Juni 2012 - Human-Etisk Forbund

juni 2012 

 

 

Når det uventet ringer på... 

Dødsbudskapet side 3 

Les også om blant annet 

Den modige konfirmanten side 5 

Er human-etikarar ei landeplage side 6 

Med LISA til Paris side 9

Leiar 

Dette er tida på året der alle tillitsvalde kan senke skuldrene etter ein 

strevsam vår i arbeidet med å skape flotte seremoniar for alle konfirmantane 

med familie og slekt. 

Takk for innsatsen. 

Utan alt det arbeidet 

som de legg 

ned hadde ikkje vi 

som forbund klart 

å skape så mange 

fine seremoniar. 

Seremoniar som 

for mange er det første møtet dei har med 

Human-Etisk Forbund. For ungdommen er 

dette kanskje første gangen dei tek stilling til 

kva som er viktige verdiar for dei og då er det 

viktig at vi stiller opp med kurstilbod og seremoniar 

som gjer dagen til eit fint minne. 

Så kan vi undrast over at vi i vårt fylke har 

eit så lågt tal med ungdommar som søkjer 

våre kurs. Ja vi har til og med ein liten tilbakegang 

i år. Er vi så ulike alle andre fylke vi her i 

Sogn og Fjordane 

Ja kanskje er vi det. Vi har store geografiske 

avstandar som er ei utfordring når det gjeld 

å lage kurstilbod. Kursa er langt frå heimplassen 

for mange. Kvar av dei 4 regionane som 

gjev tilbod om kurs dekkar over mange kommunar. 

Dette er ei utfordring. Så kanskje må 

vi tenkje nytt når det gjeld korleis vi organiserer 

kurstilbodet. Skal vi klare å få til eit betre 

kurstilbod i framtida, vil vi trenge fleire kursleiarar. 

Dette vil vere ei utfordring for oss i 

HEF. 

I Sogn og Fjordane er det framleis 6 kommunar 

som har lagt kyrkja si konfirmasjonsundervisninga 

i skuletida. Dette betyr at 

elevar som ikkje deltek her ikkje får undervisning 

i 4 dagar. Våre kursdeltakarar har utalt 

seg kritisk om dette. Dei stiller opp på si fritid 

samstundes som dei ikkje får den undervisninga 

dei har krav på når kyrkja tek ut sine 

elevar. 

Eg vågar den påstanden at dette gjer at mange 

vel kyrkja og ikkje HEF. 

Men elles er det slik at vi ikkje veit alt om kva 

som styrer ungdomen sit val. Det hadde difor 

vore nyttig om HEF sentralt hadde undersøkt 

dette nærare. 

Fylkesstyret i HEF Sogn og Fjordane har 

sett dette temaet på sakskartet i 2012. Vi trur 

at eit kurstilbod på fleire små plassar, og at 

det er lokale tillitsvalde som informerer rundt 

om på skulane, vil gje fleire kursdeltakarar. 

Tillitsvalte må kjøpast fri der dette er 

nødvendig og vi må få fleire tillitsvalde som 

kan stille som kursleiarar. 

Kanskje vi også må vere meir aktive på sosiale 

media Det er her dei fleste unge er og at 

dette er eit fantastisk medium for å spe 

einformasjon er det liten tvil om. 

Fylkesstyret vil saman med lokale tillitsvalde 

arbeide for å opprette Humanistisk 

Ungdom i fylket. Dette arbeidet vil bli starta 

opp i løpet av hausten. Her er det viktig at vi 

får med oss nokre unge eldsjeler som kan dra 

dette arbeidet i gang saman med oss. Klarer vi 

vår del får vi også hjelp frå Humanistisk 

Ungdom sentralt. 

Rekruttering av nye medlemmar og tillitsvalde 

er eit viktig arbeid. Mange lag slit nok 

med at det er dei same personane som går 

igjen i alle tillitsverv. Mange idear har vore 

prøvd for å rekruttere fleire utan det heilt 

store resultatet, men plutselig står dei der og 

vil vere med. Då må vi ta godt i mot dei og gje 

dei noko tilbake for det arbeidet dei gjer. 

Husk på dei er der frivillig! 

God sommar! 

Berit Hovland 

Fylkesleiar i Sogn og Fjordane 

2 Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane Vestavind

Dødsbudskapet 

Tekst: Svein-Erik Rastad 

Sist vinter fikk HEFs kontor i Bergen telefon 

fra en dame som ringte for noen venner. 

De hadde fått et trist dødsbudskap 

levert på døren av en prest. For dem var 

det ekstra tungt at dette budskapet ble 

presentert av en prest. Vi vet ikke hvilket 

budskap de fikk eller om de er medlemmer 

av HEF. 

Vi lar det han sier stå uten innsigelser eller 

spørsmål. 

- Det er vondt å stå foran ringeklokken når du 

kommer med et tragisk budskap. Det er en 

krevende og vond oppgave, og du kan aldri 

vite hvilken reaksjon du vil møte. Derfor er 

det også noen prester som ber seg fritatt fra 

denne tjenesten. 

- Ingen plutselige dødsfall er like, og reaksjonen 

fra nærmeste familie kan variere mye. 

Kanskje kommer du for å fortelle om et selvmord 

som familien har fryktet, men også 

ventet på. Kanskje har de savnet livstegn fra et 

familiemedlem og bedt politiet undersøke 

om det er skjedd noe galt. Men som regel vil 

budskapet komme totalt uventet, og ved en 

brå og voldsom død vil budskapet lett utløse 

kraftige følelsesmessige reaksjoner, sorg, 

fortvilelse, og alt fra selvbebreidelse til heftig 

aggresjon mot hele samfunnet. Spesielt sterke 

vil reaksjonene gjerne være hvis den omkomne 

er barn eller ungdom. Det hender at aggresjonen 

blir rettet mot budbringeren, uten at det 

har noen sammenheng med din rolle som 

politi eller prest. Men det gjør det neppe 

lettere hvis familien har et diametralt annet 

livssyn enn budbringeren. 

Øystein Skauge, prost i Arna og Åsane, har 

vært prest i flere tiår, og har måttet rykke ut 

flere ganger, vanligvis en 3-5 ganger i året. 

Alle prester i Den norske kirke inngår i en 

egen beredskapsordning formalisert fra 

2005, som innebærer at politiet, som har det 

formelle ansvaret, kan be prestene om å overta 

formidling av et dødsbudskap. 

- Når du kommer slik uventet på døren vil 

mange straks ane uråd, men du ber alltid om 

du kan få komme inn. Hvordan du som 

budbringer skal takle situasjonen er helt 

avhengig av reaksjonen. Det triste budskapet 

må formidles. Deretter handler det om etter 

beste evne å være et medmenneske med medfølelse. 

For noen er det godt å ha noen å gråte 

med, eller en samtalepartner i sorgen, til trøst 

Vestavind Human-Etisk Forbund i Hordaland / Sogn og Fjordane 3

og hjelp. Det kan forekomme at noen vil at vi 

ber sammen eller leser i Bibelen sammen, men 

vanligvis er ikke dette tid og sted for den type 

sjelesorg. Det er sjelden besøket varer mindre 

enn en time. 

- Det er utenkelig å snakke om religion eller 

livssyn hvis ikke de pårørende selv ønsker det. 

Noen navn vil gi en pekepinn om at familien 

er katolikker eller muslimer. Vi står katolikkene 

så nær at det aldri byr på problemer, og 

også muslimene har vi et så godt samarbeid 

med at heller ikke det skaper gnisninger. Rent 

teoretisk kan jeg vel tenke meg at det kan være 

noen human-etikere som vil kunne reagere på 

min rolle som prest, men det har jeg selv ikke 

opplevd. 

- Jeg kan ikke se noen bedre alternativer til at 

kirken og prestene påtar seg slike oppgaver. 

Det finnes ikke egne fagfolk, og jeg tror nok 

prestene med sin utdannelse har bedre forutsetninger 

enn mange politifolk. Leger og 

annet helsepersonell bør ikke bli pålagt 

ansvar for å overbringe et slikt budskap, selv 

om de i noen tilfeller vil få en rolle i den 

videre sorgprosessen. De har andre oppgaver 

å ivareta når kriser og katastrofer oppstår. 

- Vi har lange tradisjoner i Norge for at spørsmål 

om liv og død håndteres av kirken, og vi 

opplever overveldende positive tilbakemeldinger 

på hvordan vi fyller den rollen. 

Jeg opplever at samfunnet har gitt oss vide 

fullmakter i slike spørsmål, sier Skauge. 

- Det er så liten risiko for at nettopp du skal få 

et slikt dødsbudskap, og sannsynligheten for 

at de som får et slikt budskap ikke vil ha en 

prest på døren er så ubetydelig at jeg ikke kan 

se hvordan vi skal kunne forhindre at det kan 

skje. Vil du at presten skal gå igjen, vil han 

eller hun trekke seg stille tilbake. 

Artikkelforfatteren har selv fryktet et slikt 

budskap, overbragt av en prest. Men jeg setter 

neppe opp noe skilt på døren med "prester 

ikke velkommen". Jeg får håpe at jeg tar denne 

frykt med meg i graven. 

Vestavind tar gjerne tilbakemeldinger om 

denne saken. Send din mening til et av fylkeskontorene, 

adresse på baksiden av bladet. 

Tro og overtro 

Mange skiller mellom tro og overtro. Som 

oftest defineres overtroen som det de ikke selv 

tror på. For rasjonelt tenkende mennesker er 

det imidlertid vanskelig å se forskjellen på tro 

og overtro. Verken engler, guder, grønne 

menn i romskip, julenissen eller alt det andre 

som fantasien kan finne opp, synes å være noe 

å satse på. 

Den danske religionshistorikeren Mikael 

Rothstein kan heller ikke se noen forskjell på 

tro og overtro. "I begge tilfeller forholder man 

seg til noe som ikke finnes, men som man 

tillegger betydning. Religion bæres fram av 

sosiale systemer og institusjoner, men såkalt 

overtro er et folkelig fenomen, som bærer seg 

selv. Tro er med andre ord en form for sosialt 

akseptert overtro. Hvorfor er det overtro å tro 

på spøkelser eller romvesener, mens Gud og 

engler er sann tro" 

(Berlingske Tidende 18.april 2008.) 


Tekst og foto: Tore N. Andersen 

Den modige konfirmanten 

Hun debuterte foran tre hundre publikummere ved sin egen konfirmasjon 

på Stord. Jubelen sto under taket. 

- Ikke så lett å synge, den 

der, kommenterer vi. 

- Sånn midt på treet, sier 

hun. - Jeg øvde i noen 

uker. 

Et klart talent 

Hun legger til at hun 

bare har spilt og sunget 

et halvt år, og ikke brukt 

musikklærer, men lært 

det meste av pappa. 

Marie Rusten Moldøen gjorde inntrykk på publikum. 

I Sunnhordland lokallag (kanskje i likhet 

med andre lokallag) har vi som skikk at en 

konfirmant eller to bidrar med en hilsen 

under seremonien. Vi nevner det for dem 

allerede første kurskvelden, for vi vet av 

erfaring at de unge ikke står i kø for å eksponere 

seg ved slike anledninger. Likevel har vi 

alltid noen som fremfører et eller annet når 

dagen kommer. 

I år opptrådte Marie Rusten Moldøen fra 

Bømlo ved den første seremonien og Tirill 

Eirunn Einarsdotter fra Stord ved den neste. 

Vi får tak i Marie på mobilen en drøy uke 

senere. 

- Hvordan var opplevelsen spør vi. 

- Det var ganske skummelt. Jeg var veldig 

nervøs. Men det var kjekt når jeg først kom i 

gang. 

Marie hadde valgt sangen Fix You av Cold 

Play . 

- Det var spennende å 

spille for så mange. Jeg 

hørte ingenting underveis, for det manglet 

monitor. 

Marie forteller at dette var hennes første 

opptreden. Desto tøffere å debutere for over 

tre hundre mennesker i en storsal med 

profesjonelt lys og lyd. 

- Hvordan ser du på det nå i etterkant 

- Jeg er glad for at jeg gjorde det. Nå har jeg 

mer å se tilbake på. 

Hun legger til at det vanket mye skryt 

fra familien etterpå, og at innslaget gjorde 

seremonien til noe helt ekstra spesielt for 

henne. 

- Jeg var veldig fornøyd. Og jeg var veldig 

fornøyd med at jeg valgte humanistisk konfirmasjon. 

Jeg vil anbefale det til andre. 

Nå er hun tilbake til hverdagen i 9. klasse på 

Rubbestadneset skule på Bømlo - forhåpentlig 

med noen nye tanker fra kurset og helt 

sikkert med gode minner fra seremonien. 

Vi håper hun stiller mange spørsmål. 


Er human-etikarar 

ei landeplage 

Dette var spørsmålet som vart stilt då fylkesstyret 

inviterte til møte i Bergen sentrum siste 

tysdagen i mai. Tett opp til 40 medlemer og 

interesserte hadde funne vegen til dei nye 

kontorlokala våre i Valkendorfsgate 3. 

Bakgrunn for møtet med denne tittelen var 

innlegg og kommentarar frå spaltist og leiarskribent 

i Bergens Tidende, Asbjørn 

Kristoffersen. I spalta «Humanistane» 

harselerte han den 21. april med dei som vel å 

konfirmera seg humanistisk, mens kommentaren 

den 6. mai om «Den nye statskyrkja» 

gjev uttrykk for stor skepsis til det Human- 

Etisk Forbund står for og den påverknad 

organisasjonen har i det norske samfunnet. 

Fylkesleiar Egil H. Haugland ønskte velkomen 

og understreka at det er fleire metodar for å 

øydeleggja eller uskadeleggjera ein meiningsmotstandar. 

Ein av dei mest verknadsfulle, er 

å teia nokon i hel, eller totalt oversjå nokon. 

Den metoden nyttar i alle høve Asbjørn 

Kristoffersen seg ikkje av, og det får vi seia oss 

glade for. 

Asbjørn Kristoffersen understreka innleiingsvis 

at signerte artiklar som dei det her er 

referert til, står for skribenten si eiga meining. 

Tanken er å skriva poengtert og gjerne litt 

humoristisk om tema som er aktuelle. Det er 

generelt vanskeleg for ein skribent å vita 

sikkert korleis det han formidlar vert motteke 

og tolka av lesaren. 

Generelt meiner Asbjørn Kristoffersen at 

norske journalister i alt for liten grad er 

oppteken av religion og livssynsdebatt. Han 

streka under at Human-Etisk Forbund har 

vore og framleis er ein viktig aktør som livssynsorganisasjon 

i Norge. Han tykkjer det er 

underleg at ikkje nokon har sett nærare på 

korfor HEF står så sterkt i Noreg i motsetnad 

til søsterorganisasjonane våre i andre nordiske 

land. 

Kristoffersen vedgjekk at det godt kan 

tenkjast at han skriv mykje som vert oppfatta 

som kritisk til HEF. Ein av grunnane er at han 

tykkjer humanistar er uvanleg lett å terga på 

seg. Han tykkjer vi som humanistar i for stor 

grad står fram som anti-kristne, mens vi er 

mykje meir tilbakehaldne med å kritisera 

andre religionar generelt og muslimar 

spesielt. 

Asbjørn Kristoffersen er og kritisk til at HEF 

synest å freista monopolisera omgrepet 

humanist. Han nytta namneendringa frå 

borgarleg konfirmasjon til humanetisk 

konfirmasjon og seinast humanistisk konfirmasjon 

som døme på dette. 

Som debattmotstandar til Asbjørn 

Kristoffersen stilte HEF sin pressesjef Jens 

Brun-Pedersen. 

Han tok utgangspunkt i at Stortinget ei veke 

tidlegare gjorde vedtak som av mange journalistar 

er framlagt som at statskyrkja er avskaffa 

i Noreg. Det er på ingen måte tilfelle. Staten 

og Den norske Kyrkja er framleis knytt tett 

saman i strid med menneskerettane. 

Jens Brun-Pedersen er samd med Asbjørn 

Kristoffersen når han peikar på at norske 

journalistar generelt sett er lite interessert i 

religion og livssynsdebatt. Eit godt døme på 


FOTO: Egil H. Haugland: Journalist Asbjørn Kristoffersen fra BT og pressesjef Jens Brun-Pedersen fra HEF 

dette er presseomtalen av den såkalla KRLsaka 

som over lang tid gjekk i ulike norske 

rettsinstansar. Her vann staten fram gong på 

gong. 

Då HEF tok saka opp med FN sin komité for 

menneskerettar og seinare menneskerettsdomstolen 

i Strasbourg og vann fram der, vart 

den norske stat dømd for brot på menneskerettane 

og måtte endra læreplanar og betala ei 

bot på 1 million kroner til HEF. Avisa VG 

fann det ikkje ein gong interessant å informera 

lesarane sine om dette utfallet! 

Brun-Pedersen meiner at HEF dei seinare åra 

har vore meir oppteken av livssynspolitikk 

enn religionskritikk. Dialog med andre livssynssamfunn 

medrekna Den norske kyrkja 

har stått sentralt. Angrep på statskyrkjeordninga 

må ikkje forvekslast med angrep på 

kristendomen. 

Jens Brun-Pedersen peika óg på at HEF sitt 

bokforlag Humanist var først ute med ei bok 

på norsk som var kritisk til muslimsk lære og 

praksis. HEF er motstandar av religiøse 

dogme og lære, men vil stå skulder ved skulder 

med religiøse minoritetar så lenge den 

luthersk-evangeliske kyrkja opprettheld 

særrettar i Noreg. 

Brun-Pedersen undra seg over kvifor norsk 

presse ikkje er meir oppteken av dei statlege 

maktovergrepa som følgjer av statskyrkjeordninga. 

Døme på korleis statsreligionen 

vert favorisert er mangelen på livssynsfleksible 

seremonilokale og einsidig tilbod 

om luthersk-evangeliske prestar i forsvaret, i 

fengsla og på sjukehus. 

I debatten som følgde etter dei to innleiingane, 

var det mange som hadde ordet. Fleire 

gav uttrykk for at dei hadde blitt provosert og 


til dels lei seg då dei las avisinnlegga til 

Asbjørn Kristoffersen. Det vart særleg 

kommentert at kritikken mot humanistisk 

konfirmasjon var dårleg taima sidan den stod 

å lesa same helg som mange hundre flotte 

ungdomar samla familie og vener til stilige 

seremoniar i mellom anna Grieghallen. 

Fleire streka under at dei ikkje var imot kritiske 

innlegg, men at det var viktig at kritikken var 

sakleg grunngjeven. Det er til dømes ikkje 

riktig at ungdomar som blir konfirmert vert 

sertifisert som humanistar. Ingen vert 

medlem i HEF som resultat av at dei vel 

humanistisk konfirmasjon. Som einaste livssynsorganisasjon 

har HEF ei aldersgrense på 

15 år for å bli medlem. Som døme på maktovergrep 

Den norske kyrkja er ansvarleg for, 

vart nemnd at det er nok at den eine av 

foreldra melder eit barn inn i kyrkja, 

medan båe foreldra må vera samde for at ei 

utmelding skal vera gyldig. 

Asbjørn Kristoffersen streka under at det 

ikkje er hans mål å såra nokon. Han takka for 

at han vart invitert, og gav uttrykk for at han 

hadde følt seg meir velkomen enn han hadde 

frykta på førehand, og at debatten hadde 

gjeve han nyttig informasjon. 

Egil H. Haugland 

Referent 

Profesjonelle frivillige 

Honorar eller indre motivasjon Kva skal til 

for å få fleire aktive medlemer i HEF 

Kva er det som gjer at i nokre lokallag er det 

status å vere med å arrangere konfirmasjonsseremoni, 

uavhengig om honoraret er 500, 

3000 eller 0, og ingen problem med rekruttering, 

medan ein strevar med å finne medarbeidarar 

til utval i andre lokallag, sjølv med 

honorar på 6000 eller meir 

Aktiviteten i HEF er basert på frivilligheit. 

Kva skal vi gjere i framtida om det blir vanskelegare 

å få folk til å gjere ein frivillig innsats 

Kva kan vi gjere for å få gjennomført alt det vi 

vil, på det profesjonelle nivået vi vil 

Dette er spørsmål HEF vil at medlemer skal 

ta stilling til. Det er oppretta eit diskusjonsforum 

på ekstranettet, der alle er velkomne 

til å delta. Alle lokallag har fått tilsendt 

høyringsdokumentet med oppmoding om å 

svare innan 20. juni. 

Delta i debatten, og send inn dine synspunkt! 

Astrid H. Bolstad 

Organisasjonsutvalet 


Tekst og bilder: Silje Guleng 

Med LISA til Paris 

LIvsynsnøytrale SAmtalegrupper for tidligere rusmisbrukere ble 

startet av Human-Etisk Forbund i Bergen for 10 år siden. 

Initiatiivtaker Franco foran hotellet. 

LIvsynsnøytrale SAmtalegrupper for tidligere 

rusmisbrukere ble startet av Human-Etisk 

Forbund i Bergen for 10 år siden. I løpet av 

disse 10 årene har gruppen blitt større og mer 

stabil - og det har også blitt startet egne grupper 

for kvinner og pårørende. Mannsgruppen 

har vært drevet i 10 år og har ca 25 deltagere, 

samt 3 gruppeledere. 

Gruppen ønsket å feire 10 års jubileet på 

skikkelig vis og etter en del diskusjon ble det 

bestemt for 2 år siden at jubileet skulle feires i 

Paris. 

2 av deltagerne i gruppen satte i gang med 

å samle inn penger. I tillegg startet deltagerne 

å spare selv, hver tirsdag når de møttes i gruppe 

ble penger til egenandelen lagt av. 

- Det å spare penger selv var en viktig del av 

prosessen fram mot paristuren, forteller den 

strålende fornøyde gruppeleder Gerd Helene. 

– Det har vært veldig verdifullt for brukerne å 

ha et prosjekt å samle seg rundt og glede seg 

til. Vi har hatt presentasjoner i gruppen og vi 

har sammen laget retningslinjene for turen. 

Flere i gruppen har dårlig psykisk helse, og det 

er god trening å reise til en storby. Det blir 

lange dager med mange utflukter i tillegg til å 

være sammen som en stor gruppe over flere 

dager. Dette har gått over all forventning. Det 

gir en mestringsfølelse å reise på tur, oppleve 

kjekke ting uten å blande inn alkohol. 

Franco var en av 2 ansvarlige for å samle 

inn penger til Paristuren. 

- Vi satt og diskuterte hvor vi ville reise og 

jeg sa at vi ikke bare skulle snakke, men 

komme i gang og gjøre noe, sier han. - Da 

gjorde vi det. Med hjelp fra HEF-kontoret 

søkte vi flere instanser. Bevilgninger fra 

Human-Etisk forbund, Bergen kommune, 

Lions på Sotra og flere private givere gjorde 

drømmen vår til en realitet. Vi hadde også 

dugnad for å få inn penger. 

Selvsparingen gjorde at vi alle tok et 


Fornøyde Hallvard ved Sacrè Coeur Basilique. 

ansvar. For hver tirsdag vi møttes kom vi et 

skritt nærmere målet, forteller Franco i Paris. 

Turen er helt fantastisk! Vi er 23 gutter i forskjellig 

alder og er på forskjellige steder i livet. 

Her har vi kommet sammen og blitt bedre 

kjent med hverandre. Vi har sett mye som 

mange av oss aldri ville sett uten denne turen. 

Vi har vært sammen i hagen til hotellet og 

snakket om løst og fast, vi har gått lange turer 

og sett kjente bygninger. Siste kveld avsluttet 

vi med en flott middag. For meg har det beste 

med turen vært tanken på at jeg har bidratt til 

at turen ble en realitet. Det er kjekt å se at alle 

koser seg og får en ferietur de kan skryte av 

når de kommer hjem. Jeg har gått fra å være 

bekjent til å bli god venn med flere, og tror 

dette vil styrke samholdet til gruppen når vi 

kommer hjem til Bergen. Og jo sterkere samholdet 

og vennskapet er i gruppen, jo vanskeligere 

er det å bryte ut av lisa gruppen, sier 

Franco. 

Hallvard har vært bruker av Lisa gruppen i 

mange år. – jeg har gledet meg veldig til denne 

reisen, sier han. - Hele tiden stolte jeg på at 

Franco og gjengen skulle klare å få inn nok 

penger slik at vi kunne reise. Jeg har reist mye, 

men aldri sett Paris. Derfor ble denne turen 

ekstra travel. Med en kropp som er ødelagt 

etter mange år med rusmisbruk har det vært 

hardt å henge med på travle dager. Jeg sa til 

meg selv at på denne turen skulle jeg være 

med på alt som skjedde og det har jeg klart, 

sier Hallvard som er solbrent og sårbeint etter 

3 lange dager. 

Det Hallvard husker best fra turen er å 

komme på toppen av Montmartre for å se 

Sacrè Coeur Basilique og kjenne på kunstnerlivet 

i området rundt. Montmatre er med sine 

130 meter Paris høyeste topp og gir en 

fantastisk utsikt over byen. Den dagen Lisagruppen 

skulle på toppen var selvfølgelig 

vårens varmeste og solen steikte. – Jeg hadde 

bestemt meg for at jeg skulle gå alle trappene 

opp, sier han. Om det så skulle ta hele dagen, 

så skulle jeg til toppen. Det ble noen pauser 

for solkrem og vann. Med god støtte i motivator 

Gerd Helene klarte jeg å komme til topps, 

men jeg må innrømme at de siste 20 trinnene 

gikk på rein trass. Da jeg kom på toppen fikk 

jeg stormende jubel fra de andre Lisadeltagerne. 

Du får ta med bilde, så folk tror 

meg når jeg sier at jeg har vært på toppen, sier 

Hallvard mens han smiler lurt. 

- Jeg har sett fram til denne turen. Jeg har 

gledet meg til å gjøre noe sammen med Lisagjengen. 

Noe annerledes og mer sosialt enn å 

bare treffes en gang i uken. Det viktigste for 

meg var det sosiale, å oppleve disse fantastiske 

stedene sammen med andre. Lisa betyr så mye 

for meg og for alle, forteller Hallvard videre 

mens vi venter på bussen til flyplassen. 

Hallvards ord beskriver det mange av oss 

føler. Gjennom travle dager, mye latter, sterk 

kaffe og deilige Crepes har flere av Lisabrukerne 

trukket pusten og fortalt meg om 

hvor mye nettverket i Lisa gruppen betyr for 

å holde seg rusfri. Ukentlige samtaler, bygging 

av tillit og vennskap er nøkkelen for å gi flest 

mulig en rusfri hverdag. Lisa er en 10 års 

suksess som fortjente en skikkelig feiring. 


Navnefest 

FOTO: Rose Tremain: Music and silence 

Dronning Sofie av Danmark-Norge må ha 

vært en modig dame. Hun strikket, i all 

hemmelighet, for strikking var forbudt. Alle 

visste jo at ullstrømper svekket bena, og en 

nattlue av ull ga utløp for kvinnenes utilfredsstilte 

lengsler. Ikke rart strikking senere ble 

mektig populært. 

Mens kong Fredrik II var bortreist rodde 

dronningen med sin kammerpike ut til en øy 

i parken ved Fredriksborg slott, for å strikke i 

all hemmelighet. Der var hun også da 

Christian IV uventet tidlig ble født, i april 

1577. Han ble – o gru – svøpt i strikket 

ulltøy, og i all hast rodd tilbake til slottet, der 

han i seks uker ble låst inne bak stengte dører 

og vinduer i påvente av kongens hjemkomst. 

Etter reformasjonen var djevelen ekstra ivrig 

etter å lukte seg frem til morsmelk for dermed 

å stjele nyfødte barns sjel før dåpen kunne 

skje. Den sjansen tok ikke dronningen. 

Barnet ble holdt bak lås og slå til gutten 

kunne døpes. 

Dette er hentet fra romanen Musikk og 

stillhet, av forfatterinnen Rose Tremain, som 

er prisbelønt bl.a. fordi hun gjør et nitid 

historisk forarbeid for sine bøker. 

Det er vel fortsatt dem som mener at et 

nyfødt barn er i alvorlig fare inntil det er døpt, 

for først ved dåpen blir barnet en del av Guds 

rike og derved fri for arvesynden. Det finnes 

imidlertid mange ulike religiøse oppfatninger 

om dåpen. De skal jeg la ligge. Det er imidlertid 

god grunn til å stoppe opp, og kan hende 

undre seg over hva som kan ligge bak den 

veldige betydning dåpen tillegges. Det er på 

ingen måte sikkert at den bare har teologisk 

interesse. 

Vi har all verdens historier om småbarn 

som ble forlatt ute i naturen, som ble funnet 

av mennesker, attpå til av dyr, og vokste opp 

sammen med dem, i all hemmelighet. 

Legender og eventyr bærer vanligvis på et 

element av en bakenforliggende sannhet. 

Mange forbinder vel dåp med at barnet 

offisielt får et navn. En dåpsattest ble her i 

landet lenge brukt som identifikasjon, selv 

om den ikke har juridisk status. Det kan være 

like greit, for jeg har papir på at min kone er 

en gutt. Det kan imidlertid være grunn til å 

tro at et formelt navnedagsrituale ikke først 

og fremst har sin opprinnelse i ønsket om å 

beskytte det nyfødte barnet fra djevelen men 

fra barnets egne foreldre! 

Tro det eller ei, men omfattende forskning 

mener å vite at barnedrap har vært en relativt 

vanlig foreteelse i alle kulturer, og innenfor 


alle religioner. I såkalt primitive kulturer eller 

under ekstrem fattigdom har foreldre alltid 

måtte ta standpunkt til om de hadde tilstrekkelige 

ressurser til å la et nyfødt barn leve. 

Det kunne for eksempel hende at moren 

allerede hadde ett barn som var avhengig av 

morsmelken – nok til to hadde hun ikke. 

Hvis foreldrene av ulike grunner ikke 

ønsket at barnet skulle leve var et alternativ å 

ofre barnet til en gud. I Jerusalem skal en av 

turistattraksjonene nå være en grotte som i 

gammel tid bl.a. ble benyttet til rituelle barneofringer. 

Bibelen har mange henvisninger til 

barneofringer, bl.a. skulle alle førstefødte 

ifølge Mosebøkene ofres til Herren. Kan det 

tenkes at de troende fulgte dette pålegget 

Heldigvis tas ikke lenger den hellige skrift 

bokstavelig. 

Det skal også ha vært vanlig motvilje mot 

jentebarn. Det hevdes at jordmødre bl.a. i den 

romerske overklassen ofte hadde et kar med 

vann stående ved sengen, slik at nyfødte og 

uønskede jenter kunne druknes umiddelbart 

etter fødselen. Denne motviljen mot jenter er 

ikke helt ukjent i dag heller. Brutalt men sant. 

Vi vet at norske vikinger ofte fikk barn med 

sine friller, slaver som må kunne beskrives 

som ufrivillige innvandrere. Barna fikk 

samme slavestatus som moren, hvis da ikke 

vikingfaren offentlig sto frem og vedkjente 

seg farskapet. Skal vi gjette på at det oftest 

gjaldt guttebarn 

Kan det tenkes at tradisjonene om dåp og 

andre former for navnedagsritualer var ment 

å oppfordre foreldrene til å vedkjenne seg 

barnet, bære det frem offentlig og offisielt gi 

barnet et navn i alles påsyn Med andre ord 

en oppfordring om å la barnet få leve 

Selv i dag blir nyfødte spedbarn funnet 

forlatt, noen ganger for å dø, andre ganger i 

håp om at noen vil forbarme seg over det, på 

en benk i parken, eller på en trapp foran en 

barneby. Noen mødre rømmer fra klinikken. 

Flere slike barn vokser i dag opp i en barneby. 

Der får de både et navn og en mors kjærlighet. 

En navnedag er i dag en stor familiebegivenhet, 

uansett hvordan den markeres. Godt er 

det. 

Tekst: Svein-Erik Rastad 

Vår gammeldagse skole 

FOTO: Sir Ken Robinson utfordrer den tradisjonelle skolen. 

Mye er blitt forandret og fornyet i samfunnet 

på grunn av ny kunnskap og nye behov, men 

det gjelder ikke i vesentlig grad skolen. 

Undervisningen foregår på samme måte som 

jeg husker den. Faren min sa at det var slik da 

han gikk der, og bestefar samtykket i at ingenting 

er forandret. Jeg vedder på at oldefar ville 

ha sagt det samme. 

Vi har lenge lidd under det lineære prinsipp: 

vi starter her og følger den opptråkkede 

stien rett fram, og hvis vi klarer det, skal vi 

være forberedt på et liv innen akademia. 

I dag vet vi bedre. Livet er ikke lineært, det er 

organisk. Vi skaper våre liv symbiotisk mens 

vi utforsker våre talenter i forhold til de 


FOTO: Mona Sprenger, Teknisk Ukeblad. Det fysiske forfallet av skolene signaliserer kanskje hvor viktige elevene er. 

læremiljøer som blir tilbudt oss. Vi er lidenskapelig 

opptatt av å følge streken herfra og 

dit, og det endelige målet er at vi kommer inn 

på universiteter eller andre høyere institusjoner. 

De som har evner som går i andre 

retninger, blir lett oversett og må undertrykke 

sine talenter, som dermed dør ved langsom 

kvelning. Det er rart at vi bruker ressurser på 

det mange barna ikke er gode til, heller enn på 

det de er gode til. 

Ukjent fremtid 

Tidligere var det enkelt å forutsi hvilke kunnskaper 

vi trengte i samfunnet, da vi stort sett 

gikk i foreldrenes fotspor. I dag trenger det 

menneskelige samfunn en større variasjon av 

talenter, og ikke en utdatert måte å måle evner 

på. Kjernen i utfordringen blir å gjenvinne 

sansen for flere typer evner og intelligens. 

Den britiske professoren Ken Robinson 

sammenligner i sin TED-talk utdanningssystemet 

med fastfoodkjedene, hvor alt er 

standardisert. På den motsatte enden har man 

gourmet restaurantene, hvor ingenting er 

standardisert og produksjonen tilpasses lokale 

behov. Vi har satset på fastfoodmodellen i 

undervisningen, hvilket tapper oss for både 

ånd og energi - akkurat som hurtigmaten 

forringer våre fysiske kropper. 

Vi må innse at det menneskelige talent 

spriker i alle retninger og at folk har forskjellige 

evner. Det gjelder å utvikle det som tenner 

oss, det som gjør at klokka beveger seg én 

time når du tror du har arbeidet i fem minutter. 

For mange av dem som ikke fikk utviklet 

sine evner på skolen, kjennes fem minutter 

heller som er én time. Det er en tragedie. 

Personlig undervisning 

Sir Ken Robinson mener at vi må forlate den 

industrielle typen utdanning, som er basert 

på linearitet, ensartethet og gruppetenking. 

Vi må heller bevege oss mot en modell basert 

på jordbruksprinsipper. Vi må innse at 

menneskelig blomstring ikke er en mekanisk, 

men en organisk prosess. Vi kan ikke forutsi 

resultatet av barnas utvikling, vi kan bare 

legge til rette forholdene slik at det gir rom 

for vekst. 

Det betyr å skreddersy og personliggjøre 


undervisningen til dem læreren har ansvaret 

for. Dette betyr ikke en total omveltning av 

undervisningssystemet, men heller å utvikle 

en bevegelse innen utdanning hvor folk 

utvikler sine egne løsninger, men med ekstern 

støtte basert på et personlig pensum, f. eks. i 

de estetiske retningene og innen håndverk. 

- Vi må kultivere kreativitet og omfavne 

idéer. Arbeidsgivere er mer interessert i originale 

tanker enn i blåkopier fra universitetet, 

sier Robinson til den amerikanske avisen 

Columbia Daily Tribune. 

I vårt moderne samfunn trenger vi mennesker 

med evner som krever oppfølging 

langt utenfor skolepensum. Som eksempel så 

vi hvor fritt datteren vår tegnet da hun gikk i 

barnehagen og kom hjem med det ene flotte 

bildet etter det andre. Noen få år på skolen 

høvlet av henne den intuitive, regelfrie tilnærmingen; 

slik kan det gå når man lærer å passe 

på at bokstavene ikke går over linjene i 

øvings-boken. Heretter er det reglene som 

styrer. Elevene får klar beskjed om de gjør noe 

riktig eller galt, og gis ingen mulighet til å 

finne det ut selv. 

Vi er alle enige i at barn har en fantastisk 

kapasitet, ikke minst til nytenkning. De har 

masse talenter, og vi sløser dem bort med 

diverse hensynsløse voksenplaner. 

Mer utbytte 

Samfunnet bør være mer interessert i hvordan 

vi forvalter investeringen i utdannelse. Delvis 

fordi denne opplæringen skal føre oss inn i en 

fremtid som vi ikke vet noe om. Barna som 

begynner på skolen i dag, blir pensjonister i år 

2070. Ingen kan si noe sikkert om hvordan 

verden ser ut om fem år, og ingen kan si noe 

som helst om hvordan verden er i år 2070. 

Derfor vil jeg hevde at kreativitet er like viktig 

i dagens skole som leseferdigheter, og bør gis 

samme status. Vi kan neppe bruke penger 

mer fruktbart enn i skole og utdanning. 

Barn har til felles at de er villige til å ta en 

sjanse. Der de ikke vet, prøver de seg fram. De 

er ikke redde for å ta feil. Selvfølgelig er ikke 

det å ta feil det samme som å være kreativ, 

men vi vet at den som ikke er forberedt på å ta 

feil, aldri kommer til å finne på noe originalt. 

Og innen de blir voksne, har de fleste barn 

mistet den evnen. De blir redde for å ta feil, 

akkurat som alle oss andre. Vi stigmatiserer 

det å ta feil. Og vi investerer stort i en 

nasjonal skole hvor det å ta feil er det verste 

man kan gjøre. 

Vi må ha fundamental nytenkning om 

utdannelse. Nytenkning er vanskelig. Det 

betyr å utfordre alt vi tar for gitt, alt vi mener 

er opplagt. Den største motstanderen til 

nytenkning eller forandring er den sunne 

fornufts tyranni. "Nei, det kan ikke gjøres på 

noen annen måte, for det er slik vi alltid har 

gjort det." 

Barn og unge bør få utvikle seg ut fra sine 

individuelle evner og interesser. Det er ikke 

samfunnsnyttig at alle skal bli flinke i de 

samme fagene. Det tjener heller ikke 

samfunnet at mange dropper ut under åket av 

fag de ikke forstår, heller enn å bli hjulpet til å 

utvikle områder som interesserer dem. Hvor 

mange kunstnere og dyktige håndverkere 

mister vi på grunn av dette gamle, hanseatiske 

regimet Hvor mange dropper ut og utvikler 

seg i destruktiv retning på grunn av det 

ensidige innholdet i skolen 

Det er min mening at dette i høy grad er 

en humanistisk sak. Store mengder lærere 

gjør en heroisk innsats, men under et firkantet 

og gammeldags regime er det begrenset 

hva de kan utrette. 

(Innlegget trekker sterkt på professor Ken 

Robinsons TED-talks.) 

Tore N. Andersen 


Vannrett 

1. Profet 

4. Hersker 

7. Minket 

8. Dans 

10. Filmskuespiller 

12. Ferdselsåre 

14. Feste 

15. President 

18. Innta 

19. President 

23. Herskerinne 

24. Svar 

25. Slemme 

27. By i Asia 

28. Musikal 

29. Kommune 

30. Bibelsk kvinne 

1 2 3 4 5 6 

7 

8 9 10 11 

12 13 14 

15 16 17 

18 

19 20 21 22 

Loddrett 

1. Komposisjon 

2. Hersker 

3. Oppdrett 

4. Gud 

5. Befordring 

6. Dyret 

9. Avtredet 

11. Øyer 

13. Måleenhet 

16. Hodeplagg 

17. Dyr 

19. Elv 

20. Sted i Nordfjord 

21. Skihopper 

22. Smykke 

26. Nøle 

26. Skuremiddel 

23 24 

25 26 27 

28 

29 30 

Løysinga sendast innan 15. august til: 

Human-Etisk Forbund, Chr. Michelsensgate 4, 5012 Bergen 

Tilbakemelding frå løysarane til kryssordforfattaren sendes til: 

hallvardlonoy@gmail.com 

KRYSSORDVINNERE HØSTNUMMER 2011 

Tore Nyeggen: Jaren 

Kaja Karoline Vodal: Bergen 

Unn Solfrid Bøen Kvendseth: Svelgen 

Reidar Thorsen: Vestfold 

Knut Skoghei: Fjaler 


B 

Returadresse: Human-Etisk Forbund, C. Sundtsgt. 56, 5004 Bergen 

Kontaktinformasjon: 

Hordaland fylkeskontor: 

Human-Etisk Forbund, C. Sundtsgate 56, 

5004 Bergen 

Telefon: 55 21 41 90 

E-post: hordaland@human.no 

Åpningstider: man-tors: 10.00-14.00 

www.human.no/hordaland 

Sogn og Fjordane Fylkeskontor: 

Adresse: Sognefjordvegen 40, 6863 

Leikanger 

Telefon: 57 67 53 90 

E-post: sognogfjordane@human.no 

Opningstider: mån-tor: 9.00-15.00 

www.human.no/sognogfjordane 

Velkommen til Vestlandsseminaret 2012 

Helgen 21. til 23. september blir det Vestlandsseminar på Stord hotell, Leirvik. 

I år blir det overordnede tema menneskerettighetene. Vi har blant annet med oss: 

• Kjetil Børhaug fra Universitetet i Bergen, som skal snakke om ulike oppfattninger mennesker 

har av demokratiet. 

• Julia Kohler-Olsen fra Universitetet i Oslo kommer og snakker om sin doktoravhandling: 

”Barns rett til selvbestemmelse i forhold til religiøse normer”. 

• Anikka Rodriges fra LLH, tar opp tema: ”Homofili, ikke en menneskerettighet” 

Det vil også komme andre interessante foredragsholdere. 

Seminaret er for åpent for tillitsvalgte og aktive medlemmer av Human-Etisk Forbund i Hordaland, 

Sogn og Fjordane, og Rogaland. Deltakeravgiften blir dekket av fylkeslagene. Påmelding åpner 15. 

august, og det er begrenset påmelding. Vi håper å se deg på Stord! 

For påmelding kontakt Astrid Bolstad på astrid.bolstad@human.no 

Vi trenger flere vigslere. 

Har du lyst til å bli humanistisk vigsler 

Er du glad i folk og vil bidra til å gjøre vigselsdagen helt spesiell Har du lett for å snakke med folk, flink 

til å tale, samt beholde ro og oversikt Da er du kanskje den vi leter etter. 

For å bli taler må du være over 25 år og ha vært medlem i HEF i minst 2 år. 

Ta kontakt med ditt fylkeskontor for mer informasjon: 

Hordaland: silje.guleng@human.no 

Sogn og Fjordane: astrid.bolstad@human.no 

Navnefest. 

Påmelding til navnefest i Sunnhordland lørdag 8. september 2012 pågår nå her: 

http://www.human.no/Fylkes-og-lokallag/Hordaland/Lokallag/Sunnhordland-lokallag/ 

Vi er ikke på kontoret tirsdager i skoleferien. Neste dag i Folkets hus blir tirsdag 4. september 2012. 

Forespørsler rettes til tna5411@yahoo.no eller mobil 916 80 603. Tore N. Andersen 

Vil du bryne deg på ungdommen 

Bli kursleder til Humanistisk konfirmasjon! 

Mange lokallag i Hordaland og Sogn og Fjordane trenger nye kursledere. Ta kontakt med fylkeskontoret 

for mer informasjon! 

Redaksjonen: 

Tore N. Andersen, Astrid Hammer Bolstad og Helge Tverdal.

Juni 2012 - Human-Etisk Forbund

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?