Atrium - Universitetet i Bergen

Atrium 

Studentmagasinet for Humanistisk fakultet 

UiB nr. 2 2011 18. årgang

Atrium 

Det humanistiske fakultet 

Sydnesplass 9 

5007 Bergen 

55 58 20 79 

atriumkontakt@uib.no 

http://atrium.b.uib.no 

Atrium kjem ut to gongar i semesteret. 

Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det 

humanistiske fakultet og Kulturstyret. 

Desse står utan redaksjonelt ansvar. 

Trykk: Bodoni 

Ekstern bidragsytar i dette nummeret: 

Rannveig Fridtun Øyen 

rannveig.fridtun.oyen@gmail.com 

Leder 

litteratur Samfunn 

litteratur 

løpetur med 

murakami 

Forfattermyten om den 

20på 

usunne bohem er brutt. 

sitroner 

Vandrehistoriene 

avslører fordommene 

29sprøytede 

våre. 

44 

lekende 

litteraturhistorie 

Fra Gilgamesj til 

Salman Rushdie. 

Du er du og du duger! 

Redaksjon 

Redaktør 

mona maria løberg manamoria@gmail.com 

Journalistansvarleg 

marit solemdal marit_solemdal@hotmail.com 

Økonomiansvarleg 

anders ekelund aekelund@start.no 

Fotoansvarleg 

ellen marie F. Risbruna ellenmarier@yahoo.no 

Layoutansvarleg 

ALEXANDRA AZANOVA alexandra.azanova@gmail.com 

Redaksjonssekretær 

Kristin Austrheim k.austrheim@student.uib.no 

Journalistar Anders Ekelund, Marit Solemdal, 

Alice Hjelle, Mona Maria Løberg, Paul André 

Sommerfeldt, Kristin Austrheim, Ingvild A. 

Jansen, Solveig Hesvik Frøyen, Ingrid Marie 

Andersen, Jonas Finnanger, Johanne Magnus, 

David Serra, Aya Katsuki, Charlotte Riise. 

Fotografar Åshild S. F. Thorsen, Solveig Hesvik 

Frøyen, Ingrid Marie Andersen, Charlotte 

Riise, Ellen Marie Fiære Risbruna, David Serra, 

Aya Katsuki, Mona Maria Løberg, Hanne Kari 

Njåstad, Jonas Finnanger, Hanne Dale. 

Layout Mona Maria Løberg, Hanne Dale, Luise 

Storch, Alexandra Azanova, Kristin Austrheim, 

Anders Ekelund, Solveig Hesvik Frøyen, David 

Serra, Ingrid Marie Andersen. 

Illustrasjon Hanne Dale, Mona Maria Løberg, 

Ellen Marie F. Risbruna. 

Framside Ellen Marie F. Risbruna 

Bakside Åshild S. F. Thorsen 

3 - LEDER 

4 - thoughts about the earthquake / What can a japanese student do 

6 - skandinavisk fokus på hf og sv / Vi må fremme våre fag! 

7 - navnløst / Dikt av Johanne Magnus 

8 - den smale scene / Borealisfestivalen gjør seg utilgjengelig 

12 - sitronkaffe framfor paracet / Vi tester kjerringråd 

16 - En mørkeblå politisk bølge / De konservative i Frankrike 

26 - vivian maier: gatefotografen / Nyleg oppdaga fotograf presenterast 

32 - kulturarbeid pågår / Om nettvirkeligheten, kulturhus og prestasjoner 

34 - helt til india for å «finne sæ sjæl» / Er gresset grønnere utenfor Vesten 

36 - går / Dikt av Johanne Magnus 

37 - den store curlingkampen / Vår journalist prøvde den snodige sporten 

38 - sk brann - fc barcelona / A Barcelonan’s encounter with football 

42 - Fagpresentasjonen / Praktisk informasjonsarbeid gir arbeidserfaring 

47 - pensumfritt / Hva leser studentene på HF-kafeen Ad Fontes 

IKON er Atriums visuelle 

seksjon som består av 

bidrag fra studentar ved Det 

humanistiske fakultet. 

Tema for 

IKON 

ANALOG 

Neste tema: SØPPEL 

Send inn ditt bidrag til 

ellenmarier@yahoo.no 

Tekst: Mona Maria Løberg 

manamoria@gmail.com 

Illustrasjon: Hanne Dale 

hanne.dale@gmail.com 

Overskriften kommer fra en barnesang jeg av og til fikk 

høre da jeg var liten. Som barnesanger flest, er strofa 

enkel og grei. Rett til saken selv! Du duger! Noen ganger 

føler man ikke at det stemmer. Vi humanister er ikke 

økonomer og ikke kan vi sette opp et hus. Hva skal vi 

egentlig med humanistene Vi kan oversette, for språk 

har vi. Ja, det er jo matnyttig. Men hva annet 

Mye. Så mye at det blir vanskelig å si i en enkelt 

setning. Men jeg kan prøve meg på flere setninger. Vi er 

gode på kommunikasjon og formidler gjerne gjennom 

tekst og bilder. Dessuten har vi fag som retorikk, 

litteratur og kulturvitenskap og kan tolke tekster og 

handlinger. Hva betyr det for eksempel at det florerer 

med historier om at narkomane renser sprøytene sine 

i sitronene* Mange av oss er dessuten gode på etikk. 

Ansetter du en av oss i din bedrift vil du være tryggere 

på at etiske dilemmaer vil bli diskutert før det får 

konsekvenser. 

En humanist gjør organisasjonen sterkere. Vi kan 

analysere trender i samfunnet og svare på hva folk 

virkelig trenger og hvordan ulike produkt vil tas i mot 

av samfunnet. Vi følger med i tiden, men samtidig kan 

vi vår historie. Vi vet hva som har blitt gjort tidligere og 

hvilke virkninger dette kan ha. 

Dessuten er vi gode på kvalitativ metode. Vi vet 

hvordan vi kan intervjue og observere et miljø, og 

analysere materialet vi får. Dette er nyttig når det er 

stor usikkerhet rundt hvorfor folk gjør som de gjør. 

Humanisten er så klart nyttig! Men som humanist må 

man tenke over hva man kan bruke kunnskapen til. Vi 

må spørre oss hva vi kan - hva som skiller oss fra andre. 

En annen gruppe som også indirekte får høre 

at de ikke duger, er fotografene. Alle er enige om at 

fotografen er viktig i en avisproduksjon, men hun 

likestilles sjeldent med forfatteren. I mange blader får 

man dessverre inntrykk av at det er forfatteren som er 

den virkelige kunstneren, for i motsetning til fotografen 

er det forfatteren som står øverst med mailadressen 

sin påklistret ved hver sak. Slik vil ikke Atrium ha det. 

Fotograf og forfatter er likestilt hos oss, og i det siste 

året har vi styrket fotomiljøet i magasinet gjennom 

oppstart av mørkerom. Det er så klart lenge siden den 

digitale revolusjonen, så vi trenger strengt tatt ikke noe 

analogt medium for å drive magasinet. Men samtidig 

ser vi at gjennom mørkeromsarbeidet får fotografene 

større forståelse for hvordan et fotografi blir til og den 

enkelte fotograf får større kontakt med andre fotografer. 

Derfor er fotospalten IKON dette nummeret dedikert til 

fototgrafene selv med temaet «analog». 

* Dette er en vandrehistorie som forteller mer om oss enn om de narkomane

Comment- 

On March 11th, I woke up and checked 

the Internet, and realized that 

something serious had happened. A 

huge earthquake had occurred in the 

northeastern Pacific Ocean in Japan. 

Since earthquakes are not a rare natural 

disaster in Japan, it did not surprise me 

much. However, after a while the news 

showed horrible damages to the land, 

and the number of victims grew higher 

and higher. When I saw a picture of a 

place where there used to be a town 

– but had been reduced to rubble 

because of the tsunami – I felt as if 

I was looking at a photo from a war 

zone. At this time, I could not believe 

it. To be here in Norway, very far away 

from Japan, I could not stop checking 

the news online: I checked almost 

every hour. In addition, since it was 

difficult to know what was actually 

happening to daily life in Japan, I 

kept trying to contact my family and 

friends. Had I not done so, I would 

have been unable to calm down. I had 

never experienced a natural disaster of 

such dimensions. But now, the news 

broadcasted horrible damages that I 

could never have imagined. 

Feeling helpless 

What made me frustrated was a sense 

of helplessness. People were suffering 

both psychologically and physically, 

Thoughts about the 

earthquake 

Big news of disaster in Japan suddenly hit me in Norway. What could I do 

from losing their houses, cars and 

even family or friends, from lacking 

food, water, blankets, oil, and clothes. 

I, on the other hand, could buy food 

and blankets whenever I wanted, 

drink water from the tap in my room 

whenever I pleased. But, obviously, I 

could not easily deliver those things 

to those that needed them, even if I 

wanted to. It is said 

that sending items like 

these would only make 

a disaster area more 

complicated, as the 

people who distribute 

those goods have to 

check and assort the 

items according to 

size for clothes and expiration date 

for foods. I could only watch the news 

and pray that the disaster would not 

get worse. 

Bergen for Japan 

Only a few days after the earthquake, 

however, I found out that I could do 

something for Japan, even though I 

was in a foreign country. Japanese 

students studying abroad all over the 

world started to organize groups called 

«For Japan». The groups would support 

Japan’s rehabilitation from the earthquake, 

mainly by translating documents 

to various languages, such as 

What made me 

frustrated was a sense 

of helplessness. 

Text and photo: Aya Katsuki 

glitter_commune0915@ybb.ne.jp 

tips for what people should do to protect 

thems elves before an earthquake 

or aftershock occurs, and by holding 

fundraising activities. After learning 

about these groups, Japanese students 

in Bergen formed the group «Bergen 

for Japan», its main activities being 

placing and managing donation boxes 

and holding fundraising activities. The 

money collected 

will be sent to the 

Japanese Red Cross 

Society through the 

Japanese Embassy 

in Norway. It is 

obvious that large 

amounts of money 

will be needed for 

medical relief work, disaster relief and 

various recovery activities in the long 

run. Thus, Bergen for Japan hopes that 

many people will support Japan. 

From Norway 

One thing that I found interesting 

when I contacted my friends in Japan, 

was that most of them asked me if 

the earthquake was also on the news 

in Norway. They did not know that 

it was actually top news in Norway 

and that people continually asked 

me if my family and friends were ok. 

Japanese people do know that Norway 

is far away from Japan, but it is hard 

to know to what extent people in 

faraway countries would react to the 

news. Therefore, I am sure that people 

will be happy to know that people in 

other countries are caring and trying to 

help Japan. Those supporting can help 

people both practically and by showing 

empathy and support. Though, in fact, 

I am already feeling 

so much kindness 

from people in 

Norway these days. 

There were many 

who cared about my 

family and friends in 

Japan right after the 

earthquake. Besides 

that, the newspaper 

interviewed us and posted an article 

about Japanese students in Bergen and 

University held meetings for Japanese 

students and Japan. 

First fundraising activity 

The major event was our first fundraising 

activity in the city center. There 

were lots of people out enjoying the 

beautiful weather during the weekend. 

Though we were holding handmade 

donation boxes and posters, there were 

only about 10 Japanese students who 

were standing there trying to collect 

money. When we just stood there, it 

was hard for people to see what we 

were doing. So we yelled for support in 

Japanese, English and Norwegian. None 

of us had done this kind of thing in a 

foreign country before, so we were both 

nervous and embarrassed. But after 

we started to use our voices, people 

gradually came up to us to donate or 

to talk. Various people, such as small 

children, teenagers and elderly people 

stopped by and donated money. 

We gave a folded paper crane to 

everyone who donated. In Japan, people 

fold cranes, especially 1000 cranes, and 

send to patients with wishes of recovery 

from disease and longevity. One of the 

reasons behind this custom is an idiom 

that says that «Cranes live for 1000 

years, turtles live for 10.000 years.» The 

general idea is that when someone is 

sick or has passed away, people worry 

or think about them so much. But 

people cannot do anything, so at least 

they want to convey their feelings to 

them. Thus, people fold paper cranes to 

show that they are thinking about them. 

What made us able to enjoy this activity 

was people’s 

smile when they 

got a folded paper 

crane. Especially, 

children looked 

so happy when 

they got it and 

that made us also 

smile. It was a nice 

experience to communicate 

with local people, who we do 

not usually talk to. With people’s attention 

and cooperation, we could work 

hard. By March 26th, we had collected 

I am already feeling so 

much kindness from 

people in Norway 

these days. 

about 17,000 NOK. We hope we can 

continue this activity with cooperation 

and kindness of people in Norway. 

Bergen for Japan 

Japanese students worked with fund raising for the Japanese Red Cross. From the left: Xin 

Wen, Yasuaki Yamano, Asuka Takeda, Masaaki Takahashi.

HF 

Skandinavisk fokus 

på HF og SV 

IKON 

Åshild S. F. Thorsen 

Både Sverige og Danmark har gått aktivt inn for å fremme humanistiske og 

samfunnsvitenskaplige fag i næringslivet og det er på tide at Norge gjør det samme. 

Tekst: Ingrid Marie Andersen 

ingrid.mariea@gmail.com 

Foto: Mona Maria Løberg 


I slutten av mars i år dro jeg sammen 

med en gruppe studenter fra HF og SV 

til konferansen Suitable for Business i 

København for å vise at våre studier også 

kan bidra i businessverdenen. Her ble 

vi møtt av noen av Skandinavias mest 

engasjerte studenter innenfor HF og SV 

sine utallige fagfelt, med samme mål: å 

fremme vår kunnskap i arbeidsmarkedet. 

Det er ikke sjelden kost at vi med 

våre fagdisipliner får høre at vi kan bli det 

meste, både lærer- og rådgiverstillinger 

står åpne, men nå er det virkelig på tide 

at både vi og arbeidsmarkedet – og ikke 

minst universitetet – åpner øynene for alt 

annet vi har å bidra med i næringslivet. 

En hører ofte at man i dag trenger 

innovative, nyskapende, kreative hoder 

for å kunne beholde viktige fokus på miljø, 

global oppvarming og forholdet mellom 

u- og i-land samtidig som man tenker 

økonomi. Hvem er vel bedre å ansette 

enn oss som studerer historie, filosofi, 

kultur, språk, kommunikasjon, sosiologi, 

sosialantropologi eller sammenlignende 

politikk Verdiene må revurderes – de 

må inneholde sosiale forhold så vel som 

økonomiske. 

Danmark arrangerte april i år den 

første nordiske casekonkurransen 

innenfor business for HF- og SV-studenter. 

Sverige følger opp med Projekt Athena, 

som skal fremme våre fag. Harvard har 

allerede holdt debatter og konferanser for 

å fremme temaet i USA – nå er det på tide 

at vi i Norge tar tak i vår egen utdanning 

og viser hva vi kan. En skal ikke føle at 

en studerer bare for å studere, uansett 

om man er på bachelor- eller masternivå! 

Vi skal bruke den kunnskapen vi tilegner 

oss og vi skal overbevise arbeidsmarkedet 

om at våre fag bringer fremtidens kreative 

og innovative løsninger. Men hvordan 

skal vi kunne overbevise dem hvis vi enda 

ikke har overbevist oss selv 

Uten tittel 

Tekst: Johanne Magnus 

joma85@hotmail.com 

Jeg skriver ingenting. 

Fingrene klamrer seg til tastaturet. 

Trykker hardt og lenge på K. 

Etter hvert presser jeg pekefinger mot I. 

Kanskje jeg klarer å få frem et ord 

Som en pianist trykker jeg vilt, men bestemt rundt på pc-ens tangenter. 

En rytmisk melodi som minner mer om bråk. 

Foran meg lyser skjermen. 

Den fylles opp av sorte tegn. 

Foreløpig utydelig. 

Jeg forstår ikke hva som står der. 

Men det ser bra ut.

Kultur Landmark var fyllt med mennesker 

kvelden den 24. mars. Jeg visste at det 

«skjedde noe» i regi av Borealis denne 

kvelden, men jeg ante ikke hva som 

ventet meg. Jeg var spent. En mann tipset 

meg om at det var ute i gangen konserten 

skulle være. Folk satt i de små trappene 

og på gulvet for å høre Thomas Bonvalet 

spille. Jeg hadde lest om han i Borealis sitt 

psykedeliske program, men forskjellen på 

meg og de som satt rundt meg var at jeg 

ikke forstod noe av det. 

Den smale scene 

Borealis-festivalen gjør seg utilgjengelig for de uinnvidde, noe som er synd, da flere burde 

oppdaget den fantastiske samtidsmusikken som festivalen gir rom for. 

Tekst: Mona Maria Løberg 


Foto: Ellen Marie F. Risbruna 


DET FØRSTE MØTET 

Jeg hadde prøvd å lese meg opp på Borealis 

sitt program noen dager før. Det var ikke så 

lett. Dels på grunn av de lysende, oransje 

stripene som fikk meg til å myse og dels 

fordi den lille skriften fortalte om noe jeg 

overhodet ikke forstod. Beskrivelser av 

følgende sort gjorde meg ikke klokere: 

«...harmonica reed (beaten & blowed), 

mouth organ, tuning forks, plectrum 

of dried poppy» eller «...small motors 

manipulate the mechanized orchestra 

in real-time, the composer acting as 

facilitator of a process in perpetual 

mutation». 

Nå skal det sies at det kan være 

vanskelig å forklare samtidsmusikk. Og 

Bonvalet sin musikk var ikke et unntak. 

«Han spilte med instrumentene på en 

måte man vanligvis ikke gjør!» hørte jeg 

meg selv forklare til en venninne etter 

konserten. Bonvalet 

brukte bein og føtter 

som instrument, 

metronomen ble et 

rytmeinstrument og 

banjoen klimpret 

og veivet han med 

slik at store deler 

av musikken bestod 

av feedbacken som 

oppstod når han kom 

nær mikrofonen. Det 

er da forståelig at beskrivelsene i Borealis 

sitt program blir så uforståelige når måten 

å spille på fremstår så utradisjonell. 

Bortsett fra vanskelige beskrivelser, 

var møtet med Thomas Bonvalet og 

Borealis veldig nært. Bonvalet var intenst 

tilstede i det lille rommet. Hele han 

dirret nevrotisk til lydene han skapte og 

følelsene han uttrykte smittet lett over 

på lytterne. Musikken var strippet for 

lag med staffasje som vanligvis dekker til 

musikeren. Bonvalet viste fram seg selv 

og hans instrumentale sanger gled fint 

inn i hans ekstremt hjertelige takk etter 

hver sang. Hele han bukket og smilte i det 

tjukke skjegget. Jovialt, men ekte. 

Å KOMME INNENFOR 

Mens jeg sitter der i trappa og lytter, ser 

jeg meg rundt. Her sitter de innvidde, de 

som må få med seg kveldens konserter, 

som forstår programmet og som er 

innenfor. Dagen før konserten spurte 

jeg festivalsjefen Alwynne Pritchard om 

hvem som var målgruppen for Borealis. 

Er det de hippe og de kule, musikerne, 

kultureliten Hun svarte meg slik: 

– For meg er det ikke en aldersgruppe, 

sosial gruppe eller etnisk gruppe som er 

målgruppa. Det er menneskene som er 

eventyriske. 

Og hvem har ikke lyst til å se på dem 

selv som eventyriske Åpne for verden. 

Den ligger der ute og venter på deg! 

Heller ikke ut fra plakatene er det 

lett å forstå hva man kan forvente, for det 

er ingen store band-navn som det er i de 

kommersielle festivalene. Hvorfor vil de 

ikke forklare hva man kan forvente seg 

Pritchard svarte: 

– For noen festivaler er det mer viktig 

å si hva de kommer til å oppleve, men for 

Borealis er det mer viktig å si: «Stol på 

oss! Vi vet hva vi gjør!» 

Men det er ikke slik det vanligvis er. 

Mennesker er vanedyr og vi prøver oss 

ikke så ofte på nye arenaer som man ikke 

blir invitert inn i. Jeg pleier ikke å gå på 

teateret, for det gjorde 

vi ikke i min familie. 

Det å dra på festival 

hvor jeg skal ligge i telt 

i en hel uke er for meg 

Stol på oss! 

Vi vet hva vi gjør! 

Festivalsjef Alwynne Pritchard ønsker ikke å 

fortelle publikum hva de skal forvente seg. 

helt vanlig, men for 

andre er det dét som er 

en ukjent verden. Man 

har jo lyst til å oppleve 

noe nytt, men man 

trenger tryggheten til å 

gjøre det – og å føle at 

man hører hjemme der man kommer. 

Når jeg så smått prøver å forklare 

at det var vanskelig å forstå Borealisprogrammet, 

forklarer Pritchard at det 

er slik program for samtidsmusikk ser 

ut. Dette er en helt vanlig utforming og 

en helt vanlig måte å omtale musikere 

på. Jeg tror på henne, og med det ser jeg 

enda tydeligere at dette er en arena jeg 

definitivt har stått utenfor. 

BEHOLDE DET UTILGJENGELIGE 

Jeg tror at Borealis ønsker å være 

utilgjengelig, slik mange andre 

Programmet for Borealis 2011 

Årets tema «Tripping» ble tolket slik i 

festivalens psykedeliske program. Musikken 

var også særdeles passende til temaet. 

samtidsscener gjør. At de ikke vil ha et 

større publikum. De kunne reklamert 

på en annen måte eller henvendt seg på 

andre vis. Men det gjør de ikke. Borealis 

må ikke være utilgjengelig, for det er 

ikke en naturlig gitt konstant at visse 

musikkstiler fører til en viss grad av 

utilgjengelighet. 

Ta for eksempel opera. Filosof 

John Storey skriver i boka Inventing 

Popular Culture om hvordan operaen 

ble transformert fra å være en populær 

kulturform til å bli vanskelig å forstå for 

veldig mange mennesker. Den var svært 

tilgjengelig for alle typer mennesker i 

den offentlige kulturen – inntil noen 

elitegrupper i New York i perioden 1825 

- 1850 la planer for å gjøre operaen mer 

utilgjengelig for folk flest. Planene ble 

utført og operaen ble institusjonalisert. 

Den fikk sin egen bygning: operahuset,

Vanskelige beskrivelser 

Hvis du ikke forstod så 

mye av det psykedeliske 

festivalprogrammet er du 

antagelig ikke oppvokst med 

samtidsmusikk. 

Festivalsjefen 

Dyktige Alwynne Pritchard ønsker at de 

eventyriske menneskene skal komme på 

festivalen, de som vil oppleve musikk uten 

å vite noe på forhånd. 

det ble stilt krav om egne kleskoder og all 

sang skulle være på et utenlandsk språk. 

Samtidig krever samtidens kunstscene 

mye av tilskuerne. De må ta seg god 

tid til å tolke det de ser og opplever for 

å forstå hva kunsten gjelder. Og når man 

blir tvunget til å prøve å tolke noe som er 

vanskelig, risikerer man å stå utenfor og 

føle seg dum fordi kunsten ikke gir noe. 

Er det egentlig noen mening å hente, kan 

vi spørre oss når vi føler kunsten er irrasjonell 

og platt. 

Budskapet i denne kulturen ligger 

ikke på utsiden, forståelig i løpet av et 

millisekund, men må brukes mer tid på. 

Den krever noe av oss, at vi tenker, at vi 

graver i våre egne opplevelser og tanker. 

Hva kan vi Hva vet vi Og hvordan kan 

vi selv skape mening av dette Og dersom 

man kommer til det stedet at man føler 

man har evne til å tolke kunst (i bred 

forstand) får man desto mer tilbake. 

Kanskje man har lært litt mer om seg selv 

eller sett verden i et annet lys. Og ikke 

minst, man føler seg innenfor. 

KULTUREN SOM STYRKER DE FÅ 

Samtidsmusikken blir ikke spilt så ofte 

på radio eller tv, men i Bergen vises den 

gjerne for et titalls mennesker på Bergen 

Kjøtt. Der var jeg da Ensemble Cairne spilte 

sine marerittaktige stemninger og Tor Åge 

Bringsværd leste opp fra sin nyeste roman 

Slipp håndtaket når du vrir. Ensemblet 

fulgte årets Borealis-tema «Tripping» med 

sine psykedeliske toner, og musikken fikk 

meg til å tenke, ja nesten føle, hvordan 

det er å være psykotisk. 

Alt er i ubalanse. Alt er 

urovekkende. Til tider 

var det partier med ro, 

men alltid med et sting 

av at noe er unormalt. 

Ensemblet spilte 

i fire deler, hvor 

Bringsværds naive tekster 

og godslige stemme stod 

i stor kontrast til det 

voldsomme kaoset som 

ellers fylte det kalde betongrommet. 

Jeg kjedet meg ikke et sekund, og 

jeg aner ikke hvor lenge konserten varte. 

Etterpå var jeg i en rus av lykke. Jeg hadde 

oppdaget noe nytt - jeg kan faktisk elske 

samtidsmusikk! Det som jeg før kalte 

«pling-plong-musikk» ga nå mening. Jeg 

følte jeg forstod det. Jeg var lykkelig der 

jeg satt på første rad i en rød sofa med 

to av mine beste venner og følte for å 

fortelle om dette til resten av verden. 

Men skal det være for alle Er det 

problematisk at det var så få på disse 

konsertene Den kjente sosiologen Pierre 

Bourdieu har en gang sagt at: «...the 

Jeg hadde oppdaget 

noe nytt – jeg 

kan faktisk elske 

samtidsmusikk! 

function of culture (...) is to strengthen 

the feeling of belonging in some and 

the feeling of exclusion in others». Dette 

vil i såfall bety at dersom fotballfans 

skal føle tilhørighet med Brann må det 

være andre som ikke 

gjør det. Alle kan ikke 

heie på Brann. Det ville 

vært meningsløst. Kan 

man dermed også si at 

samtidsmusikk-elskere 

sin identitet går i 

oppløsning dersom flere 

blir interessert i denne 

musikken 

Samtidig kan man 

tenke at dersom 

samtidsmusikken blir gjort mer 

tilgjengelig, vil ikke alle som hører om 

den falle for den. Og det kan da ikke være 

så galt å prøve å favne et større publikum, 

så lenge musikken forblir den samme – 

forbaska bra. 

KILDER 

- Borealis’ festivalprogram 2011 

- Storey, John (2003). Inventing Popular Culture (S. 35, 45, 76) IKON 

Åshild S. F. Thorsen 

10 11

Kultur 

Sitronkaffe 

fremfor paracet 

– Snyt deg på såret, det har en 

fantastisk virkning. 

Han innrømmer at rådet kan virke 

noe uestetisk, men hva gjør vel det når 

effekten er god, sier han. 

Det har altså vært 

en utfordring å finne 

kjerringråd som er 

tilpasset mine problemer. 

Riktignok hender det 

fra tid til annen at jeg 

har problemer med tørr 

hud på hendene, men 

jeg har ikke morsmelk i 

umiddelbar nærhet, som 

er et kjent hjelpemiddel mot så mangt 

(snakk om trylledrikk, du!), så sant ikke 

det funker med NAN 

Morsmelk har fra gammelt av blitt 

brukt i forbindelse med ulike plager. I 

følge boken Groblad, meitemark og krutt 

av Aage Bjertnæs har man siden sagatiden 

brukt en sprut morsmelk i barnets 

øye når det har vært plaget med sti og 

øyekatarr. Derimot kunne jeg jo testet 

ut den velkjente miksturen mot tørr hud 

bestående av urin og helmelk hentet 

fra Wicklunds bok, som etter sigende 

helbredet en 

gammel dame fra Tønsberg. Jeg er ikke 

spesielt fisefin eller noe, men heller ikke 

dette var noe for meg. Urin er også en 

velkjent folkemedisin i følge Bjertnæs. 

Urinen drev vettene 

bort og helbredet 

folk for sykdommer 

forvoldt av tusser 

og trollkjerringer. 

Enkelte kjerringråd 

tar tid! Ja, om ikke 

de aller fleste. 

Dessuten var egen 

urin enkel å skaffe, 

alltid til stede (jaha 

Det hørtes jo enkelt 

ut), steril, lunken og 

ferdig til bruk. Av den 

grunn falt det naturlig å ha den på sår, 

utslett, frostknuter og ytre skader. 

Kjerringråd på fest 

En annen vidunderkur mot eksem kan 

man jo prøve ut dersom man sliter med 

dette problemet, i stedet for å betale de 

der kyniske jævlene kalt doktorer for å få 

en resept på en eller annen krem. Trikset 

i følge et råd hentet fra Santelmanns bok, 

er altså å samle det spyttet du har i 

m u n n e n 

før du spiser og drikker om morgenen, 

og gni dette på problemområdet i tolv 

dager på rad. Eksemet skal da forsvinne. I 

Wicklunds bok kan en mann fra Østlandet 

fortelle at dersom huden på albuene har 

blitt tørr og slitt, kan det hjelpe å smøre 

seg med pils. Snakk om partytriks! 

Skeptisk innstilt 

I utgangspunktet er jeg vel egentlig litt 

skeptisk til hele kjerringrådsprosjektet 

mitt, så det er jo strengt tatt ikke et 

supert utgangspunkt for dette opplegget. 

Dessuten var det jo i det hele tatt 

vanskelig å finne noe som passet for 

meg, og egentlig bør jeg jo bruke et år 

på dette prosjektet, hvor jeg prøver ut 

ulike kjerringråd over tid. Kanskje ikke 

bare på meg selv, men også på venner og 

familie, men jeg har ikke hatt ett år på 

å skrive denne saken, så jeg har måttet 

gå for rådene som lover en umiddelbar 

virkning. Jeg startet derfor med dette 

rådet fra Wicklunds bok 

>> 

Man skal ikke kimse av kjerringråd. Eller 

Tekst: Marit Solemdal 

marit_solemdal@hotmail.com 

Foto: Solveig Hesvik Frøyen 

solveighf@gmail.com 

Målet med denne saken er å finne fram til 

kjerringråd som gjør at man kan redusere 

utgiftene hos legen, hos frisøren, og hos 

tannlegen. Du er kanskje en av de som 

kjøpte en massiv ullgenser for å spare 

på strømmen i vinter, men som ikke har 

brukt genseren fordi den røyter mer enn 

en gjennomsnittlig labrador i april Jeg 

har tipset som kanskje kan få bukt med 

problemet. Jeg tror veien til et bedre liv 

er kjerringråd. Om de ikke hjelper, er de i 

alle fall underholdende å lese om. Å teste 

ut kjerringråd på seg selv, er ikke alltid 

like lett å gjøre sånn i en tidsbegrenset 

periode. Enkelte kjerringråd tar tid! Ja, 

om ikke de aller fleste. Derfor har jeg 

valgt å se bort ifra kurer der en mystisk 

blanding skal stå og godgjøre seg i 40 

dager. Dessuten er flere av kjerringrådene 

sesongbestemte, slik som denne kuren 

hentet fra boken Kjerringråd for kropp & 

sjel av Kirsten Santelmann bestående av 

borreolje: 

Borrerot samles. Borre finnes overalt 

om sommeren, det er den som henger 

igjen på klær og hår og hunder og ikke 

er til å få av igjen. Grav den fram og ta 

med 2-3 håndfuller frisk rot. Vask den og 

kutt den fint. Fyll i et syltetøyglass, og 

hell en halv liter olivenolje over. La alt 

stå og trekke på et varmt sted i 40 dager. 

Så blir alt varmet opp i vannbad (skal ikke 

koke) og silt. Denne blandingen brukes til 

å smøre inn hodebunnen daglig, og skal 

hjelpe mot håravfall og tørr hodebunn. 

Kontroversielle metoder 

Det ligger heller ikke i min natur å 

framprovosere et brannsår, for så å 

teste ut om det hjelper å slikke på det i 

etterkant, slik dyra gjør. Det blir også feil 

å få brannsår, for å prøve ut tipset fra 

denne mannen fra Vågå hentet fra boken 

Flere kjerringråd for hjem og helse av 

Miriam Wicklund: 

Daniela Munos, 

sosiologistudent, 24 år: 

– I Chile sier man at man skal ta ekstra 

godt vare på ryggen for å få rikelig 

produksjon av morsmelk. 

Arnold Farstad, forfatter, 63 år: 

– Ta en ulltråd omkring hver vorte du har. 

Deretter skal du grave ulltråden under 

jorda. Når tråden har råtnet, skal vorten 

være borte. Det er jo ganske logisk, man 

har jo ikke en vorte for evig. 

Mari Geitle, juss-student, 24 år: 

– Jeg vet ikke om det funker, men onkelen 

min sa at hvis man har hikke, så skal man 

spise en skje med bringebærsyltetøy. Jeg 

har prøvd det, og tror det stemmer. Det 

blir også sagt at om man tar skinke på sår, 

så gror det fortere. 

12 13

en dag hvor jeg (for å være litt søkt, det 

må man jo være av og til) var rammet av 

hodepine: Trakt en kopp kruttsterk kaffe 

og tilsett saften av en sitron. Drikk dette 

og legg deg nedpå i ca. 25 

minutter. Oslo-mannen 

som kommer med 

dette rådet, forsikrer at 

dette hjelper hver gang 

han har hodepine. En 

tid hadde han daglig 

hodepine, men etter en 

kopp kaffe med sitron 

holdt hodepinen seg 

borte i opptil 14 dager. 

Han forteller også at noen av hans venner 

har prøvd rådet med heldig resultat. 

Med smaken gift 

Det er mulig at dette er et bra råd, men 

det smaker jo gift! Jeg er vanligvis ikke 

noen tilhenger av å konsumere mat- 

og drikkevarer som jeg overhodet ikke 

syns noe om fra før, og særlig ikke når 

det smaker en blanding av hornsalt og 

maursyre (jeg tillater meg å si dette til 

tross for at jeg verken 

har maulet maursyre 

eller hornsalt). Jeg 

ble faktisk ganske 

så overrasket av den 

Det kan jo være gøy 

å være litt gæren i 

blant. Å leve litt på 

grensa, kan du si. 

grusomme smaken. 

Man skulle jo tro at 

sitronen ga kaffen en 

frisk smak, men så 

feil kan man ta. Dette 

klarte jeg jo nesten 

ikke å drikke! Ikke hjalp den noe heller, 

så dette er et råd jeg godt kunne vært 

foruten, men det er likevel bedre enn de 

noe kreative løsningene man brukte for 

å helbrede hodepine for noen århundrer 

siden. Fra gammelt av ble hodepine i 

følge Bjertnæs kalt grep. Dette fordi det 

Salmiakk 

Jeg forsøkte å vaske den hårete ullgenseren min i salmiakk for å få den til å slutte å røyte. 

gjenspeilte en folkelig forklaringsmodell 

som gikk ut på at det var dødninger og 

vetter som grep rundt hodet og lagde 

smerter. I noen bygder behandlet man 

grep ved at en hjelper først grep om 

hodet på et lik. Deretter spyttet han tre 

ganger gjennom hendene sine, og til 

slutt grep han den lidende hardt rundt 

hodet. Kuren kunne forsterkes ved å 

legge kirkegårdsjord på den sykes panne, 

eller om man gned tinningen med en 

bjørnelabb. 

Om snakkende mager 

på forelesning 

Du er kanskje en av dem som har en 

tendens til å begynne å rumle i magen på 

forelesning Av og til klarer magen nemlig 

ikke å holde kjeft. Det er så vilt irriterende. 

Om du ikke har mat for hånden, så kan 

du jo prøve tunge-massasje-rådet. Jeg har 

prøvd det. Det funket ganske greit, men 

det er mulig det bare var tilfeldig (det er 

vel stor sannsynlighet for det). Du skal 

rotere tunga et halvt til et minutt mot 

munnhulens vegger. Spyttet som dannes 

er visstnok basisk, og du skal straks 

merke at det nøytraliserer eventuell syre 

i munnhulen (jeg merket vel egentlig ikke 

noe til det). Du skal da svelge tre ganger, 

og magesekken får lindring. Dette rådet 

sies å ha sin opprinnelse i Kina (og da må 

det være sant). Samme dag som jeg fulgte 

dette rådet, prøvde jeg med et råd som 

gikk ut på å innta 2-3 klyper rå havregryn 

som skulle tygges ektra godt og svelges. 

Dette har en syrenøytraliserende effekt 

samtidig som det tar vekk eventuelt 

sug i magen og sultfornemmelse (det er 

jo kanskje ikke så rart at mat tar bort 

sultfølelsen, eller) 

Saksøke P2 

Deretter var det tur for å vaske den 

hårete og stikkende ullgenseren min i 

salmiakk. Jeg var meget skeptisk til dette 

rådet før jeg prøvde det ut. For alt jeg vet, 

kunne jeg jo ha ødelagt både genseren og 

vaskemaskina, ettersom jeg ikke har noe 

kjennskap til bruk av salmiakk fra før. I 

så fall hadde jeg uten å blunke saksøkt 

Miriam Wicklund, som er forfatter av boka 

jeg har brukt i forbindelse med denne 

saken og som er en av Norges fremste 

eksperter på kjerringråd. Jeg hadde også 

saksøkt kulturkanalen P2, ettersom dette 

tipset er basert på et program som gikk 

på denne kanalen i 1985. Uansett så føler 

jeg kanskje at jeg blåste dette rådet litt 

for mye opp før jeg prøvde det ut. Det 

eneste som skjedde var at det begynte å 

svi litt i øyene da jeg åpnet opp flaska. 

Ellers skjedde det overhodet ingenting. 

Genseren forandret seg ikke litt en gang. 

Kanskje jeg skal gjøre det en gang til Og 

være litt mer raus med salmiakken neste 

gang Det kan jo være gøy å være litt 

gæren i blant. Å leve litt på grensa, kan du 

si. Akk, jeg ble dypt skuffet da dette rådet 

viste seg å ikke ha den minste innvirkning 

på klesplagget. 

Stopp hikkingen 

Jeg pleier å hikke fra tid til annen, men 

jeg har ikke gjort det i det siste. Derfor 

kunne jeg ikke benytte meg av dette 

tipset hentet fra Wicklunds bok (nok en 

gang), som jeg definitivt ville prøvd ut for 

å bli kvitt et slikt problem: 

– En mann fra Nord-Trøndelag hikket 

en gang i 52 timer, og fikk endelig bukt 

med dette ved å stikke fingeren i halsen 

helt til han brakk seg. Denne metoden har 

han siden benyttet flere ganger, og den 

har vært effektiv alle gangene, forteller 

han. Det er rart hva som skjer når man 

stikker fingrene i halsen. 

Jaja, men sann. Da kan man vel 

si at det er en grunn til at det finnes 

leger der ute. Her bruker folk sikkert 

tusenvis av kroner hvert år for å bli 

kvitt hodepine. Det hadde jo blitt for 

enkelt om blandingen av sitron og kaffe 

var det som skulle til for å bli kvitt min 

søkte hodepine. Vi lever jo tross alt i en 

ekte verden. Dette er ikke Harry Potters 

univers (og takk og lov for det), men for 

all del: kjerringråd kan sikkert være vel og 

bra i noen sammenhenger det, altså! 

KildeR 

– Bjertnæs, Aage (1997) Groblad, meitemark og krutt, Oslo, 

Gyldendal 

– Santelmann, Kirsten (1991) Kjerringråd for kropp & sjel, Oslo, 

Ex Libris Forlag 

– Wicklund, Miriam (1991) Fleire kjerringråd for helse og hjem, 

Oslo, Tiden Norsk Forlag, 3. opplag 

noen råd som (jeg 

mener) faktisk hjelper 

Sitron mot rødvinsflekker. 

Lime mot rødvinstenner. 

Ulltråd rundt ankelen mot krampe i leggen. 

Puss tennene med umodne jordbær (de grønne 

altså) for å få hvite tenner (NB! Puss tennene på 

vanlig måte i tillegg til dette). 

15

Samfunn 

Tekst: Alice F. Hjelle 

ahjelle@hotmail.com 



Marine Le Pen, det høyreekstreme partiet 

Nasjonal Fronts presidentkandidat, 

kaprer velgere mens de andre partiene 

sliter med indre strid og dårlig oppslutning. 

Våren 2012 er det igjen tid for presidentvalg 

i Frankrike. Primærvalgene i 

partiene blir holdt i år. Nasjonal Front 

valgte Marine Le Pen i januar, og sosialistpartiet 

er fremdeles splittet. Det kan 

få konsekvenser for sosialistene hvis de 

ikke klarer å stille med en kandidat snarest. 

Det ekstreme høyrepartiet Nasjonal 

Front nyter farlig gode resultater på meningsmålingene. 

Presidentvalget i 2002 

Marine Le Pen overtok 

lederskapet i Nasjonal 

Front fra faren Jean-Marie 

Le Pen. Jean-Marie Le Pen 

vant i 2002 første runde i 

presidentvalget med 17 % 

av stemmene, foran Lionel 

Jospin fra sosialistpartiet. 

Le Pen kom til siste runde 

mot Jaques Chirac. Dette 

førte til at sosialistene og 

kommunistene allierte 

seg med de konservative 

for å slå ut Le Pen. Noe som er ganske 

imponerende, ettersom det alltid har 

vært stor fiendskap mellom høyre- og 

En mørkeblå 

politisk bølge 

Det franske 

valgsystemet er 

kjent for de store 

motpolene mellom 

høyre og venstre. 

En dødsstrafftilhenger som er mot homoseksualitet og all form for 

innvandring er nå Frankrikes mest populære presidentkandidat. 

venstresiden i Frankrike. Det franske 

valgsystemet er kjent for de store 

motpolene mellom høyre og venstre. 

Det at de går sammen mot Nasjonal 

Front sier noe om hvor radikalt partiet 

er. Sammenligner vi Fremskrittspartiet 

med Nasjonal Front ville de nærmest 

være sosialister i forhold. Spørsmålet er 

om vi kan få en lignende situasjon i 2012, 

og om vi da vil se en slik reisning mot 

høyreekstremistene på tvers av politiske 

parti 

Partilederskap fra far til 

datter 

Jean-Marie Le Pen er kjent for å være 

poujadist, det vil si en som tror på lavere 

skatter og samtidig vil øke offentlig 

utgifter. I sin ungdom deltok Jean- 

Marie Le Pen også i nazimarsjer og sang 

sanger fra Hitler-Tyskland. Nasjonal 

Front ble grunnlagt 

i 1972 av Jean-Marie 

Le Pen selv, og dets 

fulle navn er Front 

national pour l’unité 

française, som betyr 

nasjonalfront for 

fransk samling. Dette 

vil si at partiet er for 

nasjonal suverenitet, 

mot innvandring, 

mot homoseksualitet 

og mot EU. Partiet 

har også rost Fremskrittspartiet og Carl I. 

Hagen, en som klandret innvandrere for 

å forsøple Norge, senere har tatt avstand 

fra. Det er spådd at Marine Le Pen kan 

bli en stor utfordrer for Nicolas Sarkozy 

og UMP (L’union pour un mouvement 

populaire). Marine sier hun fører en 

annen politikk enn faren, men det sies 

at det er mest for å vinne nye velgere. 

Partiprogrammet er uforandret, og Marine 

mener at en skal gjeninnføre dødsstraff 

og kutte alle former for velferdsordninger 

til utlendinger. 

Vinglete sosialister 

Det har vært spekulert i om tidligere IMFleder 

(International Monetary Found) 

Dominique Strauss-Khan skal stille som 

kandidat for PS (Parti Socialiste). Noe som 

hadde vært bra for partiet siden han er 

en kjent personlighet, men kandidaturet 

i PS er ubestemt. Ségolène Royal som 

tapte mot Sarkozy i siste runde i 2007 vil 

også stille som presidentkandidat denne 

gang. Valgnederlaget i 2007 er noe av 

Valget i 

Frankrike 

Presidenten i Frankrike velges hvert 

femte år. 

Valget foregår i to runder. 

I første runde stiller kandidater fra alle 

partiene. 

I 2007 var det ca. ti stykker som fikk 

oppslutning av betydning 

De med flest stemmer går videre til en 

siste runde, vinneren av valget er den 

med flest stemmer i siste runde. 

grunnen til turbulensen partiet opplever 

i dag. Høyresiden har allerede begynt 

kampanjen mens alt er veldig usikkert 

på venstresiden. Hadde valget vært i dag 

hadde Marine Le Pen hadde fått 23 % 

av stemmene og Sarkozy 21 % i følge en 

måling publisert i Le Parisien. 

Skremmende politisk 

situasjon 

Det er skremmende at 23 % av den franske 

befolkningen identifiserer seg med verdiene 

til Nasjonal Front. Dette er et parti 

som ligger mye lenger til høyre enn det 

norske Fremskrittspartiet. 40 

% av medlemmene i UMP, 

det nåværende partiet 

i regjering, sier de er 

villige til å samarbeide 

med Nasjonal Front, 

noe som er enda mer 

skremmende, og svært 

overraskende. Nicolas 

Sarkozy vendte ryggen 

mot sentrum da han 

i høst fornyet ministerpostene 

i regjeringen, 

hvor han lot flere 

sentrumspolitikere gå, og 

snudde seg mot sine konservative 

partifeller. Han har 

gjennom sin periode blitt kritisert 

av mange, blant annet av 

Eva Joly, som stiller som presidentkandidat 

for det grønne 

partiet (Parti Ecologiste) i 

2012. Måten han håndterte 

situasjonen med romfolket, 

og innføringen av 

innvandringsfiendtlige 

lover i hans periode, har 

vekket stor oppsikt også i 

andre europeiske land. I august 

2010 startet Sarkozy utakstingen 

av romfolket og sigøynerne. Han 

kastet de ikke bare ut av gettoene 

sine men ut av landet, 

noe Eva Joly kalte statsrasisme. 

En sammensvergelse 

mellom UMP og FN (Nasjonal 

Front) er ganske usannsynlig, 

det er fremdeles 60 % av partiet 

som ikke vil samarbeide med 

FN, men hadde det skjedd kunne 

det fått fatale konsekvenser 

for den politiske situasjonen 

i Frankrike. Presidenten i 

Frankrike yter stor utøvende 

makt, og kan oppløse 

nasjonalforsamlingen om 

han ikke får igjennom 

forslag. Sammenlignet med Norge ville 

et høyreekstremt parti i regjering ikke 

fått så store konsekvenser for politikkutformingen, 

på grunn av at de ikke kunne 

ha dannet en flertallsregjering, og fordi 

lovforsalg mest sannsynlig ville ha blitt 

stanset i Stortinget. 

Vil Marine Le Pen bli 

president 

I 2007 fikk FN 10 %, sosialistene 25 % og 

UMP 30 % av stemmene i valget. Det er 

forventet at Marine Le Pen kan få opp 

mot 15 %, som vil jevne ut resultatet, og 

det er fare for at FN kommer videre i siste 

runde. Hvis vi får FN og UMP (Sarkozys 

parti) i siste runde vil nok sentrum og 

venstre stemme på UMPs kandidat, men 

det kan tenkes at hvis vi får sosialistene 

og FN i siste runde vil UMP og støtte 

FN siden 40 % vil samarbeide med 

partiet. Det kan likevel regnes som 

usannsynlig at FN vinner siste runde 

i presidentvalget. Selv om Nasjonal 

Front har skremmende mange 

tilhengere, har de heldigvis også sterke 

motstandere. 

16 17

IKON 

Hanne Dale 

IKON 

Mona Maria Løberg

Litteratur 

På løpetur med Murakami 

Den japanske 

romanforfatteren Haruki 

Murakami har deltatt i en 

rekke maraton. Jeg løp mitt 

første her om dagen. Det gikk 

sånn passe bra. 

Tekst: Anders Ekelund 

aek026@student.uib.no 

Collage: Ellen Marie Risbruna 


Haruki Murakami, japansk forfatter og 

hobbymaratonløper, gav i 2008 ut den 

lille, fine boka What I Talk About When I 

Talk About Running. I denne boka samler 

Murakami tanker fra tjuetre år som 

langdistanseløper, og relaterer dette til sin 

jobb som skjønnlitterær forfatter. «Most of 

what I know about writing fiction I learned 

by running every day», skriver han. Å løpe 

og å skrive, det er de sentrale aktivitetene i 

Haruki Murakamis liv. 

What I Talk About When I Talk About 

Running inneholder så mange interessante 

og smått filosofiske betraktninger rundt 

det å løpe maraton at jeg halvveis i boka 

bestemmer meg for å teste det ut selv. 

Haruki Murakami er dermed direkte 

ansvarlig for at jeg en tirsdag ettermiddag 

i april setter ut på en gulesider.no-oppmålt 

og 42195 meter lang løype gjennom Bergens 

periferi. 

FORFATTEREN SOM ATLET 

Haruki Murakami løper nesten hver 

eneste dag, og han løper langt. Han ønsker 

å ha fullstendig kontroll på kroppen 

sin, og loggfører den minste variasjon i 

lengde og hastighet mellom hver løpetur. 

Det påfallende med Murakamis løping 

er at det krasjer så fundamentalt med 

den tradisjonelle forfattermyten. Altså 

Den atletiske forfatter 

Haruki Murakami bryter ned bildet av forfatteren som en usunn bohem. 

Foto: tvscoop.tv 

forfatteren som en forfyllet og søvnløs 

melankoliker som hengir seg til kroppens 

fysiske forfall. Ikke som en kjernesunn 

atlet. 

Men slik er altså ikke Murakami. Han 

drikker nesten ikke. Har for lengst slutta å 

røyke. Spiser hovedsakelig grønnsaker og 

fisk. Og så løper han. Langt. Veldig langt. Og 

veldig ofte. 

TANKENE LANGS VEIEN 

Det er tirsdag ettermiddag, og jeg setter 

av gårde. Begynner rolig, kroppen føles 

bra, stegene er lette. Underveis tenker 

jeg på Forrest Gump, som løp gjennom 

tre delstater helt til skjegget rakk ned 

til magen. Jeg tenker på belgiske Stefan 

Engels, som ble historiens første person til 

å løpe 365 maraton på 365 dager. Jeg tenker 

på alle som har vandret, Thomas Glahn, 

Charles Baudelaire, Harry Dean Stanton 

i Wim Wenders' Paris, Texas, Dante som 

vandret beint gjennom Helvete, William 

Wordsworth på spasertur med diktene 

sine, Mrs. Dalloway slentrende gjennom 

Londons gater. 

Alle disse tankene kommer til meg 

mens jeg løper. Haruki Murakami skriver 

at han i en lang periode prøvde å løpe 

uten å tenke på noe som helst. Han ønsket 

å få hjernen til å gå inn i en slags apatisk 

tilstand. Slik at han bare kunne løpe, og 

være helt tom. Det gikk ikke. Selvfølgelig 

gikk det ikke. Han tenkte ikke nødvendigvis 

så store tanker, det kunne være enkle ting 

som «så sliten jeg er» eller «det begynner 

visst å regne», men å ikke tenke på noe, det 

viste seg umulig. Jeg legger kilometerne bak 

meg mens jeg tenker på Murakami som ikke 

klarer å ikke tenke på noe som helst. 

Og etter en stund har jeg passert en 

mil. 

MARATONETS BRORSKAP 

Tom Waits-løpet virker kult. Det er en 

slags parodi på Vårspranget (tidligere Grete 

Waitz-løpet), og arrangeres årlig i Oslo. 

Der sistnevnte handler om å løpe, handler 

førstnevnte om å drikke. Løpealibiet i Tom 

Waits-løpet er således gåturene mellom 

pubene. Det er rett og slett snakk om en 

organisert bar-til-bar-runde under dekknavn 

av å være et løp. Innen «løpet» er omme er 

du så bedugget at du ikke klarer å uttale 

ordet «maraton», langt mindre «Murakami». 

Underveis på prosjektet mitt tenker jeg 

flere ganger at kanskje jeg skal velge Tom 

Waits-løpet neste gang. 

Halvveis ut på den andre mila 

blir jeg rammet av en akutt følelse av 

meningsløshet. En ting er at det ikke er 

noe publikum, en annen og langt mer 

21

problematisk sak er at det ikke er noen 

andre løpere. Jeg har alltid sett for meg at 

maraton egentlig er en veldig sosial greie, at 

man drives fremover av en slags udefinerbar 

men ekstremt motiverende kraft som 

liksom bare henger i luften og trekkes inn i 

hvert åndedrag. Jeg ser for meg at det finnes 

noe man kan kalle maratonets brorskap. I 

løpet av et stort organisert maraton møter 

du helt sikkert noen som har brukket 

ankelen, noen som har kollapset, noen 

som sitter i grøftekanten og griner, noen 

som frir, noen som slår opp, alt dette mens 

de deltar i en løpekonkurranse, og fordi 

alle deltar, opplever alle på en måte disse 

tingene i fellesskap, og det er dette som er 

maratonets brorskap, tenker jeg, mens jeg 

løper mitt eget maraton, i Bergen, Norge, en 

tirsdag ettermiddag i april, alene. 

IKKE LENGER TABU Å LØPE 

Men så var det altså dette med forfatteren 

som løper. I et lengre intervju i D2 inviterer 

journalistene norske forfattere med ut 

på løpetur. Vigdis Hjort, Kjartan Fløgstad, 

Gunnar Staalesen, Hanne Ørstavik, Klaus 

Hagerup og Espen Stueland. Bakgrunnen for 

artikkelen er den forandrede mentaliteten 

blant forfattere i landet vårt. «På syttitallet 

tilhørte de nærmest en patriarkaste innen 

forfattermiljøet», skriver journalistene om 

forfatterne som da løp. Espes Stueland, 

redaktør for litteraturtidsskriftet Vagant på 

nittitallet, forteller at han måtte holde sin 

utstrakte løpetrening skjult for kollegaene, 

fordi temaet var så tabubelagt. Nå derimot, 

løper han åpenlyst, han og alle de andre 

forfatterne i D2-artikkelen. 

Det er en ganske stor forandring på 

kort tid. Jeg lurer på om noen av de gamle 

greske dikterne løp, og hvis de gjorde det, 

om de måtte gjøre det i skjul for ikke å bli 

hånet. 

IRVING OG MURAKAMI PÅ LØPETUR 

En spesiell hendelse i Haruki Murakamis 

løpekarriere hendte i 1983, da han jobbet 

med å oversette John Irvings roman Setting 

Free the Bears til japansk. Murakami var i 

New York, og ringte Irving for et intervju. 

Irving hadde ikke tid, men, sa han, møt meg 

i morgen tidlig i Central Park, og ta med 

joggesko. Og selvfølgelig 

takker Murakami, maratonløperen, 

ja til dette. 

Neste morgen jogger de 

sammen i parken. 

Er det ikke noe 

smått absurd over dette 

synet, to av de siste tiårenes 

største internasjonale 

romanforfattere, 

løpende rundt i Central 

Park en tidlig morgen, 

kjernesunne atleter, 

mens spøkelsene fra 

Charles Bukowski, Ernest Hemingway og 

F. Scott Fitzgerald danser rundt dem på vei 

Halvveis ut på den 

andre mila blir 

jeg rammet av en 

akutt følelse av 

meningsløshet. 

hjem fra enda en sein kveld på den lokale 

skjenkestua 

DA MURAKAMI GIKK PÅ EN SMELL 

Frem til tremilspasseringen gikk det hele 

overraskende greit, men nå begynner jeg å 

slite. Kroppen lystrer ikke lenger hjernens 

signaler. Trettito kilometer, trettitre, det 

river i kroppen, senene strekkes, musklene 

ber om nåde. Hva ville Murakami gjort nå, 

tenker jeg 

Vel, Murakami har også vært sliten. Ja, 

en gang gikk Haruki Murakami på en real 

smell. Han hadde knapt kommet halvveis 

før han begynte å få krampe i begge 

leggene, og måtte begynne å gå. Han hadde 

vondt i hele kroppen og dessuten var det 

kaldt, han hadde bare shorts og t-skjorte, 

og han var gjennomsvett. 

Når du begynner å gå blir 

det jo kaldere, særlig når 

det er vinter, og svette 

som nesten fryser til is er 

ikke noe særlig. Murakami 

tenkte på å gi opp, å feige 

ut, noe han aldri hadde 

gjort før. Men så tenkte 

han at ikke faen. Han skulle 

komme til mål, om det så 

inkluderte å krabbe to mil. 

Han karret seg videre. Mot 

slutten av løpet opplevde 

Haruki Murakami en intens smerte i hele 

kroppen, men han fortalte seg selv, om og 

om igjen, som en hypnotisør, at han var en 

maskin, at han ikke kunne kjenne smerte, 

at det bare var å løpe på. Og så kom han i 

mål til slutt. 

5.31.11. 

Det er en motivasjon. At Murakami hadde 

det like vondt som jeg har det nå, og at 

han kom i mål. Da kan jeg klare det også. 

Hva tenker folk på slutten, lurer jeg på, når 

det nærmer seg mål Hva tenkte Vebjørn 

Rodal i Atlanta-OL 96, da han passerte siste 

sving av 800-meteren, med et halvt dusin 

nordafrikanere på slep, og forsto at han 

lå an til å ta OL-gull Hva gikk gjennom 

Therese Johaugs hode da hun klatret opp 

bakkene med Oslo bak seg og en enorm 

vegg av norske flagg på hver side, på vei 

mot sitt suverene tremilsgull i vinterens 

Ski-VM 

Takk og pris for alle disse 

idrettsminnene som dukker opp. De gjør at 

jeg kan tenke mindre på smerten, og selv 

om jeg føler meg som en halt hund, karrer 

jeg meg til slutt i mål. 5.31.11. Min første 

maratontid, og jeg tenker at det ikke er så 

verst. Over to timer bak Murakamis rekord, 

som han satt da han var førti år gammel, 

men likevel. Nå har jeg en rekord. Det er det 

viktige. Som Murakami skriver, det er bare 

deg selv du konkurrerer mot når du løper. 

Og hvem vil vel ende opp som Pheidippides, 

han som er opphavet til maratonet og som 

bokstavelig talt løp til han døde 

LITT BOHEMSK 

I D2-artikkelen forteller Vigdis Hjort at hun 

løper hver eneste dag hele sommerhalvåret. 

Man kunne blitt svimmel av mindre. Men 

da journalistene og Hjort er ferdig med 

turen, setter hun seg ned 

og drikker tre halvlitere. 

Vigdis Hjort er kanskje en 

kjernesunn løpeforfatter, 

men hun har også 

beholdt noe av det gamle 

forfatteridealet i seg. 

«Jeg synes det blir 

så altfor mange sunne 

forfattere, særlig blant 

den unge generasjonen. 

De drikker lite, havner 

aldri i slåsskamp og hver 

dag går de til faste tider til kontoret de 

leier. Egentlig er det jo Kristianiabohemen 

jeg alltid har identifisert med meg, ikke 

disse ansvarlige streitingene», forteller 

Vigdis Hjort til D2. Og jeg tenker at dette 

er en fin ting, Vigdis Hjort tar litt fra hver 

leir, litt kjernesunn, litt bohemsk, og det 

er bra at noen kan representere en slik 

mellomposisjon mellom forfatteren som 

går på fylla og forfatteren som med jevne 

mellomrom løper fire og en kvart mil. 

EPILOG: 

ER LØPINGEN MURAKAMIS RUS 

Da Haruki Murakami fullførte sitt første 

maraton, følte han ikke stolthet over å være 

Vel, Murakami har 

også vært sliten. 

Ja, en gang gikk 

Haruki Murakami 

på en real smell. 

i mål, bare en voldsom lettelse over at han 

ikke lenger måtte løpe. Jeg føler omtrent 

det samme nå. Det jeg lurer på, og som jeg 

har lurt på hele tiden, er om det er løpingen 

som er Murakamis rus Det er i så fall 

imponerende å finne den 

kunstneriske kreativiteten 

i noe så hverdagslig og ikke 

minst så sunt som løping. 

Imidlertid skriver 

Murakami at han sjelden får 

konkrete ideer til romanene 

sine gjennom løpigen. 

Snarere prøver han jo å ikke 

tenke på noe som helst. Og 

så hører han ofte på musikk. 

The Lovin' Spoonful og The 

Rolling Stones. Er ikke dette 

det alle gjør når de løper Få tankene på 

avstand og høre på musikk 

Likevel gir Murakami tydelig uttrykk for 

at løpingen er helt essensiell for ham som 

forfatter. Han skriver noen timer, så løper 

han en mil eller to, så skriver han igjen. Om 

Murakami hadde sluttet å løpe, kunne han 

likegodt sluttet å skrive. Og omvendt. Å, jeg 

håper Murakami aldri slutter å løpe, tenker 

jeg. Selv skal jeg ta noen dagers pause. 

Kilder 

- Haruki Murakami (2009): What I Talk About When I Talk About 

Running. Vintage, London. 

- «Det er for mange sunne forfattere», www.dn.no 

- «Løp 365 maraton på ett år», www.aftenposten.no 

22 23

IKON 

Ellen Marie F. Risbruna 

IKON 

Rannveig Fridtun Øyen

Foto 

Dei nyleg oppdaga bileta til Vivian Maier 

skildrar dagleglivet i Chicago på 1950-70-talet. 

Tekst: Solveig H. Frøyen 

solveighf@gmail.com 

Vivian Maier var gatefotograf på 50- 

70-tallet. Bileta hennar er verkeleg 

fantastiske, men har inntil nyleg ikkje 

blitt delt med andre enn Maier sjølv. 

Historia om Vivian Maier har særleg det 

siste året spreidd seg som ild i tørt gras 

på internett. Frå eg fann ut om ho og til 

artikkelen skulle i trykken, har blant anna 

NRK hatt ei sak om ho. Difor finn også 

John Maloof, han som oppdaga bileta, 

stadig ut nye ting etter kvart som historia 

spreier seg, fleire bilete blir scanna og 

fleire bitar blir lagt til puslespelet. Sigrid 

Lien, professor i kunsthistorie ved UiB, 

har fotografiets estetikk og historie som 

spesialområde. Ho meiner at bileta til 

Maier tar tida og samfunnet på pulsen og 

plasserer Maier med ein fot i europeisk 

modernisme og den andre i amerikansk 

dokumentarfotografi. 

Ei stor oppdaging 

I 2007 kjøpte John Maloof, ein 

eigedomsmeklar frå Chicago, ei kasse med 

gamle negativar på auksjon. Lite visste 

han då om at dette kom til å snu opp ned 

på livet hans. Bileta var eigentleg tenkt 

til eit heilt anna prosjekt, men då han 

la ut bileta på internett, viste folk stor 

interesse. Folk kontakta han og ville lage 

utstillingar, filmar og bøker om fotografen 

av desse bileta. Heile samlinga er på rundt 

100 000 analoge bilete, kor ein tredjedel 

framleis er på filmrullar. Både mengda 

bilete og den store interessa for arbeidet 

hennar, illustrerer at det var litt av ein 

skatt Maloof hadde snubla over. Han lurte 

sjølvsagt på kven denne kvinna var og fekk 

vite av dei som heldt auksjonen at ho var 

sjuk og Maloof ville difor ikkje forstyrre 

henne. Då han googla henne eit år seinare, 

fann han dødsannonsen hennar. Mange 

Vivian Maier: 

gatefotografen 

Sjølvportrett av Vivian Maier 

Alle foto: Vivian Maier (frå John Maloof Collection) 

spørsmål står difor framleis utan svar. 

John Maloof har oppretta vivianmaier. 

blogspot.com for dei som vil følgje med 

i arbeidet med bileta hennar. Han finn 

stadig ut meir om Maier, etterkvart som 

han studerer nye bilete: for eksempel fann 

han nyleg ut at ho reiste jorda rundt ein 

gong på 70-talet. Til no har Maloof scanna 

inn rundt 10 000 bilete, så det er litt igjen 

før ein har arkivert og ikkje minst sett 

alle bileta hennar. På bloggen seier han at 

han ofte kjenner seg makteslaus når han 

tenkjer over kor mykje tid han allereie har 

lagt ned i prosjektet og ikkje minst, kor 

lite han har fått gjort med alt det arbeidet 

han allereie har lagt ned i det. Han har no 

slutta i jobben sin og brukar 4-5 dagar av 

veka på dette prosjektet. «My mission is to 

put Vivian in the history books,» har han 

sjølv uttalt om kvifor han gjer dette. 

Sigrid Lien synest det er trist at 

Maloof ikkje gav bileta til eit offentleg 

museum, sjølv om han skal ha ære for å ha 

funne dei. Ho likar ikkje tanken på at han 

skal tene på dette personleg, og meiner 

det er noko som burde vere gratis for alle 

å sjå. 

Den første utstillinga av bileta 

hennar, fann stad i Noreg i fjor haust 

og var i regi av The Apartment Gallery, 

drive av fotografane Massimo Leardini 

og Marcel Lelienhof. No skulle eg berre 

ynskje eg hadde oppdaga Maier tidlegare, 

så eg kunne fått sett utstillinga. 

Mary Poppins med kamera i 

veska 

Vivian Maier vart fødd i 1926 i New York. 

Ho var halvt fransk og vaks difor vekselvis 

opp i New York og Frankrike. Som vaksen 

levde ho store delar av sitt liv i Chicago, 

kor ho arbeidde som barnepike. Ho vert 

skildra som ein privat person som heldt 

seg for seg sjølv, som hadde behov for sitt 

private rom. Likevel var ho ei bestemt 

dame med sterke meiningar, i tillegg til 

at ho var både venleg og eksentrisk. For 

borna ho passa var ho som Mary Poppins; 

ho tok dei med på mange små eventyr. 

Sjølvstendigheita hennar kan kanskje 

best illustrerast i at ein av dei ho arbeidde 

for, fortel på ein film som er tilgjengeleg 

på YouTube, at 

han ein gong kalla 

henne Mrs Maier 

og at ho då retta på 

han til: «Miss, og eg 

At ho valde eit slikt liv 

viser at ho verkeleg var 

ein dedikert kunstnar. 

er stolt av det.» 

Maier nytta ein 

kvar fri augneblink 

til å ta bilete. 

– At ho valde 

eit slikt liv viser at 

ho verkeleg var ein 

dedikert kunstnar, seier Sigrid Lien. 

Av gamle eigedelar som er att etter 

henne finn ein, i tillegg til alle bileta og 

filmrullane; avisutklipp, store hattar, 

fleire kamera og fleirfaldige fotobøker. 

Central Camera, ein over 100 år gammal 

fotobutikk i Chicago gjev same skildringa 

av ho som ovanfor; privat og bestemt, 

av dei gongane ho var innom for å kjøpe 

utanlandsk film (ho likte ikkje spesielt 

godt amerikansk film). Kameraet ho 

brukte var ein Rolleiflex og boksamlinga 

hennar romma bøker av fotografar som 

Steve Schapiro, Gita Lenz, Cecil Beaton 

og Berenice Abbott, samt fleire bøker om 

blant anna sjølvportrett og amerikansk 

fotografi. Sjølv om ho truleg ikkje hadde 

utdanning innan foto, kjende Maier 

altså til mange samtidige fotografar og 

teknikkar. 

Lien trur Maier kan ha vore ein del av 

fotokunstmiljøet i Chicago som blomstra 

på 50-talet, med blant anna László Moholy- 

Nagy (som òg var med på å stifte Chicago 

Bauhaus Academy). Han 

var ungarsk og med seg 

frå Europa hadde han 

noko som blei ein slags 

amerikansk versjon 

av den europeiske 

modernismen, som 

Lien meiner Maier òg 

kan ha vore påverka 

av. Ho synest absolutt 

det ser ut som at Vivian 

Maier på ein eller anna 

måte må ha vore skolert, kanskje innanfor 

dette miljøet. 

Kunsthistoriker Sigrid Lien. 

å fange augneblinken 

Sjølve bileta hennar skildrar dagleglivet 

i Chicago og New York på 50-, 60- og 

70-talet. Denne perioden gjev spesielt 

assosiasjonar til velkledde menneske; 

damer i kjole, menn i dress og med hatt, 

små jenter i søte kjolar. Mange av bileta 

hennar verkar nesten som tatt ut av ei 

filmscene; menneske i bevegelse gjennom 

byen, på arbeid, ei dame som held på ein 

skrikande unge, nokre ventar på bussen, 

andre heng på eit hjørne, ei har nettopp 

gjort innkjøp, medan ein annan mann 

tar seg ein lur i bilen. Her finn ein store 

kontrastar, frå gamle, rike damer i pels til 

små, skitne og fattige ungar. Nokre glade, 

nokre sure. Kort sagt, alt dagleglivet kan 

innehalde. 

Lien meiner ein kan sjå i bileta 

til Maier at ho må ha vore påverka av 

europeisk modernisme, og ho nemner 

især eksperimentelle trekk, som ein elles 

kan finne hos russiske modernistar. Eit 

vanleg trekk er gatebilete ovanifrå, altså i 

fugleperspektiv. Eit anna er det sirkulære 

sjølvportrettet. Lien seier at sjølvportretta 

til Maier kan minne om fotografen 

Aleksandr Rodtsjenko sine, som rammar 

seg sjølv inn i til dømes eit speil eller 

liknande i fotografiet og slik synliggjer 

fotografen som ein elles ikkje ser. På denne 

måten, som elles i modernismen blir 

dette eit brot med det tradisjonelle. Lien 

meiner at bileta kor du ser litt av skuggen 

til Maier, er både elegant og modernistisk. 

Ho fortel også at i modernismen ville ein 

vise det som er spesifikt for fotografiet 

blant anna gjennom å synliggjere seg sjølv 

i biletet, altså fotografen. Noko ein ikkje 

kan gjere i eit måleri. 

– Det er nettopp det som har vore 

oppfatta som fotografiet sin særskilte 

styrke, altså at det kan fange augeblinken 

og dei små tinga som ein lett overser, som 

til dømes dråpane på ei mjølkeflaske, seier 

Lien. Kanskje er det også noko særskilt 

med analoge bilete, som nettopp fangar 

augneblinken, og som passar svært godt 

til Vivian Maiers måte å forevige desse 

på. Ein får kjensla av ein spesiell kontakt 

mellom fotografen og dei som blir 

26 27

Samfunn 

foreviga. Kanskje hadde det noko å seie 

at ho var kvinne i denne samanhengen, 

at ho nærma seg fotoobjekta sine på ein 

varsom måte utan å trå inn i intimsona 

til dei ho tok bilete av. I tillegg var det 

nok ikkje så mange som hadde kamera på 

denne tida, så kanskje gjorde det til at folk 

var nettopp naturlege i augneblinken, og 

ikkje kom med kameraposering og gjorde 

seg til, slik det ofte er i dag, når vi har 

digitalkamera overalt. 

dokumentarisk 

Sigrid Lien meiner Maier har ein spesiell 

varme i sine fotografiske skildringar, som 

også er dokumentariske. 

– Ho blottstiller ikkje nokon, men 

ser ut til å stille seg på same side som dei 

skitne gategutane ho tek bilete av, meiner 

Lien. 

Når det gjeld det amerikanske dokumentarfotografiet, 

byrja denne tradisjonen 

rundt 1900, fortel Lien. Ein av dei 

mest markante amerikanske dokumentar-fotografane 

rundt hundreårskiftet var 

Lewis Hine. Han gjekk også tett inn på 

subjekta og individualiserte dei – slik at 

dei stod fram som nokon vi opplever at vi 

kan forstå. Han gjorde ikkje folk til offer, 

men framstilte fattigdomen meir som ein 

sosial tilstand enn noko anna, fortel Lien. 

Dette er trekk som vi kjenner igjen i Maiers 

fotografi. Det var også ei dokumentarbølgje 

på 1930-talet, på same tid som den 

økonomiske depresjonen kor myndigheitene 

sette i gong eit arbeid for å synleggjere 

ulikskapar i samfunnet. Der vart det 

blant anna teke bilete, gjerne snapshots, 

frå gatene, fortel ho og synest ein kan sjå 

ei slags vidareføring av dette hos Maier og 

andre fotografar utover 1900-talet. 

Fotografane ved «The Apartment 

Gallery» i Oslo samanliknar Maier med 

dei franske fotografane Henri Cartier- 

Bresson og Eugène Atget, som må seiast 

å vere eit verdig kvalitetsstempel. Andre 

har òg spekulert i om ho i framtida 

vil nemnast saman med amerikanske 

fotografar som Walker Evans og Robert 

Frank om no også Maier blir skrive inn 

i historiebøkene. Sigrid Lien fortel at 

Robert Frank nok var den mest samtidige 

fotografen til Vivian Maier. Han reiste 

rundt og tok liknande bilete, men hans 

bilete hadde ein mørkare undertone. Han 

fjerna seg frå dei aksepterte normene 

og sentimentaliteten som dominerte 

mediebildet og magasinkulturen på 1950- 

talet. Han var opptatt av å dokumentere 

amerikansk kultur og mentalitet i eit 

kritisk perspektiv og tok blant anna 

bilete av amerikanske flagg og bilar, men 

òg av menneske i gatebildet i underlege, 

skrudde situasjonar. Lien meiner at Maier 

på mange måtar kan minne litt om han, 

men at fotografia hennar er mjukare, 

både i motiv og tonalitet enn Frank sine. 

Joel Meyerowitz, forfattar av Bystander: a 

history of street photography (1994) meiner 

at ho absolutt høyrer til i historiebøkene 

og seier om arbeidet hennar at ho ikkje 

prøver å sjarmere nokon, at ho er brutalt 

ærleg og verdt å ta seriøst som fotograf. 

Kva skjer vidare 

Mykje er blitt gjort, men mykje arbeid 

gjenstår. Ein reknar med at det framleis 

vil ta mange år for berre å scanne inn og 

arkivere dei resterande 90 000 negativane. 

Ein må rose innsatsen til Maloof, sjølv om 

vi ikkje veit om han har eit underliggande 

økonomisk motiv. Vidare må ein stille 

seg spørsmål om Maier, som ein så privat 

person, ville at bileta skulle visast til 

publikum. På bloggen seier Maloof dette: 

«I think it would be a shame if this would 

have stayed in a dark closet because we 

just don’t know whether she would like 

it or not.» 

Samstundes er det vi vil sjå av 

Maiers bilete framover, med på å gjere 

fotografihistoria rikare. I tillegg til at vi 

no kan glede oss over nydelege bilete som 

vi elles aldri ville fått sjå. 

For tida er det utstilling av bileta til 

Maier på Chicago Cultural Center og både 

dokumentarfilm og bok på vei. 

KJELDER 

– http://the-apartment-gallery.com/the-apartment-gallery. 

com/Vivian_Maier.html 

– http://www.youtube.com/watchv=HWEDOnBfDUI 

– http://vivianmaier.blogspot.com/ 

– Bystander: a history of street photography (1994), Joel 

Meyerowitz og Colin Westerbeck 

Sprøytede sitroner 

Et rykte skal ha det til at narkomane renser de brukte sprøytene sine i sitronene i butikken. 

Hvorfor går det så mange rykter om de som ikke er som alle andre 

28 29

Tekst og illustrasjonsfoto: Jonas Finnanger 

jonas.finnanger@student.uib.no 

Til alle tider har det gått rykter og 

vandrehistorier. Det etablerte samfunnet 

frykter ofte de som lever annerledes enn 

dem selv. Minoriteter har historisk sett 

vært svært utsatt for stygge rykter. I 

middelalderens Europa var den kristne 

majoriteten redd for at jødene skulle 

forgifte brønnene deres. Enslige kvinner 

ble anklaget for å drive med trolldom. 

Senere spredde fastboende bønder 

rykter om at sigøynerne kidnappet barn 

og selv etter krigen var man redd for 

at homofile menn skulle forgripe seg 

på små gutter. En av de gruppene som 

lever veldig annerledes enn det etablerte 

samfunnet i dag er narkomane. Og dem 

går det mange rykter om. 

Du har kanskje hørt ryktet selv: 

ikke kjøp frukt på butikkene i nærheten 

av Nygårdsparken, og i alle fall ikke 

sitron! Det sies nemlig at narkomane 

går inn i butikken og stikker sprøytene 

sine inn i frukten for å rense de for 

blodrester og eventuelle sykdommer slik 

at engangssprøytene kan brukes igjen. 

Første gangen jeg hørte om dette trodde 

jeg ikke på det, men jeg hørte det etter 

hvert flere ganger fra forskjellig hold. 

Plutselig tok jeg meg selv i å gå forbi en av 

butikkene i Nygårdsgaten og ta handelen 

i en annen butikk fordi jeg blant annet 

skulle ha en sitron. Trodde jeg plutselig 

på ryktet nå 

Jeg så det livaktig for meg: jeg hadde 

kjøpt en sitron. Litt senere på kvelden 

skar jeg av en skive og la den i teen min. 

Jeg tok en god slurk før jeg så ordentlig 

på sitronen. Og midt i snittflaten er det 

en rød flekk. Plutselig ser jeg at det er 

et lite hull i skallet. Magen vrenger 

seg. Jeg har fått i meg narkisblod. Dette 

skrekkscenarioet treffer flere redsler 

som ligger dypt i de fleste mennesker. 

Kannibalisme er et tabu som ligger dypt 

i menneskesinnet. Å spise noen andres 

blod er en frastøtende tanke. Sykdommer 

er farlige og alle vet at forferdelige 

sykdommer som AIDS og hepatitt kan 

smitte via sprøyter og blod. Mange tror 

narkomane kan ha disse sykdommene. 

Ingen problemstilling 

Hva ville egentlig skjedd om noen fikk 

i seg en AIDS-appelsin eller saften av en 

sprøytet sitron Vil man bli smittet med 

fryktelige sykdommer og dø en langsom 

død Jeg ringer til Haukeland 

Universitetssykehus 

og får snakke 

med smittevernlege og 

mikrobiolog Dorthea 

Hagen Oma. Hun har 

aldri hørt om noen 

som har blitt smittet 

på den måten. 

– Det er en oppkonstruert 

problemstilling. 

Helt teoretisk 

kan man jo tenke seg 

at synlig blod fra en appelsin 

kan komme seg inn i et blødende 

magesår, sier hun. 

Hun opplyser at virus av denne 

typen må gjennom hel hud og inn i 

blodomløpet for å være farlig. 

Men hvorfor har akkurat denne 

historien gått på rundgang Jeg har 

selv fortalt ryktet videre. Det må være 

noe med denne historien som gjør at 

vi tror på den og tenker at andre vil 

gjøre det også. Jeg søker på nettet og 

plutselig finner jeg en artikkel skrevet 

av NRK Hordaland fra 2003 med den 

informative tittelen «Renser sprøyter i 

frukt.» En narkoman har renset sprøyta 

si i en sitron og forlatt den i butikken. 

Narkotikaavsnittet ved Hordaland 

politikammer er kjent med problemet og 

en fra Haukeland Universitetssykehus 

bedyrer at det ikke er farlig, kun ekkelt. 

Historien er vel nødt til å være sann, da. 

Eller er den det 

Moderne folkesagn 

Jeg finner omsider ut at den svenske 

folkloristen Bengt af Klintberg har 

skrevet en bok Den stulna njuren fra 

1994 som har et lite kapittel om emnet. 

Universitetsbiblioteket har selvfølgelig 

boken (jeg slutter aldri å bli fascinert 

av alt de har), i tillegg til den tidligere 

utgivelsen Råttan i pizzan fra 1988. Af 

Klintberg skriver i innledningen at 

disse vandrehistoriene er den moderne 

utgaven av de folkesagnene som var 

vanlige i tidligere tider. Når vi leser 

historier fra den tiden om spøkelser og 

overnaturlige vesener, så vet vi at de ikke 

finnes på ordentlig. Men det visste ikke 

nødvendigvis folk på 1600-tallet. Mange 

av historiene handler om folk som er 

annerledes enn det etablerte samfunnet, 

slik som narkomane, AIDS-syke, 

innvandrere, mentalpasienter og kvinner 

som oppfattes som løsaktige. Historienes 

moral er som oftest at det som oppfattes 

som trusler mot det etablerte samfunnet 

er farlig. 

Det første 

man tenker på 

når man hører en 

v a n d r e h i s t o r i e 

slik som den om 

sprøyten i sitronen 

er om det har 

hendt på ordentlig 

eller om det 

bare er oppspinn. 

Af Klintberg skriver 

at det som 

kanskje er mer interessant 

enn om noe faktisk har skjedd 

eller ikke, er hvorfor akkurat denne historien 

fortelles videre. Han mener at historiene 

sier noe om hvordan vi tenker om 

hverandre. Om vi forteller den videre har 

å gjøre med om vi tror på den eller ikke. 

Og hvis den handler om mennesker som 

er annerledes, er det også lettere å tro at 

de oppfører seg anderledes enn oss. 

Men hvorfor har 

akkurat denne historien 

gått på rundgang 

Jeg har selv fortalt 

ryktet videre. 

Oss og dem 

Torunn Selberg er professor i folkloristikk 

ved Universitetet i Bergen. Hun forteller 

at det er mange rykter som handler om 

«oss og de andre.» Hvem «de andre» er 

forandrer seg med tiden. 

– Det kan være de samme motivene 

som flyttes fra gruppe til gruppe og de 

samme historiene som dukker opp, sier 

hun. 

Hun nevner historier 

om haikere som et 

eksempel. Hvem haikeren 

er varierer etterhvert som 

verden forandrer seg rundt 

menneskene som forteller 

historien. 

– I gamle dager var 

haikeren ofte gjenferd og 

slikt. I Finnmark var det 

en historie om en russisk 

haiker som drepte han som 

plukket han opp og kjørte 

bussen hans til Russland fordi han var 

med i den russiske mafiaen. 

Forholdet til russerne hadde 

forandret seg når grensen ble åpnet på 

1990-tallet og finnmarkingene måtte 

forholde seg til menneskene på den 

andre siden. 

– Grensen var ikke den hermetisk 

lukkede grensen mellom to maktblokker 

lenger, men mellom fattig og rik. 

Forholdet med russerne hadde fått et 

nytt og mer aktuelt innhold, forklarer 

hun. 

Selberg mener også at vandrehistoriene 

er mer enn bare morsomme 

fortellinger. 

– Det er lett å avfeie det som 

underholdning, men 

Fortellingene er 

jo en markering 

av en grense 

mellom grupper. 

det har en langt større 

betydning. Det er 

en måte å uttrykke 

de fordommene vi 

har i samfunnet. 

Fortellingene er jo 

en markering av 

en grense mellom 

grupper samtidig som 

fortellingen er med på 

å forsterke den grensen, 

sier hun. 

Historiene begynner ofte med at man 

forteller hvem som har opplevd dette. Det 

er som regel en bekjent av en venn, eller 

lignende. Af Klintberg skriver at disse 

personene ofte fortelles å være lege, 

prest eller en annen autoritetsperson. 

Nå for tiden er det kanskje vanligere å 

begynne historien med at man har lest 

Torunn Selberg, professor i 

folkloristikk ved UiB 

Fordommer i en fortelling 

Torunn Selberg, professor i folkloristikk, påpeker at historier som blodet i sitronen er en 

indikator for hvilke fordommer vi har i dagens samfunn. Foto: Pax.no 

noe et sted, enten i en avis eller på nettet. 

Det gir historien større troverdighet, 

uten risiko for at noen krever å se på 

kilden man oppgir. Men aviser plukker 

ofte opp vandrehistorier og trykker dem 

som sanne hendelser, fylt med detaljerte 

opplysninger om sted og tid slik som 

vandrehistorier er kjent for å ha. 

– Når massemediene griper fatt i 

en historie blir den mer virkelig. Og når 

avisene skriver det må det jo være sant, 

spør Selberg med et smil. 

Allsidig sitron 

Historien jeg har valgt er intet unntak. 

Når jeg leser NRK-artikkelen med nye 

øyne legger jeg merke til en del ting jeg 

ikke tenkte over første gangen jeg leste 

den. Journalisten snakker ikke med de 

som faktisk så ugjerningen, men med 

butikksjefen. Historien blir altså fortalt 

gjennom to ledd, først fra kundene til 

butikksjefen og så fra butikksjefen til 

journalisten. Det gir mange muligheter 

for misforståelser. Det er heller ingen 

beskrivelse av sitronen. Jeg kan ikke se 

for meg at de har hatt sitronen uten å 

nevne hvordan den ser ut eller tatt bilde 

av den. Med andre ord er alle spor etter 

ugjerningen vekk. For å bygge opp under 

historien fortelles det at sitronsaft og 

ferske sitroner forsvinner fra butikken. 

Litt mer søking på Internett kan derimot 

fortelle at man trenger noe surt for å 

løse opp heroin før man kan injisere det 

og sitronsyre er den syren som er lettest 

å få tak i. 

Nyhetsartikkelen jeg fant virker 

slettes ikke så troverdig lenger. Men 

det som er verdt å tenke på er ikke om 

narkomane faktisk renser sprøytene sine 

i sitroner eller ikke. Det man burde tenke 

på er hvorfor vi forteller slike historier 

videre. Og vær så snill: ikke si at du leste 

i Atrium at narkomane renser sprøytene 

sine i sitronene i butikken. For da har du 

misforstått. 

Kilder 

– Hovda, E., Folkestad, D. (2003) Renser sprøyter i frukt. 

NRK, 08.04.2003 [Internett]. Tilgjengelig fra: 

[Nedlastet 05.04.11] 

– Klintberg, B. af. (1988) Råttan i pizzan: Folksägner i vår tid. 

Stockholm, Norstedts. 

– Klintberg, B. af. (1994) Den stulna njuren: Sägner och rykten i 

vår tid. Stockholm, Norstedts. 

30 31

Kommentar 

Kulturarbeid 

pågår 





Vi finner verken oss selv eller 

kunsten ved å reise nye bygg 

eller ved å logge oss på sosiale 

forum. Hva er det vi søker med 

våre femårsplaner Kan sosiale 

medier og nye kulturhus gi oss 

det vi mangler i hverdagen 

Ingen vil være anonyme, alle vil være 

nummer én. Det har blitt en nasjonal 

besettelse. Vi er så travle med å komme 

seirende i mål, at vi glemmer regler 

og veien frem til målstreken. Lykken 

ligger ikke i selve distansen, ei heller 

ved målstreken. Lykken finnes i neste 

maraton. Og slik fortsetter det. 

Det er en smal margin mellom 

nummer én og de som kommer etter. 

Og for å komme dit legger vi planer. 

Og tenker alltid mot det neste steget. 

Vi beveger oss mot utopien, nextopia. 

Lykken ligger rundt neste sving. Neste 

møte, neste jobb, neste date. Ironisk nok 

forsvinner alle dine drømmer når du 

er kommet dit. Likevel lar vi nextopia 

bli framtidens dop. Man går glipp av 

livet hvis man hele tiden fokuserer på 

morgendagen. 

Forventningssamfunn 

Arbeidslivet er en viktig del av vår 

identitet. Å stå utenfor arbeidslivet gjør 

noe med selvfølelsen. Sosiale medier 

konkurrerer med vårt daglige arbeid. 

Å holde tritt med nettaktiviteten og 

arbeidsoppgavene gjør hverdagen 

travel. For noen er arbeidslivet ikkeeksisterende. 

Nettaktiviteten blir deres 

eneste nettverk. På nett kan en lett 

misforstås, tukle med sannheten og utgi 

seg for å være en annen. En kan når som 

helst logge seg av og havne i passivitet. Å 

havne utenfor arbeid eller sosiale medier 

kan føre til ulike spørsmål. Er det noe 

galt med meg I verste fall kan man la 

seg overbevise om at en ikke kan brukes 

til noe. Eksisterer vi bare på nettet i 

form av en konstruert virkelighet 

På Facebook kan du med ett 

tastetrykk formidle til venner om dagens 

begivenheter. Jobb, kurs, konsertbesøk, 

reiser, gourmetmiddag, het date og 

besøk. Virkeligheten er en annen. Du 

sitter hjemme. Foran skjermen. Mens du 

oppdaterer din private profil på sosiale 

medier. Vennemassen øker, men hva 

med substansen i oppdateringene Man 

kan ty til enkle grep for å unngå dette. 

Det betyr å være aktiv utenfor nettet. 

Jakte på ny jobb, forholde seg aktiv i 

sosiale nettverk og aktiviteter som har 

med det virkelige liv å gjøre. Kanskje 

du ikke kjenner vennene dine så godt 

likevel Selv i det virkelige liv viser vi 

frem våre beste sider. Vi forteller om 

fremskrittene og plusser på litt ekstra. 

Så snart vi har satt ord på våre drømmer 

fremtrer de som mer virkelige. Vi lever i 

et prestasjonssamfunn. 

Kulturhus uten innhold 

Konstruksjon uten substans finnes også i 

kulturlivet. I de kommende årene vil det 

reises flere nye kulturbygg. Kulturhus 

vil drifte dans, teater, film og litteratur 

under samme tak. I samarbeid og som 

konkurrenter. Visjonene er mange, men 

konkrete planer om innhold er det lite 

av. 

Det er ingen begrensing for hvor 

mye vi ønsker. Det sosiale rom utspilles 

på den kreative scenen, på filmens 

lerret, i bøker, på nett og på leserbrett, 

på sms. Referat og live 

streaming legges ofte 

ute på nett. Hvor er 

det blitt av øyeblikkets 

kunst Den levende og 

sanne dialogen mellom 

mennesker Det finnes 

smale arrangement av 

typen filosofikafé og 

møter på biblioteket. 

Her forsøker man å 

fange tiden og møtet 

mellom mennesker. Publikum fristes 

til å overvære det hele hjemme, via 

dataskjermen. 

Når kulturhus reises før vi har 

rukket å skape et innhold, kan vi 

komme til å utsette oss selv for et stort 

tomrom. Det kommende litteraturhuset 

i Bergen skal bli et stort arkitektonisk 

signalbygg. Huset vil bli et smykke av et 

kunstverk, men hva skal foregå innfor 

veggene Er det åpent for uventede 

publikumsgrupper og utøvere Vi 

burde konsentrere oss om innholdet, 

ikke fasaden: skape arrangementer der 

menneskene allerede oppholder seg. Et 

kulturhus skaper ikke kultur. Kanskje er 

det ikke et litteraturhus som haster mest, 

men å øke aktiviteten i de kulturhusene 

som byen allerede rommer Biblioteket 

er et frirom med lav dørterskel, og det 

er gratis. 

Er det nødvendig å skape illusjoner 

med nybygg, visjoner om heftige 

femårsplaner Ledelsen må kjenne 

til kulturmiljøene og inkludere dem i 

prosessen. Skape innhold og visjoner 

som både arrangør og pub kan dele. 

Er vi lykkelige 

Meningen i forventningssamfunnet er 

ikke å være lykkelig, men å bli lykkelig. 

Vil bergenserne bli lykkeligere av et 

smykket litteraturhus Min frykt er at 

vi aldri vil vite når vi eksisterer som 

individ. I dag er vi paradoksalt nok 

opptatt av nettopp dette. Vi studerer og 

jobber oss i hjel. Å gjøre fremskritt vil si 

at vi alltid forbereder oss på vårt neste 

skritt. 

Språket er utvasket, i form av 

koder og klisjeer. Vi forstår ikke 

hverandre. En tolker i tegn og misforstår 

kommunikasjonen. Vi drar hjem til hver 

våre hjem. Bort fra offentligheten og 

hjem til oss selv for å logge oss på nettet. 

Suge til oss inntrykk, informasjon, 

siste nytt, siste sladder. I februar holdt 

bokhandlene mammutsalg. Det betydde 

svært reduserte priser. Her om dagen 

overhørte jeg en 

samtale. En kamerat 

fortalte til en kompis 

at trikset var å vente 

Lykken ligger ikke 

i selve distansen, ei 

heller ved målstreken. 

Lykken finnes i neste 

maraton. 

til mammutsalget 

var over. Da er 

det nemlig 50% av 

m a m m u t s a l g e t . 

Prokrastinasjon er 

en tendens i tiden. 

Fremtiden er lys og 

håpefull. 

Vi utfordres stadig av nye utsagn 

og påfunn, men tenderer heller mot 

ironien, mot illusjonen. Hva er sannhet 

Hva er ekte Vi kommuniserer på nett. 

Via sosiale medier dannes og pleies 

vennskap, forhold og yrkesliv. Vi skaper 

private profiler og blogger med fritt 

innhold. Mulighetene er uendelige. 

Du kan være den du vil. Hvem er du 

egentlig Vi kommuniserer via drømmer, 

via koder og klisjéer. 

Hva skal det bli av oss 

Uten utdannelse og sosiale antenner er 

veien smal og bratt. Må vi bli noe Vi 

vil gå oss vill. Hva med nestekjærlighet 

Meg, meg, meg! Det er det viktigste. 

Norge er bare et oppholdssted inntil 

videre. 

Flere sosiale medier krever stadig 

nye oppdateringer. Vi trener som aldri 

før, og ernæringsrådene endres hvert 

minutt, det krever et våkent øye. Når 

du først har knekt Facebook-koden, 

endres innstillingene rett etterpå. 

Du har akkurat kjøpt deg de nyeste 

teknologiske nyvinningene; neste dag 

lanseres nye versjoner. Det er ikke mulig 

å følge med på det som skjer. Vi bygger 

nye hus. Lager nye planer. Fremtiden 

vil aldri matche våre forventinger. Ikke 

vent på at noe skal begynne. Fremtiden 

er allerede i gang. 

33

Reise 

Helt til India 

for å «finne sæ sjæl» 

Er dette en trend som har kommet for å bli, 

et håp om grønnere gress utenfor vestens grenser 

Tekst og foto: Ingrid Marie Andersen 

ingrid.mariea@gmail.com 

Lydene vi våkner til forteller oss at vi er 

langt inni jungelen. Allikevel er stranden 

kun noen hundre meter unna, usynlig i 

den tykke skogen. De eksotiske fuglene 

synger til soloppgangen, og vi strekker 

oss i dagens første solstråler. Klokken er 

7 og vår første yogatime her i Goa, India, 

starter om en time. 

Yoga har sin opprinnelse nettopp her 

i India, og det synes på menneskene her at 

religion, karma og nestekjærlighet er viktig; 

det stråler en egen ro og godhet fra alle vi 

møter. Vi har reist bort fra storby og travle 

gater og befinner oss nå på en av de mest 

øde strendene i Goa, Mandrem beach, hvor 

vi skal tilbringe tre beroligende dager med 

yoga i naturens indre. For å se alle sider 

av India står det i de fleste reiseartikler 

at yogasentrene må oppleves. Vi har selv 

gjort veldig lite yoga før og fryktet derfor 

å komme til et sted der vi kanskje ikke var 

flinke nok i yoga eller åpne nok til å forstå 

oss på det spirituelle. Mest spente var vi 

på hva et slikt senter har å by på og hvem 

som egentlig kommer hit. 

Buddha, røkelse og stillhet 

Vi er ikke de første som prøver ut yoga 

og meditasjon her i India. Senteret har 

kun vestlige besøkende hvor de fleste 

har reist alene ifra familie og arbeid for 

å kunne få ro i sinnet og kanskje til og 

med «finne seg selv». Men hvor kommer 

egentlig disse ideene fra om at vi ikke 

klarer å finne oss selv der hjemme Er det 

fordi vi er blitt overarbeidet, stressede, 

internettavhengige, tidspressede maskiner 

som ikke lenger klarer å ta vare på oss 

selv Dette virker å være årsaken til flere 

av de andre som er der. En engelskmann 

vi blir kjent med fra London bestilte seg 

et opphold på fire uker her på Ashiyana 

Yoga Retreat Center uten å engang kunne 

yoga eller kjenne India på noen måte. 

Han måtte bare bort fra hverdagen. Og 

hverdagen her er virkelig noe annet enn 

hverdagen der hjemme: 

En mektig stillhet råder over hele 

området og en svak duft av deilig røkelse 

bedøver sansene. Det er varmt ute, 35 grader 

midt på dagen, men morgenluften er deilig 

og kjølende. Vi forlater hytta vår av solide 

treplanker bygd en etasje over bakken og 

setter kursen mot det sirkelformede åpne 

yogabygget. Uten vegger til å hindre en 

deilig bris og med et tak som skygger for 

solen er dette det perfekte stedet for yoga. 

Lukker man øynene føles det som å sitte 

midt ute i naturen. 

Denne type yoga er ukjent for meg, 

en stilblanding basert på rolige bevegelser, 

Yoga i det fri 

Instruktørene er samlet i India for å lære av hverandre. 

tøying, meditasjon og styrke. Svetten siler 

ettersom solen står høyere på himmelen, 

men øvelsene er svært tilfredsstillende. 

Varmen gjør at musklene er mykere enn 

noen sinne og der jeg før var stiv og støl 

strekker kroppen seg enda 

lenger. En Buddhafigur med 

blomsterkrans er plassert 

bak instruktøren og røkelse 

brenner gjennom de to 

timene vi tilbringer sammen. 

Stemningen er utrolig, det 

skiller seg sterkt fra en 

yogatime på et treningssenter 

i Norge. Her stimuleres alle sansene til 

de ypperste punkt og når timen er over 

og instruktøren har dratt velger alle å bli 

værende et kvarters tid, liggende på gulvet 

og kjenne på pusten og omgivelsene. Her 

finnes ikke tid. 

Spis, elsk og lev 

Endelig frokost. Fersk kuttet frukt, müslie, 

yoghurt og nybakte rundstykker. De 

Yoga 

Er en samling mentale og kroppslige 

teknikker med opprinnelse i de indiske 

religionene buddhisme og hinduisme. 

Språklig sett betyr det å «spenne for» 

(som med et seletøy) og saklig sett 

«metode til å oppnå frelse». 

I vår tid presenteres yoga i vesten som 

en ikke-religiøs personlighetsutviklende 

disiplin. 

Her finnes 

ikke tid. 

serverer kun vegetarmat her og all form for 

rusmidler og sigaretter er strengt forbudt. 

Vi sitter rundt et lavt bord på puter og blir 

kjent med de andre tilreisende. Noen er 

kommet for å bli to uker, andre fire. Det er 

kun vi som skal bli et par dager. 

Vi er her mest av nysgjerrighet, 

men allerede første dagen er 

vi en del av gruppa. Mange har 

aldri drevet med yoga før, men 

bestilte denne turen kun for å 

flykte fra hverdagens stress. Det 

virker som om det fungerer, man 

trenger ikke tenke på noe annet 

enn seg selv og omgivelsene. Dagene kan 

man tilbringe på den folketomme stranden 

eller i en hengekøye i skyggen med en god 

bok. Alt er så stille, så behagelig. 

Neste yogatime er klokken fire, denne 

varer også to timer. Luften er nå enda 

varmere og klammere. Det pågår også et 

instruktørkurs mens vi er her, der trenere 

fra hele verden er kommet for å lære 

mer. Det er ingen overraskelse av boken 

Spis, elsk og lev ligger fremme i bokhyllen i 

resepsjonen. Tanken om at livet skal leves, 

utforskes og nytes virker veldig naturlig 

når man befinner seg på et sted der fasader, 

tidsfrister og klokkeslett ikke finnes. På 

engelsk er tittelen annerledes: Eat, pray, 

love – for nordmenn flest er ikke religion 

en like stor del av hverdagen, men allikevel 

blir budskapet det samme uansett kultur: 

åpne øynene! Dette bringer oss sammen 

nettopp her i Ashiyana. Her tenker man 

ikke over hva man har på seg, hva dagen 

Vakker natur 

Yogasenteret befinner seg blant palmene rett ved de 

vakre strendene som Goa er så kjent for. 

vil bringe eller hva man må gjøre. Man er 

ikke nødt til å gjøre noe som helst. På en 

måte blir sinnet satt i et pausestadie der 

kun kroppens basisbehov må tilfredstilles. 

Næring til kropp og sinn. 

Men er det verdt det 

Dette er et sted der «den virkelige 

hverdagen» kan glemmes for en liten 

stund, og jeg tror at mange overarbeidede 

mennesker kan ha godt av å komme til et 

sted der anstrengelser er umulig. Kanskje 

trenger man naturen, varmen, bølgebrus 

og strender med uendelighet for å kunne 

se annerledes på livet samtidig som 

kroppen får styrket seg med forfriskende 

yoga fire timer hver dag. 

Etter mange år med fokus på 

utdanning, økonomi, arbeid og fremtid 

ble jeg overrasket over hvor mye jeg gav 

blaffen i alt dette allerede ved ankomsten 

i Ashiyana. Ikke bare er det vakkert og 

nydelig, men en felles sinnsstemning og 

fredelighet ligger konstant i luften både 

fra naturen og menneskenes side. 

Det er mulig man ikke trenger å reise 

til India for å oppleve noe slikt, men 

jeg har i hvert fall ikke opplevd det før. 

Forhåpentligvis er dette bare begynnelsen. 

I vårt stressfylte, regelbaserte samfunn 

der fedme stadig blir et større problem vil 

flere søke dette gamle og nesten glemte 

konseptet «harmoni», men kanskje vil det 

i fremtiden bli lettere å bringe det frem 

her hjemme. Kanskje er det ikke så sunt at 

hjertet tikker i takt med klokka. 

34 35

Dikt 

Går 

20. mars 2011 har blitt en 

merkedag for meg. Da prøvde 

jeg for første gang et av 

verdens snodigste lagspill. 

Sport 



Foto: Hanne Kari Njåstad 

hanne_kari@hotmail.com 

Tekst: Paul André Sommerfeldt 

pandre89@hotmail.com 

Illustrasjon: Mona Maria Løberg 


Jeg går og går 

Og håret vokser 

Musikken spiller 

Presser bena et skritt lengre 

Mot neste sving 


Fuglene flyr i ring 

Over bakken 

I det fri 


Det kommer et tog 

Mennesker drar videre 

Til nye plasser 


Langsomt flytter jeg meg 

Mot nye plasser og fremmede gater 

Humøret endrer seg til det bedre 


Vinden snur under føttene 

Beveger seg rundt i håret mitt 

Jeg går og jeg går 

Livet er en stor forsvinning 

Vi vendes bort mot noe annet 

Livet er grunnleggende trist 

Alene i det våte landskapet 

Jeg ser meg omkring 

Blikket mitt fylles 

Av en lykke som aldri slutter 

En merkelig blanding 

Ensom, men midt i verden 

Jeg går og jeg går. 

Jeg ble i grunn ganske paff da en av mine 

husfeller sendte melding om at vi hadde 

blitt utfordret av nabokollektivet til 

curlingduell en søndag i mars. Curling 

At det var Jeg måtte lese meldingen en 

gang til. Joda, det stod curling. Hadde det 

stått bowling ville jeg ikke reagert noe 

særlig, men curling Jeg spilte likevel tøff 

i trynet og svarte selvsikkert «Jeg er med», 

som om det gjaldt en omgang yatzy. 

Sannheten var at jeg ikke ante hva det var 

jeg hadde sagt ja til. 

Dagen før googlet jeg «curling», og 

takket være Wikipedia fikk jeg en kort 

innføring i de viktigste spillereglene. 

Plutselig måtte jeg pugge nye sportsbegrep 

som boet, knappen, hack og tee-line. 

Det kunne like gjerne vært gresk. Jeg 

begynte å få småpanikk. Tenk hvis alle er 

kjempegode, utenom meg Burde jeg kaste 

inn håndkleet Hvor er leksene når man 

trenger dem Noe sa meg 

likevel at det ville være 

en feig løsning, så jeg tok 

motet til meg og ble med. 

Curlingbanen vi dro til 

lå litt utenfor allfarvei, 

i Loddefjord. Jeg hadde 

aldri vært i Loddefjord 

før, hva skulle jeg vel 

der Loddefjord viste seg 

likevel å være en ganske 

så trivelig drabantby 

med både curling, 

bowling og innendørs badeland. Godt 

utgangspunkt. Stemningen var lattermild, 

men litt smånervøs. Det var nå det gjaldt. 

Kollektiv mot kollektiv. Vi lo og smilte 

hele gjengen, men konkurranseinstinktet 

var vekket i oss alle. 

Vel framme ble vi utstyrt med hver 

vår kost, og noen såler som skulle tres 

utenpå skoen. Den ene sålen var glatt 

under, den andre ruglete. Så der sto jeg, 

med en dum kost og noe på beina som 

minte mer om de gamle trugene mormor 

bruker på glatt føre. Heldigvis var det en 

fra motstanderlaget som kunne reglene 

godt, og jeg nikket bekreftende da han 

forklarte hva hacken var. Noen hadde 

tross alt forberedt seg ganske grundig. 

Den største utfordringen for min del var 

ikke å forstå reglene, de hadde jeg tross 

alt lest pinlig nøye på forhånd. Det jeg 

slet mest med var 

å holde balansen 

på den isbelagte 

banen. Som den ekte 

vestlendingen jeg er 

ble dette en høyst 

Folk skrek «KOST!!» 

rundt meg på alle 

kanter og jeg kostet 

som om det gjaldt 

livet. 

Den store 

curlingkampen 

unaturlig aktivitet 

for en som har vokst 

opp med plussgrader 

og bar asfalt. Min 

bofelle fra Oslo hadde 

derimot en helt 

annen stil, hun var 

rett og slett pro. Hun seilte att og fram på 

banen med den største selvfølgelighet, 

i motsetning til oss andre som knapt 

klarte å stå oppreist. 

Det gikk likevel ganske smertefritt 

etter hvert som spillet kom i gang. Vi 

vekslet mellom å sette steinen, og å koste 

vår egen stein så nær boet som mulig. Jeg 

har aldri kostet før, og i hvert fall ikke 

brukt en kost så intenst, så standhaftig 

og så desperat noen gang i mitt liv. Folk 

skrek «KOST!!» rundt meg på alle kanter 

og jeg kostet som om det gjaldt livet. 

Svetten silte, ryggen gikk i vranglås og 

mine stakkars biceps fikk kjørt seg kraftig. 

Alt for å få denne steinen til å rikke seg 

noe centimeter lenger. Det føltes i grunn 

ganske absurd, men jeg tok meg selv i å 

bli fanget av spenningen og drivet som 

ble utløst. Det gikk bedre og bedre. Vi var 

samkjørte og konsentrerte. Én omgang 

igjen. Vi ledet med ett poeng, struttet av 

selvtillit og satte en perfekt stein i siste 

omgang. Og det ble altså seier til de glade 

amatører. Gleden bruste, vi slo high-five 

og fikk gratulasjoner fra taperlaget i god 

sportsånd. For en kamp! 

Curlingopplevelsen gjorde meg 

til en aldri så liten fan av denne rare 

sporten, og jeg kommer aldri mer til å 

le hånlig når jeg ser de stakkars kosterne 

på TV. Nå vet jeg hvilket blodslit som 

ligger bak. 

CURLING 

Curling er et lagspill som spilles på is med tunge 

granittsteiner. Sporten oppsto i Skottland en gang 

på 1500-tallet. 

Spillet går ut på få sine egne steiner nærmest 

sentrum av sirkelen på banen (også kalt knappen) 

Curling ble offisiell OL-gren i 1998, og Norge vant 

sitt første OL-gull i Salt Lake City i 2002. 

I september kommer komedien «Kong Curling» på 

norske kinoer, med Atle Antonsen i hovedrollen. 

37

Sport 

Camp Nou 

Barcelona’s winger Pedro with the ball in the Champions League match against Inter Milan in 2009 

SK Brann – FC Barcelona 

A Barcelonan’s encounter with football in Bergen. 

Text and photo: David Serra 

david_serra_@hotmail.com 

Close to Brann Stadium two hours 

before the match against Rosenborg, 

a Spanish friend asked me: «Do you 

hear somebody singing, shouting or 

–ironically– playing the vuvuzela» My 

answer was «no». Nobody was doing more 

than talk near the stadium, even if around 

8.000 people went there to get free tickets, 

an initiative by one of the principal 

sponsors, Chess, who 

bought all the unsold 

tickets to boost the 

team after a bad preseason, 

economical 

problems and the sale 

of good players, like 

Erik Huseklepp and 

Petter Vaagan Moen. 

Roger Lillebøe-Hansen 

thinks that the free 

tickets were a positive 

way to be more people 

in the stadium supporting Brann and it 

would trigger more enthusiasm around 

the team and therefore boosts ticket 

sales. I have never seen anything like it 

before: Free tickets! That is not possible 

in Barcelona. Some people would have 

started lining up one day before the 

match (or more), and some would have 

taken a lot of tickets and sold them, and 

other imaginative and unbelievable ideas 

that did not happen here. 

Near the Barcelona stadium before a 

day match, rivers of people are walking, 

some people singing and shouting, 

running and even walking in the middle 

of the streets. It’s almost impossible to get 

on the metro, and it is hard to get around 

in and park your car. It is a complete flow 

of nerves and happiness, usually a good 

feeling. 

I believe football is 

the biggest sport in 

Norway. 

stadium vibrates. 

At 8 o’clock, the match started in 

Bergen, the football spectacle was on, and 

the two teams tried to show their best. 

From the stands I could not, however, 

avoid thinking about the very obvious 

differences between of the clubs. These 

are not so much historical, because 

Brann was founded in 1908, only 9 years 

later than FC Barcelona, 

but the differences in 

budget and number of 

fans are significant. It is 

fundamental to remark 

that a team like Barcelona 

is followed by a very big 

part of the population 

in Catalonia (7.5 million 

people). This means 

that it may have more 

supporters than there are 

people in Norway. 

Barcelona has some of the best 

players in the world and revenue of 415,3 

million euros in 2010, while Brann’s total 

revenue was just under 17 millions. In 

other words, some Barcelona players are 

more expensive to sign than Brann’s total 

yearly revenue. Lionel Messi, for instance, 

has been rated at over 100 million euros. 

He earned 31 million euros in 2010, and 

11 of them came from FC Barcelona. 

He is just one of the 21 players forming 

the team. All these numbers are nothing 

if the players do not show their prices 

in the field, but usually they do. It is a 

visual spectacle to watch the three best 

players of 2010 (according to FIFA Ballon 

Roger Lillebøe-Hansen, 

Leader of Bataljonen. 

d’or) playing together. It is not quite the 

same to watch Barcelona playing against 

Madrid than Brann against Rosenborg. 

But it does not mean that a Barça fan 

used to Barcelona’s football cannot enjoy 

a match like that, not at all! 

Overtime 

After the match, all the TV channels and 

newspapers talked about the match, it 

really looked like Barcelona, and it make 

me feel at home, football everywhere. 

Speaking of practicalities, Brann Stadion 

and its dimensions are very good. It is 

neither small nor too big and when the 

match finishes it is not difficult to come 

back home without big traffic problems. 

In Barcelona there are some people who 

leave the stadium before the end of the 

matches to skip the traffic jams and the 

problems in the metro; it makes the 

stadium look quite empty five minutes 

before the end of a match and it causes 

a bad image in general of Barça fans. In 

Brann Stadion, everybody was inside 

until the end, and even after, when the 

players celebrated their victory with the 

crowd. 

I enjoyed that new experience 

surrounded by Brann supporters that 

made me feel one of them, and now I 

am looking forward to the evolution of 

Brann in the league. I would say that a 

match like Brann – Rosenborg is a very 

nice experience and I recommend it, 

but also, if you have the opportunity to 

watch a FC Barcelona match at Camp 

Nou, do not miss it! 

Brann Stadion 

Kim Ojo from Brann tries to shoot the ball in front of two Rosenborg defenders, March 2011. 

On the 20th of March, Bergen’s football 

team, Brann, played against Rosenborg, and 

16.732 spectators went to the stadium to 

watch one of the most highly anticipated 

matches in Bergen this season. Just four 

days earlier, FC Barcelona played against 

Arsenal in the Champions League, and 

95.486 spectators almost filled Barcelona 

Stadium for this important match. 

The opportunity to watch a good 

football match in Norway made me 

think about the differences I could see 

between SK Brann and the team of my 

city, FC Barcelona. Is there any difference 

between these matches Some people 

would say no, it is just football. I am not 

so sure. It is not just about football; it is 

the magic that surrounds not only the 

match time but the day, or even the week 

before the match. 

Before the game 

Barcelona is a city where football is an 

important part of people’s lives. If you 

visit the capital of Catalonia some days 

before an important match, you will feel 

it: Barça jerseys all around, football is 

in all the newspaper headlines, the TV 

programs talk about football, there are 

no bars without football conversations, 

and you can also see some flags in the 

balconies. The day of the match there is 

a general nervousness in the air, even the 

people less interested in football notice 

all the fuss surrounding the match. 

Bergen, like Barcelona, is the second 

biggest city in the country, and both 

cities have an important football fan 

community. Roger Lillebøe-Hansen, leader 

of the Brann supporter group Bataljonen 

told me: «I believe football is the biggest 

sport in Norway. There is always a lot of 

interest in winter sports, because we are 

strong, but most people who follow winter 

sports are also interested in football». 

In Bergen it is not very common to see 

Brann jerseys in the streets, nor does the 

red neither predominates in jackets. On 

the match day it is easier to see Brann 

scarves, but it is not like in Barcelona, 

where the blaugrana (blue and dark red 

in Catalan) clothes are all around. Is it 

because of the warmer weather I do not 

know. 

Match time 

I was surprised to see that Brann Stadion 

was not completely full, even with 8.000 

free tickets. The stands with free seats 

were definitely full, but not the ones 

people had to pay for. This made the 

match not look as important as it was. 

Despite that, people in the stadium were 

singing and supporting intensively, better 

than a lot of FC Barcelona matches when 

the opponent is not the size of Madrid or 

Champions League rivals. 

I have seen matches where 98.000 

people are crowding the Barça stadium 

and even the upper stands are full (you 

almost need binoculars to watch the 

match from there). When that many 

people sing, jump or do the wave, the 

38 39

IKON 

Hanne Dale 

IKON 

Ingrid Marie Andersen

Fagpresentasjon 

Tekst: Kristin Austrheim 

kristin.austrheim@yahoo.no 

Foto: Ellen Marie F. Risbruna 


Får verdifull erfaring 

fra arbeidslivet 

Faget Praktisk informasjonsarbeid gir HF-studenter mulighet til å prøve seg i arbeidslivet. 

Ønsker du mer relevant og praktisk 

erfaring Kunne du tenkte deg å jobbe 

som informasjonsmedarbeider i fem uker 

hos Røde Kors, Festspillene i Bergen, 

Bergen Næringsråd eller Holbergprisen 

Uansett kan et praksisopphold gi deg 

verdifull innsikt i hvordan en arbeidsplass 

fungerer. Praktisk informasjonsarbeid ble 

først og fremst opprettet som en praktisk 

del av bachelorprogrammet Språk og 

informasjon, men er åpent for alle 

studenter med minst 120 studiepoeng. 

Studenter med erfaring 

− Faget ble i første omgang til fordi 

bachelorprogrammet Språk og 

informasjon ønsket en egen praksisdel. 

Men det er vel så viktig at studenter 

generelt får en del av studiet som er mer 

rettet mot arbeidslivet, mener Ivar Utne 

som er faglig ansvarlig ved emnet. 

− Hvorfor er det så viktig med praktisk 

erfaring 

− Arbeidslivet etterspør studenter 

med erfaring. Dessuten er det viktig 

at studentene selv opplever at de kan 

fungere i arbeidslivet. De blir tryggere på 

seg selv, noe som er viktig å ha med seg 

etter flere år på universitetet, sier Utne, 

som også legger vekt på at studentene får 

bekreftelse og personlig oppfølging under 

praksisoppholdet. Dette skaper større tro 

på seg selv, mener han. 

I utvikling 

− Vi ser selv at det skjer en stor 

forandring med studentene fra før de 

sendes ut i praksis til de kommer tilbake 

på dagsseminaret, der erfaringene 

fra praksisen blir oppsummert. De 

identifiserer seg med arbeidsplassen der 

de har vært og har vokst i selvtillit. 

Før studentene ved faget blir sendt 

ut til de forskjellige praksisplassene, 

må de gjennom en faglig del. Ukentlige 

skriveseminarer gir opplæring i å skrive 

gode og presise tekster i ulike sjangre. 

Eksempler på tekster som studentene må 

skrive er kronikker, pressemeldinger og 

korttekster. I tillegg lærer de om utvikling 

av kommunikasjonsplaner og viktigheten 

av intern og ekstern informasjonsflyt i 

en bedrift. Utne påpeker at det faglige 

innholdet gjerne modifiseres fra semester 

til semester. 

Positive erfaringer 

Ansvarlig leder Ivar Utne ser tydelig at selvtilliten har økt hos studentene etter at de har 

vært ute i praksis. 

Sosiale medier 

− Hvert semester er litt ulikt. Når det 

gjelder skriveseminarene, prøver vi stadig 

ut nye teksttyper og føler oss generelt 

fram. For eksempel har vi i det siste hatt 

et økende fokus på sosiale medier, sier 

han. 

Etter den faglige delen får studentene 

prøve seg som medarbeidere i utvalgte 

bedrifter i fem uker, der de utfører 

ulike oppgaver innen informasjon og 

kommunikasjon. 

− Hva er eksempel på arbeidsoppgaver 

som møter studentene i bedriftene 

− Arbeidsoppgavene er veldig 

forskjellige, men oppgaver som går 

igjen er vurdering av arbeidsplassens 

nettsider, både når det gjelder utseende, 

funksjonalitet og tekst, utvikling av 

opplegg om bruk av sosiale medier 

og produsering av tekst for intranett 

og eksterne nettsider. Noen er også 

med på å lage kommunikasjonsplaner 

for kampanjer og lignende, forteller 

Utne. Han sier at tilbakemeldingen fra 

arbeidsplassene er svært positiv. 

− Generelt setter praksisplassene 

pris på et friskt perspektiv. Studentene 

er unge, og ofte nær den målgruppen 

arbeidsplassen vil nå. Dette gir et nyttig 

perspektiv på det hele. 

Praktisk 

informasjonsarbeid 

Opprinnelig en del av bachelorprogrammet 

Språk og informasjon, men er åpent for alle 

studenter med 120 studiepoeng. 

Gir 15 studiepoeng. 

Gjennom skriveseminar, forelesninger og fem 

ukers praksisopphold lærer studentene om 

hva kommunikasjon er og hvordan en kan 

formidle et budskap på en god og effektiv 

måte. 

Har opptak både vår og høst, med ca. 15-20 

plasser hvert semester. 

43

Lekende 

litteraturhistorie 

Litteratur 

Smakebiter fra verdens litteraturhistorie som frister til 

utforskning på egenhånd. 

Tekst: Ingvild A. Jansen 

ingvildajansen@gmail.com 

Illustrasjon: Mona Maria Løberg 


Den amerikanske professoren Dr. Grant L. 

Voth har skrevet og lest inn lydbokserien 

World History of Literature (2007), 

som utforsker krysskulturelle temaer, 

teknikker og representasjonsmetoder 

innenfor litteraturen. Serien består av 

48 halvtimes lange forelesninger, som 

spenner seg over en historie på nesten 

5000 år. 

I Atrium 04/2010 ble leserne oppfordret 

til å ta med seg radioprogrammet 

Fry’s English Delight av Stephen Fry på 

mp3-spilleren og ta seg en tur ut i skog og 

mark eller opp på fjellet under mottoet 

«lær mens du går.» I samme ånd vil jeg 

nå anbefale lydbokserien World History 

of Literature. 

5000 år på 24 timer 

Den første forelesningen brukes til 

å gi en god oversikt over hva kurset 

inneholder. Professor Voth tar seg også 

tid til å argumentere for hvorfor kurset 

(eller litteraturstudier generelt sett) er 

interessant og nyttig, samt til å gi noen 

korte beskrivelser av scener fra noen av 

verkene han skal forelese om — uten å 

si hvem som har skrevet hva eller hvilke 

verker det er, bare for å gjøre oss ekstra 

nysgjerrige. 

I den første delen av kurset 

(forelesning 2-11) fokuseres det på 

episke fortellinger, som handler om 

representanter for kulturer som ble 

skrevet av offisielle talspersoner for de 

kulturene. Her kan det nevnes Gilgamesj, 

Iliaden, Odysseen, Aeneiden, Bibelen 

og Beowulf. I disse forelesningene er 

undertemaene definisjonen på en helt, 

og forskjellige teorier om hvordan 

mennesker skal leve og forholde seg til 

en eller flere guder. 

I del to og tre (forelesning 12-28), 

tar Voth for seg narrative strategier; nye 

måter å fortelle på, som for eksempel det 

å utfordre den dominerende kulturen, 

eller det å invitere leseren til å tolke 

fortellingen selv. Undertemaet er hvordan 

romanen begynner å ta form. Verkene 

som er brukt her er blant annet 1001 

natt, Fortellingen om Genji, Don Quijote, 

Inferno, Faust, Stormfulle høyder, Reisen 

mot vest og flere av Shakespeares verker. 

Deretter kommer vi til realismen 

(forelesning 29-35), hvor fortelleren 

prøver å utelate seg selv fra fortellingen 

slik at den kan tale for seg selv. Voth 

snakker om realistiske forfattere som 

Gustave Flaubert, Fjodor Dostojevskij, 

Henrik Ibsen, Mark Twain og Ichiyo 

Higuchi med flere. Forelesning 12- 

35 dekker den vestlige historien fra 

middelalderen og gjennom renessansen, 

opplysningstiden, romantikken og den 

industrielle revolusjonen opp til omtrent 

første verdenskrig. Voth snakker også om 

de samsvarende historiske periodene i 

Midtøsten, India, Kina og Japan. 

Til slutt (forelesning 36-48) greier 

Voth ut om de mange fortellertekniske 

eksperimentene som ble utført som 

en reaksjon på ismene (marxismen, 

darwinismen og freudianismen), hvor 

man mistet troen på eksterne verdier og 

utviklet en ekstrem subjektivitet i den 

moderne verden. Her finner vi forfattere 

som Marcel Proust, Anna Akhmatova, 

Kawabata Yasunari, Chinua Achebe, Jorge 

Luis Borges og Salman Rushdie. 

Forelesningene er veldig oversiktlige. 

Voth gir en bakgrunn for hvert av verkene, 

og forteller om påvirkninger og trender 

blant alle de litterære tidsperiodene, 

bevegelsene og fortellermetodene. Han 

forklarer hvordan verkene og forfatterne 

har påvirket hverandre eller hvordan 

de er forskjellige fra hverandre, spesielt 

mellom Østen og Vesten. Voth er også 

veldig flink til å oppsummere på slutten 

av hver forelesning og minner oss alltid 

på forrige forelesning på begynnelsen 

av den neste slik at man ikke glemmer 

for mye og slik at man alltid ser en 

sammenheng. Dette kan være nyttig for 

de lytterne som føler seg litt fortapte 

mellom alle de forskjellige epokene og 

forfatterne. Guideboken i PDF-format 

Dr. Grant L. Voth 

Professor Emeritus ved Monterey Peninsula 

College i California. 

Forfatter av mer enn 30 artikler og bøker om 

alt fra Shakespeare, til Edward Gibbon, til 

moderne amerikansk litteratur. 

Har vunnet flere priser, blant annet «Allen 

Griffin Award for Excellence in Teaching», 

og har blitt kåret til årets lærer av Monterey 

Peninsula College Students’ Association. 

Valgt av The Teaching Company fra øverste 1 

% av de beste professorene i USA. 

45

Tekst og foto: Charlotte Riise 

charlottekr@gmail.com 

Fire på Ad Fontes 

Pensumfritt 

Den nyopna HF-puben Ad Fontes kan kanskje minne om eit 

heimekoseleg bibliotek. Med denne oppfordringa til lesing, 

sit mange her og gjer skulearbeid, men kva anna les dei 

Oda Høydal 

Midtaustenstudier 

Akkurat no les eg Terry Pratchett. Eg 

synest han er morosam, og eg begynte på 

serien like etter jul. Eg har planar om å 

lese ferdig heile serien til sommaren! 

som følger med kurset gjør det desto mer 

brukervennlig. 

The great teacher inspires 

Hver gang jeg sjekker ut en ny lydbok, 

skjer det med en viss vegring mot å trykke 

på play. Det finnes nok av halvdøde 

innspillinger hvor stemmeskuespilleren 

tydeligvis holder på å kjede seg i hjel, 

og dermed kjeder sine lyttere i samme 

slengen. I dette tilfellet er det ingenting 

å bekymre seg for. Professor Voth er ikke 

en profesjonell stemmeskuespiller, som 

kanskje er grunnen til at han ikke gir 

seg i kast med å etterligne de forskjellige 

dialektene i verkene, 

men i likhet med 

Stephen Fry, viser Voth 

en stor kunnskap om og 

en personlig interesse 

og entusiasme for 

fagstoffet som gjør at 

det er velsignet lett å 

bli engasjert. Han har 

til og med en god sans 

for humor, og småhumrer seg igjennom 

morsomme passasjer fra verkene han har 

valgt. Samtidig behandler han selvsagt de 

alvorligere temaene med den respekten 

de fortjener; noen ganger på grensen til 

det rørende. 

Det er også oppløftende at professor 

Voth har en forkjærlighet for å gi kvinner 

i litteraturhistorien (både forfattere og 

rollefigurer) mye oppmerksomhet — en 

oppmerksomhet som er gitt med den 

største selvfølge, og ikke med en følelse 

av at det er «obligatorisk» eller «politisk 

Hvem anbefales denne 

lydbokserien til 

Alle som går på HF! 

korrekt» å gjøre det. For eksempel 

definerer han Medea fra gresk tragedie 

som heltinne på lik linje med tidligere 

greske helter som Akilles, og bruker en 

god del tid på den fargerike og frittalende 

Wife of Bath (fra Chaucers Canterbury 

Tales), som har vært gift fem ganger og har 

meget sterke meninger om ekteskapet. 

Dette er ikke litteraturhistorien, dette 

er bare én litteraturhistorie, understreker 

Voth i den siste forelesningen. Andre 

forelesere ville ha valgt andre verker, 

påpeker han. Voth forklarer at dette kurset 

skal være som en boks med forskjellige 

smakebiter av sjokolade, hvor man blir 

introdusert til litt 

av hvert og så kan 

kjøpe en hel boks 

med den smaken 

man selv liker best 

— med andre ord 

skal kurset friste 

til at man i ettertid 

selv går i dybden 

og leser mer om 

det som interesserte en mest. I en annen 

lydbokserie (The Ode Less Travelled, 2007) 

kom Stephen Fry med et sitat av William 

Arthur Ward: «The mediocre teacher tells. 

The good teacher explains. The superior 

teacher demonstrates. The great teacher 

inspires.» Professor Voth er den fjerde 

typen lærer. Forhåpentligvis har vi alle 

hatt minst en slik lærer i vårt liv. 

Videre utforskning 

Hvem anbefales denne lydbokserien til 

Alle som går på HF! I mindre eller større 

grad, gjennomsyres egentlig alle fagene på 

HF av referanser til verkene, forfatterne, 

sjangrene, skrivestilene og idéhistorien 

som blir presentert i dette kurset. Det sier 

seg vel selv, når kurset heter History of 

World Literature. Uansett om du har tenkt 

å studere litteraturhistorie eller om det 

aldri har falt deg inn å gjøre det, er dette 

kurset nyttig for deg, og vil garantert gi 

deg noen aha-opplevelser i forhold til 

faglitteraturen og skjønnlitteraturen du 

har vært igjennom på HF. 

Man lærer mye av å høre på denne 

lydbokserien, men hvis man har tid, kan 

man få enda mer ut av kurset ved også 

å lese noen av de aktuelle tekstene før 

man hører på hver halvtimes forelesning. 

Det ville jo være overkommelig å lese 

noen av de kortere tekstene, som for 

eksempel Metamorfosen av Franz Kafka, 

noen av diktene til Emily Dickinson, eller 

novellesamlingen Dubliners av James 

Joyce. Leter du etter noe godt lesestoff 

til sommerferien, er dette et ypperlig lite 

prosjekt. 

History of World Literature er publisert 

av det amerikanske lydbokselskapet 

The Teaching Company, og er tilgjengelig 

for kjøp på deres offisielle nettsider. Dersom 

du liker dette kurset, tilbyr de også 

en annen lydbokserie av Professor Voth 

som heter Myth in Human History. 

Kilder 

– Dr. Grant L. Voth (2007), History of World Literature, The 

Teaching Company, Chantilly, Virginia. 

– Nettsidene til The Teaching Company (nedlastet 

30.03.2011): http://www.teach12.com/greatcourses. 

xai=16281 

Millan Persdotter 

Teatervitskap 

Eg prøver å lesa meg opp på Tomas 

Espedal. No les eg Gå. Eller kunsten 

å leve et vilt og poetisk liv, og eg har 

kjøpt Imot kunsten òg. Det er sånt ein 

må ha lest, og i tillegg er jo Espedal 

festspeldiktar ved Festspillene i Bergen. 

Eg har begynt å lese meir etter eg fekk 

meg jobb på Studia. 

Line Malvik 

Teatervitskap 

Eg les ikkje så mykje, eg 

er altfor rastlaus! Det 

blir mest på kvelden. Eg 

les ymse teatermanus 

som ligg og sleng, da eg 

studerer teatervitskap, 

og Meldinger fra 

dødskloden av Steffen 

Kverneland. Den fann 

eg i ein korridor her på 

HF, så eg tok den med 

meg heim! 

Mikkel Andreas Eriksen 

Historie 

Sidan eg studerer historie, er 

eg veldig interessert i historisk 

skjønnlitteratur. No leser eg Krig 

og fred av Tolstoj. For ikkje så 

lenge sidan vart eg ferdig med ein 

halvhistorisk biografi om Djengis 

Khan, og ein annan om Cæsar. Og 

så les eg Pondus så klart, og Knut 

Nærum. Eg les generelt mykje. 

46 

47

Les bloggen vår! 

http://atrium.b.uib.no

Atrium - Universitetet i Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?