Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
88
for ytringsfrihet vil alltid være et resultat av brytninger mellom verdier som er
situasjonelle, kontekstuelle og historiske.
Mediehusene: gamle arbeidsplasser – nye tider
Et siste moment som bør trekkes fram er at mediene selv er virksomheter, med
redaktører og journalister med personlige ambisjoner, og økonomiske begrensninger.
Ikke mist er mediehusene en del av den pågående økonomien, som kan
være svært krevende. Mange har måttet nedbemanne, og det er stor konkurranse
om leserne og seerne. En skjerpet konkurranse mellom mediehusene kan
selvsagt bidra til å fremme kvalitet, men vil også kunne resultere i økt arbeidspress
og tiltakende hastverk, At mediehusene nå også drifter flere plattformer
samtidig – som trykket avis, nett og egen tv-kanal – øker kompleksiteten og
presset ytterligere.
Spredning av saker via sosiale medier kan trolig også frambringe en egen
logikk, som får betydning. Økt konkurranse mellom mediene, innebærer også
sterkere konkurranse mellom journalistene. Jakten på «likes» og «delinger» på
Facebook og Twitter, var et tema som flere av mine informanter snakket om.
Man kan derfor spørre hvorvidt dagens medierte religionskritikk drives fram
av journalister med stor interesse for tematikken, og hva som er og kan være
redaktørenes rolle.
Ser man særskilt på terror, er betydningen av oppmerksomhet et tungtveiende
poeng. Terrorister er avhengig av at mediene bidrar til å distribuere frykt gjennom
sin publisering. Det så man blant annet sommeren 2014, da det ble sendt ut
en slags terroralarm i Norge. I noen sommeruker ble det sagt at terrorfaren var
stor i Norge, og at det var en konkret gruppe med terrorister som var på vei mot
landet. Trusselen førte til at noen fotballag trakk seg fra Norway Cup. Mange var
bekymret. Og, kan det hevdes, kanskje var akkurat det nok for terroristene. Ved
bruk av mediene fikk de demonstrert evnen til å spre frykt.
Med utgangspunkt i at mediene ønsker å publisere, er det likevel grunn til
å avslutte denne delen med å påpeke noen forhold som følger av at mediehusene
er arbeidsplasser preget av konkurranse både innad og utad. Når det
gjelder situasjonen innad kan man for eksempel anta at det vil være konkurranse
journalistene i mellom. Det er også rimelig at type ansettelsesform kan virke
inn på sakene man tar opp og vinklingene som velges. Man kan for eksempel
tenke seg at en som er ansatt i et vikariat eller en midlertidig stilling vil ha et
særlig sterkt insentiv for å lage store oppslag for å posisjonere seg når nye ansettelser
skal foretas. Et neste moment dreier seg om betydningen av konkurranse
mediehusene i mellom. Mediehusenes eiere, og derigjennom redaktørene, vil
alltid ønske høye salgstall. Det er ikke usannsynlig at sterk konkurranse direkte
eller indirekte fører til et press om å lage sensasjonspregede saker som sikrer
oppmerksomhet.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt