merkehÃ¥ndboka - Hordaland fylkeskommune

merkehåndboka 

Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter 

i fjellet, skogen og langs kysten. 

Utgitt av Den Norske Turistforening › Forbundet KYSTEN › Friluftsrådenes Landsforbund

merkehåndboka 

Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter 

i fjellet, skogen og langs kysten. 

Utgitt av 

Den Norske Turistforening, 

Forbundet KYSTEN og 

Friluftsrådenes Landsforbund 

2009

FOTO: julie maske 

Forord 

Denne boka erstatter «Merkehåndboka – Håndbok for tilrettelegging og m erking 

av turruter i fjellet, skogen og langs kysten», utgitt av Den Norske 

Turistforening (DNT), Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund 

(FL) i 2002. Bakgrunnen for samarbeidet mellom disse tre organisa sjonene er det 

felles arbeidet med å utvikle kystleder. 

Boka er først og fremst en oppdatering fra 2002-utgaven. I tillegg har den blant 

annet omtalt følgende temaer; verneområder, universell utforming og bruk av GPS i 

planleggingen av turruter. 

Viktige bidrag er gitt fra en redaksjonsgruppe bestående av: 

Lise Havik og Frode Sandvik, Den Norske Turistforening (DNT) 

Ivar Otto Myhre, Forbundet KYSTEN (FK) 

Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund (FL) 

Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning (DN) 

Frode Sandvik har også stått for illustrasjonene i boka. 

Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes Landsforbund 

oppfordrer alle som tilrettelegger turstier og kystleder til å bruke retningslinjene 

i sitt arbeid. På den måten oppnår vi enhetlig og miljøvennlig tilrettelegging og 

merking som gjør det lett for publikum å bruke tilbudene uavhengig av kommune 

og hvilken organisasjon som er ansvarlig. 

Hele Norges tursjokolade 

I over 70 år har Freia Kvikk Lunsj vært forbundet med turer i skog og mark. Hele 

Norges tursjokolade har alltid vært opptatt av at også fremtidige generasjoner 

skal ha gleden av turtradisjoner og positive naturopplevelser, og har derfor inngått 

et langsiktig samarbeid med Den Norske Turistforening. Det står stor respekt av 

det arbeidet som legges ned på frivillig basis for å legge tilrette for turgåerne. 

Kvikk Lunsj har nå valgt å sette fokus på dugnadsarbeidet både internt, eksternt og 

i samarbeid med DNT for å kunne fortelle om det arbeidet dere legger ned. 

Oslo februar 2009 

Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT 

redaktør 

Til alle som gjøre det mulig, 

takk for turen! 

Merkehåndbok 5

Innhold 

FORORD s. 8 

INNLEDNING 

› Ulike faser s. 8 

› Hvordan oppsto stiene s. 8 

› Dagens tilrettelegging og merking s. 9 

› Bedre tilgjengelighet s. 10 

DEL 1. 

LOVGRUNNLAG OG ANDRE FORUTSETNINGER 

Kulturminner s. 11 

Verneområder s. 11 

Allemannsretten s. 13 

› Innmark og utmark s. 13 

› Ferdsel med båt s. 15 

› Hevd s. 15 

Rett til rasting, opphold og bading s. 16 

Krav til ferdselskultur s. 16 

Tilrettelegging og merking s. 16 

Samarbeid med kommunen etter plan-og bygningsloven og friluftsloven s. 17 

Gjerder og gjerdehold s. 18 

Sikkerhet og erstatningsansvar s. 18 

Avtaler - tinglysing s. 19 

DEL 2. 

PLANLEGGING AV TURRUTER 

Grovplanlegging av traseen s. 20 

Detaljplanlegging s. 22 

› Sommerruter og kyststier s. 22 

› Vinterruter s. 23 

› Kystleder s. 24 

Godkjenning og tillatelser s. 25 

Oversikt over aktuelle instanser s. 26 

Oppdatering av kart- og rutebase s. 27 

DEL 3. 

PRAKTISK ARBEID; TILRETTELEGGING OG MERKING 

Sommerruter og kyststier s. 29 

› Rydding s. 29 

› Tilrettelegging s. 30 

› Passering av myrer og andre våte områder s. 30 

› Passering av bekker og elver s. 32 

› Erosjonsvern s. 36 

› Passering av gjerder s. 37 

› Merking s. 38 

› Merking i skog, lavland og langs kysten s. 38 

› Merking i fjellet s. 41 

› Varding s. 43 

› Staker s. 45 

› Skilting s. 46 

› Informasjonstavler s. 51 

Vinterruter i fjellet s. 52 

› Kvisting s. 52 

› Fastmerking s. 52 

› Informasjon s. 52 

Vinterruter i skog s. 53 

› Merking s. 53 


Overnattingssteder s. 55 

Rasteplasser s. 55 

Nærmere om kystleder s. 56 

› Båter s. 56 

› Brygger og fortøyningsplasser s. 56 


DEL 4. 

VEDLIKEHOLD OG NEDLEGGING AV RUTER 

Vedlikehold s. 58 

› Vedlikehold av turstier s. 58 

› Vedlikehold av kvistede løyper s. 58 

Nedlegging av ruter s. 59 

VEDLEGG 

1. Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet s. 60 

2. Lovgivning som har betydning for turruter s. 61 

3. Retningslinjer for opplegg og gjennomføring av dugnader s. 64 

4. Rapport fra dugnader s. 66 

5. Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter i fjellet s. 67 

6. Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av turstier og skiløyper s. 69 

LITTERATUR s. 77 

INTERNETTSIDER s. 77 

ADRESSER s. 80 

67 Merkehåndbok Merkehåndbok 67

Innledning 

I denne håndboka forutsetter vi at turrutene skal tilrettelegges med standard som 

en sti, dvs. at vegetasjon fjernes, samt at det bygges nødvendige klopper, bruer, gjerdeklyvere 

og lignende. Boka gir felles retningslinjer og praktiske råd for arbeidet. 

Bruken av disse må imidlertid tilpasses forholdene i det enkelte tilfelle. For den som 

ønsker mer informasjon og bakgrunnskunnskap, viser vi til litteraturlisten bak i boka. 

I en del tilfeller ønsker en å tilrettelegge turrute med standard som turvei. Det 

innebærer at grunnen opparbeides i minst 1,5 m bredde og som regel at traseen 

gruses. Opparbeiding av turveier er langt mer omfattende tiltak enn tilrettelegging 

av stier. Det setter dermed andre krav til planlegging, grunneieravtaler og gjennomføring 

av arbeidet. Arbeidet med turveier omtales ikke nærmere i denne håndboka. 

For informasjon, kontakt kommunen. 

Ulike faser 

Enten en skal tilrettelegge nye kystleder, vinterruter eller turstier langs kysten, i 

skogen eller på fjellet, er fremgangsmåten i prinsippet den samme. 

Fasene i arbeidet kan deles inn i: 

› Grovplanlegging av traseen – se del 2 

› Detaljplanlegging – se del 2 

› Godkjenning og tillatelser – se del 2 

› Praktisk arbeid; tilrettelegging og merking – se del 3 

› Vedlikehold og nedlegging av ruter – se del 4 

Tilrettelegging og merking av stier og andre ferdselsårer er en viktig del av friluftslivsarbeidet. 

Enkelt og med små kostnader stimulerer en gjennom dette til tradisjonelt 

friluftsliv med stor verdi for trivsel og helse. Turer i skog og mark gir natur- og 

kulturopplevelser som gir grunnlag for forståelse av menneskets avhengighet av 

naturen, og dermed utvikles et miljøpolitisk engasjement. Turer på ski, til fots eller 

med båt gir overskudd, livsglede og kreativitet. Den Norske Turistforening (DNT), 

Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) ønsker at enda flere 

skal oppdage dette. 

Hvordan oppsto stiene 

Fra uminnelige tider, helt fra vi fikk bosettinger i Norge, har det vært ferdsel til vanns 

og til lands. Veidefolk og fiskere, falkefangere, bønder med varebytte på vei til markedsplasser, 

pilegrimer, handelsmenn som førte sine varer, fedrifter, hestehandlere, 

konger, embedsmenn, biskoper, prester og futer fraktet av bønder med skyssplikt, 

malm- og kullkjørere på vei til smelteverk, tømmerkjørere på vei til sagbruk og plankekjørere, 

lensmenn, militære, postførere, folk og fe på buferd, skogsarbeidere, tømmerfløtere, 

bureisere, omstreifere, og mange, mange flere. Fra 17-hundretallet ser 

vi også diktere, billedkunstnere, naturforskere, industrigründere og kraftutbyggere. 

Ferdselen gikk over fjellvidder og gjennom skogstrekninger, mellom bygder, grender, 

byer og gårder. Slepene over fjellet ble brukt gjennom hundrer av år, og skapte 

spor. I skogene ser en minner av de gamle ledene og transportveiene, slik som 

ridesteiner, enkle murer eller hulveier slitt ned i terrenget. De viktigste rutene i fjellet 

var merket med steiner, staker og varder, og det var bygd bruer og vadesteder. 

Mange av de gamle ferdselsveiene er for lengst forsvunnet. Likevel er det mange 

igjen, som i dag ligger som ferdselsminner. En stor del av dem er i bruk som ledd 

i rutenettet, og bevares gjennom turgåernes ferdsel og skjøtsel som skjer i regi av 

organisasjoner og kommuner over hele landet. Noen sleper og anlegg er fredet 

som kulturminner, og her er merking og andre inngrep ikke tillatt. 

Dagens tilrettelegging og merking 

Den Norske Turistforening har lange tradisjoner med å varde og merke turruter 

i fjellet. En rekke turistforeninger, idrettslag og andre organisasjoner, friluftsråd, 

destinasjoner og kommuner har merket turstier og turveier i skogsområder og 

nærområder. DNT, FK og FL samarbeider om utvikling av kystleder. Merkingen 

har til nå hatt som hovedformål å vise vei gjennom et turområde. Enkelte reiselivsdestinasjoner 

merker spesielt interessante turruter med ulike farger i forhold til 

vanskelighetsgrad. 

Tradisjonelt har det meste av arbeidet med tilrettelegging og merking for friluftsliv 

foregått som dugnadsarbeid. Dugnaden har en egenverdi. Verdifullt arbeid blir 

utført med små kostnader, og dugnad bidrar også til at folk får et ”eierforhold” til tiltaket. 

Det kan minske faren for hærverk. Vi vil imidlertid presisere at en i dugnadsiveren 

ikke må glemme nødvendige tillatelser, kravene til naturvennlig tilrettelegging 

og plassering av ansvar for fremtidig vedlikehold. 

Tilrettelegging og merking skal foregå slik at folk flest kan ferdes trygt. Enhetlig 

merking på tvers av kommunegrenser og uavhengig av organisasjon er viktig for å 

unngå misforståelser og usikkerhet hos brukerne. 

Områdene som tilrettelegges og merkes, er naturområder der vår aktivitet skal 

påvirke naturgrunnlaget minst mulig. Alle tiltak skal i størst mulig grad tilpasses 

naturforholdene og inngrep må gjøres så små som mulig. Det er viktig at merking 

og skilting ikke skjemmer kultur- og naturlandskapet. I denne merkehåndboka har 

disse hensynene vært lagt til grunn. 

Turområdene skal også kunne brukes av grunneier og andre rettighetshavere 

i næringsmessig sammenheng. Gjensidig respekt for de rettigheter og plikter 


Lovgrunnlag og andre forutsetninger del 1. 

begge parter har, er nødvendig grunnlag for et godt samarbeid. Tidlig kontakt med 

grunneier gir som regel et godt og fruktbart samarbeid til beste for alle parter. 

Ved kanalisering av ferdselen gjennom tilrettelegging og merking kan man unngå 

sårbare områder og redusere interessekonflikter. 

Valg av traseer er en avgjørende fase i arbeidet. Det er her de fleste hensyn og 

interesseavveininger gjøres. Samarbeid, kunnskap, erfaring og sunn fornuft er 

viktige stikkord for dette arbeidet. Det er viktig å utvikle en samlet plan for lengre 

strekninger eller større områder. Gamle ferdselsårer byr ofte på fine kultur- og 

naturopplevelser, og mye taler for at våre forfedre var vel så flinke som oss til å finne 

frem til de mest hensiktsmessige traseene. 

Alle disse momentene og interesseavveininger er nærmere omtalt og konkretisert 

i håndboka. Vi gjentar oppfordringen til alle om å legge denne håndboka til grunn 

for arbeid med tilrettelegging og merking av turstier, turveier og kystleder. 

Bedre tilgjengelighet 

På alle samfunnsområder kommer det nå retningslinjer om universell utforming. 

Dette gjelder også i friluftsområder og langs ferdselsårer i skog og mark og på fjellet. 

Naturens topografi gjør at universell utforming ofte er umulig uten å redusere 

naturkvalitetene, men der det er naturlig og mulig bør stier og løyper, på en enkel 

og naturvennlig måte tilrettelegges for så mange som mulig. I den sammenhengen 

er det blant annet viktig å tenke på trasévalg, ryddebredde- og høyde, behovet for 

enkle stubber eller steiner til å hvile seg på i bratt terreng og bruk av merkefarge. 

Rød-grønn fargeblind er den mest vanlige formen for fargeblindhet, og gjør det 

vanskelig å skille rødt og grønt fra brun-grått, spesielt i gråvær. Om lag 10% av 

mennene og 1% av kvinnene er fargeblinde. Egenskapen er arvelig, slik at for familiemedlemmer 

på tur, kan dette utgjøre et reelt problem å finne rødmerker. 

Universell utforming defineres i temarapport fra Miljøverndepartementet november 2007 slik: 

«Universell utforming – Begrepsavklaring» Universell utforming er utforming av produkter og 

omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten 

behov for tilpasning og en spesiell utforming. 

I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fastslås det en plikt til å sikre universell utforming så 

langt det ikke medfører uforholdsmessig byrde. Dette gjelder blant annet kostnader, virksomhetens 

økonomi, tilretteleggingens effekt, offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn – og 

listen er ikke en uttømmende angivelse. Loven er gjeldende fra 1. januar 2009. 

Kulturminner 

Kulturminner og kulturmiljøer og det disse kan fortelle er viktig for forståelsen og 

opplevelsen av landskapet, historien og stedene langs turrutene. 

Arbeid med turruter kan berøre kulturminner. Alle arkeologiske kulturminner fra 

før 1537, byggverk fra før 1650 og samiske kulturminner som er eldre enn 100 

år, er automatisk fredet, dvs. at de er fredet ved lov (kulturminneloven). Også nyere 

kulturminner kan være fredet eller verneverdige. 

Bare en del av de arkeologiske kulturminnene er registrert hittil. Uten et øvet øye er 

det samtidig svært lett å skade slike kulturminner. 

Å skade eller å fjerne kulturminner vurderes som miljøkriminalitet og er straffbart. 

Dette gjelder både kjente og ukjente kulturminner. 

Det finnes to store nasjonale databaser over kulturminner: 

› ASKELADDEN omfatter alle registrerte kulturminner fredet etter kulturminneloven, 

og listeførte kirker oppført mellom 1650 og 1850. 

› Nasjonalt Bygningsregister (GAB/SEFRAK). Her er det registrert mange 

byggverk som er verneverdige uten å være fredet. Dette gjelder verneverdige 

byggverk fra før 1900 (fra før 1945 i Finnmark og Nord-Troms). 

Kulturminneetater er Fylkeskommunene og Sametinget med sine distriktskontorer. 

Disse gir hjelp og nærmere opplysninger om kjente kulturminner i et område, og 

også om det kan finnes kulturminner som ennå ikke er registrert. Også kommunene 

har tilgang til databasene, og kan formidle kontakt til kulturminneetatene i 

fylkeskommunene og Sametinget. 

Verneområder 

Ulike verneformer 

Vern av natur er blant annet forankret i naturvernloven. Naturreservat er den 

strengeste formen for områdevern og opprettes for å ta vare på urørt, egenartet 

eller spesiell natur. De fleste naturreservater er mindre områder som er opprettet 

gjennom tematiske verneplaner, f.eks. verneplaner for barskog, myr, sjøfugl og 

våtmark. Nasjonalparker opprettes bl.a. for å ta vare på og sikre for almenhetens 

bruk av større urørte eller vakre naturområder. Jotunheimen nasjonalpark og Rago 

nasjonalpark er slike områder. Nasjonalparker ligger hovedsakelig på statsgrunn. 


Lovgrunnlag og andre forutsetninger 


Landskapsvernområder opprettes for å ta vare på egenartede eller vakre natur- eller 

kulturlandskap. Landskapsvernområde brukes bl.a. for å ta vare på kulturlandskap 

i aktiv bruk der det drives for eksempel stølsdrift og beitebruk. Ved utgangen av 

2008 var det 29 nasjonalparker, 177 landskapsvernområder og 1864 naturreservater 

i Norge (utenom Svalbard). Totalt dekker dette ca. 14,5 % av Norges 

landareal. 

Verneprosess 

Et verneområde vedtas i regjeringen (ved kongelig resolusjon). Fylkesmennene er 

som hovedregel ansvarlig forvaltningsmyndighet for verneområdene våre, men i 

dag har 70 kommuner fått delegert forvaltningsmyndighet for sine landskapsvernområder, 

naturreservater og naturminner. Forvaltningsmyndigheten skal sørge for 

f.eks. informasjon, økologisk skjøtsel og fysisk tilrettelegging der dette er nødvendig 

av hensyn til verneformålet. Statens naturoppsyn er den offentlige tilsynsmyndigheten 

for verneområdene. 

Friluftsliv i verneområder 

Friluftslivets plass i verneområdene er forankret i forarbeidene til naturvernloven. 

Konklusjonen var at vi gjennom etablering av nasjonalparker både skal ta vare på 

natur og sikre arealer for friluftsliv. I mange store verneområder er et nett av stier og 

turisthytter akseptert og ønskelig, men i en del andre verneområder er det behov for 

og ønskelig med en mindre grad av fysisk tilrettelegging (eks. Rago, Børgefjell). 

For å hindre interessekonflikter mellom friluftsliv og naturverdiene er «sporløs ferdsel» 

et mål i våre nasjonalparker. Samtidig er tilrettelegging i form av blant annet 

stier, klopper, merking og skilting viktig for friluftslivet og den tradisjonelle bruken 

i mange verneområder. Verneforskriftene har egne regler om bl.a. tilretteleggingstiltak 

for friluftsliv. Generelt er det tillatt å merke og vedlikeholde eksisterende stier, 

løyper, bruer og skilt. For etablering av nye klopper, bruer, skilt eller stier må det 

søkes om tillatelse. Videre må det også søkes om tillatelse for eventuelt nødvendig 

motorferdsel i forbindelse med tilretteleggingsarbeidet. 

Etablering av nye stier kan være med på å fremme verneformålet f.eks. dersom den 

kanaliserer ferdselen bort fra et sårbart område til et område med større tåleevne. I 

tillegg kan forvaltningsmyndigheten legge om eller kreve fjernet merking av løyper 

og stier av hensyn til naturmiljøet eller kulturminner. Flere av de større verneområdene 

har egne forvaltningsplaner som gir mer utfyllende informasjon om regler, 

forvaltningspraksis og tiltak for friluftsliv i det aktuelle området. 

Allemannsretten 

Allemannsretten er den rett alle og enhver har til ferdsel, høsting, opphold og 

aktivitet i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen. 

Stikkordmessig har en rett til: 

› Ferdsel i utmark, på sjøen og i vassdrag 

› Ferdsel på åker og eng når marka er frossen eller snødekt i tiden 

14.10 - 30.04 

› Ridning og sykling på stier og veier i utmark 

› Å slå opp telt i utmark i to døgn, dog ikke nærmere enn 150 m fra 

bebodd hytte eller hus 

› Å plukke ville blomster i utmark 

› Å plukke ville bær og sopp i utmark, unntatt på moltebærland i Nord-Norge 

Bruk av utmark må skje hensynsfullt og varsomt. Motorferdsel i utmark er ingen 

allemannsrett, og krever samtykke fra grunneier og dispensasjon fra loven. 

De viktigste allemannsrettene er lovfestet i friluftsloven av 28. juni 1957, sist endret i 

1996. Loven er en nedskriving av svært gamle sedvanerettsregler på dette området. 

Disse er utviklet i et typisk jordbruks- og fangstsamfunn gjennom uminnelige tider 

og tilpasset den bruk av rettighetene som moderne turisme og friluftsliv krever. Loven 

av 1957 innførte ingen nye rettigheter i forhold til det som var gjeldende tidligere. 

Allemannsrettene er grunnlaget for turistforeningens, andre organisasjoners og 

myndighetenes arbeid med å fremme og utvikle friluftslivet i Norge. Her er retten til 

fri ferdsel den viktigste. 

HVALER-DOMMEN 

I denne dommen fra 21.06.05 tar høyesterett standpunkt til blant annet spørsmålet om privat 

sone rundt et anneks og kom til at denne ikke kunne være så stor som for hytte/hus og kom til at 

ferdsel på en sti ca. 7 m fra et anneks ikke kunne anses som brudd på forbudet mot ferdsel i innmark. 

Retten kom også med en prinsipiell uttalelse om at grunneiere som bygger i strandsonen, 

må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens 

behov for ferdsel er mindre. 

Innmark og utmark 

Retten til fri ferdsel avhenger av om det aktuelle arealet er utmark eller innmark. 

På høyfjellet og i skogsområdene er det sjelden tvil om et område er utmark eller 

innmark. Men i de tett utbygde kystområdene, særlig på Øst- og Sørlandet, kan det 

12 13 Merkehåndbok Merkehåndbok 12 13



være tvil om et areal er utmark eller innmark og det kan være konflikter knyttet til 

tolkningen. Her har det over mange år foregått en betydelig utbygging, ikke bare av 

hytter, men også med brygger, plattinger, gjerder, tørkestativ, plener m.v. Dette har 

medført en betydelig innskrenkning i de faktiske mulighetene til å utøve friluftsliv. 

«FURUMOA-DOMMEN» 

I en dom fra 1 juli 1998 har høyesterett tatt standpunkt til skillet mellom utmark og innmark på 

en 13 da stor inngjerdet boligeiendom ved sjøen. Retten kom her til at ikke hele tomten kunne 

være innmark, men bare omfatte den mer private sonen rundt huset. Det er antatt med henvisning 

til andre kilder (sivilombudsmannen) at den private sonen rundt huset kan omfatte omtrent 1 da. 

Retten kom også til at plen ikke var innmark og at gjerdene som var opptil 70 år gamle, kunne 

fjernes. I dommen uttaler retten seg også til en rekke prinsipielle forhold rundt allemannsretten. 

Hovedregelen i friluftsloven er at det er tillatt å ferdes til fots i utmark hele året. Retten 

til ferdsel i innmark er mer begrenset både med hensyn til tid og sted. Sommerstid 

må man her holde seg til veier eller stier i innmark. På dyrket mark er ferdsel kun 

tillatt i tiden mellom 4. oktober og 30. april, og bare dersom marken er frosset eller 

snølagt. 

Innmark er, etter friluftsloven § 1a, gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, 

kulturbeite og skogplantefelt, samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil 

være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Hustomt omfatter ikke hele tomten/eiendommen, 

men begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset/hytta. 

At eieren har en rekke installasjoner i strandsonen som moloer, båtslipp, utespiseplass, 

flaggstang m.m., fører ikke uten videre til at arealene rundt og mellom disse 

blir innmark. At allmennheten i 60 – 70 år hadde vært stengt ute av gjerder rundt 

eiendommen fører ikke til at retten til lovlig ferdsel faller bort. 

Begrepet dyrket mark er som regel uproblematisk i forhold til gårdsbruk, men 

anvendt på boliger og hytter er det vanskeligere. Regelen er at begrepet dyrket mark 

i friluftsloven tar sikte på markens produktive evne. Derfor vil ikke enhver opparbeidelse 

av plen og andre kultiveringstiltak uten videre gjøre arealet til innmark. 

Engslått er natureng som er gjenstand for regelmessig bruk i forbindelse med 

gårdsdrift, mens kulturbeite er jord som er gjenstand for jevnlig kultivering for å 

tjene som beitemark. 

Skogplantefelt er bare å anse som innmark så lenge trærne er små, men når de når 

knehøyde, vil arealet regnes som utmark. I stortingsmelding nr. 39 (2000 – 2001) 

om friluftsliv tas det til orde for å oppheve forbudet mot ferdsel i skogplantefelt fordi 

skadene er ubetydelige og fordi forbudet i liten grad praktiseres. 

Ferdsel med båt 

På sjøen er ferdsel med båt fri for enhver, også innenfor det området som vanligvis 

regnes som underlagt privat eiendomsrett (2 m dyp.) Under slik ferdsel har en 

også rett til å dra i land båt på strand i utmark for kortere tid. Det er ikke tillatt å 

benytte kai eller brygge uten samtykke fra eieren eller den som har bruksretten. 

Andre fortøyningsinnretninger som ringer, bolter o.l. i utmark kan benyttes dersom 

de ikke benyttes av eieren, eller det ikke uttrykkelig er forbudt å benytte disse. For 

oppankring av båter for overnatting gjelder de samme normer som i friluftslovens § 

9, at det ikke må skje til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre». Ellers vil ikke 

teltreglen i § 9 om 150 m og 2 døgn gjelde her ifølge høyesteretts avgjørelse av 1. 

feb. 2007 (Yxney). 

YXNEY-DOMMEN 

I denne dommen fra 01.02.07 tar høyesterett standpunkt til vilkårene for å raste, trekke opp 

båt, opphold og bading på en holme i forhold til en hytte beliggende under 150 m fra holmen 

og på andre siden av sundet som dannes av land og holmen. Retten kom til at dette var lovlig og 

at avstandskriteriet i § 8 ikke kunne anses som et selvstendig kriterium, men være en del av utilbørlighetsvurderingen. 

Retten avviste også at teltregelen om 150 m avstand og 2 døgn kunne benyttes analogisk ved 

overnatting i båt. 

Retten kom i dommen med en rekke prinsipielle uttalelser om allemannsretten og at uttalelsen 

i Hvaler-dommen (se nedenfor) om det spesielle med strandsonen ikke bare gjelder for ferdsel, 

men også de andre allemannsrettighetene. 

I vann og vassdrag er det fri ferdsel med båt, men det kan kreves betaling der det er 

gjort tiltak for å lette ferdselen. Her kan det også være begrensninger med hensyn 

til bruk av motor i henhold til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. 

Hevd 

Den frie ferdselen kan også være basert på hevd fra allmennhetens side i henhold 

til hevdslovens § 8 annet ledd. Dette er mest aktuelt for stier og gamle ferdselsveier 

over innmark. Forutsetningen for å hevde retten er blant annet at folk i en bygd, 

grend eller by har benyttet retten som en bruksrettshaver i 50 år. Disse gamle ferdselsveiene 

kan ikke stenges av grunneier, selv om stengningen ville være lovlig etter 

andre regler. Dersom det skjer stengning eller oppstår tvist, har kommunen, etter 

friluftslovens § 22, ansvaret for å ta opp slike saker på vegne av allmennheten. 




Rett til rasting, opphold og bading 

Retten til rasting og bading er ikke like vid som adgangen til ferdsel selv om det er 

utmark. Hovedregelen er at bading og rasting ikke kan skje når det skjer til «utilbørlig 

fortrengsel eller ulempe for andre», jf. friluftslovens §§ 8 og 9. 

Retten til bading i vassdrag er regulert i vannressurslovens § 16 som har samme 

regel som friluftsloven. Enhver kan bade i elv, bekk eller innsjø i utmark når det ikke 

er til utilbørlig fortrengsel for andre eller til annen skade (for eksempel for drikkevannsforsyning). 

Krav til ferdselskultur 

Selv om det er en rett til fri ferdsel og opphold i norsk natur, innebærer ikke dette en 

frihet uten grenser. Friluftslovens § 11 gir en generell bestemmelse om ferdselskultur, 

som gjelder for all type ferdsel og opphold i naturen. Det stilles krav om at man ved ferdsel 

eller opphold på «annen manns grunn eller sjøen utenfor» skal opptre hensynsfullt 

og varsomt, slik at det ikke voldes skade eller ulempe for grunneieren, bruker eller andre. 

Hensynet til miljøet i vid forstand ble tatt inn i Friluftsloven ved revisjonen i 1996. 

Tilrettelegging og merking 

Alle typer tilrettelegging av turstier som fjerning av vegetasjon og steiner, bygging 

av klopper og gjerdeklyvere, merking og skilting krever grunneiers og rettighetshavers 

tillatelse. Det gjelder også der det offentlige er grunneier. I statsallmenninger 

er det Statskog og fjellstyrene som gir tillatelser. Det er kun midlertidig merking 

for orienteringsløp, skirenn o.l. som ikke krever slik tillatelse. Det er derfor viktig at 

det tas kontakt med grunneiere og rettighetshavere eller utpekte representanter 

for disse i området i god tid før arbeid med tilrettelegging og merking av turstier 

settes i gang. Der det skal iverksettes andre tiltak, slik som bygging av bruer, foretas 

naturinngrep etc., må også særskilt tillatelse innhentes til dette. Dette gjelder også 

fremtidig vedlikehold av slike installasjoner. 

Dersom en grunneier motsetter seg merking for lovlig ferdsel, er det fullt lovlig å 

anvise ferdsel over eiendommen ved f.eks. skilt eller enkelt kart på naboeiendommen. 

Dette kan gjøres der det er små eiendommer, og hvor det er lett å ha oversikt 

over hvor traseen går videre. 

Dersom en grunneier uten saklig grunn motsetter seg merking av sti i utmark, 

gir friluftslovens § 35 såkalt inngrepsløyve, det vil si hjemmel for å gi tillatelse til 

tilrettelegging og merking. Tillatelsen kan gis til både kommuner og organisasjoner. 

Myndigheten til å gi tillatelse er delegert til Direktoratet for naturforvaltning. 

Direktoratet vil også kunne gi veiledning i saksbehandlingen forut for søknaden. 

Det ytes normalt ikke erstatning til grunneier for tilrettelegging og merking av 

stier når bruken av disse følger friluftslovens regler. Det er bare der det kan påvises 

økonomisk skade at det kan være aktuelt å vurdere erstatning. Normalt vil også 

grunneier ha nytte av at stier og veier i utmark over hans eiendom merkes. Dette vil 

redusere bruken og presset på de øvrige utmarksarealene på hans eiendom, idet de 

fleste vil følge den merkede stien. 

Samarbeid med kommunen etter planog 

bygningsloven og friluftsloven 

Turruter bør legges opp i samarbeid med kommunen og innarbeides i kommunedelplanene 

for idrett og friluftsliv. Det er også viktig at kommunens planetat får 

tilgang til kart over turrutene som merkes. Kommunen kan da legge traseene inn 

i sitt øvrige kart- og planverk, og sørge for at stiene ikke blir ødelagt av bebyggelse 

eller blir sperret på annen måte i sin arealplanlegging og byggesaksbehandling. 

Dersom det er aktuelt å gjøre større tilretteleggingstiltak som bruer, klopper, større 

skilt mv., vil disse kunne kreve tillatelse etter planog bygningslovens regler. Det er 

her viktig å ta kontakt med den lokale bygningsetaten for å få veiledning om hvilke 

tiltak som er meldings- eller søknadspliktige etter planog bygningsloven. 

Kommunen kan, etter friluftslovens §§ 13 og 40, kreve at ulovlige stengsler blir 

fjernet. Kommunen forplikter også å gi veiledning om hvorvidt et areal er utmark 

eller innmark. Generelt skal kommunene etter friluftslovens § 22 arbeide for å 

fremme allmennhetens friluftsinteresser. Direktoratet for naturforvaltning har 

utarbeidet en håndbok for kommunene til bruk for behandling av ulovlige stengsler 

for allmennheten. (DN-håndbok nr.14-2000) 

Dersom det er svært viktig å få turstien frem, selv om det er innmark, kan kommunen 

regulere stien og deretter med hjemmel i planog bygningslovens § 35 

ekspropriere grunn eller rett til å anlegge tursti over privat eiendom. 




Gjerder og gjerdehold 

I utmark i fjell- og skogområder er gjerder viktige ledd i husdyrholdet fra gammelt 

av. Gjerdeholdet for slike formål er underlagt egen lovgivning for å hindre dyra 

i å beite på innmark eller annen manns grunn. Det er derfor viktig at gjerder og 

grinder som er i bruk for dette formålet, ikke blir ødelagt når det legges turstier i 

slike områder. 

Bygging av nye gjerdestiger/klyv og grinder er en del av tilretteleggingen, og bør tas 

med i avtalen med grunneierne og rettighetshaverne der stien går i områder med 

aktivt beite. 

Sikkerhet og erstatningsansvar 

Etter norsk rett har den enkelte turgåer selv ansvaret for sin sikkerhet ved ferdsel på 

sjøen, i fjell, skog og mark. Verken grunneier, rettighetshaver eller tilrettelegger kan 

normalt gjøres ansvarlig for skader som kan oppstå på mennesker og utstyr under 

utøvelse av friluftsliv. Den som bruker naturen må selv ta i betraktning at det alltid vil 

være en viss risiko ved dette. 

Avtaler og tinglysing 

Ved tilrettelegging og merking av enkle stier er det ofte tilstrekkelig å få muntlig 

tillatelse av grunneier. Her må man være oppmerksom på at det kan være satt som 

vilkår for offentlig tilskudd at det foreligger skriftlig avtale med grunneier eller 

grunneierlag. Det kan også være krav om at avtalen er tinglyst som heftelse på 

eiendommen. Skriftlig avtale anbefales der det skal gjøres større investeringer, for 

eksempel bruer, og for å forhindre fremtidige konflikter. Vedlagt ligger forslag til 

stiavtale og skiløypeavtale. Når avtalen tinglyses, har en sikret seg at retten også kan 

gjøres gjeldende overfor nye grunneiere. Tinglysing vil ha en kostnad pr. bruksnummer. 

I områder hvor stiene skal gå over mange eiendommer, vil dette bli en stor 

kostnad. 

Der man velger å basere seg på muntlige avtaler, skal disse dokumenteres ved at det 

sendes brev til grunneier sammen med kart over traseen og en oppsummering av 

de vilkårene man er blitt enige om. 

Likevel bør de som bruker merkede og tilrettelagte turruter, kunne stole på at de der 

kan ferdes trygt under normale forhold. 

Den som har ansvaret for turrutene, må derfor sørge for: 

› At en unngår farlige partier, og for forsvarlig sikring der det er nødvendig 

› Tydelig merking, skilting og informasjon 

› Forsvarlig teknisk utførelse og vedlikehold av bruer og andre innretninger 

› At utstyr og gjenstander som inngår i tilretteleggingen, er i forsvarlig og forskriftsmessig 

stand (for eksempel at båter som leies ut til bruk i kystleden, er sjødyktige 

og har forskriftsmessig redningsutstyr) 


del 2. 

Planlegging av turruter 


Det er et overordnet mål i miljøvernpolitikken å tilrettelegge for friluftsliv slik at 

alle har gode friluftsmuligheter både i nærmiljøet og for dags- og ferieturer. Aktivt 

friluftsliv skaper nærhet til naturen, øker forståelse for menneskets avhengighet av 

natur og bidrar dermed til aksept for bærekraftig livsstil i befolkningen. Gjennom 

tilrettelegging av turruter kan ferdsel og annen friluftsaktivitet kanaliseres til de 

områdene som tåler det best. 

Samtidig vil alltid tilrettelegging av turruter medføre noen inngrep i naturen. Arbeidet 

med nye turruter bør derfor alltid starte med en vurdering av om det er behov 

for og riktig å tilrettelegge en ny turrute. For fjellområdene har DNT med støtte av 

DN utarbeidet Norsk sti- og løypeplan. Gjennom denne er det tatt stilling til om 

og i hvor stor grad ulike fjellområder skal tilrettelegges for friluftsliv. Tilsvarende 

vurderinger er det aktuelt å gjøre også for større skogsområder og naturområder 

langs kysten. 

Omfanget av inngrepsfrie naturområder, dvs. naturområder uten inngrep i form 

av veier, kraftlinjer, vannkraftutbygging og lignende, er dramatisk redusert i løpet 

av det siste århundret. Ikke minst av hensyn til naturopplevelsene er det viktig at 

en størst mulig del av de siste inngrepsfrie naturområdene skånes for nye tekniske 

inngrep. I slike områder må omfanget av tilretteleggingstiltak for friluftsliv også 

vurderes nøye. 

Grovplanlegging av traseen 

I de tilfellene hvor en skal tilrettelegge et nytt turtilbud i et gitt område uten bestemte 

punkter en skal innom, har en særlig gode muligheter til å ta hensyn til naturmiljø 

og ønsker fra grunneiere og andre om hvor turruten bør legges. 

Ofte vil det imidlertid være en hovedramme å forholde seg til når en skal planlegge 

nye turruter. Det kan for eksempel være å fremføre kyststi langs en bestemt 

strekning, tilrettelegge sti fra et nytt turutgangspunkt til en turisthytte eller etablere 

vinterrute mellom to hytter. Gjennom slike rammer vil ofte grovtraseen for en rute 

være gitt med noen delalternativ eller en kan ha to – tre hovedalternativ å velge mellom. 

I det videre arbeidet med å bestemme hovedtraseen er det viktig å trekke inn 

de mest berørte parter og vurdere ulike hensyn opp mot hverandre. 

Lengden på rutene avhenger først og fremst av hvilke overnattingsmuligheter som 

finnes i området. I tillegg vil det ha betydning om turområdet egner seg for barnefamilier 

og for andre som ønsker kortere dagsmarsjer mellom hyttene. DNTs medlemsforeninger 

har til nå ikke hatt som tradisjon å merke ruter som går til fjelltopper 

eller inn til breer. Etter sterk oppfordring fra enkelte kommuner og fra reiselivsnæringen 

ser man nå behov for å merke enkelte slike ruter som er mye brukt. 

Følgende momenter vil som regel være viktige for de vurderinger som skal føre frem 

til endelig fastlegging av traseen: 

› Følg gamle ferdselsårer der det er mulig 

› God å gå, unngå urer, våte partier, unødig harde stigninger og lignende 

› Gi variasjon og mulighet for landskaps- og naturopplevelser og interessante 

kulturminner og – miljøer 

› Hensyn til vilt, særlig hekke- og kalvingsområder og viktige viltbiotoper 

› Hensyn til grunneiers næringsvirksomhet 

› Hensyn til hus og hytter, annen næringsvirksomhet og andre brukere 

› I hvilken grad trasévalget kan gi økt tilgjengelighet for flere brukere 

(jf. universell utforming) 

› Steder for passering av bekker/elver 

Under planleggingen må det avklares hvem som skal ha ansvar for tilsynet og 

vedlikeholdet av turrutene, og hvem en kan henvende seg til om mangler som må 

utbedres. 

For de ulike typene turruter, særlig kystleder og vinterruter, er det en del spesielle 

forhold en må ta hensyn til. Disse omtales nærmere under detaljplanlegging av de 

ulike typene turruter. Når hovedtraseen for en ny turrute er valgt, starter arbeidet 

med detaljplanlegging. 

Et nyttig verktøy ved planlegging av turruter er GPS (Global Positioning System) 

hvor en med stor nøyaktighet kan fastlegge hvor en er. Ved befaring av mulige 

traseer kan en underveis lese av egen posisjon i forhold til terrenget og tegne 

denne inn på kartet. Dette gjelder også oversikt over og plassering av veiviserskilt 

og informasjonstavler. GPS kan også med fordel brukes til å legge selve rutetraseen 

(sporlogg). Det bør gjøres senest når ruta er ferdig merket. 




Detaljplanlegging 

Sommerruter og kyststier 

Når en har kommet frem til forslag om traseen, kan detaljplanleggingen ta til. 

Hele turruten bør sees i sammenheng og planlegges grundig. En bør tidlig avklare 

omfanget av tilrettelegging og merking. I enkelte områder er det noe behov for 

tilrettelegging, i andre kan naturvernhensyn og forholdet til andre brukere gjøre det 

ønskelig å redusere denne. 

Tilrettelegging og merking av turruter er ledd i enkelt og miljøvennlig friluftsliv, i 

form av små og naturvennlige tiltak. Arbeidet bør legges opp med tidligst mulig 

orientering til, og medvirkning fra andre som kan ha interesser i arbeidet. En kan da 

også redusere muligheten for konflikter. 

Det vil variere fra sted til sted hvem en bør trekke inn i samarbeidet. Foruten kommune 

og grunneier kan fjellstyrer, grunneiere og rettighetshavere, naturvern- og 

friluftsorganisasjoner, idrettslag, historielag, kystlag, velforeninger og ressurspersoner 

i lokalmiljøet være aktuelle. Disse vil også kunne bistå med nødvendige 

tillatelser mv. 

Planleggingen bør også støtte seg til kommunens arealplaner. Dette fordi planene 

gir viktig informasjon og retningslinjer, og for at kommunen kan ta hensyn til traseene 

i sine arealplaner, slik at de ikke senere blir gjenbygd eller blokkert av nydyrking, 

anleggsvirksomhet eller byggetiltak. Kommunens planetat gir her informasjon 

og retningslinjer. Hvis en etter å ha foretatt disse overordnede vurderingene, 

konkluderer med at det er grunnlag for å etablere en ny turrute, starter det konkrete 

planleggingsarbeidet. 

Ved detaljplanlegging av traseer bør en søke å få frem mest mulig variasjon, med 

spesielle naturkvaliteter, kulturlandskap og kulturmiljøer. Rutene bør ha høy opplevelsesmessig 

kvalitet med blant annet utsiktspunkter og gjerne legges i tilknytning 

til vann og vassdrag. 

Så langt det er mulig bør en følge gamle ferdselsårer, veifar og naturlige drag. 

Rundt byer og i hytteområder er det ofte fast merkede og oppkjørte skiløyper. For å 

redusere naturinngrepene kan en med fordel kombinere traseene for skiløyper og 

sommerstier, men i en del tilfeller følger skiløypene myrer og våte partier som er lite 

egnet til stier. 

Følgende momenter vil det være spesielt viktig å ta hensyn til: 

› Farlige steder må unngås eller sikres 

› Unngå rasfarlige områder 

› Unngå bratte fjellsider, snøtyngden vil kunne rive vardene over ende 

› En bør unngå bratte kneiker. Stigninger bør fordeles over lengre drag der 

dette er mulig 

› Spesielle hensyn må tas der traseen passerer eller går gjennom viltbiotoper 

og vernede områder 

› Unngå erosjonsutsatte områder 

› Ta hensyn til at snøen kan skjule vegetasjon og steinet terreng. Snøforholdene 

kan variere fra år til år. En trasé som er lett å gå når det er mye snø, kan være 

vanskelig å gå når snøen er borte 

For å unngå erosjon og slitasje på vegetasjon, bør traseen så langt det er mulig legges 

der det er grunnforhold som tåler ferdsel uansett årstid og nedbør. Hovedregelen 

er at en i størst mulig grad unngår myr, sump og andre våte partier. 

Setervoller er attraktive og interessante områder langs en sti, og på en del setre er 

enkel servering til fotturister en kjærkommen inntektskilde. Samtidig må en velge 

traseen slik at ferdselen ikke er til unødig sjenanse eller ulempe for virksomheten 

der. En bør finne frem til løsninger gjennom dialog i hvert enkelt tilfelle. 

Det byr på særlige utfordringer når traseen må passere hytte- eller boligområder. 

Det blir mange grunneiere å forholde seg til og et møysommelig arbeid å finne 

frem til den beste traseen. Målet må være at turstien i størst mulig grad går i naturområder, 

men av og til må en akseptere at rutene følger vei. I slike tilfeller må en 

legge vekt på å finne trafikksikre alternativ. 

En bør også vurdere hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke 

oppgaver som krever bygningskyndig og annet faglig personell. Om tilrettelegging 

og gjennomføring av dugnader, se vedlegg. 

Vinterruter 

Vinterruter omfatter både kvistede skiruter i fjellet og faste traseer for skiløyper i 

skogen og i lavlandet. Standarden på disse varierer fra enkle spor som tråkkes opp 

av skiløpere, via scooterpreparerte løyper til brede traseer for maskinpreparering. 

I fjellet fører ofte snøforholdene til at traseene for sommerrutene ikke kan brukes. 

Snøforholdene kan også skifte fra år til år. Snø og vind endrer terrenget, og skjuler 

både vegetasjonen og merkingen. Det må derfor ofte legges opp egne vinterruter. 




For disse stilles det strenge krav til sikkerhet. 

Ruter over regulerte vann bør unngås. Isforholdene kan endre seg ved nedtapping. 

Sprekker i isen langs land kan være farlige. Det enkelte energiverk kan gi opplysninger. 

Skredfarlige områder skal unngås. Der det er tvil kan Norges Geotekniske Institutt 

i Oslo kontaktes. De har skredkart over hele landet med angivelse av fargegrader. 

Kommunenes tekniske etater har også informasjon om skredfarlige områder. 

Det må tas hensyn til viltet, særlig villrein. Vinterbeiter og kalvingsområder bør 

unngås. 

Ved detaljplanlegging av traseer for skiløyper i lavlandet, må planleggingen ta 

utgangspunkt i at traseen skal brukes på ski. Det gjelder blant annet ved vurdering 

av vegetasjon, svinger, stigninger og utforkjøringer. Traseen bør gås opp på ski blant 

annet for å vurdere disse forholdene og for å se hvordan snøen legger seg. Det 

gjelder ikke minst i skrått terreng. 

Det må gjøres særlige vurderinger av passering av vann, myrer og våte partier. 

Myrer kan gi fine skitraseer, men kan være problematiske tidlig på vinteren hvis de 

ikke har frosset. Ved passering av vann må en særlig vurdere kravet til sikkerhet. 

I en del tilfeller går skiløypene over dyrket mark. I utgangspunktet er det tillatt å gå 

på ski på dyrket mark, men etablering av permanente spor kan gi is- og frostskader 

slik at dette bør avklares særskilt med grunneier. En må ha tillatelse fra kommune og 

grunneier for å kunne bruke snøscooter og/eller annen type prepareringsmaskin. 

Omfanget av planlegging og de tillatelser som trengs, avhenger i stor grad av bredden 

på traseen. For de enkleste skiløypene blir arbeidet tilsvarende arbeidet med 

stier. For brede traseer ment for maskinpreparering forutsettes det opparbeiding 

av grunnen i flere meters bredde, og et omfattende arbeid med planlegging og 

innhenting av tillatelser. Dette arbeidet omtales ikke nærmere her (Skiforeningen 

og Norges Skiforbund er naturlige kontakter for nærmere informasjon). 

Kystleder 

Med kystleder mener vi her både kyststier og etapper for 

robåt, kano/kajakk eller seilbåt mellom tilrettelagte overnattingsplasser. 

I områder med mange øyer og skjær vil det være 

flere alternative ruter mellom overnattingsstedene, og det kan 

være aktuelt å gi anbefalinger om valg av rute. Det er viktig å 

tenke nøye gjennom plassering av overnattingssteder. Kystledene på sjøen skal ikke 

merkes med fysiske merker utover Kystverkets, men anbefalte ruter kan angis på 

kart. I størst mulig grad bør rutene legges innaskjærs i smult farvann. 

For kystleder må lengdene på etappene mellom hyttene ta hensyn til at værforholdene 

kan skifte, og at ferdighetene kan være ulike. Etappene bør også, i likhet 

med turetappene på land, tilpasses barnefamilier og ulike aldersgrupper. Dette 

innebærer at det bør være tett mellom raste- og overnattingsplassene. De som vil ro 

lenger kan ro forbi noen overnattingsplasser. 

Godkjenning og tillatelser 

Når hele traseen er avklart, godkjent og tegnet inn på kart etter samråd med berørte 

grunneiere, rettighetshavere og offentlige myndigheter, må disse gi nødvendige 

tillatelser. Dette er nærmere omtalt i del 1. 

Grunneiers /rettighetshavers tillatelse til rydding, merking og annen tilrettelegging 

må være innhentet før arbeidet starter. 

Spørsmål om nye turruter i vernede områder (nasjonalparker, landskapsvernområder, 

naturreservater og lignende) må drøftes med forvaltningsmyndighetene og 

godkjennes av disse. For de fleste verneområder er fylkesmennene forvaltningsmyndighet. 

Det er igangsatt forsøksordninger med lokal forvaltning av verneområder 

der kommuner eller interkommunale organ er forvaltningsmyndighet. Fylkesmannens 

miljøvernavdeling har oversikt over dette i sitt fylke. 

Turruter gjennom verneverdige eller vernede (fredede) kulturmiljøer må drøftes 

med og godkjennes av kommunens planog kulturmyndigheter i samråd med 

fylkeskommunens kulturminneetat. Denne må også godkjenne ruten dersom den 

berører arkeologiske kulturminner. Dersom den berører samiske kulturminner, må 

den godkjennes av Sametingets distriktskontor. 

Dersom det til det praktiske arbeidet trengs traktor, fly, helikopter eller lignende til 

transport av materiell og utstyr, må tillatelse gis av grunneier. Det må også i god tid 

søkes til kommunen om tillatelse, jf. lov om motorferdsel i utmark. I verneområder 

må også vedkommende forvaltningsmyndighet gi slik tillatelse. 




Oversikt over aktuelle instanser 

Type grunneier-, verne- og 

bruksinteresser 

Privat grunn 

Kommunal grunn 

Statsgrunn 

Instans 

Private grunneiere og bruksberettigede. 

Kommunen og bruksberettigede. 

Statskog, lokal skogforvaltning, fjellstyret, 

bruksberettigede. 

Kystverket; vedkommende distrikt 

Forsvaret; vedkommende distrikt. 

opplysningsvesenets fond. 

Oppdatering av kart- og rutebase 

Det er svært viktig at kartene og kartbasen Norge 1 : 50 000-kart til enhver tid er 

oppdatert i forhold til rutenett og turisthytter. Alle turistforeninger og turlag må 

derfor gi melding til DNT, Youngstorget 1, 0181 Oslo om godkjente nye merkede 

ruter, omlegging eller nedlegging av ruter, nye hytter etc. Straks traseen er avklart 

i detalj må DNT få tilsendt 1 : 50 000 der den er inntegnet med eventuelle bruer 

markert og klassifisert som helårs- eller sommerbruer og med angivelse av hvem 

som har ansvaret for brua. Inntegningsmåten er vist med illustrasjon på 

www.turistforeningen.no/ruteinntegning. Angi også partier som kan være krevende 

og plasseringen av eventuelle sikringsmidler som kjetting, rekkverk eller tau. DNT vil 

også svært gjerne motta GPS-spor av rutene, både nye og gamle. Andre etater som 

merker ruter må sende informasjonen til Statens kartverk, Kartverksveien 21, 3511 

Hønefoss. 

Fylkeskommunens kulturminne- 

etat, Sametingets distriktskontorer, 

grunneiere, bruksberettigede. 

Reindrift 

Områder vernet etter naturvernloven 

Kulturminner fredet etter kulturminneloven, 

eller områder der en 

kan støte på slike kulturminner 

Avklaring vedr. flora og fauna 

Avklaring vedr. kommunale 

arealplaner 

Bruk av motorkjøretøy i utmark 

Bruk av motorfartøy i vassdrag 

Alminnelig tilsyn, renovasjon mv. 

(friluftsområder langs kysten) 

områdestyret. 

Fylkesmannens miljøvernavdeling, 


Fylkesmannens miljøvernavdeling, 


Kommunen, planog bygningsetaten. 

Kommune, grunneiere. 

Kommunen. 

Skjærgårdstjenesten, 

friluftsråd, kommunen. 


del 3. 

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking 


Rydding, merking, skilting og annen tilrettelegging er miljøinngrep og skal utføres 

så hensynsfullt og diskré som mulig. 

Sommerruter og kyststier 

Hele ruten må være klarlagt før en begynner tilretteleggingen. Den må ikke fastlåses 

med merking eller andre inngrep før en har oversikt over og har fastlagt hele 

ruten, og alle nødvendige tillatelser er innhentet. 

De som utfører arbeidet, må på forhånd ha satt seg inn i oppgavene og hvordan 

arbeidet skal utføres, og nøye følge de retningslinjene som er gitt. 

Der arbeidet utføres som dugnad, har dugnadslederen ansvaret for å gi dugnadsdeltakerne 

opplæring slik at de utfører arbeidet riktig. 

Når arbeidet er avsluttet, bør den som er ansvarlig for ruten, foreta inspeksjon og 

dersom det er mangler, rette opp disse. 

Rydding 

Stier skal ryddes og holdes ryddet slik at det er greit å komme frem. De bør ryddes 

slik at de ikke gror igjen på to – tre år. Dette avhenger imidlertid av vekstforhold. 

Det ryddes i minst 1,5 meters bredde, slik at en lett kommer frem med bred ryggsekk 

med liggeunderlag. 

Rotvelter, toppbrekk og vindfall som hindrer passasje, kappes og ryddes til side slik 

at det er lett å passere. En unngår da at ferdselen sprer seg på utsiden og gir økt 

slitasje. 

Det ryddes så høyt at en lett kan 

passere under regnvåte og snøtunge 

greiner, spesielt for å ta hensyn til 

synshemmede. 

Det ryddes slik at merkene kan ses 

på god avstand (se nedenfor om 

merking). 

Kratt/greiner som har vokst ut eller 

henger ned og skjuler tidligere 

merking, skjæres vekk slik at merkene 

blir synlige. 




Ved kvisting skal greina kappes helt inntil stammen på løvtrær og 10-12 cm fra 

stammen på bartrær. 

Kvisting skal skje med greinsaks eller fintannet sag. 

Gangbane 

I skog der det finnes passende trær, lages gangbane av halvkløyvinger skåret med 

motorsag og festet sammen med labanker. Når det ikke finnes skog, brukes plank i 

bestandig tremateriale, festet sammen med labanker. 

Små trær som står i eller tett inntil stier og skadde trær, kan fjernes. 

Bartrær: 

Dersom bare deler av greina fjernes, skal halve barmengden være igjen. 

Lauvtrær: 

Dersom en skjærer ned lauvtrær, dannes lett mange stubbeskudd. Dersom det er 

mulig, bør slike trær kvistes. 

Busker klippes ved rota. 

Tilrettelegging 

For at det skal være fremkommelig på stiene, kan det være behov for mange typer 

tilrettelegging. 

Foruten å rydde stiene vil en i en del tilfeller utføre alle aktuelle tilretteleggingstiltak, 

som bruer, gjerdeklyvere og lignende, før traseen merkes og markedsføres. 

Slik fullføring kan være et vilkår for å få utbetalt tilskuddsmidler. I andre tilfeller vil 

tilretteleggingsarbeidet nærmest være et «evighetsarbeid» der en stadig forbedrer 

traseen med klopper m.m. for eksempel i forbindelse med årlig vedlikehold. 

Endepunktene på en gangbane legges til terreng som 

tåler ferdsel. Der det er mulig, lages en jevn overgang til 

terrenget, eller en forsterkning av overgangen med 

steinlegging. 

Passering av myr og andre våte områder 

Der det ikke er mulig å føre stien utenom myrer og våte partier bør en legge til rette 

med forskjellige tiltak slik at ferdselen ikke sprer seg i bredden utover i terrenget. 

Kavledekke 

Legges av stokker og stranger, 

kappet i 1,5 m lengder 

og lagt på tvers. Barkes for å 

vare lenger. 




Passering av bekker og elver 

Klopper 

Lages av stokker funnet på stedet, av planker eller bjelker. 

Der kloppen kan tas av flom, må den tas inn om vinteren eller forankres i land med 

solid kjetting eller wire, som festes i den ene enden av hver stokk. 

Stokkene forankres slik at de kan legges ut igjen fra hver sin side av bekken. 

Vadestaker 

Kan brukes ved bekker og elver som må vades. 

Til støtte under vading utplasseres 1,5 – 2 m lange 

vadestaker på begge sider. Settes samlet i trygg avstand 

fra flom. Samles i en tauslynge eller stålbøyle festet til 

en stokk. 

Må fornyes regelmessig. 

Vadetau 

Kan brukes ved bekker og elver som må vades. 

Til støtte/hold under vading spennes et tau over elva/ 

bekken, som festes forsvarlig på begge sider. 

Må fornyes regelmessig. 

Trekkstol 

Består av en sittestol/kasse som henger i to hjul/trinser på en vaier over elva. 

En drar seg over ved å dra i en trekkwire. 

Hoppesteiner/vadested 

Alternativ til klopp der dybde 

og strøm tillater det. Utføres av 

steiner lagt i passe avstand. Pass 

på at steinene ikke demmer og 

at de ligger støtt! 

Krever særlig regelmessig vedlikehold for å fungere. 




Trekkbåt 

Er en båt med begge ender festet til en wire som løper over to hjul/trinser som er 

montert på hver sin side av elva. En drar seg over elva i wiren. 

Stokkbru 

Krever regelmessig tilsyn. 

Bru 

Bruer kan ha mange utførelser avhengig av forholdene. Det må vurderes om rekkverk 

er nødvendig. Der det er fare for flom, må brua legges høyt nok og forankres, 

eller kunne tas inn om vinteren. 

Wirebru 

Eksempler: 

Hengebru 

Vadetau, trekkstoler, trekkbåter og bruer må være sikre og krever regelmessig 

inspeksjon og vedlikehold. 

Store bruer må byggesaksbehandles! Kfr. med kommunens bygningsmyndigheter. 

DNT Oslo og Omegn har lang erfaring med ulike typer bruer, og råd og tegninger 

kan innhentes derfra. 




Erosjonsvern 

Stor trafikk med tråkk, 

smeltevann og regn kan 

grave med seg jord og grus 

og lage stien om til bekkefar. 

Dette unngås først og fremst 

ved å legge stien på tørrlendt 

mark. 

Passering av gjerder 

Gjerder for husdyrhold er viktige stengsler, og må ikke skades av ferdsel. Grinder 

må ikke bli stående åpne. 

Gjerdestige/ gjerdeklyver/ klivele 

Kan ha mange utførelser. De må være sikre og krever regelmessig inspeksjon og 

vedlikehold. 

Der dette ikke er mulig, kan 

erosjon unngås ved drenering 

eller steinsetting. 

Drenering 

Stokker eller stein legges på skrå på 

tvers av stien, slik at vannet 

ledes ut så raskt som mulig. 

Det kreves regelmessig ettersyn da 

sand og grus etter hvert kan fylle 

dreneringen slik at vannet renner 

over og på nytt følger stien. 

Steinsetting 

Stien kan steinsettes med flate steiner, 

gjerne med grov grus på oversiden. 

For å unngå tråkk utenom stien lages 

hindringer, for eksempel av store steiner 

langs stien. 

Grind 

Kan ha mange 

utførelser. De må 

være solide og lette 

å åpne og lukke. 

Her er vist en vinkelgrind 

som alltid 

vil være lukket. 




Merking 

Ved merking av turstier brukes standard merker og farger. 

Av hensyn til fargeblinde skal det brukes blått langs kysten og i skogen. På 

overgangen mellom skog og fjell (der fjellstier går permanent over i skogstier) 

anbefales blått. På varder og staker i fjellet brukes rødt som vedlikeholdes tydelig, 

og så vidt mulig på lys bakgrunn. Det må legges vekt på at det er vardene 

som viser vei, og med rødfargen som en signatur. 

Merking i skog, lavland og langs kysten 

I områder der ikke andre tradisjoner i skogen og på kysten er nedfelt, 

brukes utendørs olje/alkydmaling, blå farge, kode 10.40 B. 

Når turruta er ryddet i hele sin lengde og er farbar, kan traseen merkes. Ruta merkes 

i hele sin lengde, fra der den starter til der den slutter. Det merkes med maling 

på trær, staker eller varder. 

› Det skal som hovedregel ikke merkes på fjell eller stor stein. Dette fordi merkingen 

lett skal kunne fjernes dersom ruten blir lagt om eller ned. 

› Det må ikke males på gamle murer, steinbruer, andres grensevarder og lignende. 

det males. Der det merkes på steiner, må mose og lav fjernes. Bruk stålbørste med 

skrape. 

› Unngå å male i regnvær. 

› Unngå merking på trær der det kan ventes hogst. 

› Kyststier og andre gjennomgående ruter merkes i tillegg med egen logo på skilt. 

› Merkene bør kunne ses på god avstand. På skogstier merkes fortrinnsvis i ytterkant 

av sving. 

› Merkene settes i øyehøyde, ca. 1,8 m over stien. 

› Der det merkes på trær, og treet ikke passer for merking i begge retninger, tilpasses 

dette ved å bruke et annet tre. 

Merketyper: 

På trær og varder males rektangler 5 x 15 cm, liggende, på begge sider og synlig i 

begge gangretninger. 

› Enkelte plasser kan det være aktuelt å merke på elstolper og lignende. Det er viktig 

å få tillatelse på forhånd! 

› Der sommerruta følger merket skiløype, bør det merkes på de samme trærne/ 

stakene som denne. Avtal dette på forhånd. 

› Stien skal kunne følges i begge retninger. Det merkes i begge gangretninger. 

› Ut fra stikryss, hytter og fra der hvor stier krysser veg, bør det merkes noe tettere. 

› Det bør merkes så tett at en kan se fra ett merke til et annet. Dette er ikke nødvendig 

der stien er tydelig og ingen andre stier krysser. 

› Unngå overmerking! 

› Der det merkes på trær, må en uten å skade barken, fjerne flassbark og mose før 




På trær med 10 – 15 cm tykkelse 

males en 5 cm bred ring rundt 

stammen. 

På trær med mindre enn 10 cm 

tykkelse og på staker lages ringene 

10 cm brede for å bli synlige nok. 

Merking i fjellet 

I fjellområder brukes maling blandet på c-base,( f.eks. Demidekk Optimal eller 

Drygolin vindusmaling, rød farge, kode re 30 rs 50. 

Merketyper: 

Turistforeninger/turlag merker vanligvis ruter i fjellet med rød T. 

På trær og varder, på begge sider, males T-er med 3 cm strektykkelse, 11cm lang 

overligger og 9 cm høy stolpe. 

For å unngå forveksling med T-ruter, bør andre aktører som merker bruke de merketypene 

som brukes i skog, se foran, men med rød farge. 

På staker eller trær hvor det skal stå 

skilt, males to 5 cm brede ringer 

med 5 cm mellomrom. 

Toppstein på varder 

kan falle ned. 

Merk derfor på en 

annen stein. 

Er trærne svært tykke, males to 5 cm brede 

striper med 5 cm mellomrom rundt halvparten 

av stammen, og slik at de er godt synlige i gangretningene 

på stiene. 


Rød T i 100% størrelse 


Varding 

Varder brukes i berglendt terreng der det ikke er trær, men også i skog der det 

ligger til rette for dette. 

11 cm 

3 cm 

Av hensyn til uerfarne turgåere skal det vardes også der det ikke er tvil om hvor ruta 

går, for eksempel i et markert dalføre. 

Vardingen må være så tydelig at ruta kan følges, selv uten sti, og når det er dårlig 

sikt. Vardingen og merkingen må kunne følges lett i begge retninger. 

Ved siden av vanlige varder bør det brukes store siktvarder lagt oppe på rygger slik 

at de sees på lang avstand. 

Der ruta går over snøfonner eller snøen ligger lenge, (vegetasjonen vil fortelle dette) 

bygges store varder på hver side av fonna. Ofte vil det være nyttig med siktesteiner 

som viser retningen over snøfonna. 

I områder med mye snø sommerstid bør rutene gås over på sensommeren. 

En får da vardet de delene av ruta som vanligvis er dekket av snø. 

9 cm 

Klimaendring gjør at mange snøfonner og isbreer er i ferd med å forsvinne, og at 

det utløses ras. Der dette skjer, må vardingen gås over, suppleres og merkes. 

I områder med beitedyr må en være særlig nøye med at vardene står støtt, eller 

velge en vardetype som sikrer dette. Beitedyrene kan ellers lett rive dem over ende. 

Der det er mulig, settes vardene oppe på større steiner der beitedyr ikke kommer til. 

På svaberg langs sjø brukes varder, men unngå at de kan forveksles med sjømerker. 

Ta aldri stein fra fornminner (gravrøyser, bogesteller, ledegjerder, dyregraver og 

liknende). Dette også dersom en er i tvil, da ikke alle fornminner er registrert. 

Skader på fornminner er miljøkriminalitet, og straffbart. 

3 cm 

Ta heller ikke stein fra gamle murer, steingjerder, steinbruer, grensesteiner, 

grensemerker, osv. 




Vardetyper: 

Trepunktsvarde 

Tre – fire heller eller flate steiner legges 

oppå hverandre. Mellom disse legges det 

tre mindre steiner som hellene hviler på. 

Hellene må ligge støtt. På toppen legges en 

solid toppstein, ev. støttet opp med mindre 

stein som kiler. 

Staker 

I områder uten trær eller stein for bygging av varder, over hogstfelt og myrer, 

settes det opp og merkes på staker. 

Stakene utføres i rundstokk, diameter 8 –10 cm, i bestandig tremateriale, gjerne 

einer eller seinvokst osp. Også grovhogde spiler i seinvokst furu kan brukes. 

Unngå trykkimpregnert materiale. 

I skogområder kan en også bruke hogstavfall, toppbrekk eller undertrykte trær. 

Kilevarde/«bauta» 

En stor helle eller blokk med bautaform stilles 

opp mot en støttestein gravd ned i bakken, 

eller mot en jordfast stein. På den frie siden 

legges en støttestein som også felles ned i bakken. 

Åpningen mellom bautaen fylles med en 

helle, dernest en kileformet stein. Etter hvert vil 

kilene sette seg bedre og låse bautaen fast. 

Passer spesielt der det er beitedyr og i skråning der snøsig lett vil rive over ende en 

trepunktsvarde. 

Visningsvarde med siktestein 

Brukes om nødvendig på begge sider av 

snøfonner, for å angi retning på stien. 

Rullesteinsvarde, «røys» 

Mange steder finnes ikke annet enn rund 

stein, morenestein. En kan da lage en varde 

ved å legge tre store steiner i bunnen, og 

legge en større stein i gropa mellom disse. 

Bunnsteinene må ligge støtt og ikke gli 

ut. Dersom steinene er store, er dette en 

brukbar vardetype. 

Høyde på staker 

Stakene må være så høye at de er synlige over ev. busker, vierkratt og høyt gras og 

lignende. 

Det er samtidig viktig at stakene ikke blir dominerende og de må ikke være så høye 

at de forveksles med vinterstaker (om traseen er felles). 

Gjennom hogstfelt og ungskog hvor en må bruke staker, bør disse være så høye at 

det kan merkes i øyehøyde, og kan ses også etter hvert som hogstfeltene gror til. 




Festing av staker 

Stakene må settes godt fast. 

I myr slås stakene ned. Der det er jord eller grus, graves eller slås stakene ned i bakken. 

Når en slår dem ned, bør en bruke slaghylse så de ikke sprekker i toppen. 

Veiviserskilt settes opp 

alle steder der en 

rute/sti starter. 

På berglendt og steinet grunn røyses stakene fast. 

For bedre feste spikres et kryss av korte bord nederst på enden av staken. På fjell 

festes stakene til bolter som bores ned i fjellet. 

For å øke varigheten på staker, er det en gammel 

metode å brenne dem i enden. 

Der flere ruter starter og går ut fra en hytte, må skiltingen vise tydelig til de enkelte 

rutene så en lett kan ta riktig sti ut fra hytta. Det kan også merkes noe tettere nærmest 

ut fra hytta. 

Skilting 

alle steder der 

en rute/sti tar av 

fra en vei. 

Veiviserskilt 

Veiviserskilt utføres i tre med tydelig innfrest tekst i kontrastfarge, med logoen 

til vedkommende organisasjon eller kommune som er ansvarlig for rydding og 

skilting. 

Skiltene kan festes med franske skruer. 

Unngå firkantete skiltstolper der vinkelen mellom de ulike rutene er liten. 




der en rute/sti krysser en annen rute/sti. 

Pilskilt, skiltpekere 

Der stier i skogslende dreier/vink-ler skarpt, er det ofte nyttig å markere dette med 

et eget retningsskilt. 

I visse tilfeller kan dette brukes også der en sti kommer inn på eller tar av fra en annen 

sti. Settes på trær eller staker med høyde tilpasset forholdene på stedet. 

mellom fortøyningssted og overnattingssted i kystleder. 

Skiltstolper 

Skiltene monteres på stolper av stedlig virke, på 

rundstokk med 8 –10 cm diameter eller 3” x 3” stender 

i bestandig tremateriale. Skiltstolper av toppbrekk, 

hogstavfall eller undertrykte trær kan brukes der det 

er hensiktsmessig, men bør da barkes og skråskjæres i 

toppen. 

I skogsområder kan en bruke hogstavfall, toppbrekk 

eller tørre og undertrykte trær. 

Unngå å sette opp skilt på trær dersom det kan ventes 

hogst. 

Sett ikke skilt på andres stolper (elverk, televerk osv.), 

men hvis det er flere merkere i et område, bør man 

samarbeide om skilt og stolper. Linjepersonell med 

stolpesko kan måtte fjerne skiltene under linjearbeid! 




Festing av skiltstolper 

Stolpene må stå støtt og loddrett, og settes godt fast. Der det er myr, jord eller grus, 

graves stolpene minimum 0,5 m ned i bakken. På berglendt og steinet grunn 

røyses de fast. 

For bedre forankring og for at skiltene ikke skal kunne vris ut av stilling, skal det 

spikres et kryss av korte bord nederst på stolpeenden. 

Se side 46. Festing av staker. 

På fjell festes stolpene til bolter som bores ned i fjellet. 

For å øke varigheten på stolper som settes i jord, er det en gammel metode å brenne 

dem i enden. 

Der det er behov for det må det utplasseres egne skiltstolper til vinterrutene som 

bare står ute når disse rutene er merket. 

Informasjonstavler 

Enkelte steder trengs det informasjonstavler, for eksempel ved parkeringsplasser, 

der etappevise ruter starter. I DN-håndbok nr. 2 «Uteinformasjon i naturvern-, 

friluftslivs- og kulturminneområder» er det angitt en standard for slike tavler. Denne 

bør brukes der ikke særskilte prosjekter, etablerte tradisjoner eller andre forhold 

tilsier noe annet. Eksempelvis er det i regi av Skjærgårdstjenesten i Oslofjorden (notat 

1997) utviklet egne maler for informasjon i friluftsområder og langs kyststien. 

Tilsvarende er det utviklet en egen standard for merking og skilting for prosjektet 

«Opplev Dalane» i Rogaland. 

Informasjonstavlene bør festes lavt slik at barn og rullestolbrukere også kan lese 

dem (maks. anbefalt høyde er 1,6 m). De bør også inneholde informasjon om hvilke 

organsiasjoner som har medvirket til arbeidet. 

For kystledene er det utarbeidet en felles logo, gjengitt nedenfor, som skal brukes, 

eventuelt i kombinasjon med logo for ansvarlig organisasjon. 

Festing av skilt 

Skiltene settes 2 – 2,5 m over bakken, dette på grunn av ferdsel, snø og klåfingrede 

personer. 

Skiltene festes med platespiker eller franske skruer med skive. 

Det er en fordel om skiltene har hull som er litt større enn dimensjonen på skrue/ 

spiker. Skiltene sprekker da ikke så lett dersom de er festet til et tre som vokser. For å 

ikke hindre bevegelser og unngå oppsprekking, skru ikke skiltene for hardt fast, 

Dersom en forborer litt i skiltstolpen, går skrue eller spiker lettere inn. 




Vinterruter i fjellet 

Kvisting 

Som merking av vinterruter brukes kvisting. Den er særlig viktig før de store utfartene 

i vinter- og påskeferien. 

Det brukes kvist av lauvtrevirke i lengde 1,5 – 2,5 m. Det må brukes lang kvist i 

kupert terreng for å unngå nedføyking. Kvisten bør hogges sommeren før den skal 

brukes, slik at den er tørr og lett uten å være sprø. Den skal ikke være en enkelt stokk, 

men må ha noen forgreninger i toppen. Den må ikke være så myk at den legger seg 

ned når snøen driver. 

Kvisting skjer som regel fra scooter. Når løypa legges, må den som kvister ta hensyn 

til at det er skiløpere som skal bruke løypa. 

Avstanden mellom kvistene må ikke være mer enn ca. 30 m. I svinger og nær skavler 

må den være mindre. Der hytter ligger over tregrensen, må kvistingen gå fra dør til dør. 

I tillegg til kvistingen må det skiltes der kvistingen starter og i alle stideler/ løypekryss. 

Skiltene bør festes på staker. 

Fastmerking 

Permanent vinterstaking over tregrensen er et naturinngrep som ikke bør brukes. 

Et unntak er ruter på norsk side av riksgrensen, som går direkte over i det statlige, 

svenske ledsystemet. På disse rutene kan det av sikkerhetsgrunner være aktuelt å 

stake frem til nærmeste norske turisthytte. 

Traseen for fastmerking bør legges mest mulig naturvennlig. Lengden på stakene 

må tilpasses snødybden. Avstanden mellom stakene bør være 30 – 40 m, og tilpasses 

terrengforholdene. 

Informasjon 

Det må gis nøyaktig informasjon om kvistede ruter. Den som kvister må selv sette 

opp oppslag med nøyaktig kart over den kvistede ruten, eller sørge for at andre gjør 

dette. Det må informeres om i hvilket tidsrom rutene er kvistet. Informasjonen skal 

også gis til den organisasjonen (sentralt og lokalt) som har ansvaret for merkingen. 

Dersom merkingen ikke kan utføres til fastsatt tid, må vedkommende sekretariat og 

hyttene langs ruten varsles omgående. 

Vinterruter i skog 

Turruter/løyper for vinterbruk på ski er enten store hovedløyper, scooterpreparerte 

løyper eller upreparerte løyper. 

Selv om mange turistforeninger og turlag har store skogstrekninger innenfor sitt 

område, er det bare et lite fåtall som rydder og merker slike turruter/løyper i skog. 

I byskogene og skogområder rundt tettsteder, turist- og skisentra er det som regel 

andre (kommuner, idrettslag, turistbedrifter og lignende), som rydder og merker 

skiløyper, med sin egen standard for merking og skilting, for hovedløyper ofte også 

med omfattende terrengarbeid sommerstid. Preparering av hovedløypene foretas 

med store løypemaskiner med sporsettere, i andre løyper brukes snøscooter med 

eller uten sporsettere. (Norges Skiforbund og Skiforeningen kan her gi informasjon.) 

Det som eventuelt er aktuelt for turistforeninger og turlag, er enklere turruter/løyper, 

enten scooterpreparerte løyper eller upreparerte løyper. 

Scooterpreparerte løyper/ruter prepareres med å kjøre dem opp med scooter, ev. 

med sporsetter, eller en gang imellom ved å markere og tråkke sporet med å kjøre 

det opp med snøscooter. Det enkleste er å ikke preparere løypene, slik at turgåerne 

selv må gå opp løypa. 

For å fastlegge traseen for en skiløype, må den gås opp på ski. Dette for å tilpasse 

den både til terrenget, vegetasjonen og snøforholdene. 

Merking 

Uansett om en løype er preparert eller ikke, må den merkes. 

Både ryddingen og merkingen må gås over så ofte som nødvendig, ofte blir dette 

minst hvert 3. år. Dette også for å fange opp endringer etter hugst, veibygging, hyttebygging, 

løypeutvidelser og lignende. Merkingen må gås over og eventuelt også 

suppleres innen sesongstart. 

Det merkes på trær, på samme måte og med de samme merketypene som for 

sommerrutene. Dersom ikke andre tradisjoner er nedfelt, merkes også vinterrutene 

gjennom skog med blå farge. Det brukes utendørs olje/alkydmaling, kode 10.40 B. 

Merkene settes 1,8 – 2 m over bakken, eller høyere der snødybden tilsier det. 




Trær som det er satt merker på, må kvistes opp for å unngå at nedheng av greiner 

skjuler merkene etter snøfall. 

En bør kunne se fra merke til merke langs hele løypa uansett marsjretning. Det bør 

da merkes i yttersving. 

På strekninger der snødybden kan variere fra år til år, og det hender at en må justere 

løypa noe, kan det merkes med blåmalte 20 – 30 cm lange biter av 9 x 145 mm 

lekt med ståltrådhempe, som henges opp i trærne. Disse merkene er lette å flytte, 

og er en fleksibel løsning. 

I trefattig og åpent terreng brukes merkestaker, i bestandig tremateriale. Merkestakene 

bør være 3 m lange, med en toppdiameter på ca. 5 cm og skråskåret i toppen 

så de varer lenger. De øverste 30 cm males. På steder der snødybden kan endre 

seg fra år til år slik at det er behov for å justere løypetraseen, må stakene lett kunne 

flyttes. En fleksibel løsning er her å bruke bambus, med blå merking i toppen, som 

samles inn når vintersesongen er slutt, og settes ut igjen ved neste vintersesong. 

Både lektebitene og bambusstakene kan gjerne suppleres med reflekstape som 

gjør dem lettere å se i skumring og snøtykke. 

Spesielt viktig er det å merke der løypa starter, gjennom åpent terreng (myr, hogstfelt 

og lignende) og når den krysser islagte og snødekte vann. I områder der løypa 

følger markerte søkk kan det merkes mer spredt. 

Skogsbilveier merkes som hovedregel ikke, men kan skiltes i kryss. 

Informasjon 

For ikke å forveksles med sommerutene, er informasjon og god skilting av vinterrutene 

særlig viktig både der slike ruter starter og underveis. 

Overnattingssteder 

Fjellet har siden slutten av 1800-tallet vært tilrettelagt med ulike typer hytter og overnattingssteder. 

I de senere år er det også kommet hytter i lavlandet og langs kysten. 

DNTs turisthytter varierer stort i størrelse og har ulike former for drift. Det finnes 

betjente, selvbetjente og ubetjente overnattingssteder. Lengre turruter bør ha tilrettelagt 

enkle overnattingstilbud. Standarden bør samsvare med DNTs hytter i fjellet. 

I tillegg kan enklere overnattingsmuligheter som gapahuker, gamle naust eller 

lignende være aktuelle, avhengig av behov og hva som er praktisk mulig. 

Kystledhytter er hytter som inngår i kystleden. Hyttene er av svært ulik karakter, og 

kan variere fra fyrstasjoner, forsvarseiendommer, enkle hytter, teltplasser og private 

overnattingsbedrifter. Overnattingssteder må merkes tydelig, for å kjennes igjen av 

brukerne. I en kystled skal overnattingssteder merkes med kystledlogoen. Organisasjonene 

står i tillegg fritt til å bruke egen logo. 

Det er en ekstra kvalitet om overnattingsstedene har tilknytning til lokal historie og 

tradisjon, kulturmiljøet og spesielle naturforekomster. Dette øker totalopplevelsen 

for dem som ferdes. 

Rasteplasser 

Rasteplasser kan være tilrettelagte plasser med bord og benk for rastepauser. Vil en 

legge mer arbeid i rasteplassene, kan en sette opp en gapahuk slik at en sitter 

tørt. Det kan også være aktuelt å anlegge faste ildsteder, jf. nedenfor. På svært mye 

brukte rasteplasser bør en ha egne toalett. 

Vi anbefaler at en normalt ikke har renovasjonsordning på rasteplassene. Det 

krever mye arbeid å hente søppel, og turvandrerne bør kunne ta med avfall hjem. 

Rasteplassene kan også være tilrettelagt med gapahuker, og/eller slik at de er egnet 

for overnatting med telt. 

Midlertidig forskrift om brannvern setter forbud mot brenning av bål i nærheten av 

skogsmark uten brannsjefens tillatelse i tiden 15. april til 15. september. Forbudet 

gjelder ikke flyttsamer eller de som har sitt yrke i skogen og som av den grunn 

trenger å gjøre opp ild. Likevel vil mange brenne bål. For å redusere risikoen ved 

dette og samtidig motvirke at det brennes bål på svaberg, kan det være hensiktsmessig 

å anlegge faste bålplasser. Bålplasser kan lages av stein på stedet. Husk god 

fundamentering med sand, grus eller lignende. 

Faste bålplasser krever tillatelse fra kommunens brannvesen. 




Nærmere om kystleder 

Her følger informasjon om spesielle forhold i forbindelse med tilrettelegging for 

bruk av båter. 

Båter 

Båter, kajakker eller lignende som leies ut må være robuste og i skikkelig stand. De 

bør så langt det er praktisk mulig merkes med kystledlogoen. 

Informasjon 

Det bør informeres om åpne og andre værutsatte strekninger, og gis råd om hensyn 

som må tas til vær- og vindforhold. Der det er muligheter for å dra båten over land 

ved eid, bør det informeres om dette. 

Informasjonen legges ut eller henges opp på overnattingsstedene og/eller på 

informasjonstavler eller leveres ut ved båtutleie. 

Det er påbudt med godkjent redningsvest til alle om bord. Den som leier båten har 

ansvar for dette. Redningsvester bør kunne leies der en leier båten. Redningsvester 

kan også leies på de fleste brannstasjoner. 

Båtene bør leveres med årer og tollepinner/hamleband, dregg og dreggtau, fortøyningstau, 

pøs eller øsekar og seil til seilbåtene. Annet aktuelt utstyr er kart, kompass, 

lommelykt, nødbluss og vannkanne. 

Former for båtutleie er: 

› Turutleie 

En leier samme båt for hele tiden man er på tur, og leverer båten der en 

hentet den eller på annet avtalt sted. Det bør brukes forhåndsbestilling med 

avbestillingsfrist, og depositum. Utstyr som leveres sammen med båten, bør 

sjekkes av begge parter i henhold til liste, både før og etter utleie. 

› Punktleie 

Båt inkluderes ved leie av hytte. 

FOTO: per roger lauritzen 

Brygger og fortøyningsplasser 

På overnattingssteder for gjester som kommer med båt, må båten kunne fortøyes på 

en forsvarlig måte. 

Fortøyningsplassen bør merkes med kystledlogoen. Det bør skiltes mellom fortøyningsplass 

og overnattingssted. 

Der det ikke er gode ankringsforhold og stedet er værutsatt, eller det er vanskelig 

å komme i land, må det legges til rette for at båtene kan trekkes på land. En rydder 

bort steiner og legger runde stokker som båten kan dras opp på. 

Brygger bør tilpasses små, åpne robåter for ilandstigning og fortøyning. Det bør 

også kunne legges til med kajakker. Der det ikke er mulig å dra båtene på land eller 

fortøye i naturlige fortøyningsmuligheter bør det legges ut fortøyningsbøyer. 


del 4. 

Vedlikehold og nedlegging av ruter 

Vedlikehold og nedlegging av ruter 

Vedlikehold 

Vedlikehold av turstier 

Etablerte ruter må vedlikeholdes. Arbeidene bør følge merkehåndboka, og legges 

opp med bakgrunn i vedlikeholdsplaner som sikrer at alle ruter holdes i tilfredsstillende 

stand. 

Vedlikeholdsarbeidet består i rydding av oppgrodd vegetasjon, oppfriskning og 

erstatning av gammel eller forsvunnet merking, utskifting og erstatning av slitte eller 

bortkomne skilt, reparasjon og opprusting av klopper og gangbaner, vedlikehold 

av bruer, ettersyn av informasjonstavler med utskifting av informasjonsplakater og 

oppslag, og inn- og utlegging av bruer/klopper som må tas inn på vinteren. Slitasje 

og skader ved ferdsel og virkninger av vind og vær kan variere sterkt. Det kan være 

store variasjoner i hvor ofte rutene må gås over. 

Rutene må derfor inspiseres regelmessig. Også vedlikehold av overnattingssteder, 

utstyr og gjenstander bør skje etter regelmessige inspeksjoner. 

Turfolk kan gi viktig informasjon, og inviteres til å varsle om mangler som bør utbedres. 

Mangler som registreres, må følges opp gjennom arbeidslister og prioritert handlingsplan, 

dette også som grunnlag for søknad om og tildeling av midler. 

Nedlegging av ruter 

Ingen må være i tvil om hva som er riktig rute, og at de følger en rute hvor skilting, 

merking, tilrettelegging og eventuelt utstyr er vedlikeholdt. 

Det hender at gamle ruter må legges ned, enten fordi de er gått ut av bruk, på grunn 

av krav fra miljøforvaltningen eller som følge av utbyggings- eller andre tiltak. 

Av sikkerhetsmessige hensyn skal alle skilt, merking, klopper og bruer mv. 

fjernes når gamle ruter legges ned! 

Når ruter skal legges ned, må det bare fjernes varder og merker som en er sikker 

på er turistvarder. Det kan være grensemerking, gamle varder eller lignende som 

tilhører andre. 

Fjerning av skilting, varding, merking og installasjoner påhviler den som har ansvaret 

for ruten. Denne bør også sørge for informasjon ved oppslag på hytter og på 

annen måte om endring i ruter eller nedlegging. 

Dersom noen ønsker å beholde klopper og bruer, må disse også overta ansvaret for 

vedlikeholdet. Slike forhold bør avtales skriftlig 

Det bør vurderes hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke som 

krever bygningskyndig og annet fagpersonell. For arbeid som skal gjennomføres 

som dugnad, vil arbeidslistene være grunnlag for ”dugnadsmenyer”. 

Ikke bare vind og vær gjør at skilt må skiftes. Ofte må de skiftes og tekstene endres 

fordi det har skjedd endringer i rutenettet. Det er derfor viktig å ha god oversikt 

over skilt, hvor de står, og hva som står på dem. Plassering av alle skilt bør markeres 

på kart, og det bør følge oppdatert liste over teksten på skiltene. 

Av hensyn til vilt, andre miljøhensyn, skogsdrift og lignende, må en av og til legge 

om deler av en rute. Dette arbeidet legges opp på samme måte som for nye ruter. 

Vedlikehold av kvistede løyper 

Den som har påtatt seg vintermerkingen, har ansvaret for å holde den ved like i det 

tidsrommet som er oppgitt, eller forsikre seg om at hytteverter eller andre overtar 

ansvaret for vedlikeholdet. 


vedlegg 

vedlegg 

Vedlegg 1 

Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet 

› Greinsaks, sag og øks for rydding i skoglende. 

› For grovere trær, vindfall og toppbrekk: 

› Motorsag, drivstoff, kjedeolje, verktøy. 

› Sikkerhetsutstyr: hjelm, visir, hørselsvern, vernebukse, vernehansker og vernestøvler. 

› Brekkjern for å vippe opp stein, til bruk som hakke osv. Et lett spett kan ofte være 

nyttig. 

› Spade for å grave stake-/ stolpehull og anlegg for klopper og bruer. 

› Spann til å sette boks med merkemaling oppi, med krok på hanken til å henge 

pensel på. (Her er det mange spennende løsninger!) 

› Stålbørste med skrape for fjerning av flassbark og mose før maling. 

› Skrutrekker, fastnøkkel, hammer, spikerbor, knipetang og nebbtang, skruer, bolter 

og spiker til festing av skilt og reparasjon av gjerder, grinder og klopper mv. 

› Slaghylse til bruk når en slår ned staker. 

› Arbeidshansker 

› Arbeidsklær; må tåle væte, skitt og maling. 

› Førstehjelpsutstyr 

Vedlegg 2 

Lovgiving som har betydning for turruter 

Friluftsloven av 28. juni 1957. 

Legger hovedgrunnlaget for alt friluftsliv i Norge. 

Omhandler allemannsrettene og definerer disse og hva som er utmark og innmark. 

Gir regler for adferd i skog og mark, saksbehandling og håndhevning av loven, 

herunder fjerning av sjikanøse stengsler. 

Har også regler om tiltak for å lette ferdselen, herunder at kommuner og friluftsorganisasjoner 

kan gis tillatelse til merking og tilrettelegging der grunneier ikke 

tillater dette. 

Det er gitt et utfyllende rundskriv til loven av Miljøverndepartementet datert 

28.06.08. 

Lov om grannegjerde av 5. mai 1960 

Berører turruter indirekte ved regler om gjerdehold som ledd i husdyrhold og 

husdyrbeiting mv., og som pålegger grunneierne gjensidige plikter og ansvar. 

Understreker betydningen av de hensyn som må tas ved ferdsel og tilrettelegging 

av turruter. 

Lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965 

Omhandler skogbruk, skogskjøtsel, regler om avvirkning og skogreising. Gir 

adgang til å fastsette nærmere forskrifter om skogsdrift og avvirkning i områder av 

særlig verdi for friluftsliv og naturvern. Loven er særlig viktig for turrutene i by- og 

tettstedsnære skogsområder. 

Lov om hevd av 9. desember 1966 

Loven omhandler blant annet spørsmålet om hevd av rett til for folk i en bygd eller 

grend til å ferdes på innmark. Se loven §8. 

Naturvernloven av 19. juni 1970 

Omhandler verneområder. Restriksjoner på inngrep og aktivitet og ferdselsregler 

er gitt som forskrifter for hvert enkelt område. 


vedlegg 

vedlegg 

Konsesjonsloven av 31. mai 1974 

Har bl.a. som formål å ivareta allmenne naturvern- og friluftsinteresser. Det kan som 

vilkår for konsesjon blant annet gis rett til å opparbeide og merke turstier. 

Vassressursloven (tidligere vassdragsloven) av 24. november 2000 

Gir regler om bading og ferdsel uten bruk av motor og i vassdrag. 

Har også regler om avgift for ferdsel med motorfartøy i kanaler og vassdrag som er 

tilrettelagt for dette. Omfatter også bortleding av vann. 

Fjellova, lov av 6. juni 1975 (om utnytting av rettar og lunnende m.m. i 

statsallmenningane) 

Gir regler om forvaltning og utnytting av statsallmenninger, og rettigheter knyttet til 

disse. 

Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977 

Gir regler om bruk av motorkjøretøyer og fly/helikopter i utmarksområder og 

vassdrag. 

Kulturminneloven av 9. juni 1978 

Omhandler fredede og fredning av kulturminner, og gir adgang til å regulere eller 

forby ferdsel i eller rundt fredede kulturminner eller kulturmiljø. 

Opplysninger om kulturminner kan fås i hver kommune, og finnes på egne databaser 

SEFRAK og ASKELADDEN. 

Reindriftsloven av 9. juni 1978 

(Aktuell i Hedmark,Trøndelagsfylkene, Nordland, Troms og Finnmark) 

Har adferdsregler for ferdsel i reindriftsområder, herunder om hvilke hensyn som 

skal tas i perioder med brunsttid, kalving, merking, skilling og slakting. 

Viltloven av 29. mai 1981 

Har regler om bruk av hund. 

Havne- og farvannsloven av 8. juni 1984 

Har bl.a. regler om at kommunen skal påse at farleder er åpne og at fyrlys og sjømerker 

er i orden innen havnedistriktet. 

Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 

Gjelder for hele landet, også kystsonen ut til grunnlinjen. Foreskriver kommunal 

arealplanlegging med disponering og regulering av områder for friluftsliv, og gir 

kommunen hjemmel til å foreta ekspropriasjon for gjennomføring av reguleringsplaner 

for friluftsformål. Har regler om bygge- og anleggstiltak, herunder bruer, 

gjerder og innhegninger, og for fjerning av ulovlige bygg og anlegg. 

Loven er for tiden under revisjon. 

Naturskadeloven av 15. mars 1994 

Har regler om sikring av rasfarlige områder og områder som trues av naturskade. 

Brann- og eksplosjonsvernloven av 14. juni 2002 

Forskrift til loven har forbud mot å gjøre opp ild i eller i nærheten av skogsmark uten 

brannsjefens tillatelse i tiden 15. april – 15. september. 

Allmenningslovene (bygdeallmenning og statsallmenning) av 19. juni 1992 

Har regler om at det skal tas hensyn til friluftslivet ved bruk av allmenningene. 

Lov om statlig naturoppsyn av 21. juni 1996 

Lovfester et eget oppsyn for tilsyn og kontroll med at lovgivning vedrørende friluftsliv, 

naturforvaltning, kulturminneforvaltning, motorferdsel i utmark og vassdrag, 

vilt- og fiskeforvaltning og delvis forurensing, blir overholdt. Oppsynet har også 

informasjons-, skjøtsels-og registreringsoppgaver, og delvis politimyndighet. 

Lov om fritids- og småbåter av 26. juni 1998 

Har regler om registrering av småbåter, krav til utrustning og krav til eiere og førere. 

Finnmarksloven av 17. juni 2005 

Har regler om bruk og forvaltning av utmarka i Finnmark. 

Lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne 

(diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008. 

Loven, iverksatt 01.01.2009, inneholder krav til offentlig og privat virksomhet som 

retter seg mot allmennheten om å sikre tilrettelegging så langt det ikke medfører en 

uforholdsmessig byrde for personer med nedsatt funksjonsevne. Loven har også en 

bestemmelse om aktivitetsplikt for å arbeide for å fremme universell utforming av 

anlegg. 


vedlegg 

vedlegg 

Vedlegg 3 

Retningslinjer for opplegg og gjennomføring 

av dugnader 

(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn) 

PLANLEGGING AV VARDE-/MERKEDUGNADER 

Frist 1. desember 

Dugnadene for neste år må være ferdig planlagt fra medlemsforeningenes side. 

Søknad om spillemidler sendes til DNT innen 1. desember. Søknadsskjemaet er 

elektronisk og ligger på www.idrettsanlegg.no 

Søknaden skal ha følgende vedlegg: 

› Oversikt over hvilke ruter det skal være dugnad på, kilometer i terrenget og 

hvilken klasse terrenget har i forhold til inndelingen i DNT. Det fremgår av 

DNTs spillemiddelhåndbok hvordan ruter klassifiseres. 

› Kart i målestokk 50 : 000 eller 100 : 000 hvor alle dugnadene er merket av 

og nummerert i henhold til listen over innmeldte dugnader. 

› Kostnadsoverslag over hver dugnad. Regnenøkkel for dugnader på rutenettet 

finnes i DNTs spillemiddelhåndbok. 

› Finansieringsplan – med redegjørelse og dokumentasjon for de enkelte 

poster. 

› Skriftlig tillatelse fra grunneiere. Dette gjelder ruter som er etablert i løpet 

av de siste 50 år. Ved remerking av eldre ruter skal varsel til grunneier 

vedlegges. 

Vinter/vår 

Dugnadsoversikten sendes ut til foreningens dugnadsfolk for påmelding. 

Dugnadslagene settes sammen. 

Sommer 

Dugnadene pågår. 

Rapporter fra hver dugnad sendes inn til DNT Oslo og Omegn etter hvert som 

dugnadene avsluttes. 

Rapporter fra foreningens områdekontakter (10 personer som har særlig ansvar 

for rutenettet i hvert sitt område) sendes inn. 

Høst 

Evaluering av sommerens dugnadsarbeid på rutenettet og planlegging av neste 

års arbeid. 

Spillemiddelregnskapet som er godkjent av revisor, sendes til idrettsavdelingen i 

kultur- og kirkedepartementet. 

DNT sentralt behandler spillemiddelsøknadene som gjelder anlegg for friluftsliv 

i fjellet. Dette omfatter ruter, bruer og hytter. Samtidig som spillemiddelsøknad 

sendes til DNT skal en orientering om planlagte arbeider sendes til de aktuelle 

fylkesmennene. 

Denne orienteringen skal inneholde: 

› En oversikt over dugnadene og hva som skal gjøres av arbeid. 

› Kart som viser hvilke ruter det er planlagt arbeid på. 

Fylkesmennene blir bedt om å gi rask tilbakemelding dersom noen av prosjektene 

er i strid med verneforskrifter etc. 


vedlegg 

vedlegg 

Vedlegg 4 

Rapport fra dugnader 


Rapporten fylles ut så fullstendig som mulig og returneres til DNT Oslo og Omegn, 

v/driftsavd., Pb 7 Sentrum, 0101 Oslo senest 1 md. etter utført oppdrag. 

Trenger du mer plass, legg ved eget ark. 

Rute (se Til Fots i Fjellet): Fra Til 

Dugnad nr.: Utført i tiden fra: Til 

Dugnadsleder: Adresse: Postnr./sted: Tlf.: 

Navn på deltagere: 

Utført arbeid: 

Vedlegg 5 

Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter 

i fjellet 


For å kunne få tildelt midler til nymerking eller remerking av ruter i fjellet skal 

følgende krav være oppfylt: 

1) Ved etablering av en ny rute skal det søkes om tillatelse fra grunneier. Kart med 

inntegnet trasé skal følge søknaden. Kopi av søknad skal også sendes til kommunen 

og fylkesmannen. Tillatelsen fra grunneier skal legges ved spillemiddelsøknaden. 

2) Ved remerking av en rute som har eksistert i 50 år eller mer, skal grunneier varsles 

skriftlig. Kopi av brev til grunneier skal legges ved spillemiddelsøknaden. 

3) Ved remerking av en rute som er nyere enn 50 år, skal det søkes på nytt til grunneier. 

Tillatelsen skal legges ved spillemiddelsøknaden. 

Eksempel på søknad ved nyetablering av rute, pkt. 1: 

Gjenstående arbeid: 

Til grunneier 

Mangler skilt og/eller stolper: Hvis ja, noter kartreferanse, eller legg ved kartkopi med sted avmerket. 

Spesifiser om det er behov for ny stolpe. 

Skiltene skal ha følgende tekst (spesifiser hvor de enkelte skiltene skal settes opp hvis det dreier seg om flere steder): 

Søknad om tillatelse til å merke fotturrute fra … til…. 

I forbindelse med bygging av ny selvbetjeningshytte ved …, er det behov for å knytte 

hytta til rutenettet i området. DNT Oslo og Omegn søker derfor om tillatelse til å 

varde og merke sti fra hytta til …. Kart med inntegnet trasé følger vedlagt. 

Dersom grunneier gir sin tillatelse til merking, ber vi om at det bekreftes på vedlagte 

brevkopi som returneres innen …(dato). 

Forslag til dugnadsleder: 

Andre opplysninger: 

Ruta vil bli merket på dugnad sommeren 2xxx. Arbeidet vil omfatte bygging av 

varder, signering med rød T, oppsetting av stolper og skilt og eveventuelt klipping av 

kratt. Merkingen vil følge retningslinjer gitt i DNTs merkehåndbok. 

Vennlig hilsen 

Sted, dato 

Signatur 


vedlegg 

vedlegg 

Eksempel på melding om remerking, pkt. 2: 

Til grunneier 

Melding om revarding av fotturrute. 

DNT Oslo og Omegn har ansvaret for ca. 4000 km merkede ruter i fjellet. Disse 

vedlikeholdes på dugnad av vår dugnadsgruppe som teller ca. 350 personer. Dugnadsgruppa 

merker ca 25 ruter hver sommer, i tillegg til at de deltar i vedlikeholdet 

av turisthyttene. 

DNT Oslo og Omegn planlegger å remerke ruta fra … til … sommeren…. Arbeidet vil 

omfatte revarding, merking, klipping av kratt og eventuelt utskifting av stolper og skilt. 

Dersom det er kommentarer eller innvendinger til det planlagte arbeidet ber vi om 

tilbakemelding innen …(dato). Hvis det er spørsmål knyttet til remerkingen, kan 

undertegnede treffes på tlf.…. 

Med vennlig hilsen 

Eksempel på søknad, pkt. 3: 

Til grunneier 

Søknad om tillatelse til å remerke rute. 

DNT Oslo og Omegn har ansvaret for ca. 4000 km merkede ruter i fjellet. Disse 

vedlikeholdes på dugnad av vår dugnadsgruppe som teller ca. 350 personer. Dugnadsgruppa 

merker ca. 25 ruter hver sommer, i tillegg til at de deltar i vedlikeholdet 

av turisthyttene. 

DNT Oslo og Omegn ønsker å remerke ruta fra …til … sommeren… og ber om tillatelse 

fra grunneier til å utføre arbeidet. Arbeidet vil omfatte restaurering av varder, 

merking med rød T og utskifting av gamle skilt. 

Dersom tillatelse blir gitt, ber vi om at det bekreftes på vedlagte brevkopi som returneres 

innen …(dato). 

Vedlegg 6 

Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av 

turstier og skiløyper 

Retten til fri ferdsel i utmark har lang tradisjon i Norge og er også nedfelt i Friluftsloven. 

Denne retten har avgjørende betydning for friluftslivet. 

Tilretteleggingen av et godt tursti- og skiløypetilbud er et viktig virkemiddel for et 

aktivt friluftsliv. 

For merking og opparbeidelse av turstier og skiløyper, er man avhengig av vedkommende 

grunneiers samtykke. Grunneier- og friluftsorganisasjoner har felles 

interesse i at tilretteleggingen av slike tilbud skjer på en måte som imøtekommer 

allmennhetens behov samtidig som grunneiers rettigheter og naturvernhensyn 

ivaretas. 

For å bidra til dette, er det utarbeidet en egen eksempelavtale for tilrettelegging 

og merking av turstier og en egen eksempelavtale for tilrettelegging og merking av 

skiløyper. Disse avtalene regulerer forholdet mellom tilrettelegger og grunneier/ 

rettighetshaver. 

Partene anbefaler disse avtalene og at avtalene praktiseres med smidighet, i samarbeidets 

ånd og med gjensidig respekt for og forståelse for hverandres interesser. 

Dersom foreninger ønsker tilskudd fra spillemidlene for å få finansiert nye tiltak, 

er det et krav at en avtale om bruk av trasé foreligger. Formuleringene i disse 

eksemplene er godkjent av Kulturdepartementet for bruk i en slik forbindelse, og 

Direktoratet for naturforvaltning har godkjent avtalen for bruk i forbindelse med 

statlige friluftslivsmidler. 

Avtalene er anbefalt av Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens 

Fremme (Skiforeningen), Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon, 

Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, NOR- 

SKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og Norsk Allmenningsforbund. 

Eventuelle spørsmål kan rettes til undertegnede på tlf.… . 

Med vennlig hilsen 


vedlegg 

vedlegg 

Avtale om tilrettelegging og merking av turstier 

Mellom 

(grunneieren) som grunneier av eiendommen 

gnr. bnr. i kommune 

8. Omlegging av stien 

I avtaleperioden kan både grunneieren og tilretteleggeren kreve omlegging 

av stien når det er nødvendig av hensyn til grunneier eller friluftsbrukerne. Slik 

omlegging krever enighet mellom partene, men samtykke skal ikke kunne nektes 

uten saklig grunn. 

og 

(tilretteleggeren) 

Avtalens omfang 

1. Avtalen er beregnet for bruk ved tilrettelegging og merking av turstier i utmark. 

Dersom stien berører innmark, avtales dette i punkt 13. 

9. Erstatning 

Det ytes ikke erstatning til grunneieren for de tiltak avtalen omfatter. (Der merking 

og tilrettelegging medfører dokumentert økonomisk tap for grunneieren, 

kan det imidlertid ytes erstatning etter særskilt overenskomst, som skal fremgå 

av punkt 13.) 

2. Med turstier menes her traseer for ferdsel til fots som er ryddet for vegetasjon, 

men uten, eller med liten, grad av opparbeidelse av grunnen. De er vanligvis 

merket, og bredden er minimum 0,5 m. 

3. Tilretteleggeren gis rett til å tilrettelegge og merke turstier som fremgår av 

vedlagte kart. 

4. Tilretteleggeren har rett til å legge gangbaner, klopper og bruer der dette er 

nødvendig, og til å rydde stien ved å hogge greiner og fjerne kratt. Stien kan 

ryddes i inntil 2 m bredde mellom trestammene alt etter forholdene på stedet. 

Felling av trær krever særskilt samtykke fra grunneieren. 

5. Tilretteleggeren gis rett til å merke langs stien. Merkene kan bestå av maling på 

trær, på staker/ påler som er satt ned i bakken, eller steinvarder som merkes. 

Skilt og informasjonstavler kan settes opp der det er behov for slike. 

10. Varighet 

Denne avtalen gjelder i 10 år og fornyes automatisk for 10 år om gangen 

dersom ingen av partene har sagt den opp ett år før avtaletidens utløp. 

11. Opphør 

Ved opphør av avtalen plikter tilretteleggeren å fjerne anlegg, skilt og andre 

innretninger, med mindre annet avtales. 

Samtidig forplikter tilretteleggeren seg til å avlyse eventuell tinglysing. 

12. Tvister 

Eventuelle tvister om forståelsen av denne avtalen skal avgjøres ved voldgift iht 

Lov om voldgift, som trådte i kraft 1.01.2005 (ajourført mars 2005). 

13. Spesielle forhold 

Der stien krysser gjerder som er nødvendige for dyrehold, skal tilretteleggeren 

sørge for at det etableres grind eller gjerdeklyver. 

6. Tilretteleggeren gis rett til og har ansvar for å vedlikeholde merkingen, stien og 

de innretninger som er anlagt som ledd i denne. Tilretteleggeren skal da følge 

samme regler som i pkt. 4 og 5. Tilrettelegger har ansvar for rydding av søppel. 

, / 20 

7. Grunneierens næringsutøvelse begrenses ikke av avtalen. Før igangsetting av 

arbeid som vil vanskeliggjøre bruk av stien, skal grunneier varsle tilrettelegger, 

som om nødvendig sørger for informasjon til brukerne. Om nødvendig blir 

partene enige om midlertidig omlegging av stien. 

Grunneier 

For tilretteleggeren 


vedlegg 

vedlegg 

Tinglysing 

Avtale om tilrettelegging og merking av skiløyper 

Dersom partene finner det formålstjenlig, kan denne avtalen tinglyses som heftelse på eiendommen 

gnr. , bnr. på tilretteleggerens bekostning. 

Mellom 

(grunneieren) som grunneier av eiendommen 

gnr. bnr. i kommune 

, / 20 

og 

(tilretteleggeren) 

(Alternativt mellom grunneierlag/utmarkslag eller tilsvarende og tilrettelegger.) 

Grunneier 


Tilrettelegging og merking skal utføres i henhold til anbefalingene i Merkehåndboka, 

utgitt av Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes 

Landsforbund. 

Avtalen er anbefalt av Den Norske Turistforening, Friluftsrådenes Landsforbund, 

Friluftslivets fellesorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, 

Norges Skogeierforbund, Norskog, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og 

Norsk Allmenningsforbund, mai 2003. 

Direktoratet for naturforvaltning og Kulturdepartementet har godkjent avtalen til 

bruk i forbindelse med søknad om statlige friluftslivsmidler og spillemidler. 

1. Avtalens omfang 

Avtalen er primært beregnet brukt mellom grunneiere og frivillige organisasjoner, 

friluftsråd og kommuner ved tilrettelegging og merking av skiløyper til 

friluftsbruk i utmark. Dersom løypa går over innmark, kan det settes begrensninger 

for tyngre løypepreparering pga. fare for isbrann. Dette avtales eventuelt i 

pkt. 13. 

2. Definering av skiløyper. 

Med skiløyper etter denne avtalen menes: 

Løyper klasse A: 

Disse løypene er ikke beregnet for maskinell preparering, men kan kjøres igjennom 

med snøskuter. De kan ha en største ryddebredde mellom trestammene på 2 meter. 

Slik løype bør i minst mulig grad ha preg av å være bearbeidet trasé. 

Disse løypene er merket med tynn, stiplet rød strek på kartet. 

Løyper klasse B: 

Disse løypene er beregnet for snøskuterpreparering, men kan leilighetsvis kjøres 

gjennom med prepareringsmaskin. De kan ha en største bredde mellom trestammene 

på 3 meter. Disse løypene er merket med tynn, rød strek på kartet. 

Løyper klasse C: 

Dette er hovedløyper, beregnet for prepareringsmaskin. De kan ha en største ryddebredde 

mellom trestammene på 4 meter. Etter avtale med grunneier kan det 

utføres maskinell planering på mindre strekninger. Disse løypene er merket med 

tykk, rød strek på kartet. 

For alle løypeklasser gjelder at man etter avtale med grunneier kan sikre løypene 

tilstrekkelig snødekke gjennom oppkvisting eller fjerning av nærstående trær. Tilsvarende 

gjelder for nødvendig utvidelse i skarpe svinger eller svinger i bratt terreng. 


vedlegg 

vedlegg 

Andre løyper: 

For lysløyper, turrennløyper og andre bredere hovedløyper forutsettes inngått 

særskilt avtale. 

Avtalen er ikke beregnet for sesongmessig kvisting av skiløyper i fjellet. 

3. Rydding, merking og skilting. 

Tilretteleggeren gis rett til og har ansvar for rydding, merking og skilting av 

løyper, samt vedlikehold av disse (jfr. pkt. 5). Dette skal skje på en slik måte at det 

ikke medfører skade på skog og omfatter normalt: 

› Merkene kan bestå av maling på trær, eller på stolpe som er satt ned i bakken. 

› Nødvendig skilting utføres i overensstemmelse med Norsk Standard (NS 

4020 av desember 1973), eventuelt også i henhold til tilretteleggers egen 

instruks som er godkjent av grunneier. 

› Rydding av vegetasjon i traseen og mindre tiltak i grunnen (fjerning av stein 

og stubber, enkle tiltak for å lede vannsig), samt utlegging av bru/klopp eller 

kavlelegging. 

› Preparering som definert i løypeklasseinndelingen (pkt. 2). 

Skilt og informasjonstavler kan settes opp der det er behov for slike. Plassering 

av tavler skal godkjennes av grunneier og mulig fellesbruk vurderes. 

4. Preparering 

Maskinell preparering kan skje på grunnlag av avtalt/foreliggende løypekart. 

Eventuelle avvik må klareres med grunneier før iverksettelse. Det skal utvises 

særlig hensyn til plantefelt og ungskog. 

5. Vedlikehold, nyanlegg og omlegginger. 

Alt slikt arbeid utføres og bekostes normalt av tilrettelegger. Der det ligger til 

rette for det skal en tilstrebe løsninger som begge parter kan ha nytte av. I slike 

tilfeller avtales nærmere om deling av arbeid og kostnader. 

Arbeidet skal utføres på en måte som gir minst mulig skade på trær eller 

redusert skogproduksjon. Nyttbart virke felles, kvistes, kappes og behandles 

etter grunneiers anvisning. Nødvendig virke til klopper søkes utvist vederlagsfritt 

av grunneier. Drenering og planering i løypetraseen kan foretas etter særskilt 

avtale. Grinder, klopper og gjerder som må fjernes skal settes opp igjen etter 

endt skisesong. 

Forslag til nyanlegg og omlegginger av eldre løypetraseer skal forelegges og 

godkjennes av den enkelte grunneier. I slike tilfeller skal en tilstrebe løsninger 

som både kan gagne friluftslivet og skogbruket. Det anbefales at andre friluftsog 

naturvernorganisasjoner gis anledning til å uttale seg til nyanlegg og omlegginger. 

Disse bør inviteres til befaring dersom prosjektene kan være kontroversielle. 

Kommunen skal kontaktes hvis terrengarbeidene er av et omfang som kan 

utløse søknadskrav etter Plan- og bygningsloven. 

6. Skogsdrift og annen næringsutøvelse. 

Grunneiers næringsutøvelse og andre rettigheter begrenses ikke av avtalen. Før 

igangsetting av arbeid som vil vanskeliggjøre bruk av skiløypa, skal gru22nneier 

varsle tilrettelegger, og i samarbeid med denne sørge for informasjon til brukerne. 

Om nødvendig blir partene enige om midlertidig omlegging av løypa. 

Det vises for øvrig til Levende Skog-standardene. 

7. Oppsyn, rasteplasser mv. 

Tilrettelegger påtar seg ansvaret for et visst oppsyn med mer besøkte rasteplasser, 

særlig med hensyn til trefellinger, kvistbryting, bålbrenning, forsøpling o.l. 

som kan skade grunneiers interesser eller naturgrunnlaget. Eventuelt grovt 

skadeverk skal meddeles grunneier umiddelbart for videre oppfølging. 

8. Omlegging av skiløype i avtaleperioden. 

I avtaleperioden kan både grunneieren og tilretteleggeren kreve omlegging 

av løypa når det er nødvendig av hensyn til grunneier eller friluftsbrukerne. Slik 

omlegging krever enighet mellom partene, men samtykke skal ikke kunne nektes 

uten saklig grunn. 

9. Erstatning 

Bruk av skiløype i henhold til Friluftslovens bestemmelser og/eller merking av 

løyper gir ikke grunnlag for vederlag. 

Der anlegging av skiløype ikke medfører nevneverdig tap i skogproduksjon, skal 

det normalt ikke betales vederlag. Dersom det for løyper i klasse B og C er påviselig 

et vesentlig tap i skogproduksjon, kan dette erstattes. Dersom erstatning 

avtales, må partene bli enige om dette skal være som et engangsbeløp eller som 

årlige beløp fra tilrettelegger. 

10. Varighet 

Denne avtalen gjelder i 10 år og fornyes automatisk for 10 år om gangen 

dersom ingen av partene har sagt den opp ett år før avtaletidens utløp. 


vedlegg 

litteratur / Internettsider 

11. Opphør 

Ved opphør av avtalen plikter tilretteleggeren å fjerne anlegg, skilt og andre 

innretninger innen ett år, med mindre annet avtales. Samtidig forplikter tilretteleggeren 

seg til å avlyse eventuell tinglysing. 

12. Tvister 

Eventuelle tvister om forståelsen av denne avtalen skal avgjøres ved voldgift iht. 

Lov om voldgift, som trådte i kraft 1.01.2005. 

13. Spesielle forhold 

Grunneier 

Tinglysing 

, / 20 


Dersom partene finner det formålstjenlig, kan denne avtalen tinglyses som heftelse på eiendommen 

gnr._____, bnr._____ på tilretteleggerens bekostning. 

Grunneier 

, / 20 


Litteratur 

› Fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen. DN-håndbok nr. 14–2000 

› Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemidlene til anlegg for idrett og 

friluftsliv. Årlig rundskriv fra Kulturdepartementet 

› Friluftsliv for funksjonshemmede. DN-utredning 2003 – 4 

› Gamle veger og vegfar. Bruk – vern – vedlikehold. DN-håndbok nr. 5–1994 

› Håndbok for dugnadsledere. Den Norske Turistforening, 1995 

› Håndbok i friluftsliv, DN 2000 

› Juss i strandsonen. DN-håndbok nr. 20 – 2002 

› Kartlegging av ferdselshindre i strandsonen. DN-håndbok nr. 26 – 2005 

› Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. DN-håndbok nr. 25 - 2004 

› Kystleder. En rapport om samarbeidsprosjekter i kystsonen. 1997. 

Forbundet KYSTEN, Den Norske Turistforening og Friluftsrådenes Landsforbund 

› Mål og retningslinjer for stier og løyper i fjellet. DN-notat, 1994-10 

› Naturforvaltning i kommunene – en oppslagsbok. DN-håndbok nr. 

12–1997/2008 

› Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv. DN-håndbok nr. 27 - 2006 

› Om lov om friluftslivet av 28. juni 1957, nr. 16. Rundskriv T-6/97 fra 

Miljøverndepartementet 

› Planlegging av grønnstruktur. DN-håndbok nr. 6 – 1994 

› Prosjekt pilegrimsleden 1994 – 97. Resultater og erfaringer. DN-notat 1998-2 

› Skiforeningens instruks. Rydding, merking, skilting og planering. 2008 

www.skiforeningen.no 

› Stortingsmelding nr. 39 (2000–2001) Friluftsliv. En veg til høgare livskvalitet 

› Tilrettelegging av turveier, løyper og stier. Veileder V-0939B. Kultur- og 

kirke departementet. 2008 

› Tilskotsordningar. Årlig rundskriv fra Miljøverndepartementet 

› Turistforeningenes rute- og hyttenett. DN-notat, 1996–3 

› Uteinformasjon i naturvern-, friluftslivs- og kulturminneområder. DN-håndbok 

2 - 1991 

› Uteinformasjon og skilting i friluftsområder på kysten. Skjærgårdstjenesten i 

Oslofjorden. Notat 1997 

Avtalen er anbefalt av Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens 

Fremme (Skiforeningen), Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon, 

Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, 

NORSKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og Norsk Allmenningsforbund, 

april 2005. 

Internettsider 

› Tilretteleggingsideer, Friluftsrådenes Landsforbund: www.friluftsrad.no og klikk på 

«Tilrettelegging – ideer» 

› Brosjyre: Fra hav til himmel. Allemannsretten. DN 2005 

› Brosjyre: Motorferdsel i utmark. DN 2005 

› Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv, DN: www.dirnat.no og klikk på 

«Friluftsliv» – «Naturvennlig tilrettelegging» 

› Veileder: Merka turstier, Polarsirkelen Friluftsråd 2007 


notater 

notater 


notater 

notater 


Den Norske Turistforening 

Youngstorget 1 

0181 OSLO 

Tlf.: 40 00 18 68 

Faks: 22 42 64 27 

E-post: info@turistforeningen.no 

Forbundet KYSTEN 

Skur 28, 

Nordre Akershus kai 

0150 OSLO 

Tlf.: 22 42 42 82 

Faks: 22 41 53 15 

E-post: forbundet@kysten.no 

Friluftsrådenes Landsforbund 

Gamle Drammensv 203 

1337 SANDVIKA 

Tlf. : 67 81 51 80 

Faks: 67 80 47 92 

E-post: friluft@online.no 

Kartene er gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk. 

Tillatelsesnummer: MAS11001-194 

ISBN 978 - 82 - 90339 - 73 -4 

Redaksjonen har bestått av: 

Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT 

Lise Havik, DNT 

Frode Sandvik, DNT (illustratør) 

Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund 

Ivar-Otto Myhre, Forbundet Kysten 

Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning 

Forsidebilder: Kvisting, Per Roger Lauritzen. T merke, Sverre A. Larssen. 

Støvelbilde, Mari Kolbjørnsrud. 

Baksidebilde: Kyststi, Per Roger Lauritzen 

Opplag: 1500 

Design: Charlotte Platteng/Designerkontoret 

Trykk : Panzerprint AS 

82 Merkehåndbok

Håndbok for 

tilrettelegging og merking 

av turruter i fjellet, 

skogen og langs kysten.

merkehÃ¥ndboka - Hordaland fylkeskommune

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?