NB-BibliothecaNova 0414nett

ibliotekers dokumentsamling, eller en annen avgrenset samling av dokumenter.
I dag er «egen samling» en mindre veldefinert størrelse, det er ikke
nødvendigvis klart skille mellom ressurser en institusjon eier og de som
den på andre vis gir tilgang til, og gjenfinning av dokumenter skjer i økende
grad på tvers av og uavhengig av institusjonsskiller. Samtidig er det et stadig
mindre tydelig skille mellom dokumentene selv og deres metadata. Men selv
om katalog-begrepet er i ferd med å bli mindre fruktbart, er prinsippene
fortsatt relevante som kunnskapsorganisatoriske retningslinjer dvs. som
uttrykk for hva kunnskapsorganisatorisk praksis skal tjene publikum med.
Skal IFLA-formålene kunne tilfredsstilles, krever det at dokumentene beskrives
både med henblikk på hvilke personer eller institusjoner som er intellektuelt
og praktisk ansvarlig for dem (forfatter, utgiver, utøver, oversetter ...),
hva dokumentene heter og hva de handler om. Det er nødvendig å beskrive
de kriteriene som brukerne må kjenne til for å kunne velg et dokument
framfor et annet, for eksempel dokumentets alder, omfang, intellektuelle
nivå, målgruppe eller formål. For tilgangsformål må rettighetshavere, visningsformater
osv. identifiseres, og for navigasjonsformål må relasjonene
mellom ulike opphavspersoner, dokumentnavn, emner og dokumenttyper
også være beskrevet. Tradisjonelt er denne beskrivelsesprosessen delt i på
den ene siden formell, på den andre siden emnemessig eller innholdsmessig
beskrivelse, med hvert sitt sett av systemer og standarder som hjelpemidler.
Den formelle dokumentbeskrivelsen retter seg i prinsippet mot å beskrive de
delene av et dokument som ikke krever kjennskap til dokumentets innhold:
opphavspersoner, dokumentnavn, omfang, presentasjonsform osv. Dette
skillet er ikke udelt enkelt å opprettholde – er f.eks. genrebestemmelse,
beskrivelse av intellektuelt nivå e.l. formell eller innholdsmessig beskrivelse
Hvor grensen enn måtte settes, innebærer formell beskrivelse en rekke
beslutninger: hvilke elementer skal beskrives, etter hvilke kriterier skal
disse elementene avgrenses og defineres (hva kreves f.eks. for at en person
skal kunne sies å være opphavsperson til et verk, hvilke typer av opphavspersoner
finnes, hvor mange opphavspersoner skal registreres ...), hvordan
skal disse elementene standardiseres og presenteres, hvordan skal de kodes
og lagres I bibliotekene har disse beslutningene vært avhjulpet av mer
eller mindre internasjonalt anerkjente standarder på ulike nivå, gjennom
en årrekker har f.eks. AACR (Anglo-American cataloging rules) eller deres
nasjonale varianter styrt valg av elementer, ISBD (International standard
10