(RAS) for Dalmatiner - Norsk Dalmatiner klubb

Rasespesifikk avlsstrategi (RAS) 

for 

Dalmatiner 

Foto: K. Ravndal 

Versjon 1 

Gyldig t.o.m. 01.01.19

RAS for Dalmatiner 

Innholdsfortegnelse 

Innledning ................................................................................................................................. 4 

Generelt .................................................................................................................................... 4 

Rasens historie; bakgrunn og utvikling ................................................................................. 4 

Overordnet mål for rasen ...................................................................................................... 4 

Rasens populasjon ................................................................................................................... 5 

Populasjonsstørrelse ............................................................................................................ 5 

Gjennomsnittlig kullstørrelse ................................................................................................. 6 

Effektiv populasjonsstørrelse ................................................................................................ 6 

Innavlsgrad ........................................................................................................................... 6 

Bruk av avlsdyr ..................................................................................................................... 8 

Innhenting av avlsmateriale fra andre land ........................................................................... 8 

Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål ....................................................................... 8 

Prioritering og strategi for å nå målene ................................................................................ 9 

Helse ........................................................................................................................................ 9 

Generell beskrivelse av helsesituasjonen i rasen ................................................................. 9 

Forekomst av helseproblemer, sykdommer og/eller defekter ............................................. 10 

DEFEKTER/FEIL ........................................................................................................................... 10 

ATOPI/ALLERGI ........................................................................................................................... 10 

URINSTEN .................................................................................................................................... 13 

DØVHET ....................................................................................................................................... 15 

HOFTELEDDSDYSPLASI (HD) .................................................................................................... 16 

ADULT RESPIRATORY DISTRESS SYNDROM (ARDS) ............................................................ 17 

RENAL DYSPLASI / PROGRESSIV NEFROPATI (PNP) ............................................................. 17 

WOBBLER SYNDROM HOS HUND ............................................................................................. 18 

OSTEOCHONDROSE HOS HUND (OCD) ................................................................................... 19 

DVERGVEKST (OSTEOCHONDROSDYSPLASI) ....................................................................... 20 

MEGAOESOPHAGUS (MO) ............................................................................................... 22 

Forekomst av reproduksjonsproblemer. ............................................................................. 22 

Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål ..................................................................... 22 

Norsk Dalmatiner Klubb 

2


Prioritering og strategi for å nå målene .............................................................................. 23 

Mentalitet og bruksegenskaper .............................................................................................. 23 

Mentalitet og bruksegenskaper i forhold til rasestandarden ............................................... 23 



Atferd ...................................................................................................................................... 24 

Atferdsproblemer ................................................................................................................ 24 



Eksteriør ................................................................................................................................. 26 

Eksteriørbedømmelser ....................................................................................................... 26 

Overdrevne eksteriørtrekk .................................................................................................. 26 



Oppsummering ....................................................................................................................... 27 

Prioritering av viktige kortsiktige og langsiktige mål. .......................................................... 27 

Plan for videre arbeid i klubben .......................................................................................... 28 

Vedlegg .................................................................................................................................. 29 

Bilde 1 ................................................................................................................................. 29 

Bilde 2 ................................................................................................................................. 30 

Bilde 3 ................................................................................................................................. 31 

Bilde 4 ................................................................................................................................. 32 


3


Innledning 

Klubbens avlsråd fikk i oppdrag av styret å lede utarbeidelsen av RAS. Avlsrådet hadde flere 

møter hvor innholdet i RAS ble diskutert, og en plan for utarbeidelsen ble lagt. Avlsrådet 

innhentet opplysninger som skulle til for å beskrive populasjonen i Norge, og for å identifisere 

problemområder i rasen. Deretter laget avlsrådet et utkast som ble grunnlaget for diskusjon 

med klubbens oppdrettere på et oppdrettermøte på Gardermoen 10.mars 2013. Vi ønsket 

med dette å inkludere alle parter i utarbeidelsen slik at RAS kan være et dokument alle kan 

stille seg bak. 

(Her skal det stå litt om prosessen under møtet og i etterkant av oppdrettermøtet.) 

Generelt 

Rasens historie; bakgrunn og utvikling 

Dalmatineren regnes for å være en meget gammel rase, men vi er litt usikre på dens 

opprinnelse. Det er mest trolig at den fulgte sigøynere fra Asia til Europa. Den utviklet seg 

derfor til en utholdene traver, som skulle følge karavanene over lange avstander. Vi regner 

med at den også var gitt rollen som vakt hund. Den fikk et helt spesielt forhold til hester, da 

den oppholdt seg sammen med dem. Rasen er en av de få som har overlevd gjennom 

tidene, uten å miste sine opprinnelige egenskaper. England regnes som rasens moderne 

hjemland, mens det er Kroatia som formelt har ”eierskap” til rasen. Vi må derfor forholde oss 

til dette landet hva gjelder rasestandarden, og eventuelle forandringer i den. 

Rasen var representert i Norge før 1900, men det var ikke mange eksemplarer. 

I senere tid var det kennel Bamselia (Lillian Gustafsson), som var den sentrale oppdretteren, 

men på grunn av leukodystrophi (se nedenfor), ble det slutt på å avle på hennes hunder 

rundt 1980. Vi kan regne rasen som gjenfødt i Norge fra det tiåret. 

Rundt 1980 oppdaget vi en recessiv lidelse i vår rase, leukodystrophi. De hundene som ble 

rammet døde før de fylte ett år. Det ble derfor besluttet å utelukke alle teoretiske bærere fra 

avl, og det ble nødvendig med importer fra andre land. Det ble hovedsakelig importert fra 

England og Skandinavia. Linjene fra disse landene var så godt som ubeslektede, og da 

oppdrettere i Norge stort sett holdt seg enten til de engelske eller de skandinaviske linjene 

fikk vi tilnærmet to forskjellige genpooler. Fra ca. 1990 begynte vi å pare individer fra disse to 

grenene med hverandre. Dette var meget vellykket, og rasen fikk i løpet av de neste årene 

hunder av meget høy kvalitet. 

Så fra ca. midt på 90 tallet, hadde mange etablerte oppdrettere fått frem så gode individer at 

det ble naturlig å ville doble sitt eget oppdrett. Her må en huske på at avlshundene hos de 

forskjellige oppdrettere nå hadde mange felles aner, slik at vi i dag har en forholdsvis liten 

genpool i rasen, og vi bør ha dette i tankene ved fremtidig avl. 

Overordnet mål for rasen 

Vi ønsker å avle frem rasetypiske, friske og velfungerende hunder, som er til glede for sine 

eiere og veltilpasset dagens samfunn. 


4


Rasens populasjon 

Populasjonsstørrelse 

Rasen har aldri vært stor tallmessig, og vi regner med at det nå (2013) er ca. 1.500 

dalmatinere i Norge. Det har gjennomsnittlig blitt registrert 150 valper i året ,siste 20 år. Figur 

1 viser at perioden startet med ca.100 registrerte valper for å nå toppen i 2003 med 210 

registrerte, så har antallet igjen sunket til vi er tilbake på ca. 100 valper i 2010. Det er et sprik 

mellom antall fødte valper og antall registrerte valper som i snitt utgjør 2 valper per kull. Noen 

valper er naturlig nok svakfødte eller dødfødte ved fødsel. Men forskjellen utgjøres av flere 

grunner enn dødfødte/svakfødte valper. Det er viktig å huske på at andre grunner til at 

valpene ikke vokser opp er fordi de er døve, og at det i varierende grad blir tatt bort valper 

som er født med patch eller har gul tegning. Slik er det reelle antall dødfødte/svakfødte ca. 1 

pr. kull, og spriket er ikke et tegn på at rasen ikke er vital. 

Figur 1. Antall fødte og registrerte valper 

300 

250 

200 

150 

100 

50 

0 

antall fødte valper 

reg. valper 

Figur 2. Andel valper født med patch, blå øyne og døve. 

16 

14 

12 

10 

% 8 

6 

4 

2 

0 

Patch 

Døve 

Blåøyde 

Figur 3. Antall kull per år 

30 

25 

20 

15 

10 

5 

0 


5


Gjennomsnittlig kullstørrelse 

Det har blitt født i gjennomsnittet 6,6 til 9,7 valper pr. kull de siste 20 år (Figur 4). Dette er et 

forholdsvis høyt antall og viser at rasen per i dag ikke har reproduksjonsproblemer. 

Figur 4. GjennomsniE antall fødte valper per kull 

12 

10 

8 

6 

4 

2 

0 

Effektiv populasjonsstørrelse 

Vi har foreløpig ikke regnet ut effektiv populasjonsstørrelse i vår rase, så vi velger å beskrive 

hvor stor andel av registrerte hunder per år som brukes i avl. Figur 5 viser en oversikt over 

trenden og man kan se at man bruker en større andel tisper enn hannhunder i avl. Av 

registrerte hunder er det kun mellom 12-16% av tispene som brukes i avl og 8-13% av 

hannhundene. Totalt benyttes mellom 21-30% av registrerte hunder i avl. 

Figur 5. Andel av registrerte hunder brukt i avl 

35 

30 

25 

20 

% 

15 

10 

5 

0 

Tisper 

Hannhunder 

Begge kjønn 

Innavlsgrad 

Vi har regnet ut rasens gjennomsnittlige innavlsgrad (beregnet på 6 generasjoner), og finner 

at den er over anbefalt nivå fra NKK, og er stigende (Figur 6). Vi vil først gjøre rede for 

enkelte begreper og forklare hvorfor og hvordan en skal ha et fokus på innavlsgraden i 

rasen. 

Innavl – avl som skjer mellom nær beslektede individer. Innavl medfører at avkom får flere 

homozygote (individer som har to like varianter av et gen i et genpar) genpar for både 

ønskede og uønskede egenskaper. 

Linjeavl – er en svakere form for innavl. De fleste oppdrettere driver med en viss linjeavl 

fordi det gir forutsigbarhet med hensyn til utseende, atferd og helse. Erfaringer i praktisk 

avlsarbeid tilsier at en moderat bruk av linjeavl i enkelte generasjoner er nødvendig for å 

oppnå sunne og rasetypiske hunder. 


6


Hvilke krav skal man sette til avlsdyr ved linjeavl eler innavl? 

• Meget god sunnhet hos både individene og deres slektninger 

• Meget god psykisk helse 

• God fertilitet 

• Meget gode bruks- og/eller eksteriør egenskaper 

Innavlsgrad – et tall som angir hvor mange prosent av et individs genpar som er 

homozygote (identiske gener fra foreldrene for en bestemt arvelig egenskap). Innavlsgraden 

varierer etter hvor mange generasjoner man tar hensyn til. Genetikerne frarår tettere innavl 

enn 6,25 prosent. Dette er det samme som parring av søskenbarn. 

Mange kombinasjoner kan synes å ha en lav innavlsgrad, men når en ser nærmere på 

stamtavlen viser det seg at en eller et par hunder går igjen mange steder lenger bak på 

stamtavlen. Slik blir innavlsgraden høyere dess flere generasjoner en tar med i beregningen 

av denne. Vi og NKK anbefaler å regne ut innavlsgrad ved å se på 6 generasjoner. 

Når en skal finne innavlsgraden i Dogweb (NKKs database) er det viktig å sjekke at samme 

hannhund ikke står oppført med forskjellige registreringsnummer. I databasen blir hunder 

med ulike registreringsnummer, regnet som to ulike hunder. Dette kan derfor føre til at kull 

står oppført med en lavere innavlsprosent enn det som er reelt. Dette gjelder spesielt ved 

bruk av utenlandskregistrerte hunder. 

Det største problemet med innavl er at man dobler på like gener. Dobling av like gener 

medfører at andre gener og variasjonen av gener blir borte. Dette kan ofte være positivt når 

det gjelder utseende, men er som regel negativt når det gjelder sykdommer og mentalitet. De 

fleste sykdommer nedarves ressesivt. Man regner med at alle hunderaser har sykdommer og 

alle hunder, uansett rase bærer på ett eller flere sykdomsgen. Når man gjennom innavl parer 

to beslektede foreldredyr er sjansen for at man treffer på to foreldredyr som bærer på det 

samme sykdomsgenet langt større, enn når man parer to ubeslektede dyr. 

Et annet problem med innavl er innavlsdepresjon. Dette betyr økt sykdomsfrekvens, nedsatt 

livskraft, redusert holdbarhet og redusert fruktbarhet. Disse problemene oppstår ,da en taper 

egenskaper på grunn av økt antall like (homozygote) gener i genparene. Dette fører til at 

bl.a. immunforsvaret blir mindre effektivt ved at individets mulighet for å produsere antistoffer 

blir drastisk redusert. 

10 

8 

Figur 6. GjennomsniElig innavlsgrad 

% 

6 

4 

2 

0 

Figur 6 viser gjennomsnittlig innavlsgrad regnet ut på 6 generasjoner, hentet fra Dogweb, 

uten kritisk gjennomlesing. Vi ser at den har steget jevnt de siste 14 registrerte år og har 

ligget rundt 7% de siste 10 årene. Vi antar at den er noe høyere, da det ikke er kritisk 


7


gjennomlest og regnet ut for hånd. Dette er høyere enn anbefalt grense på 6,25% fra NKK, 

som vises med rød strek. Dette er gjennomsnitt av alle parringer, slik at mange parringer vil 

ligge langt over anbefalt grense. 

Ønsker man å lære og regne ut innavlsgrad anbefaler vi å se i ”Genetikk, avl og oppdrett” 

utgitt av NKK i 2005 side 85. 

Bruk av avlsdyr 

Matadoravl betyr gjentatt bruk av samme hund. Dette skjer som regel på grunn av popularitet 

og/eller manglende tilgjengelighet på andre hunder. Konsekvensen av matadoravl er at 

mange hunder i neste generasjon, er i slekt med hverandre. Det vil derfor øke faren for 

innavl i en rase. Siden tisper ofte får et begrenset antall valper i forhold til hannhunder, er 

matadoravl som regel et problem der det er snakk om populære hanner. NKKs anbefaling er 

at en hund ikke bør ha flere avkom enn tilsvarende 5 % av antall registrerte hunder i 

rasepopulasjonen i en 5-års periode. I vår rase tilsvarer dette 37 avkom, og er gjeldene for 

både tisper og hannhunder. Det vil si at et avlsdyr bør ha maks 37 avkom etter seg i hele 

avlsdyrets levetid. Dette gjelder også utenlandskregistrerte avlsdyr som brukes i Norge. Vi 

regnet oss frem til dette tallet ved å ta gjennomsnittlig registrerte valper de siste 20 årene. 

Våre statistikker viser at mange av våre avlsdyr er langt over disse grensene, og vil i følge 

NKK defineres som avlsmatadorer. Vi i avlsrådet er derimot usikre på hvor vi skal sette 

denne grensen og ser fram mot en grundig diskusjon av dette tema på oppdrettermøtet. 

Innhenting av avlsmateriale fra andre land 

Etter å ha importert og også benyttet en rekke hunder fra Skandinavia og England på tidlig 

80- tallet, sank antallet av importerte hunder, og har aldri kommet opp på tilnærmelsesvis 

samme nivå. Vi har til en viss grad reist til Sverige for å bruke hannhunder der, men bortsett 

fra disse har bruk av utenlandske avlshanner vært minimal. I mange tilfeller har disse 

hannene også vært avkom av norskoppdrettede hunder. Likedan er det heller ikke importert 

mange tisper med tanke på avl. Ofte har også disse importørs egne hunder i stamtavlen. 

Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål 

NKK har bedt oss om å holde spesielt fokus på innavlsgrad og matadoravl og dette er viktige 

temaer for diskusjon på årets oppdrettermøte. 

Avlsrådet foreslår: 

• Siden vi nå har kartlagt en høy gjennomsnittlig innavlsgrad ,er avlsrådets forslag å 

redusere denne til anbefalt nivå under 6,25% fra neste år, og fortsette i årene som 

kommer. 

• Vi har og kartlagt en forekomst av det NKK definerer som avlsmatadorer. Avlsrådet 

foreslår derfor å redusere bruken av matadoravl. Et maks antall avkom pr. avlshund 

må diskuteres på oppdrettermøte. 


8


Prioritering og strategi for å nå målene 


• Vi ønsker at oppdrettere er seg sitt ansvar bevisst, når det gjelder å holde den 

gjennomsnittlige innavlsgraden i rasen på anbefalt nivå. Her bør alle ta sin del av 

ansvaret. Avlsrådet vil være behjelpelig med å beregne denne for alle rapporterte 

ønsker om parring. Vi oppfordrer samtidig oppdrettere om å tilegne seg denne 

kunnskapen, og å velge avlsdyr med dette i tankene. Vi vil også ha en gjennomgang 

av denne beregningen på oppdrettermøter fremover. Videre vil avlsrådet inkludere 

gjennomsnittlig innavlsgrad i sin årsrapport. 

• Vi ønsker at det på oppdrettermøte vil fremkomme en anbefalning om maks antall 

avkom per avlshund. Avlsrådet kan bidra til å holde oversikt over registrerte avkom 

og gi råd i forhold til denne. 

Helse 

Generell beskrivelse av helsesituasjonen i rasen 

Den generelle helsetilstanden i rasen er god i forhold til raser som det er naturlig å 

sammenlikne seg med. Men som alle andre raser har også vår noen utfordringer en bør ta 

tak i. Vi har fått tilgang på statistikk fra Agria, som har sett på hvorfor rasen oppsøker 

veterinær. Dette er statistikk utarbeidet over en 10 års periode for dalmatinere i Sverige fra 

1995-2006, og vi mener at de samme problemstillingene vil gjelde for vår rase her i Norge. 

Siden vi ennå ikke har fått statistikk fra vår egen avlsindeks, velger vi foreløpig å vise til 

denne statistikken fra Agria. Bildene av grafene ligger som vedlegg, og her refereres til de 

ulike. Agria har altså undersøkt hvorfor rasen oppsøker eller blir behandlet av veterinær og 

sammenliknet det med alle andre raser slått i sammen. 

Bilde nr.1 viser fordeling av årsaker for behandling hos veterinær. De fleste kom på grunn av 

skade, deretter på grunn av hud, fordøyelse osv. De blå strekene forteller oss om hvordan 

dette fordeler seg om en ser på alle raser samlet sett. 

Bilde nr. 2 viser om dalmatinere hadde forhøyet risiko sammenliknet med alle raser for å 

trenge behandling av veterinær for ulike tilstander. Den gule streken betyr at det er ingen 

forskjell i risiko mellom dalmatinere og alle andre raser. Er den røde streken forbi den gule vil 

det si at dalmatineren hadde en økt risiko sammenliknet med alle andre raser, for å trenge 

behandling hos veterinær for nevnte lidelse. Er den rød streken kortere, ja da hadde 

dalmatinere en redusert risiko sammenliknet med alle andre raser. Det vil si at vår rase har 

økt risiko for å trenge veterinærbehandling for lidelser som omhandler immunforsvar, øvre og 

nedre urinveier, atferd, ører, klør, skade, hud, osv. Dalmatineren har redusert risiko 

sammenliknet med alle andre raser for å trenge behandling av veterinær for lidelser som 

omhandler fordøyelse, respirasjon, blodsykdommer, hormoner, øyer, osv. 

Bilde nr. 3 viser hvilke tilstander dalmatinere har høyest risiko for å trenge behandling av 

veterinær for. De har lagt til grafer for alle raser samlet, slik at vi kan sammenligne. 

Dalmatineren har høyest risiko for å trenge behandling for skade på hud, deretter 

hudlidelser, mage/tarm sykdom, ørebetennelse osv. Alle raser samlet har høyest risiko for å 

trenge behandling mot mage/tarm sykdom. 


9


Bilde nr.4 viser mer spesifikke årsaker oppgitt for å få behandling av veterinær og rasens 

risiko i forhold til alle andre raser. Når den røde streken for betennelse i hud går over 6 betyr 

det at dalmatinere har mer enn 6 ganger høyere risiko for å trenge behandling for denne 

lidelsen sammenliknet med alle andre raser sett samlet. Her har de kun tatt med det som 

dalmatinere plages med, ikke alt mulig som i Bilde nr.2. 

Forekomst av helseproblemer, sykdommer og/eller defekter 

På bakgrunn av vedlagte statistikk fra Agria, pluss kunnskap og kullrapporter fra oppdrettere, 

samt tilbakemeldinger fra dalmatinereiere, vet vi mye om rasens helse. Vi venter også spent 

på hva vår avlsindeks, som har vært under arbeid i mange år, vil fortelle oss. 

Vi vil nedenfor gi informasjon om de lidelser som finnes i rasen i større eller mindre grad og 

presentere våre forslag til retningslinjer for avl i forhold til disse. 

DEFEKTER/FEIL 

I rasen forekommer det enkelte eksteriørmessige trekk som utelukker hunder fra avl, uten at 

det påvirker hundenes helse. Vi har i mange år hatt god oversikt når det gjelder disse, som 

er patch (medfødt pigmentflekk), blå øyne, feilfarging gule og oransje flekker, og individer 

med forskjellige farger på flekker, dessuten stor pigmentmangel på nesebrusk eller øyerand. 

Forekomst: 

Prosenten av disse uønskede eksteriørtrekk har ingen økning de siste 20 år, mens andelen 

født med patch faktisk ser ut til å ha en nedgang (se Figur 2). Forekomst av patch har vært 

mellom 4,1 og 13,4%, og forekomsten av blå øyne har vært på 0,9 til 5,1%. 

Målsetting: 

Fortsette registrering av forekomsten av defekter og feil som patch, blå øyne, feilfarging og 

stor pigmentmangel på nesebrusk eller øyerand. 


• Oppdretter sender kullrapportskjema til avlsrådet innen valpene er 3 måneder gamle. 

• Avlsrådet rapporterer forekomsten i sine årsrapporter. 

ATOPI/ALLERGI 

De vanligste problemene innen hud hos dalmatiner dreier seg om parasitter, hudinfeksjoner, 

Follikulitt, Pododermatitt, Atopisk dermatitt og Fôrallergi. Man kan utvikle allergi mot noe i 

maten eller noe i miljøet. Matvareallergi/intoleranse ses som regel mot proteiner, men kan 

også forekomme mot karbohydrater og tilsetningsstoffer i foret . Dette er nødvendigvis ikke 

arvelig. Atopisk dermatitt (allergi mot noe i miljøet) ses som regel mot husstøvmidd, 

lagermidd og/eller pollen og er arvelig betinget. 

Den typiske allergiske hunden har kløe på et eller flere steder på kroppen, det vil si i ansiktet, 

på labber, i ører, på magen, i armhulene og ved endetarmen. Det er sjelden at en allergiker 

klør på ryggen alene. På disse områdene blir huden ofte rød eller pigmentert, pelsen kan bli 


10


misfarget pga enzymer i spyttet ,og huden kan bli sår og betent pga at sopp og 

bakterier trives og formerer seg her. Immunforsvaret i huden hos allergiske hunder er 

dårligere enn hos normale hunder ,og bakteriene fester seg lettere på hudcellene til 

allergiske dyr. Bakterie- og soppinfeksjoner vil forsterke kløen og gjøre situasjonen verre. 

Mange allergiske hunder får lett ørebetennelser. Hos noen dyr er hyppige ørebetennelser det 

eneste symptomet på at de har en allergi. 

Man kan ikke se forskjell på et dyr som er allergisk mot noe i maten og et som er allergisk 

mot noe i miljøet. Symptomene er helt like. Det tar imidlertid litt tid før man utvikler allergi mot 

noe i miljøet ,så symptomer på dette sees fortrinnsvis fra 1-3 års alder, men noen ganger 

helt ned i 6 mnd alder. Dersom dyret viser symptomer før det er seks måneder ,er det mest 

sannsynlig at det reagerer på noe i maten. Det er imidlertid ikke uvanlig at et dyr med 

matvareallegi, utvikler allergi mot noe i miljøet senere i livet (kryssallergi). 

Atopi er en klinisk diagnose. En allergitest brukes kun til å underbygge diagnosen og til å 

identifisere allergenene som senere skal inkluderes i allergenspesifikk immunterapi. Hunder 

med atopi har en arvelig disposisjon for å utvikle hypersensitivitiet eller allergi for stoffer eller 

organismer i miljøet, som normalt er ufarlige. 

I starten vil man hovedsakelig observere kløe. Kløe kan sees ved veldig mange 

hudsykdommer og veterinæren må derfor bruke tid på en grundig utredning. Den vil omfatte 

sjekk for ektoparasitter, hudinfeksjoner, en fòrallergiutredning og muligens andre tester. Så 

kan en blodprøve gi svar på hvilke stoffer hunden reagerer på. Disse stoffene må hunden 

unngå kontakt med. Om dette ikke lar seg gjøre, kan man bestille en allergen spesifikk 

immunterapi (”allergi vaksine”). Atopi hos hunden kan ikke helbredes, men som regel 

kontrolleres godt ved en kombinasjon av behandlinger. 

Dalmatinere med atopi 


11


Allergi hos dalmatiner med reaksjoner på poter, rundt munnen, på magen og i øret. 

Forekomst: 

Vi får stadig tilbakemeldinger fra eiere, oppdrettere og veterinærer om at rasen er 

overrepresentert hva gjelder diverse allergiske reaksjoner. Dette kan være alt fra livstruende 

atopi og gjentagende pote/øre infeksjoner, til mer kosmetiske symptomer. Mat allergier 

forekommer også. Dette er med på å senke livskvaliteten til de affiserte hunder, og er også 

en kilde til stor bekymring for eiere. Dere ser av vedlagte grafiske fremstilling fra Agria, at 

rasen regnes for å ha betydelig større sjanse for å utvikle diverse immun relaterte lidelser, 

enn gjennomsnittet i alle raser. 

Målsetting: 

Vi ønsker å redusere forekomsten av atopi/allergi i rasen. 


• Avlsrestriksjoner per i dag er at atopiske hunder ikke skal brukes i avl. Avlsrådet 

ønsker en diskusjon ved årets oppdrettermøte vedrørende eventuelt videre 

restriksjoner i forhold til atopi/allergi. Vi foreslår at søsken av atopikere/allergikere 

ikke blir brukt i avl. Foreldrene mener vi kan forsøkes brukt i en annen kombinasjon 

enn den som ga syke valper, da det har vist seg at avlsdyr som har gitt atopi/allergi i 

ett kull, har fått friske valper i en annen kombinasjon. Blir det derimot syke valper i to 

forskjellige kombinasjoner, bør hunden ikke anvendes mer i avl. 

• Hver enkelt oppdretter må kritisk vurdere sine avlsdyr. Det er ganske mange hunder 

som har en eller annen mild form for allergiske reaksjoner, uten at dette ser ut til å 

plage hunden nevneverdig. 

• Vi håper at en redusering av innavlsgraden og dermed en økning av genpoolen vil 

redusere risikoen for at to dyr med de samme recessive anleggene for de samme 

allergier, blir paret med hverandre. 


12


• Det er viktig at avlsrådet får informasjon om alvorlig allergi hos den enkelte hund, her 

trengs alltid en diagnose fra veterinær. Vi anbefaler at hunden blir tatt med til 

spesialist for utredning, hvis den ikke blir bedre etter parasittbehandling og utprøving 

av eventuell matallergi. 

• Erfaringer viser at hundeeiere ikke får optimal hjelp hos sin veterinær når det gjelder 

hud/pelsproblemer hos hunden sin. Dette kan bli både frustrerende og kostbart. 

Avlsrådet ber derfor oppdretterne om å engasjere seg i problemet, og vi vil gå 

igjennom en del råd og anbefalninger på hvordan man går frem med hud og allergi 

problematikk på oppdrettermøter i fremtiden. 

• Vi ønsker å få kartlagt forekomsten av atopi/allergi i rasen slik at effekten av 

eventuelle tiltak vi setter i verk kan måles ved en ny kartlegging etter en periode. 

URINSTEN 

Alle dalmatinere har i utgangspunktet et defekt gen som gjør at de produserer urinsyre med 

et høyere syrenivå enn andre raser. Dette gjør at de har anlegg for å produsere urater, en 

spesiell form for urinsten. Dette er meget smertefullt for hunden, og må behandles med 

streng diett, i mange tilfeller er det nødvendig med en operasjon for å fjerne stenene. Har en 

hund først begynt å produsere urater, er det ofte et tilbakevendende problem. 

Den første krysning av dalmatiner og pointer for å få hunder med normalt urinsyrenivå, ble 

gjort i 1973 av forsker og oppdretter Robert Schaible i Amerika. Han brukte 5 generasjoner 

på å avle avkommet med dalmatinere, for å få tilbake rasetypen. Så i 1981 ble det søkt om å 

få disse LUA (low urinary acid) dalmatinerne registrert i den amerikanske kennelklubben. 

Raseklubbene i Amerika motsatte seg at disse skulle registreres som dalmatinere, og det tok 

30 år før det ble akseptert. Den gang hadde man ingen gen-test for å kunne identifisere 

hvilke valper som bar genet for normal urinsyreproduksjon videre, så testparringer var eneste 

vei å gå. Det sier seg selv at dette har vært et enormt arbeid. Generasjonene mellom 1981 

og 2011 ble registrert i UKC,(United Kennel Club) men altså ikke akseptert i AKC (American 

Kennel Club). Først da forsker Danika Bannasch fant genet for normal urinsyreproduksjon, 

ble det en fornyet interesse for å få hunder med dette genet registrert. Endelig ble det 

godkjent i 2011. Den engelske kennelklubben fulgte raskt etter, og LUA dalmatinere kan nå 

registreres som dalmatinere i begge disse land. 

Overstående beskriver begynnelsen av historien om LUA, og hvordan disse hundene først 

de siste par år dvs. 40 år etter at Robert Schaible hadde foretatt kryssparringen mellom 

pointer og dalmatiner, er blitt godkjent og registrert som dalmatiner i den amerikanske og 

britiske kennelklubben. 

Forekomst: 

Siden lidelsen ikke innrapporteres, vet vi ikke i dag forekomsten. Vi har ikke mange hunder 

som blir syke av denne lidelsen, og det er flest hannhunder, men det er meget alvorlig for de 

det rammer. 

Målsetting: 

Vi ønsker å redusere forekomsten av hunder som plages med urinsten. 


13


Avlsrådet forslår: 

• Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av urinsten innrapporteres til avlsrådet slik at man 

kan holde en oversikt over forekomsten. 

• Det er svært viktig at oppdrettere informerer sine valpekjøpere om anbefalt fòr og 

proteininnhold. Dette er beskrevet i klubbens valpehåndbok. 

• Avlsrådet ønsker at oppdrettermøte diskuterer følgende forslag: 

Vi har nå gjennom våre kontakter mulighet for å importere en valp ,hvor far er homozygot LUA. 

Denne hunden er også homozygot sort. Dette vil si at alle hans valper i det aktuelle kullet, planlagt i 

England, vil bli LUA og sorte. Informasjon om hannhunden er å finne her: 

http://rimrockdals.webs.com/makslua.htm 

GRAND CHAMPION RIM ROCK STOCKLORE MYSTIC MAKS 

(Homozygot LUA og homozygot sort) 


14


Oppdretter i England har undersøkt hans generelle helsetilstand og også hans gemytt. Det er ikke 

bestemt hvilken tispe oppdretter vil bruke i denne kombinasjonen. Det er også en mulighet for å 

kjøpe ett eller to strå med sæd fra denne hannen, og vi har selvfølgelig også anledning til å finne en 

annen interessant LUA dalmatiner for import. 

Avlsrådet har vært i kontakt med NKK for å få deres forsikring om at LUA dalmatinere født i Norge, vil 

bli registrert i kennelklubben uten avlsrestriksjoner. Dette er en betingelse for at vi skal gå videre 

med planer om å importere en LUA. Astrid Indrebø anbefalte NKK å stille seg positivt til dette. Vi har 

fått bekreftet fra registreringsavdelingen at valp med et Export Pedigree, og altså registrert i The 

British Kennel Club, vil kunne omregistreres i NKK. Vi har ikke undersøkt om det samme gjelder for 

eventuell sædimport fra USA. 

Her er det først og fremst viktig å avgjøre om vi ønsker å importere en LUA dalmatiner, hvilken er et 

helt åpent spørsmål. Det er ingen anbefaling fra avlsrådet at den som er nevnt er den som er best 

egnet, avkom fra ham er bare et forslag. 

DØVHET 

Døvhet henger sammen med pigmentering. Den arvelige døvheten hos dalmatiner kommer 

fra “the extreme white piebald gene”. To fullhørende foreldre har fått døve valper, så det er i 

alle fall ikke dominant nedarvning, og fordi døve foreldre kan få hørende valper, er det heller 

ikke enkel ressesiv nedarvning. Man tror det kan være multigenetisk, antagelig to forskjellige 

ressesive gener. Hunden kan være dobbeltsidig eller ensidig døv/hørende. 

BAER-test er den eneste “sikre” testen for å avgjøre om en hund er hørende. Denne 

registrerer elektrisk aktivitet i hjernen som respons på lydstimuli. Da kan man se på kurven 

som kommer frem om den er døv eller hørende på hvert av ørene, som testes separate. Og 

man kobler ID-chip til resultatene, slik at man ikke kan “jukse”, og ta samme valpen to 

ganger. Innvendinger mot BAER-testing er at man av og til får falske resultater. Vanligvis at 

en valp er døv, når den ikke er det, evt. på ett av ørene, og viser seg senere å høre på 

begge. Dette forekommer, hvis ikke elektrodene er satt på riktig sted. Det motsatte, at en 

hund hører, når den er døv, er også rapportert, men det kan være vanskelig å forstå 

ettersom kurver viser hvordan hjernen reagerer på det den hører i det aktuelle øret. I så fall 

er ikke lydimpulsene til det andre øret fullstendig avstengt, slik det skal være. 

De tester avlsdyr i de fleste land i Vest-Europa, inkl. England. I Tyskland og Nederland 

brukes kun bilateralt hørende hunder i avl, og de er pålagt å teste alle valpene i kullene. I de 

nederlandske tallene kan vi se at antall døve gikk ned, etter at de bare godtok fullt hørende 

hunder i avl, men nå har det stått stille en stund, og siste år var prosent totalt døve høyere 

enn på mange år. Man tror derfor at BAER-test, og avl på dobbeltsidig hørende hunder bare 

hjelper inntil et visst minimum. Resten er tilfeldigheter mht. pigmentering. 

I Sverige og Danmark skal alle avlsdyr testes, men man kan godt bruke ensidig hørende i 

avl. I Danmark kun hvis de pares med en fullhørende. 


15


Forekomst: 

Det forekommer en del døvhet i rasen. Figur 7 viser trenden over andel valper som er født 

døve fra 1990-2010. Kurven varierer mellom 0,8-4,5%. 

5 

4 

3 

% 

2 

1 

0 

Figur 7. Andel valper født døve 

Målsetting: 

Vi ønsker å holde forekomsten av døvhet på lavest mulig nivå, men erkjenner at det alltid vil 

fødes døve valper. 


• Det har til nå ikke vært mulig å BAER-teste i Norge. Men en veterinær ved Follo 

dyreklinikk holder på å få opplæring ,og vil etter hvert tilby test på vår rase. 

• Tema ble diskutert på oppdrettermøte 2012 og konkluderte da med at det ikke er 

aktuelt eller hensiktsmessig å teste alle valper i alle kull, men det vil bli enklere å få 

testet avlsdyr ,og valper som skal selges til utlandet. Diskusjon i etterkant av 

innlegget tok for seg at det er positivt at vi har en mulighet for å teste valper på en 

enklere måte fremover, men det reiser et par spørsmål i forhold til hvordan en 

forholder seg til de unilaterale. Valpekjøpere skal informeres om all testing, men 

trenger også å forstå at unilaterale kompenserer for sitt hørselstap og fungerer like 

godt som de som hører på to ører. Her vil vi på nytt diskutere på oppdrettermøte 

10.mars 2013 om hvordan vi skal forholde oss til dette ,og ber alle om å tenke 

gjennom problemstillinger: Skal vi pålegge å teste avlsdyr? Bruke kun fullhørende i 

avl, eller fraråde dobling på unilateralt hørende? 

HOFTELEDDSDYSPLASI (HD) 

HD er en lidelse hvor lårbenshodet og hofteskålen ikke er tilpasset hverandre optimalt. HD er 

en arvelig betinget sykdom med en "polygenetisk" arvegang. 

Forekomst: 

Forekomsten av HD har vært varierende de siste 20 årene i rasen, mellom 0-14% som vist i 

Figur 8. Majoriteten av dalmatinere med HD er avlest med grad C. Lidelsen blir ikke vurdert 

som et uttalt problem i rasen. 


16


Figur 8. Andel hunder med HD 

15 

10 

% 

5 

0 

Målsetting: 

Vi ønsker å holde forekomsten av HD på lavest mulig nivå. 


• Vi fortsetter å registrere forekomsten av HD og presentere dette i avlsrådets 

årsrapport. 

• Dagens retningslinjer er at avlshunder skal være HD-frie (HD A og B). Disse 

retningslinjene var oppe til diskusjon på oppdrettermøtet 2012 . Det var enighet om at 

kriteriet fortsatt skulle være HD-frie hunder i avl. Det anbefales at man samtidig tar 

hensyn til HD-indeks, og forsøker å avle på individer som til sammen gir en indeks på 

over 200. 

ADULT RESPIRATORY DISTRESS SYNDROM (ARDS) 

I begynnelsen av 1990 årene, dukket det opp en alvorlig lidelse i Finland. ARDS er et 

symptom på en lungesykdom hvor det for dalmatiner rasens del har vist seg at hundene dør 

før de er ett år gamle. 

Forekomst: 

Det er pr. i dag ikke født hunder i Norge som har utviklet ARDS. 

Målsetting: 

Vi ønsker å unngå at det blir født hunder med ARDS i Norge. 


• Dagens avlsrestriksjoner sier at kjente anleggsbærere og de neste 5 generasjoner er 

utelukket fra avl. Inntil 7. generasjon skal slike linjer ikke krysses (tillatt med parring 

mellom 6. og 7. generasjon). Dette ønsker vi å opprettholde. 

RENAL DYSPLASI / PROGRESSIV NEFROPATI (PNP) 

PNP er egentlig en betegnelse på en rekke nyresykdommer, hvor en medfødt misdannelse i 

nyrene utvikler seg over tid til en total nyresvikt. De kliniske symptomene på lidelsen er ikke 

alltid like lette å oppdage, da ikke alle hundene viser like sterke symptomer. De første 

sykdomstegnene kan variere, men vanligvis vil hunden drikke og urinere mer enn normalt. 

Dette starter ofte i ung alder, men oppfattes da sjelden som tegn på sykdom, fordi hunden 


17


virker frisk ellers. Lenger ut i sykdomsbildet mister hunden matlysten og blir avmagret, får 

gjerne brekninger, diaré og kan lett bli uttørket. 

Alle hunder fødes med underutviklede nyrer som modnes med alderen. Derfor er PNP veldig 

vanskelig å diagnostisere på et tidlig stadium. Sykdomsforløpet er meget varierende, fra 

raskt å utvikle akutt nyresvikt, til en så sakte utvikling at hunden kommer i moden alder før 

det blir mistanke om at noe er galt. Hvordan sykdommen viser seg, eller hvor lenge en 

rammet hund lever, beror på hvor hardt nyrene er angrepet. De hundene som blir født med 

en alvorlig grad av PNP blir gjerne avlivet i 2-6 måneders alder, mens hunder med mindre 

alvorlig grad kan leve til de når 4-6 års alder. 

PNP kan bare diagnostiseres med sikkerhet ved at en tar en vevsprøve av nyrene ved 

obduksjon av den døde hunden. 

PNP nedarves recessivt. Det betyr at begge foreldrene til den syke hunden er bærer av 

genet. 

Forekomst: 

Avlsrådet har fått innrapportert et tilfelle av PNP den senere tid. Denne hunden var 

svenskoppdrettet, men med norsk far. Det har vært noen få sporadiske tilfeller registrert i 

Sverige siden 1980 tallet. Sykdommen har liten utbredelse i rasen per i dag. 

Målsetting: 

Vi ønsker å holde oversikt over forekomsten av PNP. 


• Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av PNP innrapporteres til avlsrådet slik at man kan 

holde en oversikt over forekomsten. 

• Avlsrådet og oppdrettermøtet 2012 mener en ikke skal sette i gang noen avlstiltak på 

nåværende tidspunkt. 

• Avlsrådet informerer klubbens medlemmer om lidelsen og oppfordrer oppdrettere til å 

være aktive der det er mistanke om PNP siden den eneste sikre måten å 

diagnostisere PNP er ved obduksjon av nyrene i forbindelse med at hunden avlives 

eller dør. 

• Det finnes i dag en utvidet urinanalyse som viser hvor effektiv filtreringen er i nyrene. 

Denne vil da gi en indikasjon på nyrefunksjonen, og kan benyttes, hvis en ønsker å 

bruke en hund i avl, som har PNP tilfeller i nær slekt. 

WOBBLER SYNDROM HOS HUND 

Wobbler er en samlebetegnelse for en rekke tilstander som kan oppstå i nakken og som 

medfører innsnevring av ryggmargskanalen med trykk på nervene der. Dette gir igjen ustø 

gange ”wobbling” som symptom. Wobbler forekommer både hos hest og hund. Hos hund 

finner en det utelukkende hos store hunderaser ,med størst hyppighet hos rasene Grand 

Danois og Dobermann. 


18


Forløpet og hva som gir innsnevringen i ryggmargskanalen er ulik hos ulike raser. Økende 

risiko med økende alder er funnet, og en viss enighet om at det er genetisk betinget, men 

med ukjent arvegang/ arvbarhet. 

Selv om det er utviklet nye operasjonsteknikker, er prognosen dårlig for hunder med 

Wobbler. Majoriteten blir avlivet innen to år etter å ha fått diagnosen. 

Forekomst: 

Avlsrådet har fått innrapportert seks tilfeller av Wobbler de siste 20 år. Noen er 

diagnostiserte tilfeller, og noen er mistenkte tilfeller ut fra nevrologisk undersøkelse. Det er 

klart muligheter for både mørketall og feildiagnostiseringer (discus prolaps i ryggen gir også 

lignende symptomer). I tilfellene vi kjenner til hos dalmatiner i Norge har symptomene vist 

seg fra 5 års alder eller eldre, og er trolig grunnet ustabilitet mellom skivene i nakken. 

Tilfellene er sporadiske med individer som til en viss grad er i slekt, men ingen helt klar 

sammenheng. 

Målsetting: 

Vi ønsker å holde oversikt over forekomsten av Wobbler. 


• Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av Wobbler innrapporteres til avlsrådet slik at man 

kan holde en oversikt over forekomsten. 

• Avlsrådet har vært i kontakt med veterinær Øyvind Stigen ved veterinærhøyskolen 

både nå og tidligere. Vi ba om råd angående eventuelle avlsrestriksjoner. Lidelsen 

ble tatt opp på oppdrettermøtet 2012. Konklusjonen ble at vi ikke skal sette i gang 

noen avlstiltak på det nåværende tidspunkt, men understreker viktigheten av at 

oppdrettere er aktive der det er mistanke om lidelsen, og gjør sitt for at hunden skal få 

en sikker diagnose. 

OSTEOCHONDROSE HOS HUND (OCD) 

Osteochondrose er en vekstforstyrrelse i leddbrusken som viser seg hos hunder som vokser. 

Oftest viser de første symptomene seg når valpen vokser mest (ca 4-7 måneder). De fleste 

hundene som rammes er av middelsstore til store raser og forandringene kommer oftest i 

skulder-,albue-, kne- og haseledd. OCD forekommer også hos hest og gris. 

Alle store ben som møter et annet ben er dekket med brusk for at benendene skal gli lett mot 

hverandre. Når bena til hunden vokser må også brusken vokse. Skjelettet dannes hele tiden 

ved at brusken vokser, og den brusken som ligger dypest vil gradvis omvandles til ben. På 

den måten blir bena lengre og lengre, men de har hele tiden brusk i jevn tykkelse i endene. 

Osteochondrose betyr at det blir feil i omformingen av brusk til ben. Brusken får næring fra 

leddvæsken, men hvis brusken blir for tykk, når ikke næringen ut i hele brusken og delene 

som ligger dypest kommer til å dø, også kjent som at det «går i nekrose». Den døde brusken 

løsner fra underlaget og det resulterer i et sår i bruskoverflaten i leddet. Det er smertefullt og 

hunden begynner å halte. 

Symptomene er halting som ikke gir seg, eller som kommer og går. En valp som begynner 

å halte bør alltid undersøkes, hvis det ikke går over av seg selv med et par dagers hvile. 

Valper med OCD begynner ofte å halte ved 4-7 måneders alder. Haltingen forverrer seg etter 

enda noen måneder, når leddproblemene har blitt verre. Hvis hunden har like vondt i begge 


19


beina kan det være vanskelig å se haltingen, men en får en hund som sover mye, som ikke 

vil leke og istedenfor ligger mest og sturer. 

Diagnosen stilles ved beskrivelse av symptomene og klinisk undersøkelse kombinert 

med røntgen. 

Milde osteochondrose-forandringer i skulderleddene kan noen ganger leges tilfredsstillende 

uten operasjon, men for de andre leddene og ved større skader i skulderleddene gjelder det 

at jo tidligere man opererer, desto større sjanse er det for at resultatet skal bli bra. Dette er 

fordi betennelsen i leddene ikke har hatt tid til å bli så alvorlig. Selvfølgelig kommer det også 

an på hvor stor bruskskaden er til å begynne med. 

Generelt sett ansees osteochondrose i skulderleddene og ha best prognose, mens albue og 

kneleddene har noe dårligere prognose, haseledds-osteochondrose har dårligst prognose. 

Hvert enkelt tilfelle er imidlertid unikt og må bedømmes individuelt. 

Årsakene til osteochondrose er antatt å være flere, uten at en vet sikkert. Det 

finnes genetiske faktorer uten at arvegangen er kjent ,da gjennomslaget er ujevnt og gjerne 

hopper over generasjoner. En antar at arveligheten er noe lavere enn for HD. Det betyr ikke 

det samme som at osteochondrose er medfødt, men det betyr at hunden er født med stort 

eller lite anlegg for å utvikle osteochondrose. 

Den utløsende faktor er ofte et slag eller støt mot leddet i valpens mest sårbare periode (4-7 

mndr.) Det er også en forskjell i kjønn ved at flere hannhunder enn tisper utvikler lidelsen. 

Forekomst: 

Vi har ingen sikker status på antall tilfeller i rasen. Det er antatt å være noe mørketall, men 

det rapporteres 1-2 tilfeller årlig i snitt. 

Målsetting: 

Vi ønsker å holde oversikt over forekomsten av OCD. 


• Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av OCD innrapporteres til avlsrådet slik at man kan 


• Hunder behandlet for OCD bør ikke anvendes i avl. 

• Oppdrettere bør være oppmerksom på forekomst i avlsdyrets nære slekt. 

DVERGVEKST (OSTEOCHONDROSDYSPLASI) 

Dvergvekst er en genetisk basert feilutvikling av forbeiningen i skjelettet. I enden av 

de forskjellige knoklene er det vekstplater som forbeiner seg når individet er ferdigvokst. I 

den mest alvorlige form for dvergvekst vil disse forbeine seg for tidlig i den rørknokkel vi 

kaller spolebeinet slik at dette slutter å vokse og blir for kort og gjør at den andre knokkel i 

forbeinet, kalt albuebeinet, blir buet. Begge disse knoklene er festet mellom håndledd og 

albueledd. 


20


Valp med dvergvekst. Ble avlivet 4,5 mnd gammel. 

Det er forsket en hel del på dvergvekst, da den forekommer i mange raser. Det er konkludert 

med enkel recessiv nedarving, noe som også synes å stemme i vår rase. 

De kliniske symptomer opptrer først når valpen har nådd en alder av 3 til 4 måneder, og det 

synes som om disse kan være av forskjellig alvorlighetsgrad. Noen valper blir så 

”deformerte” at avlivning er den eneste løsningen, mens andre kanskje bare er 

lettere affiserte. 

Prognosen er dessverre veldig dårlig når det gjelder de hardest rammede valpene. Det er 

forsøkt å operere, men feilbelastningen har da allerede skadet albueleddet så alvorlig at 

hunden vil måtte leve med store smerter. 

Forekomst: 

Vi kjenner bare til to tilfeller av dvergvekst hos norske dalmatinere, en i 2003 og en i 2009. 

Målsetting: 

Vi ønsker å unngå at det blir født hunder med dvergvekst i Norge. 


• Avlsrådet anbefaler å unngå dobling på teoretiske bærere, da vi ikke vet hvilke 

hunder som kan bære genet videre, og ikke ønsker at det blir født valper med 

dvergvekst. Avlsrådet har god oversikt over hvilke hunder som i dag er teoretiske 

bærere og kan derfor gi korrekt informasjon ved bruk av en teoretisk bærer. 

• Det er foretatt dobling av sikre bærere både i Norge og i utlandet, men til nå er det 

ikke innrapportert tilfeller av dvergvekst i fra disse kombinasjonene. Det er en 

mulighet for at valper som vil utvikle dvergvekst kan identifiseres ved hjelp av en 

røntgen undersøkelse av håndleddet før de er 12 uker. Vi vil likevel fraråde at slike 

nære doblinger blir gjort, da det innebærer ekstra kostnader og arbeid. Vi er heller 

ikke helt sikre på at røntgenbilder som viser normale håndledd, utelukker at valpen 

kan utvikle dvergvekst. 


21


MEGAOESOPHAGUS (MO) 

Dette er en lidelse hvor musklene i spiserøret ikke fungerer som de skal. Maten som svelges 

vil ikke bli presset videre ned i magesekken og legger seg i spiserøret. Det vil bli gulpet 

ufordøyd opp igjen, eller havner i luftrøret. Er en valp født med denne lidelsen, vil en se at 

maten kommer opp igjen, særlig etter at valpen har gått over til fast føde. Før dette vil det 

også kunne komme melk ut av nesen, spesielt etter at valpen har spist og ligger ned, men 

her kan det godt bare være snakk om en grådig valp som ikke greier å svelge unna fort nok. 

Det sier seg selv at noen valper med MO, etter hvert vil bli magre. Mange overlever derfor 

ikke, mens noen er så mildt angrepet at de kan få i seg nok mat til å vokse og trives. Det blir 

også rapportert om valper som utvikler en bedre muskelfunksjon etter hvert, og lever et 

normalt liv. 

For å få stilt en sikker diagnose, må valpen tas med til veterinær hvor man tar røntgen av 

spiserøret etter at valpen har svelget en kontrastvæske. Denne sees da på bildet, liggende i 

spiserøret. 

Lidelsen er uten tvil arvelig og sannsynlig multigenetisk. Hvor høy arvbarhet den har vet vi 

ikke. 

Forekomst: 

Lidelsen har blitt rapportert i fem kull i perioden 1990-2000. Tallet kan være høyere da 

symptomene kan være såpass milde at valpen overlever. 

Målsetting: 

Vi ønsker å holde oversikt over forekomsten av MO. 


• Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av MO innrapporteres til avlsrådet slik at man kan 


• Avlsrådet anbefaler ingen avlsrestriksjoner annet enn at en unngår å avle på 

diagnostiserte tilfeller, og at en rådfører seg med avlsrådet hvis en har mistanke om 

lidelsen. 

Forekomst av reproduksjonsproblemer. 

Det finnes per dags dato (2013) ingen reproduksjonsproblemer i rasen. 



• Vi ønsker at atopi/allergi skal være den lidelsen som prioriteres i forhold til å 

redusere forekomsten. Vi setter derfor dette som et kortsiktig og langsiktig mål for 

avlsarbeidet i rasen. 

• Avlsrådet vil fortsette å holde en oversikt over forekomst av defekter/feil, urinsten, 

døvhet, HD, PNP, Wobbler, OCD og MO og at syke hunder utelates fra avl. 


22


• Avlsrådet vil fortsette å gi råd i forhold til avl på hunder beslektet med kjente eller 

teoretiske bærere av dvergvekst. 

• Dagens avlsrestriksjoner i forhold til ARDS opprettholdes. 



• Her vil det komme en strategi for å nå målet med å redusere forekomst av atopi og 

allergi, etter diskusjon på oppdrettermøte. 

• Kartlegge forekomst av atopi/allergi (avlsindeks og egne kartlegginger med 5 års 

mellomrom). 

• Bortsett fra allergier, er de andre ovennevnte lidelser så lite utbredd i rasen at vi i 

øyeblikket (2013) kun anbefaler å unngå dobling av mistenkte bærere og/eller unngå 

bruk av affiserte hunder. Avlsrådet har god oversikt, men vi presiserer viktigheten av 

at nye tilfeller blir innrapportert. 

Mentalitet og bruksegenskaper 

Mentalitet og bruksegenskaper i forhold til rasestandarden 

”Åpen og vennlig, ikke sky eller tilbakeholdende og uten nervøsitet og aggressivitet.” 

(Rasestandarden) 

Dalmatiner regnes som en selskapshund, og de fleste valper blir derfor solgt til familier som 

ønsker seg akkurat det. Dette er ofte mennesker med liten eller ingen tidligere erfaring med 

hund. Gode familiehunder må være vennlige, åpne, tolerante og trygge, med liten kamp og 

jaktlyst. De blir ofte utsatt for velment feilbehandling, og dette må de tåle uten å bli nervøse 

eller aggressive. De bør heller ikke ha en for sterk kjønnsdrift, da dette ofte kan føre til 

oppførsel eiere synes er vanskelig å kontrollere. Vi vil konkludere med å si at familiehunder 

er den kategori hund som er mest etterspurt, og hvor det forlanges ekstra god mentalitet.. 



• Målet er å opprettholde en rase med de nevnte mentale egenskapene. 



• En ønsker å utelukke nervøse, aggressive, skye og svært hormonelle hunder i avl. 

Det er derfor viktig at oppdrettere og hannhundeiere vurderer sine avlsdyr med tanke 

på dette. 


23


• Flere har ytret ønske om at avlsdyr bør mentaltestes, dette er et godt hjelpemiddel 

hvis du som oppdretter ønsker å få vite mer om hundens egenskaper i dette 

henseende. Dette er åpent for diskusjon på oppdrettermøtet. 

Atferd 

Atferdsproblemer 

Atferdsproblemer hos hunder er en av de største årsakene bak avlivning og omplassering. 

Man ser også at atferdsproblemer hos hund varierer med rase, og man kan derfor si at atferd 

er arvelig. Hvor stor arvbarhet atferd har varierer med hvilken atferd vi har med å gjøre. 

Atferdsproblemer skyldes ikke gener alene, men oppstår gjennom erfaringer. En del hunder 

utsettes for velment (eller ikke velment) feilbehandling, og blir også ofte feiltolket på grunn av 

manglende kunnskap hos eier. 

Undersøkelser tyder på at førstegangs hundeeiere oftere får atferdsproblemer hos sin hund 

enn erfarne. De har hunder som oftere er aggressive, har et høyere aktivitetsnivå og har mer 

angstrelaterte atferder. Det kan hende at førstegangshundeeiere har en annen forventning til 

hundeholdet enn de erfarne. 

Det er gjort flere undersøkelser som tilsier at hundeeiere som har deltatt på valpekurs og 

som jevnlig aktiviserer hunden med trening eller andre oppgaver, har hunder som sjeldnere 

har atferdsproblemer. Kunnskap og veiledning blir i denne sammenheng viktig. 

Hundeaggresjon, stress og nervøsitet er atferd vi ikke ønsker i rasen, men som vi vet 

forekommer. 

Hundeaggresjon 

Aggresjon ovenfor andre hunder ute på tur er det vanligste atferdsproblemet hundeeier søker 

råd for. Den atferden vi ofte finner uønsket er at hundene våre bjeffer eller lager mye støy 

ved synet av andre hunder, i møte med andre hunder, eller ved passering av andre hunder. 

Dette er ofte koblet med at hunden gjør utfall mot den andre hunden, blir uregjerlig og 

bråkete og vanskelig å håndtere. For noen hunder er dette alt som skjer, mens andre følger 

opp truslene med reelle angrep, slåsskamper og eventuelt biting. Alt dette kalles aggresjon i 

denne sammenheng, og det er ofte snakk om oppførsel som eieren opplever som et stort 

problem. De tilfellene der hunder i hovedsak hilser og samhandler på en måte vi finner 

passende, men nå og da havner i slåsskamp, ser en bort fra. 

Det er stor forskjell på hunder, og noen klarer å samhandle med andre hunder av samme 

kjønn på en måte vi er tilfreds med. Dette er delvis rasebetinget, utagering mot andre hunder 

er ikke like vanlig for alle raser. Hvis dette er rasebetinget vil det si at det i en viss utstrekning 

er arvelig, noe som også er godt dokumentert i internasjonal litteratur. 

Hos noen hunder har dette startet med frykt, og etter hvert har hunden funnet ut at det 

hjelper å bruke aggresjon for å få den andre hunden til å fjerne seg. Et annet alternativ er 


24


aggresjon knyttet til konflikt om status, ofte kalt hannhundaggresjon når det gjelder 

hannhunder. For mange hunder er dette problemet mer uttalt i bånd, mens de kan være 

velfungerende når de er løse. Dette kan tyde på at aggresjonen har noe å gjøre med 

frustrasjon. 

Testosteron, det mannlige kjønnshormonet stimulerer hunders streifing og urinmarkering. 

Disse atferdene påvirker forholdet til andre hunder, noe som øker sjansene for en konflikt om 

status eller rang mellom to hunder som ikke lever i den samme husholdningen. Testosteron 

senker også terskelen for slåssing: Intakte hannhunder (ikke-kastrerte) reagerer raskt, blir 

mer opphisset, og tar lengre tid å berolige. 

Det er også veldig stor forskjell på hvilke terskelverdier som må til for å få hunden til å 

reagere. En del av problemet for hunder som utagerer er at de har for lav terskel før de setter 

i gang en uønsket reaksjon Når de først har reagert, har de vanskelig for å roe seg ned igjen. 

Det kan det virke som om mange av de hundene som utagerer er hunder som generelt er 

aktive og som i alminnelighet har vanskelig for å roe seg /være avslappet i situasjoner som 

innebærer mye stimuli f. eks. en tur hvor den treffer flere hunder. 

Stress 

Stress hos hund kan vise seg på mange ulike sett. Hunden kan få en såkalt "stressmage", 

det vil si at den er ømfintlig i tarmene og reagerer med å få diaré når den blir stresset. Det 

kan også bli slik at hunden viser stress gjennom overdrevne handlinger av ulike typer, for 

eksempel at den frenetisk slikker seg eller biter på labbene. At hunden piper eller er 

oppskrudd, usikker eller aggressiv, kan også være et tegn på at den er stresset. 

Nervøsitet 

Frykt er en egenskap som naturlig nok har høy arvbarhet. Det er viktig av mange årsaker at 

hunder som lever i dagens samfunn har nok mot og robusthet til å kunne takle omgivelsene 

og hendelser som inngår i et liv som familiehund. 



• Siden disse atferdsproblemene har ganske høy arvbarhet, anbefales at hunder med 

atferdsproblemer ikke brukes i avl. 

• Ha fokus på at vi ønsker å avle familiehunder som er robuste nok til å tåle litt velment 

feilbehandling, og fungerer i dagens samfunn. 

• Ha fokus på at høyt hormon og/eller stressnivå kan øke sjansen for at hunder utvikler 

hundeaggresjon 


25




• Vi håper å få kartlagt forekomsten av atferdsproblemer i rasen når avlsindeksen er 

klar. 

• Vi oppfordrer oppdrettere og hannhundeiere om å vurdere sine avlsdyr nøye med 

tanke på atferdsproblemer og utelate dem fra avl der dette forekommer. 

• Vi oppfordrer oppdrettere å følge opp særlig første gangs hannhund eiere, med 

veiledning om håndtering og deltakelse på kurs. 

• Vi håper med dette å kunne redusere forekomsten av atferdsproblemer til et 

minimum. 

Eksteriør 

Eksteriørbedømmelser 

Et velbalansert og harmonisk helhetsinntrykk med effektive og kraftfulle bevegelser er det vi 

ønsker skal vektlegges i bedømmelsen av en dalmatiner. Vi har alltid sett på hundens 

anatomi og bevegelsesmønster som viktigere enn rasedetaljer som flekkmønster. En god 

tegning med ren farge, er prikken over i èn. Raseklubben utarbeidet i 2002 et 

rasekompendium som oppdretterne stilte seg bak. Vi anbefaler oppdrettere og andre 

interesserte å lese dette. 

Kvaliteten på dalmatineren i Norge må sies å være bra, takket være oppdrettere som har lagt 

ned mye arbeid og engasjement i avlsarbeidet. Ikke desto mindre finnes det klart 

forbedringspotensialet. 

Avlsrådets forslag til fokusområder: 

• I begrepet velbalansert ligger det at individet skal ha balanse mellom forpart og 

bakpart. Vi ser at enkelte hunder mangler denne balansen på ulikt vis. Noen er for 

tunge i fronten i forhold til bakparten, dette gir et inntrykk av at de «tipper forover». 

Noen har misforhold mellom forpart og bakbensvinkling (som regel mer vinklet bak 

enn fremme). Dette gir ulik steglengde fremme og bak, og en generell ubalanse 

under bevegelse. 

• Videre ønsker vi å sette fokus på mankehøyden i rasen. Inntrykket er at denne er 

økende, og dette kan resultere i at proporsjonene nærmer seg 10:10 og derfor ikke 

gir den rektangulære kroppen standarden beskriver, hvor ønsket forhold mellom 

høyde og lengde er 9:10. Det er ønskelig at både mankehøyde og proporsjoner er i 

overensstemmelse med standarden. Dette vil tas opp til diskusjon på oppdrettermøte. 

Overdrevne eksteriørtrekk 

Det finnes ingen overdrevne eksteriørtrekk som innebærer risiko for helseproblem hos rasen. 


26




• Vi oppfordrer oppdrettere til å vurdere sine avlsdyr nøye med tanke på rasens 

standard. 

• Vi ønsker å gjennomføre flere beskrivningstreff for oppdrettere og medlemmer av 

NDK. Dette mener vi er en god hjelp til å lære å bedømme en hunds anatomi i forhold 

til standarden. 

• Vi ønsker å ha dommerkonferanser der vi kan formidle det vi ønsker å vektlegge 

m.h.t. eksteriøret i vår rase. 



• Vi oppfordrer alle oppdrettere av rasen til å lære seg rasestandarden. 

• Avlsrådet arbeider med å arrangere nevnte arrangementer. 

Oppsummering 

Prioritering av viktige kortsiktige og langsiktige mål. 

Norsk Dalmatiner klubb ønsker å avle frem friske og funksjonelle dalmatinere, som er i tråd 

med rasestandarden, og som er til glede for sine eiere og sine omgivelser. For å oppnå dette 

ønsker vi å ha fokus på noen områder. Disse blir diskutert på oppdrettermøtet. 

Unngå matador-avl 

En avlshund, både norske- og utenlandsregistrerte, bør ikke ha flere avkom etter seg enn 

tilsvarende 5 % av antall registrerte hunder i rasepopulasjonen i en 5 års periode. Hos 

dalmatineren, både hanner og tisper, tilsvarer dette 37 avkom. 

Holde innavlsgraden på/under 6,25 %. 

Ved planlegging av et valpekull bør innavlsgraden være mindre enn 6,25%. Ved for høy 

innavlsgrad dobler man på de like genene hos avlsdyrene. Dette er ofte positivt når det 

gjelder utseende, men som regel negativt når det gjelder sykdommer og mentalitet hos 

avkommene og derfor bør vi ha som mål å holde innavlsgraden så lav som mulig. 

Sykdommer og defekter 

For å unngå disse er det viktig at man ikke avler på syke hunder. Vi er helt avhengige av at 

sykdomstilfeller av alvorlig art blir innrapportert til avlsrådet. Dette gjelder særlig de lidelser 

som er nevnt i dette dokumentet. Vi vil også understreke viktigheten av at en ikke dobler på 

mulige bærere av de samme sykdomsgenene. Strategi for å oppnå en reduksjon av 

forekomst av atopi/allergi vi bli diskutert på oppdrettermøte. 


27


Fokus på mentale egenskaper 

Da dalmatiner regnes som en familie og selskapshund, er det viktig at vi har fokus på de 

mentale egenskaper som trengs for å fungere godt i denne rollen. 

Fokus på adferd 

For å unngå problemadferd innenfor rasen, bør vi ikke bruke hunder med atferdsproblemer i 

avl, slik som hunder med hundeaggresjon, høyt stressnivå eller nervøsitet. Hunder med sterk 

kjønnsdrift kan også være et problem for mange eiere. 

Kunnskap om ekstriør 

Avlsrådet vil avholde flere beskrivningstreff for oppdrettere og andre interesserte. Dette for at 

en skal lære ”å se” en god dalmatiner, rasestandarden vil stå i sentrum. Vi vil også avholde 

dommerkonferanser, for å kunne formidle til dommere viktigheten av en velbalansert, 

harmonisk bygget hund med det korrekte bevegelsesmønster. 

Hannhundeiers ansvar 

Vi mener det er svært viktig at hannhundeiere holder seg orientert om hundens avkom, og gir 

sine opplysninger uoppfordret videre til interesserte oppdrettere, som ønsker å benytte 

hunden i avl. Dette innebærer informasjon om antall avkom, rasespesifikke defekter, 

helsetilstand, gemytt, osv. Slik kan interesserte oppdrettere få alle fakta om hundens 

avlsresultater og et mye bedre grunnlag for å vurdere om denne hannen passer til tispa de 

skal pare. 

Åpenhet blant oppdrettere 

Det viktigste er at oppdretterne er ærlige seg i mellom vedrørende sykdommer, mentalitet og 

defekter på sine valper. Dette bidrar til en sunnere avl. 

Plan for videre arbeid i klubben 

Rasespesifikk avlsstrategi skal gjøres tilgjengelig for klubbens medlemmer på klubbens 

hjemmeside. Videre vil vi evaluere denne hvert år i forbindelse med oppdrettermøte. 

Ut i fra vedtak fra oppdrettermøte vil det her fremkomme flere ulike planer i det videre 

arbeidet. 

Avlsstrategien skal revideres om 5 år. 


28


Vedlegg 

Bilde 1 


29


Bilde 2 


30


Bilde 3 


31


Bilde 4 


32

(RAS) for Dalmatiner - Norsk Dalmatiner klubb

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?