Disposisjon for tolking i MOSJ 2002-08-05 - Norsk Polarinstitutt

Torsk er en slik generalist. Etter sammenbruddet i loddebestanden på midten av 1980-
tallet, overtok amfipoder som viktig mat for torsken inntil lodden igjen ble dominerende
i dietten fra 1990 (fig 12). Flere andre arter som spiser lodde er imidlertid mer
spesialiserte og i deler av året helt avhengige av sild og lodde eller yngel av disse.
Flere av disse spesialistene har over tid utviklet livshistorie-strategier tilpasset
fluktuasjoner i tilgang på mat. Alkefuglene legger som regel ett egg årlig, men lever
til gjengjeld svært lenge og er reproduksjonsdyktige over mange år. De sprer dermed
også risikoen over mange år. Lundefuglene er et eksempel på denne tilpasningen. Da
sildebestanden ble nedfisket på 1960-tallet, gikk det svært mange år med lite sildeyngel
i havet utenfor en rekke lundekolonier, for eksempel på Røst i Lofoten. Dette
har resultert i en nedgang av lundebestanden fram til i dag på Røst.
Da loddebestanden kollapset i 1986-87, skjedde det i en perioden hvor sildebestanden
fortsatt var liten (men voksende). Sammenbruddet i loddebestanden kom som følge av
naturlige oseanografiske forhold, men sammenbruddet ble helt klart forsterket av et
overfiske i perioden 1983-86. I 1986 og 1987 oppsto en situasjon hvor det ikke var
tilgang på lodde, og arter som var mest avhengig av lodde som mat ble sterkest rammet.
Bestandene av lomvi som hekket i Finnmark og på Bjørnøya gikk tilbake med 90
%. Det ble også rapportert om betydelig dødelighet av voksenfugl på åpent hav. Fig.
11A viser gjenveksten av lomvi etter denne dramatiske episoden da 85-90% av lomvibestanden
ikke returnerte til hekkeplassene i 1987. Polarlomvi som til dels konkurrerer
med lomvi om hekkeplasser, er ikke så næringsspesialisert som lomvi, og ble
heller ikke så hardt rammet av sammenbruddet i loddebestanden. Den negative
trenden som nå observeres for polarlomvi på enkelte hekkekolonier på Bjørnøya
skyldes trolig at den taper konkurransen om hekkekyllene med lomvibestanden som
er i kraftig gjenvekst. Utviklingen i 2002 i lomvi- og polarlomvibestanden på
Bjørnøya er et eksempel på økologiske effekter fra fiske i tidligere år som over tid
også forplanter seg til arter som ikke ble direkte berørt. Selv om fisket etter lodde
klart har hatt en medvirkende effekt, er det likevel uklart i hvor stor grad fisket har
medvirket til endringer i fuglebestandene, og hvor mye som skyldes naturlige
fluktuasjoner i naturgrunnlaget.
En stor del av uttaket fra fiskebestandene skjer på ett eller to trofiske nivåer, og særlig
er uttaket på planktonspisende pelagiske stimfisk viktig i økologisk sammenheng.
Pelagisk stimfisk (særlig lodde, men også sild og polartorsk) omsetter dyreplanktonproduksjonen
til fiskebiomasse, som er næringsgrunnlag for en rekke fiskespisende
arter som for eksempel torsk, lomvi, grønlandssel og vågehval (og andre mindre
undersøkte arter som knølhval, finhval og springere). De uvanlige vandringene av
grønlandssel vinteren 1987 hvor de beitet på sei og sild langs kysten resulterte i
dramatisk dødelighet av sel i fiskegarn. I tillegg døde mange sel, særlig unger, som
følge av sult. Dette, sammen med dødelighet av lomvi samme år, er økologiske
effekter som kan knyttes til fiskeriene.
Et økosystem er pr definisjon alle biotiske og abiotiske komponenter som virker
sammen til en funksjonell enhet. Et inngrep i et økosystem vil derfor a priori virke
inn på hele økosystemet med alle tilhørende komponenter. I praksis vil imidlertid et
naturinngrep medføre vesentlig effekt bare på noen få komponenter i systemet
gjennom direkte påvirkning, men endringer hos disse komponentene vil igjen utløse
noen interaksjoner slik at også andre komponenter kan bli indirekte berørt. Marine
økosystemer er meget komplekse og vi har bare delvis forståelse av systemenes
19