Disposisjon for tolking i MOSJ 2002-08-05 - Norsk Polarinstitutt

2.1.2 Forurensning
I denne tolkingen legges det vekt på to grupper forurensning: persistente organiske
forbindelser og radioaktivitet. Disse gruppene har meget ulik biologisk virkning og
omtales separat. I tillegg er det registrert høye konsentrasjoner av tungmetaller, særlig
kvikksølv, blant annet i muskulatur hos vågehval i Barentshavet og i røye fra
Svalbardområdet. Tungmetaller er ikke et spesifikt arktisk problem og omtales ikke
videre i denne tolkingen.
Persistente organiske miljøgifter inkluderer industrikjemikalier som polyklorerte
bifenyler (PCB) og heksaklorbenzen (HCB), plantevernmidler som DDT, klordan,
aldrin/dieldrin, toksafen, hexaklorsyclohexan (HCH, lindan), og biprodukter fra
industriprosesser som polyklorerte dibenzo-dioksiner (PCDD), dibenzofuraner
(PCDF), polybrominerte bifenyler (PBB) og polybrominerte difenyl etere (PBDE).
De fysiske egenskapene til flere av de giftigste persistente organiske klorforbindelsen
medvirker til at de fanges opp i de store sirkulasjonssystemene (både atmosfæriske og
oseaniske) i varme strøk og føres til kalde strøk for deretter å inkorporeres i de marine
næringskjedene. I polare strøk er næringskjedene ofte sterkt lipidbasert (fettrike). De
kjemiske egenskapene til flere av de mest giftige persistente organiske miljøgiftene
gjør dem svært fettløselige og bidrar til at de akkumuleres i næringskjedene. Ifølge
Oehme et al. (1996) er akkumuleringsfaktorer på mer enn 10 5 observert i marine
næringsskjeder. Atmosfærisk og oseanisk transport medfører at polarområdene (og
særlig Arktis fordi utslippene av miljøgifter er størst på den nordlige halvkule) over
tid vil fungere som "utslagsvask" for de persistente miljøgiftene. Etter et eventuelt
forbud mot anvendelse stopper lokale kilder og en kan observere en initiell nedgang i
konsentrasjonene. Men en vil likevel kunne forvente at mengden miljøgifter som
tilføres Arktis fra fjerne og diffuse kilder vil vedvare over lang tid.
PCB (polyklorerte bifenyler) er et syntetisk produkt som ikke finnes naturlig. PCB har
flere gode industrielle egenskaper, for eksempel som flytende isolasjon i elektriske
transformatorer. Men det har også de fysiske og kjemiske egenskapene som gjør
stoffet til en farlig miljøgift i Arktis. Produksjonen av PCB startet opp allerede i 1920-
årene og fikk en bred anvendelse i den industrialiserte verden. I 1960-årene ble konsentrasjoner
av PCB registrert i det ytre miljø og assosiert med redusert formeringsevne
blant annet hos sjøfugl og sjøpattedyr. Restriksjoner ble innført på bruk av PCB i
Nord-Amerika og Europa fra tidlig i 1970-årene. PCB blir fortsatt tilført naturen, både
på grunn av lekkasje fra deponier og fordi stoffet ble anvendt i andre geografiske
områder etter at regionale restriksjoner var innført. Også i Norge foregår det fortsatt
utslipp av PCB som eksempelvis brekkasje ved utskiftning av eldre isolerglass.
Fordi de giftige egenskapene til PCB ble fokusert allerede på 1960-tallet, er de
skadelige egenskaper mye studert. PCB består av en gruppe kjemiske forbindelser
som har beslektede toksiske egenskaper. Reijnders et al. (1999) har laget en grundig
oversikt over de toksiske egenskapene til PCB og beslektede forbindelser samt
biologiske effekter i marine pattedyr. AMAP-rapporten fra 2003 gir også en god
oversikt over biologiske effekter på sjøfugler og marine pattedyr.
4