Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
94
prosjektet indikerer imidlertid at det kan være en forskjell knyttet til alder. Gitt at
disse dataene gir et riktig bilde, driver mange unge journalister med nyhetssaker
ute i felt, mens eldre skriver mer featuresaker. Begge deler kan selvsagt ha til
felles at de framprovoserer reaksjoner, men av ganske ulike grunner.
Om en ser på betydningen av frykt fra et menneskelig ståsted, er det ikke
overraskende at folk som erfarer trusler som de opplever som reelle blir engstelige.
Et opplagt poeng i den sammenheng er at journalister ikke bare har seg selv
å ta hensyn til, men også egne familier. Betydningen og relevansen av at også
journalister er privatpersoner og deler av andre fellesskap enn det profesjonelle,
kom blant annet fram i intervjuer med Nina Johnsrud. I et intervju med NRK (26.
oktober 2012) forteller hun at det var særlig truende at huset hennes ble beskutt
mens hun var sammen med barn. 23 Riktignok lå hun ikke i huset, men hadde
tatt med seg barnet ut i sommernatten for å sove i telt i hagen. I de kvalitative
intervjuene kom jeg flere ganger på sporet av at reelle og potensielle trusler var
noe enkelte journalister tok hensyn til. De var i en type alarmberedskap. I det
minste på en måte som innebar at de tok visse grep som de mente at reduserte
risikoen noe. En annen kommentator sa det slik:
Jeg er selvsagt ikke venn med barna mine på Facebook.
Jeg ble forklart at dette var en enkel måte å redusere risikoen på. Det skal samtidig
sies at den samme journalisten la vekt på betydningen av å publisere på
emner som kunne oppleves som utfordrende og provoserende:
Det er oppgaven vår å publisere, og det er noe vi aldri kan kompromisse på. Da har
vi tapt.
Liknende uttalelser fikk jeg i de aller fleste av intervjuene, noe som heller ikke
er overraskende. Det ligger i ryggmargen – i selve journalistikkens idé – at publisering
trumfer andre hensyn. Derfor var da også intervjuene med journalistene,
om deres holdninger til publisering som ideal, nær sagt intetsigende ved at alle
tok til orde for nødvendigheten av å publisere. Langt vanskeligere synes det å
være for dem når de ble utfordret på hva slags saker som eventuelt ikke bør
publiseres. Den rådende oppfatningen synes å være at dersom ytringsfriheten
ikke brukes, er det rettigheter som ikke praktiseres, de forvitrer. En sa det slik:
Vi må holde ytringsfriheten i hevd, og det gjør vi gjennom å publisere og å bryte
tabuer. Tenk på filmen Life of Brian, den ble forbudt. Tenk hvor viktig det var at den ble
laget og vist. Hvor ender vi om vi lar de andre få bestemme?
Samtidig må man spørre om ytringsfrihet er å måtte publisere alt, eller om det
er tilstrekkelig å ha muligheten til å kunne publisere. I de kvalitative intervjuene
viste det seg raskt at de fleste hadde en slik sensitivitet. Etter innledende fraser
23. http://www.nrk.no/norge/johnsrud_-_-var-som-et-slag-i-magen-1.8373282
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt