Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
91
skal her også legges til at Lars Gule, som var vitne i saken, tok til orde for at
truslene bør tas på alvor.
Uansett trusler, så er argumentene som ble benyttet under rettssaken
interessante for tematikken i dette kapitlet. La oss først se på argumentene til
statens representant, Fari. Han argumenterte med at Hussains uttalelser kunne
og skulle forstås som trusler. At uttalelsene og mailene hadde til «hensikt å
skape frykt», slik at de involverte ikke ville våge å heve stemmen senere. For
å belegge sine ideer brukte han derfor mye tid i rettsaken på å gå gjennom
detaljene i e-postene, og kommunikasjonen mellom Hussain og de ulike fornærmede.
Hvordan han begrunnet sitt syn, ved å henvise til religiøse forestillinger,
ble også viet mye oppmerksomhet.
Det sistnevnte var noe Hussains advokat, Elden, grep fatt i. Han dokumenterte
blant annet at deler av truslene mot Amel Aden ikke var formuleringer
Hussain selv hadde utformet, men snarere at han hadde sitert Koranen. Elden
argumenterte for at Hussain ikke kunne dømmes for dette, ettersom norsk rett
verken kan eller burde fatte noen dom over Koranen. På dette tiltalepunktet ble
da også Hussain frikjent. Selvfølgelig, vil noen hevde, følger det av at Norge
har lovfestet religionsfrihet. Samtidig er det selvsagt ikke slik at alle religiøse
dogmer er beskyttet av den norske rettsstaten.
Mer avgjørende for vurderingen av saken var det trolig at Elden argumenterte
for at de delene av saken som dreide seg om trusler, måtte behandles som
nettopp det – trusler. Altså noe som er forbudt, men som ikke av den grunn
berører ytringsfriheten. For Elden var det snarere et spørsmål om hvorvidt det
faktisk var trusler. Hvis svaret var ja, så var neste tema hvor alvorlige disse truslene
skulle oppfattes.
Elden fikk i noen grad gjennomslag for sin forståelse. Hussain ble dømt for
trusler. Elden konkluderte derfor slik:
Det viktigste, slik jeg ser det, er at han ble frifunnet for det som går på ytrings- og
religionsfrihet. Dommen er prinsipiell når den frifinner på religions- og ytringsfriheten,
ellers er den et resultat av en konkret bevisvurdering på de øvrige postene (Elden til
NRK, 7.2 2014).
Elden framsnakker her konturene av en grensedragning mellom trusler og
ytringsfrihet som man kan lese ut av domfellelsen. På den ene siden at det å
framsi alvorlige trusler er forbudt ved lov, og noe man kan og skal dømmes for.
Ut fra hans oppsummering berørte imidlertid ikke truslene ytringsfrihet, selv om
de er begrunnet i religiøs overbevisning. På den andre siden av grensen har
rettsapparatet plassert sitatet fra Koranen, hvilket Hussain altså ble frikjent for å
ha brukt. I ettertid kan man spørre hvor grensene går når det gjelder frihet til å ta
sitater ut av sin sammenheng, for så å bruke det for å begrunne en mobilisering.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt