Disposisjon for tolking i MOSJ 2002-08-05 - Norsk Polarinstitutt

ærfuglbestanden, overvåke bestandsutviklingen og å skaffe bakgrunnsmateriale for å
vurdere virkningen av de forvaltningstiltak som er iverksatt. Registrert utvikling i
hekkebestanden på øyene i Kongsfjorden er vist i fig. 11C. Det er registrert betydelig
variasjon i hekkebestanden mellom år, noe som i stor grad henger sammen med tid for
isavgang. Hekkebestanden er større i år med tidlig isavgang enn i år med sen isavgang.
Dette henger igjen sammen med predasjon fra fjellrev, som er avhengig av is
for å ta seg ut til hekkeholmene.
Krykkja hekker rundt hele Svalbard, men har sin hovedforekomst på Bjørnøya, Hopen
og i Storfjorden-området (til sammen over 60% av bestanden). Totalbestanden på
Svalbard er estimert til ca. 270 tusen hekkende par, og arten utgjør ca. 13% av sjøfuglenes
biomasse i Barentshavet. Krykkja står for ca. 11% av sjøfuglenes totale
matkonsum i samme område. Krykkja er en pelagisk måkefugl som henter næring i
havoverflaten. Viktige byttedyr i Barentshavet er pelagiske arter, som yngre årsklasser
av lodde og polartorsk, samt krepsdyr. Utviklingen i hekkebestanden av krykkje i åtte
utvalgte kolonier på Svalbard er vist som antall hekkende par (tilsynelatende okkuperte
reir) i fig. 11D. Det foreligger ingen trend for noen av de overvåkede koloniene på
Bjørnøya og Spitsbergen. Fire av koloniene har antydninger til nedgang i hekkebestandene,
mens de fem øvrige koloniene har antydninger til en positiv bestandsutvikling
(fig 11D).
Polarmåke og ismåke er foreslått som indikatorer i MOSJ, men det er av ressursmessige
årsaker ikke startet overvåking. Imidlertid er det grunn til bekymring for
bestandsutviklingen hos begge arter. Studier på Bjørnøya har vist at polarmåka er
sterkt eksponert for fettløslige miljøgifter. Verdiene funnet her er de høyeste som er
målt hos denne arten i Arktis. Ulike datasett samlet inn i forbindelse med den øvrige
sjøfuglovervåkingen på Bjørnøya indikerer en tildels dramatisk nedgang i hekkebestanden,
men grundigere analyser av dataene er nødvendig for å fastslå mer sikkert
status for bestanden.
Ismåke er en høyarktisk art som er knyttet til isfylte farvann hele året, bortsett fra i
hekketiden. Arten hekker i arktiske områder av Canada, Grønland, Svalbard og
Russland. Totalbestanden er anslått til 14 tusen par, men dette estimatet er trolig for
høyt. Arten forekommer fåtallig på Svalbard, og bestanden er her anslått til mellom
200 og 750 par. Ismåka er en næringsgeneralist som lever av fisk, krepsdyr, spekk,
kjøtt og ekskrementer fra sel og isbjørn. Fra hele hekkeområdet er det rapportert om
nedgang i bestanden, uten at noen årsak har vært framsatt.
2.2.8 Sel
Seks arter sel (grønlandssel, klappmyss, steinkobbe, ringsel, storkobbe og hvalross)
forekommer i farvannene rundt Svalbard og Jan Mayen. Bestandene av grønlandssel
og klappmyss blir vurdert ca hvert annet år av ICES basert på fangstdata, registreringer
av dyr på kastelægrene (med flere års mellomrom) og fortløpende registreringer
av merke/gjenfangst. Disse artene blir omtalt videre med tanke på samlet diskusjon i
forhold til påvirkningsfaktor fiske og fangst.
Bestanden på ca 500 individer av steinkobbe ved Kong Karls Forland er den eneste
bestanden av arten på Svalbard og Jan Mayen. Det foreligger ingen tidsseriedata, men
14