br />
Ferdsel med båt<br />
På sjøen er ferdsel med båt fri for enhver, også innenfor det området som vanligvis<br />
regnes som underlagt privat eiendomsrett (2 m dyp.) Under slik ferdsel har en<br />
også rett til å dra i land båt på strand i utmark for kortere tid. Det er ikke tillatt å<br />
benytte kai eller brygge uten samtykke fra eieren eller den som har bruksretten.<br />
Andre fortøyningsinnretninger som ringer, bolter o.l. i utmark kan benyttes dersom<br />
de ikke benyttes av eieren, eller det ikke uttrykkelig er forbudt å benytte disse. For<br />
oppankring av båter for overnatting gjelder de samme normer som i friluftslovens §<br />
9, at det ikke må skje til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre». Ellers vil ikke<br />
teltreglen i § 9 om 150 m og 2 døgn gjelde her ifølge høyesteretts avgjørelse av 1.<br />
feb. 2007 (Yxney).<br />
YXNEY-DOMMEN<br />
I denne dommen fra 01.02.07 tar høyesterett standpunkt til vilkårene for å raste, trekke opp<br />
båt, opphold og bading på en holme i forhold til en hytte beliggende under 150 m fra holmen<br />
og på andre siden av sundet som dannes av land og holmen. Retten kom til at dette var lovlig og<br />
at avstandskriteriet i § 8 ikke kunne anses som et selvstendig kriterium, men være en del av utilbørlighetsvurderingen.<br />
Retten avviste også at teltregelen om 150 m avstand og 2 døgn kunne benyttes analogisk ved<br />
overnatting i båt.<br />
Retten kom i dommen med en rekke prinsipielle uttalelser om allemannsretten og at uttalelsen<br />
i Hvaler-dommen (se nedenfor) om det spesielle med strandsonen ikke bare gjelder for ferdsel,<br />
men også de andre allemannsrettighetene.<br />
I vann og vassdrag er det fri ferdsel med båt, men det kan kreves betaling der det er<br />
gjort tiltak for å lette ferdselen. Her kan det også være begrensninger med hensyn<br />
til bruk av motor i henhold til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.<br />
Hevd<br />
Den frie ferdselen kan også være basert på hevd fra allmennhetens side i henhold<br />
til hevdslovens § 8 annet ledd. Dette er mest aktuelt for stier og gamle ferdselsveier<br />
over innmark. Forutsetningen for å hevde retten er blant annet at folk i en bygd,<br />
grend eller by har benyttet retten som en bruksrettshaver i 50 år. Disse gamle ferdselsveiene<br />
kan ikke stenges av grunneier, selv om stengningen ville være lovlig etter<br />
andre regler. Dersom det skjer stengning eller oppstår tvist, har kommunen, etter<br />
friluftslovens § 22, ansvaret for å ta opp slike saker på vegne av allmennheten.<br />
14 15 Merkehåndbok Merkehåndbok 14 15
Lovgrunnlag og andre forutsetninger<br />
Lovgrunnlag og andre forutsetninger<br />
Rett til rasting, opphold og bading<br />
Retten til rasting og bading er ikke like vid som adgangen til ferdsel selv om det er<br />
utmark. Hovedregelen er at bading og rasting ikke kan skje når det skjer til «utilbørlig<br />
fortrengsel eller ulempe for andre», jf. friluftslovens §§ 8 og 9.<br />
Retten til bading i vassdrag er regulert i vannressurslovens § 16 som har samme<br />
regel som friluftsloven. Enhver kan bade i elv, bekk eller innsjø i utmark når det ikke<br />
er til utilbørlig fortrengsel for andre eller til annen skade (for eksempel for drikkevannsforsyning).<br />
Krav til ferdselskultur<br />
Selv om det er en rett til fri ferdsel og opphold i norsk natur, innebærer ikke dette en<br />
frihet uten grenser. Friluftslovens § 11 gir en generell bestemmelse om ferdselskultur,<br />
som gjelder for all type ferdsel og opphold i naturen. Det stilles krav om at man ved ferdsel<br />
eller opphold på «annen manns grunn eller sjøen utenfor» skal opptre hensynsfullt<br />
og varsomt, slik at det ikke voldes skade eller ulempe for grunneieren, bruker eller andre.<br />
Hensynet til miljøet i vid forstand ble tatt inn i Friluftsloven ved revisjonen i 1996.<br />
Tilrettelegging og merking<br />
Alle typer tilrettelegging av turstier som fjerning av vegetasjon og steiner, bygging<br />
av klopper og gjerdeklyvere, merking og skilting krever grunneiers og rettighetshavers<br />
tillatelse. Det gjelder også der det offentlige er grunneier. I statsallmenninger<br />
er det Statskog og fjellstyrene som gir tillatelser. Det er kun midlertidig merking<br />
for orienteringsløp, skirenn o.l. som ikke krever slik tillatelse. Det er derfor viktig at<br />
det tas kontakt med grunneiere og rettighetshavere eller utpekte representanter<br />
for disse i området i god tid før arbeid med tilrettelegging og merking av turstier<br />
settes i gang. Der det skal iverksettes andre tiltak, slik som bygging av bruer, foretas<br />
naturinngrep etc., må også særskilt tillatelse innhentes til dette. Dette gjelder også<br />
fremtidig vedlikehold av slike installasjoner.<br />
Dersom en grunneier motsetter seg merking for lovlig ferdsel, er det fullt lovlig å<br />
anvise ferdsel over eiendommen ved f.eks. skilt eller enkelt kart på naboeiendommen.<br />
Dette kan gjøres der det er små eiendommer, og hvor det er lett å ha oversikt<br />
over hvor traseen går videre.<br />
Dersom en grunneier uten saklig grunn motsetter seg merking av sti i utmark,<br />
gir friluftslovens § 35 såkalt inngrepsløyve, det vil si hjemmel for å gi tillatelse til<br />
tilrettelegging og merking. Tillatelsen kan gis til både kommuner og organisasjoner.<br />
Myndigheten til å gi tillatelse er delegert til Direktoratet for naturforvaltning.<br />
Direktoratet vil også kunne gi veiledning i saksbehandlingen forut for søknaden.<br />
Det ytes normalt ikke erstatning til grunneier for tilrettelegging og merking av<br />
stier når bruken av disse følger friluftslovens regler. Det er bare der det kan påvises<br />
økonomisk skade at det kan være aktuelt å vurdere erstatning. Normalt vil også<br />
grunneier ha nytte av at stier og veier i utmark over hans eiendom merkes. Dette vil<br />
redusere bruken og presset på de øvrige utmarksarealene på hans eiendom, idet de<br />
fleste vil følge den merkede stien.<br />
Samarbeid med kommunen etter planog<br />
bygningsloven og friluftsloven<br />
Turruter bør legges opp i samarbeid med kommunen og innarbeides i kommunedelplanene<br />
for idrett og friluftsliv. Det er også viktig at kommunens planetat får<br />
tilgang til kart over turrutene som merkes. Kommunen kan da legge traseene inn<br />
i sitt øvrige kart- og planverk, og sørge for at stiene ikke blir ødelagt av bebyggelse<br />
eller blir sperret på annen måte i sin arealplanlegging og byggesaksbehandling.<br />
Dersom det er aktuelt å gjøre større tilretteleggingstiltak som bruer, klopper, større<br />
skilt mv., vil disse kunne kreve tillatelse etter plan- og bygningslovens regler. Det er<br />
her viktig å ta kontakt med den lokale bygningsetaten for å få veiledning om hvilke<br />
tiltak som er meldings- eller søknadspliktige etter plan- og bygningsloven.<br />
Kommunen kan, etter friluftslovens §§ 13 og 40, kreve at ulovlige stengsler blir<br />
fjernet. Kommunen forplikter også å gi veiledning om hvorvidt et areal er utmark<br />
eller innmark. Generelt skal kommunene etter friluftslovens § 22 arbeide for å<br />
fremme allmennhetens friluftsinteresser. Direktoratet for naturforvaltning har<br />
utarbeidet en håndbok for kommunene til bruk for behandling av ulovlige stengsler<br />
for allmennheten. (DN-håndbok nr.14-2000)<br />
Dersom det er svært viktig å få turstien frem, selv om det er innmark, kan kommunen<br />
regulere stien og deretter med hjemmel i plan- og bygningslovens § 35<br />
ekspropriere grunn eller rett til å anlegge tursti over privat eiendom.<br />
16 17 Merkehåndbok Merkehåndbok 16 17
Lovgrunnlag og andre forutsetninger<br />
Lovgrunnlag og andre forutsetninger<br />
Gjerder og gjerdehold<br />
I utmark i fjell- og skogområder er gjerder viktige ledd i husdyrholdet fra gammelt<br />
av. Gjerdeholdet for slike formål er underlagt egen lovgivning for å hindre dyra<br />
i å beite på innmark eller annen manns grunn. Det er derfor viktig at gjerder og<br />
grinder som er i bruk for dette formålet, ikke blir ødelagt når det legges turstier i<br />
slike områder.<br />
Bygging av nye gjerdestiger/klyv og grinder er en del av tilretteleggingen, og bør tas<br />
med i avtalen med grunneierne og rettighetshaverne der stien går i områder med<br />
aktivt beite.<br />
Sikkerhet og erstatningsansvar<br />
Etter norsk rett har den enkelte turgåer selv ansvaret for sin sikkerhet ved ferdsel på<br />
sjøen, i fjell, skog og mark. Verken grunneier, rettighetshaver eller tilrettelegger kan<br />
normalt gjøres ansvarlig for skader som kan oppstå på mennesker og utstyr under<br />
utøvelse av friluftsliv. Den som bruker naturen må selv ta i betraktning at det alltid vil<br />
være en viss risiko ved dette.<br />
Avtaler og tinglysing<br />
Ved tilrettelegging og merking av enkle stier er det ofte tilstrekkelig å få muntlig<br />
tillatelse av grunneier. Her må man være oppmerksom på at det kan være satt som<br />
vilkår for offentlig tilskudd at det foreligger skriftlig avtale med grunneier eller<br />
grunneierlag. Det kan også være krav om at avtalen er tinglyst som heftelse på<br />
eiendommen. Skriftlig avtale anbefales der det skal gjøres større investeringer, for<br />
eksempel bruer, og for å forhindre fremtidige konflikter. Vedlagt ligger forslag til<br />
stiavtale og skiløypeavtale. Når avtalen tinglyses, har en sikret seg at retten også kan<br />
gjøres gjeldende overfor nye grunneiere. Tinglysing vil ha en kostnad pr. bruksnummer.<br />
I områder hvor stiene skal gå over mange eiendommer, vil dette bli en stor<br />
kostnad.<br />
Der man velger å basere seg på muntlige avtaler, skal disse dokumenteres ved at det<br />
sendes brev til grunneier sammen med kart over traseen og en oppsummering av<br />
de vilkårene man er blitt enige om.<br />
Likevel bør de som bruker merkede og tilrettelagte turruter, kunne stole på at de der<br />
kan ferdes trygt under normale forhold.<br />
Den som har ansvaret for turrutene, må derfor sørge for:<br />
› At en unngår farlige partier, og for forsvarlig sikring der det er nødvendig<br />
› Tydelig merking, skilting og informasjon<br />
› Forsvarlig teknisk utførelse og vedlikehold av bruer og andre innretninger<br />
› At utstyr og gjenstander som inngår i tilretteleggingen, er i forsvarlig og forskriftsmessig<br />
stand (for eksempel at båter som leies ut til bruk i kystleden, er sjødyktige<br />
og har forskriftsmessig redningsutstyr)<br />
18 19 Merkehåndbok Merkehåndbok 18 19
del 2.<br />
Planlegging av turruter<br />
Planlegging av turruter<br />
Det er et overordnet mål i miljøvernpolitikken å tilrettelegge for friluftsliv slik at<br />
alle har gode friluftsmuligheter både i nærmiljøet og for dags- og ferieturer. Aktivt<br />
friluftsliv skaper nærhet til naturen, øker forståelse for menneskets avhengighet av<br />
natur og bidrar dermed til aksept for bærekraftig livsstil i befolkningen. Gjennom<br />
tilrettelegging av turruter kan ferdsel og annen friluftsaktivitet kanaliseres til de<br />
områdene som tåler det best.<br />
Samtidig vil alltid tilrettelegging av turruter medføre noen inngrep i naturen. Arbeidet<br />
med nye turruter bør derfor alltid starte med en vurdering av om det er behov<br />
for og riktig å tilrettelegge en ny turrute. For fjellområdene har DNT med støtte av<br />
DN utarbeidet Norsk sti- og løypeplan. Gjennom denne er det tatt stilling til om<br />
og i hvor stor grad ulike fjellområder skal tilrettelegges for friluftsliv. Tilsvarende<br />
vurderinger er det aktuelt å gjøre også for større skogsområder og naturområder<br />
langs kysten.<br />
Omfanget av inngrepsfrie naturområder, dvs. naturområder uten inngrep i form<br />
av veier, kraftlinjer, vannkraftutbygging og lignende, er dramatisk redusert i løpet<br />
av det siste århundret. Ikke minst av hensyn til naturopplevelsene er det viktig at<br />
en størst mulig del av de siste inngrepsfrie naturområdene skånes for nye tekniske<br />
inngrep. I slike områder må omfanget av tilretteleggingstiltak for friluftsliv også<br />
vurderes nøye.<br />
Grovplanlegging av traseen<br />
I de tilfellene hvor en skal tilrettelegge et nytt turtilbud i et gitt område uten bestemte<br />
punkter en skal innom, har en særlig gode muligheter til å ta hensyn til naturmiljø<br />
og ønsker fra grunneiere og andre om hvor turruten bør legges.<br />
Ofte vil det imidlertid være en hovedramme å forholde seg til når en skal planlegge<br />
nye turruter. Det kan for eksempel være å fremføre kyststi langs en bestemt<br />
strekning, tilrettelegge sti fra et nytt turutgangspunkt til en turisthytte eller etablere<br />
vinterrute mellom to hytter. Gjennom slike rammer vil ofte grovtraseen for en rute<br />
være gitt med noen delalternativ eller en kan ha to – tre hovedalternativ å velge mellom.<br />
I det videre arbeidet med å bestemme hovedtraseen er det viktig å trekke inn<br />
de mest berørte parter og vurdere ulike hensyn opp mot hverandre.<br />
Lengden på rutene avhenger først og fremst av hvilke overnattingsmuligheter som<br />
finnes i området. I tillegg vil det ha betydning om turområdet egner seg for barnefamilier<br />
og for andre som ønsker kortere dagsmarsjer mellom hyttene. DNTs medlemsforeninger<br />
har til nå ikke hatt som tradisjon å merke ruter som går til fjelltopper<br />
eller inn til breer. Etter sterk oppfordring fra enkelte kommuner og fra reiselivsnæringen<br />
ser man nå behov for å merke enkelte slike ruter som er mye brukt.<br />
Følgende momenter vil som regel være viktige for de vurderinger som skal føre frem<br />
til endelig fastlegging av traseen:<br />
› Følg gamle ferdselsårer der det er mulig<br />
› God å gå, unngå urer, våte partier, unødig harde stigninger og lignende<br />
› Gi variasjon og mulighet for landskaps- og naturopplevelser og interessante<br />
kulturminner og – miljøer<br />
› Hensyn til vilt, særlig hekke- og kalvingsområder og viktige viltbiotoper<br />
› Hensyn til grunneiers næringsvirksomhet<br />
› Hensyn til hus og hytter, annen næringsvirksomhet og andre brukere<br />
› I hvilken grad trasévalget kan gi økt tilgjengelighet for flere brukere<br />
(jf. universell utforming)<br />
› Steder for passering av bekker/elver<br />
Under planleggingen må det avklares hvem som skal ha ansvar for tilsynet og<br />
vedlikeholdet av turrutene, og hvem en kan henvende seg til om mangler som må<br />
utbedres.<br />
For de ulike typene turruter, særlig kystleder og vinterruter, er det en del spesielle<br />
forhold en må ta hensyn til. Disse omtales nærmere under detaljplanlegging av de<br />
ulike typene turruter. Når hovedtraseen for en ny turrute er valgt, starter arbeidet<br />
med detaljplanlegging.<br />
Et nyttig verktøy ved planlegging av turruter er GPS (Global Positioning System)<br />
hvor en med stor nøyaktighet kan fastlegge hvor en er. Ved befaring av mulige<br />
traseer kan en underveis lese av egen posisjon i forhold til terrenget og tegne<br />
denne inn på kartet. Dette gjelder også oversikt over og plassering av veiviserskilt<br />
og informasjonstavler. GPS kan også med fordel brukes til å legge selve rutetraseen<br />
(sporlogg). Det bør gjøres senest når ruta er ferdig merket.<br />
20 21 Merkehåndbok Merkehåndbok 20 21
Planlegging av turruter<br />
Planlegging av turruter<br />
Detaljplanlegging<br />
Sommerruter og kyststier<br />
Når en har kommet frem til forslag om traseen, kan detaljplanleggingen ta til.<br />
Hele turruten bør sees i sammenheng og planlegges grundig. En bør tidlig avklare<br />
omfanget av tilrettelegging og merking. I enkelte områder er det noe behov for<br />
tilrettelegging, i andre kan naturvernhensyn og forholdet til andre brukere gjøre det<br />
ønskelig å redusere denne.<br />
Tilrettelegging og merking av turruter er ledd i enkelt og miljøvennlig friluftsliv, i<br />
form av små og naturvennlige tiltak. Arbeidet bør legges opp med tidligst mulig<br />
orientering til, og medvirkning fra andre som kan ha interesser i arbeidet. En kan da<br />
også redusere muligheten for konflikter.<br />
Det vil variere fra sted til sted hvem en bør trekke inn i samarbeidet. Foruten kommune<br />
og grunneier kan fjellstyrer, grunneiere og rettighetshavere, naturvern- og<br />
friluftsorganisasjoner, idrettslag, historielag, kystlag, velforeninger og ressurspersoner<br />
i lokalmiljøet være aktuelle. Disse vil også kunne bistå med nødvendige<br />
tillatelser mv.<br />
Planleggingen bør også støtte seg til kommunens arealplaner. Dette fordi planene<br />
gir viktig informasjon og retningslinjer, og for at kommunen kan ta hensyn til traseene<br />
i sine arealplaner, slik at de ikke senere blir gjenbygd eller blokkert av nydyrking,<br />
anleggsvirksomhet eller byggetiltak. Kommunens planetat gir her informasjon<br />
og retningslinjer. Hvis en etter å ha foretatt disse overordnede vurderingene,<br />
konkluderer med at det er grunnlag for å etablere en ny turrute, starter det konkrete<br />
planleggingsarbeidet.<br />
Ved detaljplanlegging av traseer bør en søke å få frem mest mulig variasjon, med<br />
spesielle naturkvaliteter, kulturlandskap og kulturmiljøer. Rutene bør ha høy opplevelsesmessig<br />
kvalitet med blant annet utsiktspunkter og gjerne legges i tilknytning<br />
til vann og vassdrag.<br />
Så langt det er mulig bør en følge gamle ferdselsårer, veifar og naturlige drag.<br />
Rundt byer og i hytteområder er det ofte fast merkede og oppkjørte skiløyper. For å<br />
redusere naturinngrepene kan en med fordel kombinere traseene for skiløyper og<br />
sommerstier, men i en del tilfeller følger skiløypene myrer og våte partier som er lite<br />
egnet til stier.<br />
Følgende momenter vil det være spesielt viktig å ta hensyn til:<br />
› Farlige steder må unngås eller sikres<br />
› Unngå rasfarlige områder<br />
› Unngå bratte fjellsider, snøtyngden vil kunne rive vardene over ende<br />
› En bør unngå bratte kneiker. Stigninger bør fordeles over lengre drag der<br />
dette er mulig<br />
› Spesielle hensyn må tas der traseen passerer eller går gjennom viltbiotoper<br />
og vernede områder<br />
› Unngå erosjonsutsatte områder<br />
› Ta hensyn til at snøen kan skjule vegetasjon og steinet terreng. Snøforholdene<br />
kan variere fra år til år. En trasé som er lett å gå når det er mye snø, kan være<br />
vanskelig å gå når snøen er borte<br />
For å unngå erosjon og slitasje på vegetasjon, bør traseen så langt det er mulig legges<br />
der det er grunnforhold som tåler ferdsel uansett årstid og nedbør. Hovedregelen<br />
er at en i størst mulig grad unngår myr, sump og andre våte partier.<br />
Setervoller er attraktive og interessante områder langs en sti, og på en del setre er<br />
enkel servering til fotturister en kjærkommen inntektskilde. Samtidig må en velge<br />
traseen slik at ferdselen ikke er til unødig sjenanse eller ulempe for virksomheten<br />
der. En bør finne frem til løsninger gjennom dialog i hvert enkelt tilfelle.<br />
Det byr på særlige utfordringer når traseen må passere hytte- eller boligområder.<br />
Det blir mange grunneiere å forholde seg til og et møysommelig arbeid å finne<br />
frem til den beste traseen. Målet må være at turstien i størst mulig grad går i naturområder,<br />
men av og til må en akseptere at rutene følger vei. I slike tilfeller må en<br />
legge vekt på å finne trafikksikre alternativ.<br />
En bør også vurdere hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke<br />
oppgaver som krever bygningskyndig og annet faglig personell. Om tilrettelegging<br />
og gjennomføring av dugnader, se vedlegg.<br />
Vinterruter<br />
Vinterruter omfatter både kvistede skiruter i fjellet og faste traseer for skiløyper i<br />
skogen og i lavlandet. Standarden på disse varierer fra enkle spor som tråkkes opp<br />
av skiløpere, via scooterpreparerte løyper til brede traseer for maskinpreparering.<br />
I fjellet fører ofte snøforholdene til at traseene for sommerrutene ikke kan brukes.<br />
Snøforholdene kan også skifte fra år til år. Snø og vind endrer terrenget, og skjuler<br />
både vegetasjonen og merkingen. Det må derfor ofte legges opp egne vinterruter.<br />
22 23 Merkehåndbok Merkehåndbok 22 23
Planlegging av turruter<br />
Planlegging av turruter<br />
For disse stilles det strenge krav til sikkerhet.<br />
Ruter over regulerte vann bør unngås. Isforholdene kan endre seg ved nedtapping.<br />
Sprekker i isen langs land kan være farlige. Det enkelte energiverk kan gi opplysninger.<br />
Skredfarlige områder skal unngås. Der det er tvil kan Norges Geotekniske Institutt<br />
i Oslo kontaktes. De har skredkart over hele landet med angivelse av fargegrader.<br />
Kommunenes tekniske etater har også informasjon om skredfarlige områder.<br />
Det må tas hensyn til viltet, særlig villrein. Vinterbeiter og kalvingsområder bør<br />
unngås.<br />
Ved detaljplanlegging av traseer for skiløyper i lavlandet, må planleggingen ta<br />
utgangspunkt i at traseen skal brukes på ski. Det gjelder blant annet ved vurdering<br />
av vegetasjon, svinger, stigninger og utforkjøringer. Traseen bør gås opp på ski blant<br />
annet for å vurdere disse forholdene og for å se hvordan snøen legger seg. Det<br />
gjelder ikke minst i skrått terreng.<br />
Det må gjøres særlige vurderinger av passering av vann, myrer og våte partier.<br />
Myrer kan gi fine skitraseer, men kan være problematiske tidlig på vinteren hvis de<br />
ikke har frosset. Ved passering av vann må en særlig vurdere kravet til sikkerhet.<br />
I en del tilfeller går skiløypene over dyrket mark. I utgangspunktet er det tillatt å gå<br />
på ski på dyrket mark, men etablering av permanente spor kan gi is- og frostskader<br />
slik at dette bør avklares særskilt med grunneier. En må ha tillatelse fra kommune og<br />
grunneier for å kunne bruke snøscooter og/eller annen type prepareringsmaskin.<br />
Omfanget av planlegging og de tillatelser som trengs, avhenger i stor grad av bredden<br />
på traseen. For de enkleste skiløypene blir arbeidet tilsvarende arbeidet med<br />
stier. For brede traseer ment for maskinpreparering forutsettes det opparbeiding<br />
av grunnen i flere meters bredde, og et omfattende arbeid med planlegging og<br />
innhenting av tillatelser. Dette arbeidet omtales ikke nærmere her (Skiforeningen<br />
og Norges Skiforbund er naturlige kontakter for nærmere informasjon).<br />
Kystleder<br />
Med kystleder mener vi her både kyststier og etapper for<br />
robåt, kano/kajakk eller seilbåt mellom tilrettelagte overnattingsplasser.<br />
I områder med mange øyer og skjær vil det være<br />
flere alternative ruter mellom overnattingsstedene, og det kan<br />
være aktuelt å gi anbefalinger om valg av rute. Det er viktig å<br />
tenke nøye gjennom plassering av overnattingssteder. Kystledene på sjøen skal ikke<br />
merkes med fysiske merker utover Kystverkets, men anbefalte ruter kan angis på<br />
kart. I størst mulig grad bør rutene legges innaskjærs i smult farvann.<br />
For kystleder må lengdene på etappene mellom hyttene ta hensyn til at værforholdene<br />
kan skifte, og at ferdighetene kan være ulike. Etappene bør også, i likhet<br />
med turetappene på land, tilpasses barnefamilier og ulike aldersgrupper. Dette<br />
innebærer at det bør være tett mellom raste- og overnattingsplassene. De som vil ro<br />
lenger kan ro forbi noen overnattingsplasser.<br />
Godkjenning og tillatelser<br />
Når hele traseen er avklart, godkjent og tegnet inn på kart etter samråd med berørte<br />
grunneiere, rettighetshavere og offentlige myndigheter, må disse gi nødvendige<br />
tillatelser. Dette er nærmere omtalt i del 1.<br />
Grunneiers /rettighetshavers tillatelse til rydding, merking og annen tilrettelegging<br />
må være innhentet før arbeidet starter.<br />
Spørsmål om nye turruter i vernede områder (nasjonalparker, landskapsvernområder,<br />
naturreservater og lignende) må drøftes med forvaltningsmyndighetene og<br />
godkjennes av disse. For de fleste verneområder er fylkesmennene forvaltningsmyndighet.<br />
Det er igangsatt forsøksordninger med lokal forvaltning av verneområder<br />
der kommuner eller interkommunale organ er forvaltningsmyndighet. Fylkesmannens<br />
miljøvernavdeling har oversikt over dette i sitt fylke.<br />
Turruter gjennom verneverdige eller vernede (fredede) kulturmiljøer må drøftes<br />
med og godkjennes av kommunens plan- og kulturmyndigheter i samråd med<br />
<strong>fylkeskommune</strong>ns kulturminneetat. Denne må også godkjenne ruten dersom den<br />
berører arkeologiske kulturminner. Dersom den berører samiske kulturminner, må<br />
den godkjennes av Sametingets distriktskontor.<br />
Dersom det til det praktiske arbeidet trengs traktor, fly, helikopter eller lignende til<br />
transport av materiell og utstyr, må tillatelse gis av grunneier. Det må også i god tid<br />
søkes til kommunen om tillatelse, jf. lov om motorferdsel i utmark. I verneområder<br />
må også vedkommende forvaltningsmyndighet gi slik tillatelse.<br />
24 25 Merkehåndbok Merkehåndbok 24 25
Planlegging av turruter<br />
Planlegging av turruter<br />
Oversikt over aktuelle instanser<br />
Type grunneier-, verne- og<br />
bruksinteresser<br />
Privat grunn<br />
Kommunal grunn<br />
Statsgrunn<br />
Instans<br />
Private grunneiere og bruksberettigede.<br />
Kommunen og bruksberettigede.<br />
Statskog, lokal skogforvaltning, fjellstyret,<br />
bruksberettigede.<br />
Kystverket; vedkommende distrikt<br />
Forsvaret; vedkommende distrikt.<br />
opplysningsvesenets fond.<br />
Oppdatering av kart- og rutebase<br />
Det er svært viktig at kartene og kartbasen Norge 1 : 50 000-kart til enhver tid er<br />
oppdatert i forhold til rutenett og turisthytter. Alle turistforeninger og turlag må<br />
derfor gi melding til DNT, Youngstorget 1, 0181 Oslo om godkjente nye merkede<br />
ruter, omlegging eller nedlegging av ruter, nye hytter etc. Straks traseen er avklart<br />
i detalj må DNT få tilsendt 1 : 50 000 der den er inntegnet med eventuelle bruer<br />
markert og klassifisert som helårs- eller sommerbruer og med angivelse av hvem<br />
som har ansvaret for brua. Inntegningsmåten er vist med illustrasjon på<br />
www.turistforeningen.no/ruteinntegning. Angi også partier som kan være krevende<br />
og plasseringen av eventuelle sikringsmidler som kjetting, rekkverk eller tau. DNT vil<br />
også svært gjerne motta GPS-spor av rutene, både nye og gamle. Andre etater som<br />
merker ruter må sende informasjonen til Statens kartverk, Kartverksveien 21, 3511<br />
Hønefoss.<br />
Fylkeskommunens kulturminne-<br />
etat, Sametingets distriktskontorer,<br />
grunneiere, bruksberettigede.<br />
Reindrift<br />
Områder vernet etter naturvernloven<br />
Kulturminner fredet etter kulturminneloven,<br />
eller områder der en<br />
kan støte på slike kulturminner<br />
Avklaring vedr. flora og fauna<br />
Avklaring vedr. kommunale<br />
arealplaner<br />
Bruk av motorkjøretøy i utmark<br />
Bruk av motorfartøy i vassdrag<br />
Alminnelig tilsyn, renovasjon mv.<br />
(friluftsområder langs kysten)<br />
områdestyret.<br />
Fylkesmannens miljøvernavdeling,<br />
grunneiere, bruksberettigede.<br />
Fylkesmannens miljøvernavdeling,<br />
grunneiere, bruksberettigede.<br />
Kommunen, plan- og bygningsetaten.<br />
Kommune, grunneiere.<br />
Kommunen.<br />
Skjærgårdstjenesten,<br />
friluftsråd, kommunen.<br />
26 27 Merkehåndbok Merkehåndbok 26 27
del 3.<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Rydding, merking, skilting og annen tilrettelegging er miljøinngrep og skal utføres<br />
så hensynsfullt og diskré som mulig.<br />
Sommerruter og kyststier<br />
Hele ruten må være klarlagt før en begynner tilretteleggingen. Den må ikke fastlåses<br />
med merking eller andre inngrep før en har oversikt over og har fastlagt hele<br />
ruten, og alle nødvendige tillatelser er innhentet.<br />
De som utfører arbeidet, må på forhånd ha satt seg inn i oppgavene og hvordan<br />
arbeidet skal utføres, og nøye følge de retningslinjene som er gitt.<br />
Der arbeidet utføres som dugnad, har dugnadslederen ansvaret for å gi dugnadsdeltakerne<br />
opplæring slik at de utfører arbeidet riktig.<br />
Når arbeidet er avsluttet, bør den som er ansvarlig for ruten, foreta inspeksjon og<br />
dersom det er mangler, rette opp disse.<br />
Rydding<br />
Stier skal ryddes og holdes ryddet slik at det er greit å komme frem. De bør ryddes<br />
slik at de ikke gror igjen på to – tre år. Dette avhenger imidlertid av vekstforhold.<br />
Det ryddes i minst 1,5 meters bredde, slik at en lett kommer frem med bred ryggsekk<br />
med liggeunderlag.<br />
Rotvelter, toppbrekk og vindfall som hindrer passasje, kappes og ryddes til side slik<br />
at det er lett å passere. En unngår da at ferdselen sprer seg på utsiden og gir økt<br />
slitasje.<br />
Det ryddes så høyt at en lett kan<br />
passere under regnvåte og snøtunge<br />
greiner, spesielt for å ta hensyn til<br />
synshemmede.<br />
Det ryddes slik at merkene kan ses<br />
på god avstand (se nedenfor om<br />
merking).<br />
Kratt/greiner som har vokst ut eller<br />
henger ned og skjuler tidligere<br />
merking, skjæres vekk slik at merkene<br />
blir synlige.<br />
28 29 Merkehåndbok Merkehåndbok 28 29
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Ved kvisting skal greina kappes helt inntil stammen på løvtrær og 10-12 cm fra<br />
stammen på bartrær.<br />
Kvisting skal skje med greinsaks eller fintannet sag.<br />
Gangbane<br />
I skog der det finnes passende trær, lages gangbane av halvkløyvinger skåret med<br />
motorsag og festet sammen med labanker. Når det ikke finnes skog, brukes plank i<br />
bestandig tremateriale, festet sammen med labanker.<br />
Små trær som står i eller tett inntil stier og skadde trær, kan fjernes.<br />
Bartrær:<br />
Dersom bare deler av greina fjernes, skal halve barmengden være igjen.<br />
Lauvtrær:<br />
Dersom en skjærer ned lauvtrær, dannes lett mange stubbeskudd. Dersom det er<br />
mulig, bør slike trær kvistes.<br />
Busker klippes ved rota.<br />
Tilrettelegging<br />
For at det skal være fremkommelig på stiene, kan det være behov for mange typer<br />
tilrettelegging.<br />
Foruten å rydde stiene vil en i en del tilfeller utføre alle aktuelle tilretteleggingstiltak,<br />
som bruer, gjerdeklyvere og lignende, før traseen merkes og markedsføres.<br />
Slik fullføring kan være et vilkår for å få utbetalt tilskuddsmidler. I andre tilfeller vil<br />
tilretteleggingsarbeidet nærmest være et «evighetsarbeid» der en stadig forbedrer<br />
traseen med klopper m.m. for eksempel i forbindelse med årlig vedlikehold.<br />
Endepunktene på en gangbane legges til terreng som<br />
tåler ferdsel. Der det er mulig, lages en jevn overgang til<br />
terrenget, eller en forsterkning av overgangen med<br />
steinlegging.<br />
Passering av myr og andre våte områder<br />
Der det ikke er mulig å føre stien utenom myrer og våte partier bør en legge til rette<br />
med forskjellige tiltak slik at ferdselen ikke sprer seg i bredden utover i terrenget.<br />
Kavledekke<br />
Legges av stokker og stranger,<br />
kappet i 1,5 m lengder<br />
og lagt på tvers. Barkes for å<br />
vare lenger.<br />
30 31 Merkehåndbok Merkehåndbok 30 31
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Passering av bekker og elver<br />
Klopper<br />
Lages av stokker funnet på stedet, av planker eller bjelker.<br />
Der kloppen kan tas av flom, må den tas inn om vinteren eller forankres i land med<br />
solid kjetting eller wire, som festes i den ene enden av hver stokk.<br />
Stokkene forankres slik at de kan legges ut igjen fra hver sin side av bekken.<br />
Vadestaker<br />
Kan brukes ved bekker og elver som må vades.<br />
Til støtte under vading utplasseres 1,5 – 2 m lange<br />
vadestaker på begge sider. Settes samlet i trygg avstand<br />
fra flom. Samles i en tauslynge eller stålbøyle festet til<br />
en stokk.<br />
Må fornyes regelmessig.<br />
Vadetau<br />
Kan brukes ved bekker og elver som må vades.<br />
Til støtte/hold under vading spennes et tau over elva/<br />
bekken, som festes forsvarlig på begge sider.<br />
Må fornyes regelmessig.<br />
Trekkstol<br />
Består av en sittestol/kasse som henger i to hjul/trinser på en vaier over elva.<br />
En drar seg over ved å dra i en trekkwire.<br />
Hoppesteiner/vadested<br />
Alternativ til klopp der dybde<br />
og strøm tillater det. Utføres av<br />
steiner lagt i passe avstand. Pass<br />
på at steinene ikke demmer og<br />
at de ligger støtt!<br />
Krever særlig regelmessig vedlikehold for å fungere.<br />
32 33 Merkehåndbok Merkehåndbok 32 33
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Trekkbåt<br />
Er en båt med begge ender festet til en wire som løper over to hjul/trinser som er<br />
montert på hver sin side av elva. En drar seg over elva i wiren.<br />
Stokkbru<br />
Krever regelmessig tilsyn.<br />
Bru<br />
Bruer kan ha mange utførelser avhengig av forholdene. Det må vurderes om rekkverk<br />
er nødvendig. Der det er fare for flom, må brua legges høyt nok og forankres,<br />
eller kunne tas inn om vinteren.<br />
Wirebru<br />
Eksempler:<br />
Hengebru<br />
Vadetau, trekkstoler, trekkbåter og bruer må være sikre og krever regelmessig<br />
inspeksjon og vedlikehold.<br />
Store bruer må byggesaksbehandles! Kfr. med kommunens bygningsmyndigheter.<br />
DNT Oslo og Omegn har lang erfaring med ulike typer bruer, og råd og tegninger<br />
kan innhentes derfra.<br />
34 35 Merkehåndbok Merkehåndbok 34 35
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Erosjonsvern<br />
Stor trafikk med tråkk,<br />
smeltevann og regn kan<br />
grave med seg jord og grus<br />
og lage stien om til bekkefar.<br />
Dette unngås først og fremst<br />
ved å legge stien på tørrlendt<br />
mark.<br />
Passering av gjerder<br />
Gjerder for husdyrhold er viktige stengsler, og må ikke skades av ferdsel. Grinder<br />
må ikke bli stående åpne.<br />
Gjerdestige/ gjerdeklyver/ klivele<br />
Kan ha mange utførelser. De må være sikre og krever regelmessig inspeksjon og<br />
vedlikehold.<br />
Der dette ikke er mulig, kan<br />
erosjon unngås ved drenering<br />
eller steinsetting.<br />
Drenering<br />
Stokker eller stein legges på skrå på<br />
tvers av stien, slik at vannet<br />
ledes ut så raskt som mulig.<br />
Det kreves regelmessig ettersyn da<br />
sand og grus etter hvert kan fylle<br />
dreneringen slik at vannet renner<br />
over og på nytt følger stien.<br />
Steinsetting<br />
Stien kan steinsettes med flate steiner,<br />
gjerne med grov grus på oversiden.<br />
For å unngå tråkk utenom stien lages<br />
hindringer, for eksempel av store steiner<br />
langs stien.<br />
Grind<br />
Kan ha mange<br />
utførelser. De må<br />
være solide og lette<br />
å åpne og lukke.<br />
Her er vist en vinkelgrind<br />
som alltid<br />
vil være lukket.<br />
36 37 Merkehåndbok Merkehåndbok 36 37
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Merking<br />
Ved merking av turstier brukes standard merker og farger.<br />
Av hensyn til fargeblinde skal det brukes blått langs kysten og i skogen. På<br />
overgangen mellom skog og fjell (der fjellstier går permanent over i skogstier)<br />
anbefales blått. På varder og staker i fjellet brukes rødt som vedlikeholdes tydelig,<br />
og så vidt mulig på lys bakgrunn. Det må legges vekt på at det er vardene<br />
som viser vei, og med rødfargen som en signatur.<br />
Merking i skog, lavland og langs kysten<br />
I områder der ikke andre tradisjoner i skogen og på kysten er nedfelt,<br />
brukes utendørs olje/alkydmaling, blå farge, kode 10.40 B.<br />
Når turruta er ryddet i hele sin lengde og er farbar, kan traseen merkes. Ruta merkes<br />
i hele sin lengde, fra der den starter til der den slutter. Det merkes med maling<br />
på trær, staker eller varder.<br />
› Det skal som hovedregel ikke merkes på fjell eller stor stein. Dette fordi merkingen<br />
lett skal kunne fjernes dersom ruten blir lagt om eller ned.<br />
› Det må ikke males på gamle murer, steinbruer, andres grensevarder og lignende.<br />
det males. Der det merkes på steiner, må mose og lav fjernes. Bruk stålbørste med<br />
skrape.<br />
› Unngå å male i regnvær.<br />
› Unngå merking på trær der det kan ventes hogst.<br />
› Kyststier og andre gjennomgående ruter merkes i tillegg med egen logo på skilt.<br />
› Merkene bør kunne ses på god avstand. På skogstier merkes fortrinnsvis i ytterkant<br />
av sving.<br />
› Merkene settes i øyehøyde, ca. 1,8 m over stien.<br />
› Der det merkes på trær, og treet ikke passer for merking i begge retninger, tilpasses<br />
dette ved å bruke et annet tre.<br />
Merketyper:<br />
På trær og varder males rektangler 5 x 15 cm, liggende, på begge sider og synlig i<br />
begge gangretninger.<br />
› Enkelte plasser kan det være aktuelt å merke på elstolper og lignende. Det er viktig<br />
å få tillatelse på forhånd!<br />
› Der sommerruta følger merket skiløype, bør det merkes på de samme trærne/<br />
stakene som denne. Avtal dette på forhånd.<br />
› Stien skal kunne følges i begge retninger. Det merkes i begge gangretninger.<br />
› Ut fra stikryss, hytter og fra der hvor stier krysser veg, bør det merkes noe tettere.<br />
› Det bør merkes så tett at en kan se fra ett merke til et annet. Dette er ikke nødvendig<br />
der stien er tydelig og ingen andre stier krysser.<br />
› Unngå overmerking!<br />
› Der det merkes på trær, må en uten å skade barken, fjerne flassbark og mose før<br />
38 39 Merkehåndbok Merkehåndbok 38 39
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
På trær med 10 – 15 cm tykkelse<br />
males en 5 cm bred ring rundt<br />
stammen.<br />
På trær med mindre enn 10 cm<br />
tykkelse og på staker lages ringene<br />
10 cm brede for å bli synlige nok.<br />
Merking i fjellet<br />
I fjellområder brukes maling blandet på c-base,( f.eks. Demidekk Optimal eller<br />
Drygolin vindusmaling, rød farge, kode re 30 rs 50.<br />
Merketyper:<br />
Turistforeninger/turlag merker vanligvis ruter i fjellet med rød T.<br />
På trær og varder, på begge sider, males T-er med 3 cm strektykkelse, 11cm lang<br />
overligger og 9 cm høy stolpe.<br />
For å unngå forveksling med T-ruter, bør andre aktører som merker bruke de merketypene<br />
som brukes i skog, se foran, men med rød farge.<br />
På staker eller trær hvor det skal stå<br />
skilt, males to 5 cm brede ringer<br />
med 5 cm mellomrom.<br />
Toppstein på varder<br />
kan falle ned.<br />
Merk derfor på en<br />
annen stein.<br />
Er trærne svært tykke, males to 5 cm brede<br />
striper med 5 cm mellomrom rundt halvparten<br />
av stammen, og slik at de er godt synlige i gangretningene<br />
på stiene.<br />
40 41 Merkehåndbok Merkehåndbok 40 41
Rød T i 100% størrelse<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Varding<br />
Varder brukes i berglendt terreng der det ikke er trær, men også i skog der det<br />
ligger til rette for dette.<br />
11 cm<br />
3 cm<br />
Av hensyn til uerfarne turgåere skal det vardes også der det ikke er tvil om hvor ruta<br />
går, for eksempel i et markert dalføre.<br />
Vardingen må være så tydelig at ruta kan følges, selv uten sti, og når det er dårlig<br />
sikt. Vardingen og merkingen må kunne følges lett i begge retninger.<br />
Ved siden av vanlige varder bør det brukes store siktvarder lagt oppe på rygger slik<br />
at de sees på lang avstand.<br />
Der ruta går over snøfonner eller snøen ligger lenge, (vegetasjonen vil fortelle dette)<br />
bygges store varder på hver side av fonna. Ofte vil det være nyttig med siktesteiner<br />
som viser retningen over snøfonna.<br />
I områder med mye snø sommerstid bør rutene gås over på sensommeren.<br />
En får da vardet de delene av ruta som vanligvis er dekket av snø.<br />
9 cm<br />
Klimaendring gjør at mange snøfonner og isbreer er i ferd med å forsvinne, og at<br />
det utløses ras. Der dette skjer, må vardingen gås over, suppleres og merkes.<br />
I områder med beitedyr må en være særlig nøye med at vardene står støtt, eller<br />
velge en vardetype som sikrer dette. Beitedyrene kan ellers lett rive dem over ende.<br />
Der det er mulig, settes vardene oppe på større steiner der beitedyr ikke kommer til.<br />
På svaberg langs sjø brukes varder, men unngå at de kan forveksles med sjømerker.<br />
Ta aldri stein fra fornminner (gravrøyser, bogesteller, ledegjerder, dyregraver og<br />
liknende). Dette også dersom en er i tvil, da ikke alle fornminner er registrert.<br />
Skader på fornminner er miljøkriminalitet, og straffbart.<br />
3 cm<br />
Ta heller ikke stein fra gamle murer, steingjerder, steinbruer, grensesteiner,<br />
grensemerker, osv.<br />
42 43 Merkehåndbok Merkehåndbok 42 43
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Vardetyper:<br />
Trepunktsvarde<br />
Tre – fire heller eller flate steiner legges<br />
oppå hverandre. Mellom disse legges det<br />
tre mindre steiner som hellene hviler på.<br />
Hellene må ligge støtt. På toppen legges en<br />
solid toppstein, ev. støttet opp med mindre<br />
stein som kiler.<br />
Staker<br />
I områder uten trær eller stein for bygging av varder, over hogstfelt og myrer,<br />
settes det opp og merkes på staker.<br />
Stakene utføres i rundstokk, diameter 8 –10 cm, i bestandig tremateriale, gjerne<br />
einer eller seinvokst osp. Også grovhogde spiler i seinvokst furu kan brukes.<br />
Unngå trykkimpregnert materiale.<br />
I skogområder kan en også bruke hogstavfall, toppbrekk eller undertrykte trær.<br />
Kilevarde/«bauta»<br />
En stor helle eller blokk med bautaform stilles<br />
opp mot en støttestein gravd ned i bakken,<br />
eller mot en jordfast stein. På den frie siden<br />
legges en støttestein som også felles ned i bakken.<br />
Åpningen mellom bautaen fylles med en<br />
helle, dernest en kileformet stein. Etter hvert vil<br />
kilene sette seg bedre og låse bautaen fast.<br />
Passer spesielt der det er beitedyr og i skråning der snøsig lett vil rive over ende en<br />
trepunktsvarde.<br />
Visningsvarde med siktestein<br />
Brukes om nødvendig på begge sider av<br />
snøfonner, for å angi retning på stien.<br />
Rullesteinsvarde, «røys»<br />
Mange steder finnes ikke annet enn rund<br />
stein, morenestein. En kan da lage en varde<br />
ved å legge tre store steiner i bunnen, og<br />
legge en større stein i gropa mellom disse.<br />
Bunnsteinene må ligge støtt og ikke gli<br />
ut. Dersom steinene er store, er dette en<br />
brukbar vardetype.<br />
Høyde på staker<br />
Stakene må være så høye at de er synlige over ev. busker, vierkratt og høyt gras og<br />
lignende.<br />
Det er samtidig viktig at stakene ikke blir dominerende og de må ikke være så høye<br />
at de forveksles med vinterstaker (om traseen er felles).<br />
Gjennom hogstfelt og ungskog hvor en må bruke staker, bør disse være så høye at<br />
det kan merkes i øyehøyde, og kan ses også etter hvert som hogstfeltene gror til.<br />
44 45 Merkehåndbok Merkehåndbok 44 45
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Festing av staker<br />
Stakene må settes godt fast.<br />
I myr slås stakene ned. Der det er jord eller grus, graves eller slås stakene ned i bakken.<br />
Når en slår dem ned, bør en bruke slaghylse så de ikke sprekker i toppen.<br />
Veiviserskilt settes opp<br />
alle steder der en<br />
rute/sti starter.<br />
På berglendt og steinet grunn røyses stakene fast.<br />
For bedre feste spikres et kryss av korte bord nederst på enden av staken. På fjell<br />
festes stakene til bolter som bores ned i fjellet.<br />
For å øke varigheten på staker, er det en gammel<br />
metode å brenne dem i enden.<br />
Der flere ruter starter og går ut fra en hytte, må skiltingen vise tydelig til de enkelte<br />
rutene så en lett kan ta riktig sti ut fra hytta. Det kan også merkes noe tettere nærmest<br />
ut fra hytta.<br />
Skilting<br />
alle steder der<br />
en rute/sti tar av<br />
fra en vei.<br />
Veiviserskilt<br />
Veiviserskilt utføres i tre med tydelig innfrest tekst i kontrastfarge, med logoen<br />
til vedkommende organisasjon eller kommune som er ansvarlig for rydding og<br />
skilting.<br />
Skiltene kan festes med franske skruer.<br />
Unngå firkantete skiltstolper der vinkelen mellom de ulike rutene er liten.<br />
46 47 Merkehåndbok Merkehåndbok 46 47
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
der en rute/sti krysser en annen rute/sti.<br />
Pilskilt, skiltpekere<br />
Der stier i skogslende dreier/vink-ler skarpt, er det ofte nyttig å markere dette med<br />
et eget retningsskilt.<br />
I visse tilfeller kan dette brukes også der en sti kommer inn på eller tar av fra en annen<br />
sti. Settes på trær eller staker med høyde tilpasset forholdene på stedet.<br />
mellom fortøyningssted og overnattingssted i kystleder.<br />
Skiltstolper<br />
Skiltene monteres på stolper av stedlig virke, på<br />
rundstokk med 8 –10 cm diameter eller 3” x 3” stender<br />
i bestandig tremateriale. Skiltstolper av toppbrekk,<br />
hogstavfall eller undertrykte trær kan brukes der det<br />
er hensiktsmessig, men bør da barkes og skråskjæres i<br />
toppen.<br />
I skogsområder kan en bruke hogstavfall, toppbrekk<br />
eller tørre og undertrykte trær.<br />
Unngå å sette opp skilt på trær dersom det kan ventes<br />
hogst.<br />
Sett ikke skilt på andres stolper (elverk, televerk osv.),<br />
men hvis det er flere merkere i et område, bør man<br />
samarbeide om skilt og stolper. Linjepersonell med<br />
stolpesko kan måtte fjerne skiltene under linjearbeid!<br />
48 49 Merkehåndbok Merkehåndbok 48 49
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Festing av skiltstolper<br />
Stolpene må stå støtt og loddrett, og settes godt fast. Der det er myr, jord eller grus,<br />
graves stolpene minimum 0,5 m ned i bakken. På berglendt og steinet grunn<br />
røyses de fast.<br />
For bedre forankring og for at skiltene ikke skal kunne vris ut av stilling, skal det<br />
spikres et kryss av korte bord nederst på stolpeenden.<br />
Se side 46. Festing av staker.<br />
På fjell festes stolpene til bolter som bores ned i fjellet.<br />
For å øke varigheten på stolper som settes i jord, er det en gammel metode å brenne<br />
dem i enden.<br />
Der det er behov for det må det utplasseres egne skiltstolper til vinterrutene som<br />
bare står ute når disse rutene er merket.<br />
Informasjonstavler<br />
Enkelte steder trengs det informasjonstavler, for eksempel ved parkeringsplasser,<br />
der etappevise ruter starter. I DN-håndbok nr. 2 «Uteinformasjon i naturvern-,<br />
friluftslivs- og kulturminneområder» er det angitt en standard for slike tavler. Denne<br />
bør brukes der ikke særskilte prosjekter, etablerte tradisjoner eller andre forhold<br />
tilsier noe annet. Eksempelvis er det i regi av Skjærgårdstjenesten i Oslofjorden (notat<br />
1997) utviklet egne maler for informasjon i friluftsområder og langs kyststien.<br />
Tilsvarende er det utviklet en egen standard for merking og skilting for prosjektet<br />
«Opplev Dalane» i Rogaland.<br />
Informasjonstavlene bør festes lavt slik at barn og rullestolbrukere også kan lese<br />
dem (maks. anbefalt høyde er 1,6 m). De bør også inneholde informasjon om hvilke<br />
organsiasjoner som har medvirket til arbeidet.<br />
For kystledene er det utarbeidet en felles logo, gjengitt nedenfor, som skal brukes,<br />
eventuelt i kombinasjon med logo for ansvarlig organisasjon.<br />
Festing av skilt<br />
Skiltene settes 2 – 2,5 m over bakken, dette på grunn av ferdsel, snø og klåfingrede<br />
personer.<br />
Skiltene festes med platespiker eller franske skruer med skive.<br />
Det er en fordel om skiltene har hull som er litt større enn dimensjonen på skrue/<br />
spiker. Skiltene sprekker da ikke så lett dersom de er festet til et tre som vokser. For å<br />
ikke hindre bevegelser og unngå oppsprekking, skru ikke skiltene for hardt fast,<br />
Dersom en forborer litt i skiltstolpen, går skrue eller spiker lettere inn.<br />
50 51 Merkehåndbok Merkehåndbok 50 51
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Vinterruter i fjellet<br />
Kvisting<br />
Som merking av vinterruter brukes kvisting. Den er særlig viktig før de store utfartene<br />
i vinter- og påskeferien.<br />
Det brukes kvist av lauvtrevirke i lengde 1,5 – 2,5 m. Det må brukes lang kvist i<br />
kupert terreng for å unngå nedføyking. Kvisten bør hogges sommeren før den skal<br />
brukes, slik at den er tørr og lett uten å være sprø. Den skal ikke være en enkelt stokk,<br />
men må ha noen forgreninger i toppen. Den må ikke være så myk at den legger seg<br />
ned når snøen driver.<br />
Kvisting skjer som regel fra scooter. Når løypa legges, må den som kvister ta hensyn<br />
til at det er skiløpere som skal bruke løypa.<br />
Avstanden mellom kvistene må ikke være mer enn ca. 30 m. I svinger og nær skavler<br />
må den være mindre. Der hytter ligger over tregrensen, må kvistingen gå fra dør til dør.<br />
I tillegg til kvistingen må det skiltes der kvistingen starter og i alle stideler/ løypekryss.<br />
Skiltene bør festes på staker.<br />
Fastmerking<br />
Permanent vinterstaking over tregrensen er et naturinngrep som ikke bør brukes.<br />
Et unntak er ruter på norsk side av riksgrensen, som går direkte over i det statlige,<br />
svenske ledsystemet. På disse rutene kan det av sikkerhetsgrunner være aktuelt å<br />
stake frem til nærmeste norske turisthytte.<br />
Traseen for fastmerking bør legges mest mulig naturvennlig. Lengden på stakene<br />
må tilpasses snødybden. Avstanden mellom stakene bør være 30 – 40 m, og tilpasses<br />
terrengforholdene.<br />
Informasjon<br />
Det må gis nøyaktig informasjon om kvistede ruter. Den som kvister må selv sette<br />
opp oppslag med nøyaktig kart over den kvistede ruten, eller sørge for at andre gjør<br />
dette. Det må informeres om i hvilket tidsrom rutene er kvistet. Informasjonen skal<br />
også gis til den organisasjonen (sentralt og lokalt) som har ansvaret for merkingen.<br />
Dersom merkingen ikke kan utføres til fastsatt tid, må vedkommende sekretariat og<br />
hyttene langs ruten varsles omgående.<br />
Vinterruter i skog<br />
Turruter/løyper for vinterbruk på ski er enten store hovedløyper, scooterpreparerte<br />
løyper eller upreparerte løyper.<br />
Selv om mange turistforeninger og turlag har store skogstrekninger innenfor sitt<br />
område, er det bare et lite fåtall som rydder og merker slike turruter/løyper i skog.<br />
I byskogene og skogområder rundt tettsteder, turist- og skisentra er det som regel<br />
andre (kommuner, idrettslag, turistbedrifter og lignende), som rydder og merker<br />
skiløyper, med sin egen standard for merking og skilting, for hovedløyper ofte også<br />
med omfattende terrengarbeid sommerstid. Preparering av hovedløypene foretas<br />
med store løypemaskiner med sporsettere, i andre løyper brukes snøscooter med<br />
eller uten sporsettere. (Norges Skiforbund og Skiforeningen kan her gi informasjon.)<br />
Det som eventuelt er aktuelt for turistforeninger og turlag, er enklere turruter/løyper,<br />
enten scooterpreparerte løyper eller upreparerte løyper.<br />
Scooterpreparerte løyper/ruter prepareres med å kjøre dem opp med scooter, ev.<br />
med sporsetter, eller en gang imellom ved å markere og tråkke sporet med å kjøre<br />
det opp med snøscooter. Det enkleste er å ikke preparere løypene, slik at turgåerne<br />
selv må gå opp løypa.<br />
For å fastlegge traseen for en skiløype, må den gås opp på ski. Dette for å tilpasse<br />
den både til terrenget, vegetasjonen og snøforholdene.<br />
Merking<br />
Uansett om en løype er preparert eller ikke, må den merkes.<br />
Både ryddingen og merkingen må gås over så ofte som nødvendig, ofte blir dette<br />
minst hvert 3. år. Dette også for å fange opp endringer etter hugst, veibygging, hyttebygging,<br />
løypeutvidelser og lignende. Merkingen må gås over og eventuelt også<br />
suppleres innen sesongstart.<br />
Det merkes på trær, på samme måte og med de samme merketypene som for<br />
sommerrutene. Dersom ikke andre tradisjoner er nedfelt, merkes også vinterrutene<br />
gjennom skog med blå farge. Det brukes utendørs olje/alkydmaling, kode 10.40 B.<br />
Merkene settes 1,8 – 2 m over bakken, eller høyere der snødybden tilsier det.<br />
52 53 Merkehåndbok Merkehåndbok 52 53
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Trær som det er satt merker på, må kvistes opp for å unngå at nedheng av greiner<br />
skjuler merkene etter snøfall.<br />
En bør kunne se fra merke til merke langs hele løypa uansett marsjretning. Det bør<br />
da merkes i yttersving.<br />
På strekninger der snødybden kan variere fra år til år, og det hender at en må justere<br />
løypa noe, kan det merkes med blåmalte 20 – 30 cm lange biter av 9 x 145 mm<br />
lekt med ståltrådhempe, som henges opp i trærne. Disse merkene er lette å flytte,<br />
og er en fleksibel løsning.<br />
I trefattig og åpent terreng brukes merkestaker, i bestandig tremateriale. Merkestakene<br />
bør være 3 m lange, med en toppdiameter på ca. 5 cm og skråskåret i toppen<br />
så de varer lenger. De øverste 30 cm males. På steder der snødybden kan endre<br />
seg fra år til år slik at det er behov for å justere løypetraseen, må stakene lett kunne<br />
flyttes. En fleksibel løsning er her å bruke bambus, med blå merking i toppen, som<br />
samles inn når vintersesongen er slutt, og settes ut igjen ved neste vintersesong.<br />
Både lektebitene og bambusstakene kan gjerne suppleres med reflekstape som<br />
gjør dem lettere å se i skumring og snøtykke.<br />
Spesielt viktig er det å merke der løypa starter, gjennom åpent terreng (myr, hogstfelt<br />
og lignende) og når den krysser islagte og snødekte vann. I områder der løypa<br />
følger markerte søkk kan det merkes mer spredt.<br />
Skogsbilveier merkes som hovedregel ikke, men kan skiltes i kryss.<br />
Informasjon<br />
For ikke å forveksles med sommerutene, er informasjon og god skilting av vinterrutene<br />
særlig viktig både der slike ruter starter og underveis.<br />
Overnattingssteder<br />
Fjellet har siden slutten av 1800-tallet vært tilrettelagt med ulike typer hytter og overnattingssteder.<br />
I de senere år er det også kommet hytter i lavlandet og langs kysten.<br />
DNTs turisthytter varierer stort i størrelse og har ulike former for drift. Det finnes<br />
betjente, selvbetjente og ubetjente overnattingssteder. Lengre turruter bør ha tilrettelagt<br />
enkle overnattingstilbud. Standarden bør samsvare med DNTs hytter i fjellet.<br />
I tillegg kan enklere overnattingsmuligheter som gapahuker, gamle naust eller<br />
lignende være aktuelle, avhengig av behov og hva som er praktisk mulig.<br />
Kystledhytter er hytter som inngår i kystleden. Hyttene er av svært ulik karakter, og<br />
kan variere fra fyrstasjoner, forsvarseiendommer, enkle hytter, teltplasser og private<br />
overnattingsbedrifter. Overnattingssteder må merkes tydelig, for å kjennes igjen av<br />
brukerne. I en kystled skal overnattingssteder merkes med kystledlogoen. Organisasjonene<br />
står i tillegg fritt til å bruke egen logo.<br />
Det er en ekstra kvalitet om overnattingsstedene har tilknytning til lokal historie og<br />
tradisjon, kulturmiljøet og spesielle naturforekomster. Dette øker totalopplevelsen<br />
for dem som ferdes.<br />
Rasteplasser<br />
Rasteplasser kan være tilrettelagte plasser med bord og benk for rastepauser. Vil en<br />
legge mer arbeid i rasteplassene, kan en sette opp en gapahuk slik at en sitter<br />
tørt. Det kan også være aktuelt å anlegge faste ildsteder, jf. nedenfor. På svært mye<br />
brukte rasteplasser bør en ha egne toalett.<br />
Vi anbefaler at en normalt ikke har renovasjonsordning på rasteplassene. Det<br />
krever mye arbeid å hente søppel, og turvandrerne bør kunne ta med avfall hjem.<br />
Rasteplassene kan også være tilrettelagt med gapahuker, og/eller slik at de er egnet<br />
for overnatting med telt.<br />
Midlertidig forskrift om brannvern setter forbud mot brenning av bål i nærheten av<br />
skogsmark uten brannsjefens tillatelse i tiden 15. april til 15. september. Forbudet<br />
gjelder ikke flyttsamer eller de som har sitt yrke i skogen og som av den grunn<br />
trenger å gjøre opp ild. Likevel vil mange brenne bål. For å redusere risikoen ved<br />
dette og samtidig motvirke at det brennes bål på svaberg, kan det være hensiktsmessig<br />
å anlegge faste bålplasser. Bålplasser kan lages av stein på stedet. Husk god<br />
fundamentering med sand, grus eller lignende.<br />
Faste bålplasser krever tillatelse fra kommunens brannvesen.<br />
54 55 Merkehåndbok Merkehåndbok 54 55
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking<br />
Nærmere om kystleder<br />
Her følger informasjon om spesielle forhold i forbindelse med tilrettelegging for<br />
bruk av båter.<br />
Båter<br />
Båter, kajakker eller lignende som leies ut må være robuste og i skikkelig stand. De<br />
bør så langt det er praktisk mulig merkes med kystledlogoen.<br />
Informasjon<br />
Det bør informeres om åpne og andre værutsatte strekninger, og gis råd om hensyn<br />
som må tas til vær- og vindforhold. Der det er muligheter for å dra båten over land<br />
ved eid, bør det informeres om dette.<br />
Informasjonen legges ut eller henges opp på overnattingsstedene og/eller på<br />
informasjonstavler eller leveres ut ved båtutleie.<br />
Det er påbudt med godkjent redningsvest til alle om bord. Den som leier båten har<br />
ansvar for dette. Redningsvester bør kunne leies der en leier båten. Redningsvester<br />
kan også leies på de fleste brannstasjoner.<br />
Båtene bør leveres med årer og tollepinner/hamleband, dregg og dreggtau, fortøyningstau,<br />
pøs eller øsekar og seil til seilbåtene. Annet aktuelt utstyr er kart, kompass,<br />
lommelykt, nødbluss og vannkanne.<br />
Former for båtutleie er:<br />
› Turutleie<br />
En leier samme båt for hele tiden man er på tur, og leverer båten der en<br />
hentet den eller på annet avtalt sted. Det bør brukes forhåndsbestilling med<br />
avbestillingsfrist, og depositum. Utstyr som leveres sammen med båten, bør<br />
sjekkes av begge parter i henhold til liste, både før og etter utleie.<br />
› Punktleie<br />
Båt inkluderes ved leie av hytte.<br />
FOTO: per roger lauritzen<br />
Brygger og fortøyningsplasser<br />
På overnattingssteder for gjester som kommer med båt, må båten kunne fortøyes på<br />
en forsvarlig måte.<br />
Fortøyningsplassen bør merkes med kystledlogoen. Det bør skiltes mellom fortøyningsplass<br />
og overnattingssted.<br />
Der det ikke er gode ankringsforhold og stedet er værutsatt, eller det er vanskelig<br />
å komme i land, må det legges til rette for at båtene kan trekkes på land. En rydder<br />
bort steiner og legger runde stokker som båten kan dras opp på.<br />
Brygger bør tilpasses små, åpne robåter for ilandstigning og fortøyning. Det bør<br />
også kunne legges til med kajakker. Der det ikke er mulig å dra båtene på land eller<br />
fortøye i naturlige fortøyningsmuligheter bør det legges ut fortøyningsbøyer.<br />
56 57 Merkehåndbok Merkehåndbok 56 57
del 4.<br />
Vedlikehold og nedlegging av ruter<br />
Vedlikehold og nedlegging av ruter<br />
Vedlikehold<br />
Vedlikehold av turstier<br />
Etablerte ruter må vedlikeholdes. Arbeidene bør følge merkehåndboka, og legges<br />
opp med bakgrunn i vedlikeholdsplaner som sikrer at alle ruter holdes i tilfredsstillende<br />
stand.<br />
Vedlikeholdsarbeidet består i rydding av oppgrodd vegetasjon, oppfriskning og<br />
erstatning av gammel eller forsvunnet merking, utskifting og erstatning av slitte eller<br />
bortkomne skilt, reparasjon og opprusting av klopper og gangbaner, vedlikehold<br />
av bruer, ettersyn av informasjonstavler med utskifting av informasjonsplakater og<br />
oppslag, og inn- og utlegging av bruer/klopper som må tas inn på vinteren. Slitasje<br />
og skader ved ferdsel og virkninger av vind og vær kan variere sterkt. Det kan være<br />
store variasjoner i hvor ofte rutene må gås over.<br />
Rutene må derfor inspiseres regelmessig. Også vedlikehold av overnattingssteder,<br />
utstyr og gjenstander bør skje etter regelmessige inspeksjoner.<br />
Turfolk kan gi viktig informasjon, og inviteres til å varsle om mangler som bør utbedres.<br />
Mangler som registreres, må følges opp gjennom arbeidslister og prioritert handlingsplan,<br />
dette også som grunnlag for søknad om og tildeling av midler.<br />
Nedlegging av ruter<br />
Ingen må være i tvil om hva som er riktig rute, og at de følger en rute hvor skilting,<br />
merking, tilrettelegging og eventuelt utstyr er vedlikeholdt.<br />
Det hender at gamle ruter må legges ned, enten fordi de er gått ut av bruk, på grunn<br />
av krav fra miljøforvaltningen eller som følge av utbyggings- eller andre tiltak.<br />
Av sikkerhetsmessige hensyn skal alle skilt, merking, klopper og bruer mv.<br />
fjernes når gamle ruter legges ned!<br />
Når ruter skal legges ned, må det bare fjernes varder og merker som en er sikker<br />
på er turistvarder. Det kan være grensemerking, gamle varder eller lignende som<br />
tilhører andre.<br />
Fjerning av skilting, varding, merking og installasjoner påhviler den som har ansvaret<br />
for ruten. Denne bør også sørge for informasjon ved oppslag på hytter og på<br />
annen måte om endring i ruter eller nedlegging.<br />
Dersom noen ønsker å beholde klopper og bruer, må disse også overta ansvaret for<br />
vedlikeholdet. Slike forhold bør avtales skriftlig<br />
Det bør vurderes hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke som<br />
krever bygningskyndig og annet fagpersonell. For arbeid som skal gjennomføres<br />
som dugnad, vil arbeidslistene være grunnlag for ”dugnadsmenyer”.<br />
Ikke bare vind og vær gjør at skilt må skiftes. Ofte må de skiftes og tekstene endres<br />
fordi det har skjedd endringer i rutenettet. Det er derfor viktig å ha god oversikt<br />
over skilt, hvor de står, og hva som står på dem. Plassering av alle skilt bør markeres<br />
på kart, og det bør følge oppdatert liste over teksten på skiltene.<br />
Av hensyn til vilt, andre miljøhensyn, skogsdrift og lignende, må en av og til legge<br />
om deler av en rute. Dette arbeidet legges opp på samme måte som for nye ruter.<br />
Vedlikehold av kvistede løyper<br />
Den som har påtatt seg vintermerkingen, har ansvaret for å holde den ved like i det<br />
tidsrommet som er oppgitt, eller forsikre seg om at hytteverter eller andre overtar<br />
ansvaret for vedlikeholdet.<br />
58 59 Merkehåndbok Merkehåndbok 58 59
vedlegg<br />
vedlegg<br />
Vedlegg 1<br />
Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet<br />
› Greinsaks, sag og øks for rydding i skoglende.<br />
› For grovere trær, vindfall og toppbrekk:<br />
› Motorsag, drivstoff, kjedeolje, verktøy.<br />
› Sikkerhetsutstyr: hjelm, visir, hørselsvern, vernebukse, vernehansker og vernestøvler.<br />
› Brekkjern for å vippe opp stein, til bruk som hakke osv. Et lett spett kan ofte være<br />
nyttig.<br />
› Spade for å grave stake-/ stolpehull og anlegg for klopper og bruer.<br />
› Spann til å sette boks med merkemaling oppi, med krok på hanken til å henge<br />
pensel på. (Her er det mange spennende løsninger!)<br />
› Stålbørste med skrape for fjerning av flassbark og mose før maling.<br />
› Skrutrekker, fastnøkkel, hammer, spikerbor, knipetang og nebbtang, skruer, bolter<br />
og spiker til festing av skilt og reparasjon av gjerder, grinder og klopper mv.<br />
› Slaghylse til bruk når en slår ned staker.<br />
› Arbeidshansker<br />
› Arbeidsklær; må tåle væte, skitt og maling.<br />
› Førstehjelpsutstyr<br />
Vedlegg 2<br />
Lovgiving som har betydning for turruter<br />
Friluftsloven av 28. juni 1957.<br />
Legger hovedgrunnlaget for alt friluftsliv i Norge.<br />
Omhandler allemannsrettene og definerer disse og hva som er utmark og innmark.<br />
Gir regler for adferd i skog og mark, saksbehandling og håndhevning av loven,<br />
herunder fjerning av sjikanøse stengsler.<br />
Har også regler om tiltak for å lette ferdselen, herunder at kommuner og friluftsorganisasjoner<br />
kan gis tillatelse til merking og tilrettelegging der grunneier ikke<br />
tillater dette.<br />
Det er gitt et utfyllende rundskriv til loven av Miljøverndepartementet datert<br />
28.06.08.<br />
Lov om grannegjerde av 5. mai 1960<br />
Berører turruter indirekte ved regler om gjerdehold som ledd i husdyrhold og<br />
husdyrbeiting mv., og som pålegger grunneierne gjensidige plikter og ansvar.<br />
Understreker betydningen av de hensyn som må tas ved ferdsel og tilrettelegging<br />
av turruter.<br />
Lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965<br />
Omhandler skogbruk, skogskjøtsel, regler om avvirkning og skogreising. Gir<br />
adgang til å fastsette nærmere forskrifter om skogsdrift og avvirkning i områder av<br />
særlig verdi for friluftsliv og naturvern. Loven er særlig viktig for turrutene i by- og<br />
tettstedsnære skogsområder.<br />
Lov om hevd av 9. desember 1966<br />
Loven omhandler blant annet spørsmålet om hevd av rett til for folk i en bygd eller<br />
grend til å ferdes på innmark. Se loven §8.<br />
Naturvernloven av 19. juni 1970<br />
Omhandler verneområder. Restriksjoner på inngrep og aktivitet og ferdselsregler<br />
er gitt som forskrifter for hvert enkelt område.<br />
60 61 Merkehåndbok Merkehåndbok 60 61
vedlegg<br />
vedlegg<br />
Konsesjonsloven av 31. mai 1974<br />
Har bl.a. som formål å ivareta allmenne naturvern- og friluftsinteresser. Det kan som<br />
vilkår for konsesjon blant annet gis rett til å opparbeide og merke turstier.<br />
Vassressursloven (tidligere vassdragsloven) av 24. november 2000<br />
Gir regler om bading og ferdsel uten bruk av motor og i vassdrag.<br />
Har også regler om avgift for ferdsel med motorfartøy i kanaler og vassdrag som er<br />
tilrettelagt for dette. Omfatter også bortleding av vann.<br />
Fjellova, lov av 6. juni 1975 (om utnytting av rettar og lunnende m.m. i<br />
statsallmenningane)<br />
Gir regler om forvaltning og utnytting av statsallmenninger, og rettigheter knyttet til<br />
disse.<br />
Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977<br />
Gir regler om bruk av motorkjøretøyer og fly/helikopter i utmarksområder og<br />
vassdrag.<br />
Kulturminneloven av 9. juni 1978<br />
Omhandler fredede og fredning av kulturminner, og gir adgang til å regulere eller<br />
forby ferdsel i eller rundt fredede kulturminner eller kulturmiljø.<br />
Opplysninger om kulturminner kan fås i hver kommune, og finnes på egne databaser<br />
SEFRAK og ASKELADDEN.<br />
Reindriftsloven av 9. juni 1978<br />
(Aktuell i Hedmark,Trøndelagsfylkene, Nordland, Troms og Finnmark)<br />
Har adferdsregler for ferdsel i reindriftsområder, herunder om hvilke hensyn som<br />
skal tas i perioder med brunsttid, kalving, merking, skilling og slakting.<br />
Viltloven av 29. mai 1981<br />
Har regler om bruk av hund.<br />
Havne- og farvannsloven av 8. juni 1984<br />
Har bl.a. regler om at kommunen skal påse at farleder er åpne og at fyrlys og sjømerker<br />
er i orden innen havnedistriktet.<br />
Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985<br />
Gjelder for hele landet, også kystsonen ut til grunnlinjen. Foreskriver kommunal<br />
arealplanlegging med disponering og regulering av områder for friluftsliv, og gir<br />
kommunen hjemmel til å foreta ekspropriasjon for gjennomføring av reguleringsplaner<br />
for friluftsformål. Har regler om bygge- og anleggstiltak, herunder bruer,<br />
gjerder og innhegninger, og for fjerning av ulovlige bygg og anlegg.<br />
Loven er for tiden under revisjon.<br />
Naturskadeloven av 15. mars 1994<br />
Har regler om sikring av rasfarlige områder og områder som trues av naturskade.<br />
Brann- og eksplosjonsvernloven av 14. juni 2002<br />
Forskrift til loven har forbud mot å gjøre opp ild i eller i nærheten av skogsmark uten<br />
brannsjefens tillatelse i tiden 15. april – 15. september.<br />
Allmenningslovene (bygdeallmenning og statsallmenning) av 19. juni 1992<br />
Har regler om at det skal tas hensyn til friluftslivet ved bruk av allmenningene.<br />
Lov om statlig naturoppsyn av 21. juni 1996<br />
Lovfester et eget oppsyn for tilsyn og kontroll med at lovgivning vedrørende friluftsliv,<br />
naturforvaltning, kulturminneforvaltning, motorferdsel i utmark og vassdrag,<br />
vilt- og fiskeforvaltning og delvis forurensing, blir overholdt. Oppsynet har også<br />
informasjons-, skjøtsels-og registreringsoppgaver, og delvis politimyndighet.<br />
Lov om fritids- og småbåter av 26. juni 1998<br />
Har regler om registrering av småbåter, krav til utrustning og krav til eiere og førere.<br />
Finnmarksloven av 17. juni 2005<br />
Har regler om bruk og forvaltning av utmarka i Finnmark.<br />
Lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne<br />
(diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008.<br />
Loven, iverksatt 01.01.2009, inneholder krav til offentlig og privat virksomhet som<br />
retter seg mot allmennheten om å sikre tilrettelegging så langt det ikke medfører en<br />
uforholdsmessig byrde for personer med nedsatt funksjonsevne. Loven har også en<br />
bestemmelse om aktivitetsplikt for å arbeide for å fremme universell utforming av<br />
anlegg.<br />
62 63 Merkehåndbok Merkehåndbok 62 63
vedlegg<br />
vedlegg<br />
Vedlegg 3<br />
Retningslinjer for opplegg og gjennomføring<br />
av dugnader<br />
(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)<br />
PLANLEGGING AV VARDE-/MERKEDUGNADER<br />
Frist 1. desember<br />
Dugnadene for neste år må være ferdig planlagt fra medlemsforeningenes side.<br />
Søknad om spillemidler sendes til DNT innen 1. desember. Søknadsskjemaet er<br />
elektronisk og ligger på www.idrettsanlegg.no<br />
Søknaden skal ha følgende vedlegg:<br />
› Oversikt over hvilke ruter det skal være dugnad på, kilometer i terrenget og<br />
hvilken klasse terrenget har i forhold til inndelingen i DNT. Det fremgår av<br />
DNTs spillemiddelhåndbok hvordan ruter klassifiseres.<br />
› Kart i målestokk 50 : 000 eller 100 : 000 hvor alle dugnadene er merket av<br />
og nummerert i henhold til listen over innmeldte dugnader.<br />
› Kostnadsoverslag over hver dugnad. Regnenøkkel for dugnader på rutenettet<br />
finnes i DNTs spillemiddelhåndbok.<br />
› Finansieringsplan – med redegjørelse og dokumentasjon for de enkelte<br />
poster.<br />
› Skriftlig tillatelse fra grunneiere. Dette gjelder ruter som er etablert i løpet<br />
av de siste 50 år. Ved remerking av eldre ruter skal varsel til grunneier<br />
vedlegges.<br />
Vinter/vår<br />
Dugnadsoversikten sendes ut til foreningens dugnadsfolk for påmelding.<br />
Dugnadslagene settes sammen.<br />
Sommer<br />
Dugnadene pågår.<br />
Rapporter fra hver dugnad sendes inn til DNT Oslo og Omegn etter hvert som<br />
dugnadene avsluttes.<br />
Rapporter fra foreningens områdekontakter (10 personer som har særlig ansvar<br />
for rutenettet i hvert sitt område) sendes inn.<br />
Høst<br />
Evaluering av sommerens dugnadsarbeid på rutenettet og planlegging av neste<br />
års arbeid.<br />
Spillemiddelregnskapet som er godkjent av revisor, sendes til idrettsavdelingen i<br />
kultur- og kirkedepartementet.<br />
DNT sentralt behandler spillemiddelsøknadene som gjelder anlegg for friluftsliv<br />
i fjellet. Dette omfatter ruter, bruer og hytter. Samtidig som spillemiddelsøknad<br />
sendes til DNT skal en orientering om planlagte arbeider sendes til de aktuelle<br />
fylkesmennene.<br />
Denne orienteringen skal inneholde:<br />
› En oversikt over dugnadene og hva som skal gjøres av arbeid.<br />
› Kart som viser hvilke ruter det er planlagt arbeid på.<br />
Fylkesmennene blir bedt om å gi rask tilbakemelding dersom noen av prosjektene<br />
er i strid med verneforskrifter etc.<br />
64 65 Merkehåndbok Merkehåndbok 64 65
vedlegg<br />
vedlegg<br />
Vedlegg 4<br />
Rapport fra dugnader<br />
(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)<br />
Rapporten fylles ut så fullstendig som mulig og returneres til DNT Oslo og Omegn,<br />
v/driftsavd., Pb 7 Sentrum, 0101 Oslo senest 1 md. etter utført oppdrag.<br />
Trenger du mer plass, legg ved eget ark.<br />
Rute (se Til Fots i Fjellet): Fra Til<br />
Dugnad nr.: Utført i tiden fra: Til<br />
Dugnadsleder: Adresse: Postnr./sted: Tlf.:<br />
Navn på deltagere:<br />
Utført arbeid:<br />
Vedlegg 5<br />
Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter<br />
i fjellet<br />
(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)<br />
For å kunne få tildelt midler til nymerking eller remerking av ruter i fjellet skal<br />
følgende krav være oppfylt:<br />
1) Ved etablering av en ny rute skal det søkes om tillatelse fra grunneier. Kart med<br />
inntegnet trasé skal følge søknaden. Kopi av søknad skal også sendes til kommunen<br />
og fylkesmannen. Tillatelsen fra grunneier skal legges ved spillemiddelsøknaden.<br />
2) Ved remerking av en rute som har eksistert i 50 år eller mer, skal grunneier varsles<br />
skriftlig. Kopi av brev til grunneier skal legges ved spillemiddelsøknaden.<br />
3) Ved remerking av en rute som er nyere enn 50 år, skal det søkes på nytt til grunneier.<br />
Tillatelsen skal legges ved spillemiddelsøknaden.<br />
Eksempel på søknad ved nyetablering av rute, pkt. 1:<br />
Gjenstående arbeid:<br />
Til grunneier<br />
Mangler skilt og/eller stolper: Hvis ja, noter kartreferanse, eller legg ved kartkopi med sted avmerket.<br />
Spesifiser om det er behov for ny stolpe.<br />
Skiltene skal ha følgende tekst (spesifiser hvor de enkelte skiltene skal settes opp hvis det dreier seg om flere steder):<br />
Søknad om tillatelse til å merke fotturrute fra … til….<br />
I forbindelse med bygging av ny selvbetjeningshytte ved …, er det behov for å knytte<br />
hytta til rutenettet i området. DNT Oslo og Omegn søker derfor om tillatelse til å<br />
varde og merke sti fra hytta til …. Kart med inntegnet trasé følger vedlagt.<br />
Dersom grunneier gir sin tillatelse til merking, ber vi om at det bekreftes på vedlagte<br />
brevkopi som returneres innen …(dato).<br />
Forslag til dugnadsleder:<br />
Andre opplysninger:<br />
Ruta vil bli merket på dugnad sommeren 2xxx. Arbeidet vil omfatte bygging av<br />
varder, signering med rød T, oppsetting av stolper og skilt og eveventuelt klipping av<br />
kratt. Merkingen vil følge retningslinjer gitt i DNTs merkehåndbok.<br />
Vennlig hilsen<br />
Sted, dato<br />
Signatur<br />
66 67 Merkehåndbok Merkehåndbok 66 67
vedlegg<br />
vedlegg<br />
Eksempel på melding om remerking, pkt. 2:<br />
Til grunneier<br />
Melding om revarding av fotturrute.<br />
DNT Oslo og Omegn har ansvaret for ca. 4000 km merkede ruter i fjellet. Disse<br />
vedlikeholdes på dugnad av vår dugnadsgruppe som teller ca. 350 personer. Dugnadsgruppa<br />
merker ca 25 ruter hver sommer, i tillegg til at de deltar i vedlikeholdet<br />
av turisthyttene.<br />
DNT Oslo og Omegn planlegger å remerke ruta fra … til … sommeren…. Arbeidet vil<br />
omfatte revarding, merking, klipping av kratt og eventuelt utskifting av stolper og skilt.<br />
Dersom det er kommentarer eller innvendinger til det planlagte arbeidet ber vi om<br />
tilbakemelding innen …(dato). Hvis det er spørsmål knyttet til remerkingen, kan<br />
undertegnede treffes på tlf.….<br />
Med vennlig hilsen<br />
Eksempel på søknad, pkt. 3:<br />
Til grunneier<br />
Søknad om tillatelse til å remerke rute.<br />
DNT Oslo og Omegn har ansvaret for ca. 4000 km merkede ruter i fjellet. Disse<br />
vedlikeholdes på dugnad av vår dugnadsgruppe som teller ca. 350 personer. Dugnadsgruppa<br />
merker ca. 25 ruter hver sommer, i tillegg til at de deltar i vedlikeholdet<br />
av turisthyttene.<br />
DNT Oslo og Omegn ønsker å remerke ruta fra …til … sommeren… og ber om tillatelse<br />
fra grunneier til å utføre arbeidet. Arbeidet vil omfatte restaurering av varder,<br />
merking med rød T og utskifting av gamle skilt.<br />
Dersom tillatelse blir gitt, ber vi om at det bekreftes på vedlagte brevkopi som returneres<br />
innen …(dato).<br />
Vedlegg 6<br />
Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av<br />
turstier og skiløyper<br />
Retten til fri ferdsel i utmark har lang tradisjon i Norge og er også nedfelt i Friluftsloven.<br />
Denne retten har avgjørende betydning for friluftslivet.<br />
Tilretteleggingen av et godt tursti- og skiløypetilbud er et viktig virkemiddel for et<br />
aktivt friluftsliv.<br />
For merking og opparbeidelse av turstier og skiløyper, er man avhengig av vedkommende<br />
grunneiers samtykke. Grunneier- og friluftsorganisasjoner har felles<br />
interesse i at tilretteleggingen av slike tilbud skjer på en måte som imøtekommer<br />
allmennhetens behov samtidig som grunneiers rettigheter og naturvernhensyn<br />
ivaretas.<br />
For å bidra til dette, er det utarbeidet en egen eksempelavtale for tilrettelegging<br />
og merking av turstier og en egen eksempelavtale for tilrettelegging og merking av<br />
skiløyper. Disse avtalene regulerer forholdet mellom tilrettelegger og grunneier/<br />
rettighetshaver.<br />
Partene anbefaler disse avtalene og at avtalene praktiseres med smidighet, i samarbeidets<br />
ånd og med gjensidig respekt for og forståelse for hverandres interesser.<br />
Dersom foreninger ønsker tilskudd fra spillemidlene for å få finansiert nye tiltak,<br />
er det et krav at en avtale om bruk av trasé foreligger. Formuleringene i disse<br />
eksemplene er godkjent av Kulturdepartementet for bruk i en slik forbindelse, og<br />
Direktoratet for naturforvaltning har godkjent avtalen for bruk i forbindelse med<br />
statlige friluftslivsmidler.<br />
Avtalene er anbefalt av Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens<br />
Fremme (Skiforeningen), Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon,<br />
Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, NOR-<br />
SKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og Norsk Allmenningsforbund.<br />
Eventuelle spørsmål kan rettes til undertegnede på tlf.… .<br />
Med vennlig hilsen<br />
68 69 Merkehåndbok Merkehåndbok 68 69
vedlegg<br />
vedlegg<br />
Avtale om tilrettelegging og merking av turstier<br />
Mellom<br />
(grunneieren) som grunneier av eiendommen<br />
gnr. bnr. i kommune<br />
8. Omlegging av stien<br />
I avtaleperioden kan både grunneieren og tilretteleggeren kreve omlegging<br />
av stien når det er nødvendig av hensyn til grunneier eller friluftsbrukerne. Slik<br />
omlegging krever enighet mellom partene, men samtykke skal ikke kunne nektes<br />
uten saklig grunn.<br />
og<br />
(tilretteleggeren)<br />
Avtalens omfang<br />
1. Avtalen er beregnet for bruk ved tilrettelegging og merking av turstier i utmark.<br />
Dersom stien berører innmark, avtales dette i punkt 13.<br />
9. Erstatning<br />
Det ytes ikke erstatning til grunneieren for de tiltak avtalen omfatter. (Der merking<br />
og tilrettelegging medfører dokumentert økonomisk tap for grunneieren,<br />
kan det imidlertid ytes erstatning etter særskilt overenskomst, som skal fremgå<br />
av punkt 13.)<br />
2. Med turstier menes her traseer for ferdsel til fots som er ryddet for vegetasjon,<br />
men uten, eller med liten, grad av opparbeidelse av grunnen. De er vanligvis<br />
merket, og bredden er minimum 0,5 m.<br />
3. Tilretteleggeren gis rett til å tilrettelegge og merke turstier som fremgår av<br />
vedlagte kart.<br />
4. Tilretteleggeren har rett til å legge gangbaner, klopper og bruer der dette er<br />
nødvendig, og til å rydde stien ved å hogge greiner og fjerne kratt. Stien kan<br />
ryddes i inntil 2 m bredde mellom trestammene alt etter forholdene på stedet.<br />
Felling av trær krever særskilt samtykke fra grunneieren.<br />
5. Tilretteleggeren gis rett til å merke langs stien. Merkene kan bestå av maling på<br />
trær, på staker/ påler som er satt ned i bakken, eller steinvarder som merkes.<br />
Skilt og informasjonstavler kan settes opp der det er behov for slike.<br />
10. Varighet<br />
Denne avtalen gjelder i 10 år og fornyes automatisk for 10 år om gangen<br />
dersom ingen av partene har sagt den opp ett år før avtaletidens utløp.<br />
11. Opphør<br />
Ved opphør av avtalen plikter tilretteleggeren å fjerne anlegg, skilt og andre<br />
innretninger, med mindre annet avtales.<br />
Samtidig forplikter tilretteleggeren seg til å avlyse eventuell tinglysing.<br />
12. Tvister<br />
Eventuelle tvister om forståelsen av denne avtalen skal avgjøres ved voldgift iht<br />
Lov om voldgift, som trådte i kraft 1.01.2005 (ajourført mars 2005).<br />
13. Spesielle forhold<br />
Der stien krysser gjerder som er nødvendige for dyrehold, skal tilretteleggeren<br />
sørge for at det etableres grind eller gjerdeklyver.<br />
6. Tilretteleggeren gis rett til og har ansvar for å vedlikeholde merkingen, stien og<br />
de innretninger som er anlagt som ledd i denne. Tilretteleggeren skal da følge<br />
samme regler som i pkt. 4 og 5. Tilrettelegger har ansvar for rydding av søppel.<br />
, / 20<br />
7. Grunneierens næringsutøvelse begrenses ikke av avtalen. Før igangsetting av<br />
arbeid som vil vanskeliggjøre bruk av stien, skal grunneier varsle tilrettelegger,<br />
som om nødvendig sørger for informasjon til brukerne. Om nødvendig blir<br />
partene enige om midlertidig omlegging av stien.<br />
Grunneier<br />
For tilretteleggeren<br />
70 71 Merkehåndbok Merkehåndbok 70 71
vedlegg<br />
vedlegg<br />
Tinglysing<br />
Avtale om tilrettelegging og merking av skiløyper<br />
Dersom partene finner det formålstjenlig, kan denne avtalen tinglyses som heftelse på eiendommen<br />
gnr. , bnr. på tilretteleggerens bekostning.<br />
Mellom<br />
(grunneieren) som grunneier av eiendommen<br />
gnr. bnr. i kommune<br />
, / 20<br />
og<br />
(tilretteleggeren)<br />
(Alternativt mellom grunneierlag/utmarkslag eller tilsvarende og tilrettelegger.)<br />
Grunneier<br />
For tilretteleggeren<br />
Tilrettelegging og merking skal utføres i henhold til anbefalingene i Merkehåndboka,<br />
utgitt av Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes<br />
Landsforbund.<br />
Avtalen er anbefalt av Den Norske Turistforening, Friluftsrådenes Landsforbund,<br />
Friluftslivets fellesorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag,<br />
Norges Skogeierforbund, Norskog, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og<br />
Norsk Allmenningsforbund, mai 2003.<br />
Direktoratet for naturforvaltning og Kulturdepartementet har godkjent avtalen til<br />
bruk i forbindelse med søknad om statlige friluftslivsmidler og spillemidler.<br />
1. Avtalens omfang<br />
Avtalen er primært beregnet brukt mellom grunneiere og frivillige organisasjoner,<br />
friluftsråd og kommuner ved tilrettelegging og merking av skiløyper til<br />
friluftsbruk i utmark. Dersom løypa går over innmark, kan det settes begrensninger<br />
for tyngre løypepreparering pga. fare for isbrann. Dette avtales eventuelt i<br />
pkt. 13.<br />
2. Definering av skiløyper.<br />
Med skiløyper etter denne avtalen menes:<br />
Løyper klasse A:<br />
Disse løypene er ikke beregnet for maskinell preparering, men kan kjøres igjennom<br />
med snøskuter. De kan ha en største ryddebredde mellom trestammene på 2 meter.<br />
Slik løype bør i minst mulig grad ha preg av å være bearbeidet trasé.<br />
Disse løypene er merket med tynn, stiplet rød strek på kartet.<br />
Løyper klasse B:<br />
Disse løypene er beregnet for snøskuterpreparering, men kan leilighetsvis kjøres<br />
gjennom med prepareringsmaskin. De kan ha en største bredde mellom trestammene<br />
på 3 meter. Disse løypene er merket med tynn, rød strek på kartet.<br />
Løyper klasse C:<br />
Dette er hovedløyper, beregnet for prepareringsmaskin. De kan ha en største ryddebredde<br />
mellom trestammene på 4 meter. Etter avtale med grunneier kan det<br />
utføres maskinell planering på mindre strekninger. Disse løypene er merket med<br />
tykk, rød strek på kartet.<br />
For alle løypeklasser gjelder at man etter avtale med grunneier kan sikre løypene<br />
tilstrekkelig snødekke gjennom oppkvisting eller fjerning av nærstående trær. Tilsvarende<br />
gjelder for nødvendig utvidelse i skarpe svinger eller svinger i bratt terreng.<br />
72 73 Merkehåndbok Merkehåndbok 72 73
vedlegg<br />
vedlegg<br />
Andre løyper:<br />
For lysløyper, turrennløyper og andre bredere hovedløyper forutsettes inngått<br />
særskilt avtale.<br />
Avtalen er ikke beregnet for sesongmessig kvisting av skiløyper i fjellet.<br />
3. Rydding, merking og skilting.<br />
Tilretteleggeren gis rett til og har ansvar for rydding, merking og skilting av<br />
løyper, samt vedlikehold av disse (jfr. pkt. 5). Dette skal skje på en slik måte at det<br />
ikke medfører skade på skog og omfatter normalt:<br />
› Merkene kan bestå av maling på trær, eller på stolpe som er satt ned i bakken.<br />
› Nødvendig skilting utføres i overensstemmelse med Norsk Standard (NS<br />
4020 av desember 1973), eventuelt også i henhold til tilretteleggers egen<br />
instruks som er godkjent av grunneier.<br />
› Rydding av vegetasjon i traseen og mindre tiltak i grunnen (fjerning av stein<br />
og stubber, enkle tiltak for å lede vannsig), samt utlegging av bru/klopp eller<br />
kavlelegging.<br />
› Preparering som definert i løypeklasseinndelingen (pkt. 2).<br />
Skilt og informasjonstavler kan settes opp der det er behov for slike. Plassering<br />
av tavler skal godkjennes av grunneier og mulig fellesbruk vurderes.<br />
4. Preparering<br />
Maskinell preparering kan skje på grunnlag av avtalt/foreliggende løypekart.<br />
Eventuelle avvik må klareres med grunneier før iverksettelse. Det skal utvises<br />
særlig hensyn til plantefelt og ungskog.<br />
5. Vedlikehold, nyanlegg og omlegginger.<br />
Alt slikt arbeid utføres og bekostes normalt av tilrettelegger. Der det ligger til<br />
rette for det skal en tilstrebe løsninger som begge parter kan ha nytte av. I slike<br />
tilfeller avtales nærmere om deling av arbeid og kostnader.<br />
Arbeidet skal utføres på en måte som gir minst mulig skade på trær eller<br />
redusert skogproduksjon. Nyttbart virke felles, kvistes, kappes og behandles<br />
etter grunneiers anvisning. Nødvendig virke til klopper søkes utvist vederlagsfritt<br />
av grunneier. Drenering og planering i løypetraseen kan foretas etter særskilt<br />
avtale. Grinder, klopper og gjerder som må fjernes skal settes opp igjen etter<br />
endt skisesong.<br />
Forslag til nyanlegg og omlegginger av eldre løypetraseer skal forelegges og<br />
godkjennes av den enkelte grunneier. I slike tilfeller skal en tilstrebe løsninger<br />
som både kan gagne friluftslivet og skogbruket. Det anbefales at andre friluftsog<br />
naturvernorganisasjoner gis anledning til å uttale seg til nyanlegg og omlegginger.<br />
Disse bør inviteres til befaring dersom prosjektene kan være kontroversielle.<br />
Kommunen skal kontaktes hvis terrengarbeidene er av et omfang som kan<br />
utløse søknadskrav etter Plan- og bygningsloven.<br />
6. Skogsdrift og annen næringsutøvelse.<br />
Grunneiers næringsutøvelse og andre rettigheter begrenses ikke av avtalen. Før<br />
igangsetting av arbeid som vil vanskeliggjøre bruk av skiløypa, skal gru22nneier<br />
varsle tilrettelegger, og i samarbeid med denne sørge for informasjon til brukerne.<br />
Om nødvendig blir partene enige om midlertidig omlegging av løypa.<br />
Det vises for øvrig til Levende Skog-standardene.<br />
7. Oppsyn, rasteplasser mv.<br />
Tilrettelegger påtar seg ansvaret for et visst oppsyn med mer besøkte rasteplasser,<br />
særlig med hensyn til trefellinger, kvistbryting, bålbrenning, forsøpling o.l.<br />
som kan skade grunneiers interesser eller naturgrunnlaget. Eventuelt grovt<br />
skadeverk skal meddeles grunneier umiddelbart for videre oppfølging.<br />
8. Omlegging av skiløype i avtaleperioden.<br />
I avtaleperioden kan både grunneieren og tilretteleggeren kreve omlegging<br />
av løypa når det er nødvendig av hensyn til grunneier eller friluftsbrukerne. Slik<br />
omlegging krever enighet mellom partene, men samtykke skal ikke kunne nektes<br />
uten saklig grunn.<br />
9. Erstatning<br />
Bruk av skiløype i henhold til Friluftslovens bestemmelser og/eller merking av<br />
løyper gir ikke grunnlag for vederlag.<br />
Der anlegging av skiløype ikke medfører nevneverdig tap i skogproduksjon, skal<br />
det normalt ikke betales vederlag. Dersom det for løyper i klasse B og C er påviselig<br />
et vesentlig tap i skogproduksjon, kan dette erstattes. Dersom erstatning<br />
avtales, må partene bli enige om dette skal være som et engangsbeløp eller som<br />
årlige beløp fra tilrettelegger.<br />
10. Varighet<br />
Denne avtalen gjelder i 10 år og fornyes automatisk for 10 år om gangen<br />
dersom ingen av partene har sagt den opp ett år før avtaletidens utløp.<br />
74 75 Merkehåndbok Merkehåndbok 74 75
vedlegg<br />
litteratur / Internettsider<br />
11. Opphør<br />
Ved opphør av avtalen plikter tilretteleggeren å fjerne anlegg, skilt og andre<br />
innretninger innen ett år, med mindre annet avtales. Samtidig forplikter tilretteleggeren<br />
seg til å avlyse eventuell tinglysing.<br />
12. Tvister<br />
Eventuelle tvister om forståelsen av denne avtalen skal avgjøres ved voldgift iht.<br />
Lov om voldgift, som trådte i kraft 1.01.2005.<br />
13. Spesielle forhold<br />
Grunneier<br />
Tinglysing<br />
, / 20<br />
For tilretteleggeren<br />
Dersom partene finner det formålstjenlig, kan denne avtalen tinglyses som heftelse på eiendommen<br />
gnr._____, bnr._____ på tilretteleggerens bekostning.<br />
Grunneier<br />
, / 20<br />
For tilretteleggeren<br />
Litteratur<br />
› Fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen. DN-håndbok nr. 14–2000<br />
› Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemidlene til anlegg for idrett og<br />
friluftsliv. Årlig rundskriv fra Kulturdepartementet<br />
› Friluftsliv for funksjonshemmede. DN-utredning 2003 – 4<br />
› Gamle veger og vegfar. Bruk – vern – vedlikehold. DN-håndbok nr. 5–1994<br />
› Håndbok for dugnadsledere. Den Norske Turistforening, 1995<br />
› Håndbok i friluftsliv, DN 2000<br />
› Juss i strandsonen. DN-håndbok nr. 20 – 2002<br />
› Kartlegging av ferdselshindre i strandsonen. DN-håndbok nr. 26 – 2005<br />
› Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. DN-håndbok nr. 25 - 2004<br />
› Kystleder. En rapport om samarbeidsprosjekter i kystsonen. 1997.<br />
Forbundet KYSTEN, Den Norske Turistforening og Friluftsrådenes Landsforbund<br />
› Mål og retningslinjer for stier og løyper i fjellet. DN-notat, 1994-10<br />
› Naturforvaltning i kommunene – en oppslagsbok. DN-håndbok nr.<br />
12–1997/2008<br />
› Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv. DN-håndbok nr. 27 - 2006<br />
› Om lov om friluftslivet av 28. juni 1957, nr. 16. Rundskriv T-6/97 fra<br />
Miljøverndepartementet<br />
› Planlegging av grønnstruktur. DN-håndbok nr. 6 – 1994<br />
› Prosjekt pilegrimsleden 1994 – 97. Resultater og erfaringer. DN-notat 1998-2<br />
› Skiforeningens instruks. Rydding, merking, skilting og planering. 2008<br />
www.skiforeningen.no<br />
› Stortingsmelding nr. 39 (2000–2001) Friluftsliv. En veg til høgare livskvalitet<br />
› Tilrettelegging av turveier, løyper og stier. Veileder V-0939B. Kultur- og<br />
kirke departementet. 2008<br />
› Tilskotsordningar. Årlig rundskriv fra Miljøverndepartementet<br />
› Turistforeningenes rute- og hyttenett. DN-notat, 1996–3<br />
› Uteinformasjon i naturvern-, friluftslivs- og kulturminneområder. DN-håndbok<br />
2 - 1991<br />
› Uteinformasjon og skilting i friluftsområder på kysten. Skjærgårdstjenesten i<br />
Oslofjorden. Notat 1997<br />
Avtalen er anbefalt av Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens<br />
Fremme (Skiforeningen), Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon,<br />
Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund,<br />
NORSKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og Norsk Allmenningsforbund,<br />
april 2005.<br />
Internettsider<br />
› Tilretteleggingsideer, Friluftsrådenes Landsforbund: www.friluftsrad.no og klikk på<br />
«Tilrettelegging – ideer»<br />
› Brosjyre: Fra hav til himmel. Allemannsretten. DN 2005<br />
› Brosjyre: Motorferdsel i utmark. DN 2005<br />
› Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv, DN: www.dirnat.no og klikk på<br />
«Friluftsliv» – «Naturvennlig tilrettelegging»<br />
› Veileder: Merka turstier, Polarsirkelen Friluftsråd 2007<br />
76 77 Merkehåndbok Merkehåndbok 76 77
notater<br />
notater<br />
78 79 Merkehåndbok Merkehåndbok 78 79
notater<br />
notater<br />
80 81 Merkehåndbok Merkehåndbok 80 81
Den Norske Turistforening<br />
Youngstorget 1<br />
0181 OSLO<br />
Tlf.: 40 00 18 68<br />
Faks: 22 42 64 27<br />
E-post: info@turistforeningen.no<br />
Forbundet KYSTEN<br />
Skur 28,<br />
Nordre Akershus kai<br />
0150 OSLO<br />
Tlf.: 22 42 42 82<br />
Faks: 22 41 53 15<br />
E-post: forbundet@kysten.no<br />
Friluftsrådenes Landsforbund<br />
Gamle Drammensv 203<br />
1337 SANDVIKA<br />
Tlf. : 67 81 51 80<br />
Faks: 67 80 47 92<br />
E-post: friluft@online.no<br />
Kartene er gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.<br />
Tillatelsesnummer: MAS11001-194<br />
ISBN 978 - 82 - 90339 - 73 -4<br />
Redaksjonen har bestått av:<br />
Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT<br />
Lise Havik, DNT<br />
Frode Sandvik, DNT (illustratør)<br />
Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund<br />
Ivar-Otto Myhre, Forbundet Kysten<br />
Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning<br />
Forsidebilder: Kvisting, Per Roger Lauritzen. T merke, Sverre A. Larssen.<br />
Støvelbilde, Mari Kolbjørnsrud.<br />
Baksidebilde: Kyststi, Per Roger Lauritzen<br />
Opplag: 1500<br />
Design: Charlotte Platteng/Designerkontoret<br />
Trykk : Panzerprint AS<br />
82 Merkehåndbok
Håndbok for<br />
tilrettelegging og merking<br />
av turruter i fjellet,<br />
skogen og langs kysten.