Disposisjon for tolking i MOSJ 2002-08-05 - Norsk Polarinstitutt

Telemetristudier viser at det er en felles bestand rundt Svalbard og i Barentshavet.
Hvor langt denne bestanden strekker seg mot Grønland i vest er usikkert. Tidlig på
80-tallet ble populasjonsstørrelsen på Svalbard og i Barentshavet anslått til 3000 –
5000 bjørner. Dette anslaget er forbundet med stor usikkerhet, og hvordan det har
endret seg siden er uvisst. Høsten 2004 skal Norsk Polarinstitutt gjennomføre tellinger
i russisk og norsk sone for å få et nytt estimat på populasjonsstørrelsen. Det har også
blitt utført hitellinger på deler av Svalbard, og siden 1995 også på Hopen. Antall hi på
Hopen synes å være sterkt korrelert med når isen ankommer Hopen om høsten.
Kommer isen seint, er det færre hi enn når isen kommer tidlig. Det er usikkert om
dette påvirker isbjørnpopulasjonen fordi en ikke vet om binnene like gjerne går i hi i
andre områder, for eksempel Edgeøya eller Kong Karls land, som også er viktige hiområder.
Fangst-merke-gjenfangststudiene gir også informasjon om kjønns- og
aldersfordeling i isbjørnpopulasjonen. På grunn av lave gjenfangstrater har det
imidlertid ikke vært mulig å se på trender i kjønns- og aldersfordeling over tid.
Isbjørnene på Svalbard og i Barentshavet har høye nivåer av organiske miljøgifter
som PCB, og nivåene øker fra vest mot øst. Denne geografiske variasjonen i PCB
nivåer kan skyldes både geografisk variasjon i PCB-nivåer i miljøet som sådan, eller
det kan skyldes at isbjørnen benytter seg av forskjellige strategier på Svalbard og i
Barentshavområdet. Isbjørnene på Svalbard er mer stasjonære og de vandrer over
mindre områder (~ 50 000 km 2 per år) enn bjørnene på drivisen i Barentshavet (~ 300
000 km 2 per år). Det er sannsynlig at dette medfører høyere predasjonsrater blant
bjørner i Barentshavet enn på Svalbard, og dermed høyere akkumulasjonsrater av
organiske forurensingsstoffer. Det har vært observert en negativ trend i PCB-nivåer
blant isbjørn i perioden 1990 – 1998 (figur 3). I løpet av denne perioden ble studieområdet
forflyttet fra Storfjorden mot østlige deler av Storfjorden og Hopen, noe som
reduserte andelen av de stasjonære Svalbardbjørnene og økte andelen av de mer vidtvandrende
Barentshavbjørnene i dette tidsrommet. Dette kompliserte tolkingen av
variasjonen i PCB-nivåene hos isbjørnen. For å kunne skille mellom geografiske og
temporære trender i PCB-nivåer, ble 25% (55 av 221) av de innsamlede prøvene
ekskludert fra de statistiske analysene, noe som viser viktigheten av å samle prøver på
samme lokalitet over flere år. Fordi vi vet lite om isbjørnens populasjonsstruktur og
populasjonsstørrelse vet vi ikke om de høye PCB-nivåene har noen
populasjonseffekter hos isbjørn.
2.3 Samlet vurdering av påvirkningsfaktor og tilstand
Situasjonen for fiskebestandene i Barentshavet i 2002 må karakteriseres som normal.
De pelagiske fiskebestandene i Barentshavet var i 2002 innenfor sikre biologiske
rammer og ble også forvaltet innenfor sikre biologiske rammer. Torskebestanden var
derimot utenfor sikre rammer og ble fisket etter kvoter fastsatt høyere enn anbefalt.
Gytebestanden av torsk i 2002 var imidlertid økende og forventes innenfor biologisk
sikre rammer basert på tilvekst fra yngre årsklasser. Rekebestanden ga i 2002 bra
avkastning, men det er bekymringsfullt at stadig yngre aldersgrupper beskattes. Noen
arter, f. eks. blåkveite og haneskjell, er langt under sitt biologiske potensial på grunn
av overbeskatning i ikke for lang fortid. Barentshavets samlede utbytte av fiskebestandene
ville på sikt kunne økes dersom en begrenset fisket på reduserte bestander
til vesentlig under F pa inntil bestandene har nådd nivåer over B pa .
17