Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

01.12.2014 Views

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet 84 innen islam. 10 Religionskritikk er således viktig fordi det er gjennom kritikk at ulike oppfatninger kommer til syne. Samtidig er ikke dette et argument for at muslimer må stå til rette for sin tro, og enda mindre at de må forklare at de ikke tilhører en ekstrem posisjon. Det er snarere slik at meningsmangfold er viktig i seg selv, og at det samtidig viser hvorfor Huntingtons (1996) hyppig refererte essay, «Clash of civilizations», både er kategoriserende og essensialiserende. 11 I essayet argumenterer Huntington for eksistensen av distinkte religiøse og kulturelle forskjeller, noe som han hevder vil føre til ubalanse og konflikter mellom muslimer og resten av verden. I den omfattende retorikken om «kampen mot terror», som oppsto etter terroranslaget på World Trade Center, 11. september 2001, sluttet store deler av de ledende politiske miljøene fra USA og dets allierte opp om en slik forståelse. Et perspektiv som ble begrunnet med at det gir mening å dele verden inn i de gode og de onde: «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Og oss, det er vesten (mot resten). Det er likevel ikke Huntingtons analyse som interesserer her. Snarere hvordan store hendelser, som for eksempel anslaget mot World Trade Center, kan bli tillagt en betydning som går langt ut over hendelsen i seg selv. Samtaledemokrati og religionskritikk En av talspersonene for samtaledemokratiet er Jürgen Habermas, som også er blant dagens ledende tenkere når det gjelder forholdet mellom religion og den offentlige sfære. Blant hans bærende argumenter er oppfatningen om at dagens sekulære samfunn fordrer gjensidig anerkjennelse av religiøse forestillinger og politiske begrunnelser (2008). I følge Habermas er det en asymmetri mellom religion og politikk, noe som skyldes at troende må begrunne sine standpunkter med bruk av sekulære argumenter. Hans løsning er å skille mellom formelle institusjoner, bestående av etablerte og styrende samfunnsinstitusjoner, og et mer uformelt nivå. I det førstnevnte bør det sekulære språket være førende, mens det bør være aksept for religiøse ytringer av ethvert slag på det uformelle nivået, herunder i mediene. Med utgangspunkt i forståelsen og rollen Habermas tillegger mediene er det følgelig svært avgjørende hvorvidt trusler om voldelige reaksjoner på religionskritiske ytringer resulterer i en form for selvsensur i mediehusene. Når det gjelder islam synes det imidlertid ikke å være enighet i offentligheten om hvorvidt det er for lite eller for mye diskusjon. Enkelte hevder at islam ikke blir 10. Også disse posisjonene kan diskuteres, ikke minst hvordan de er koblet til debatter om nasjonal sikkerhet (Andersson m.fl. 2012: 121). 11. Huntington publiserte sine ideer først som et foredrag (1992), deretter som et essay (1993), før han skrev en mer omfattende bok, The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order (1996). Huntingtons tanker har blitt brukt langt inn i ledende politiske miljøer. Men man kan også kjenne igjen retorikken i populærkulturen, som i spillet Clash of Clans. Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet 85 kritisert nok, og at Vesten driver selvsensur i godhetens navn. Herunder at vi ikke tør ikke ta debatten. Representanter for dette synet er blant annet nettforumet www.document.no og organisasjonen Human right service (HRS). Men også det motsatte syn har sine talspersoner. De hevder gjerne at muslimer urettmessig blir kritisert og utsatt for hatprat 12 , som kan kategoriseres som rasisme og/eller islamofobi. Det er nærliggende å se dette som motsetninger, men det kan også argumenteres for at begge perspektivene kan være gyldige på samme tid, og at de endog kan forsterke hverandre. Mye av debatten med og om etniske og religiøse minoriteter dreier seg imidlertid ikke direkte om religion. Dette kan illustreres med de såkalte dialogmøtene, som en periode ble arrangert på Litteraturhuset i Oslo i regi av Abid Raja og Minotenk. Det første møtet ble arrangert i 2009, etter at det hadde blitt gjennomført flere såkalte Gazademonstrasjoner. Det som i utgangspunkt var ment som fredelige markeringer hadde utviklet seg til gatekamper i sentrum, noe som fik visepolitimester i Oslo, Roger Andresen, til å «oppfordre alle de gode kreftene til å stå sammen og jobbe for å forhindre flere voldelige opptøyer». 13 Tittelen på møtet var «Derfor kastet jeg stein». Flere sto fram. Deriblant en ung gutt med innvandrerbakgrunn som fortalte om egen steinkasting, som han hevdet var et resultat av utenforskap og at ingen noen gang hadde hørte på ham. Men, fortalte han, etter å ha kastet stein fikk jeg mikrofonene opp i ansiktet. Plutselig ville media høre. Med andre ord, steinkasting viste seg å være en effektiv metode i samtaledemokratiet. Kritiske hendelser og grensedragninger mellom ytringsfrihet og religionsfrihet I valg av tilnærming er jeg inspirert av perspektivet i Andersson m.fl. (2012), hvor analysene gjøres med utgangspunkt i betydningen av det forfatterne refererer til som «kritiske hendelser». Et begrep som er inspirert av arbeider av blant andre Das (1995), Søkefeld (2006), som brukte begrepet for å betone at visse begivenheter tillegges en kollektiv mening i form av å bli gjort til en felles referanseramme i samfunnsformasjonen. I dette kapitlet er kritiske hendelser relevante ut fra en antakelse om at de virker formende inn på grensedragninger mellom ytringsfrihet og religionsfrihet. Når det er sagt, skal det også påpekes at det selvsagt er vanskelig å måle empirisk om det faktisk er et «før» og et «etter» en konkret hendelse. Det er likevel flere markante eksempler på at hendelser ett sted i verden får store konsekvenser for praksiser i andre deler av verden. Ta sikkerhetsrutinene på flyplasser, som ble endret som følge av anslaget 11. september 2001. At tenkesett forandres som følge av blant annet de nevnte anslagene, er også en måte å 12. Les mer om hatprat i Nilsen (2014) 13. http://db.no/2009/01/17/nyheter/demonstrasjoner/abid_raja/4414631/?www=1 Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt

4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet<br />

84<br />

innen islam. 10 Religionskritikk er således viktig fordi det er gjennom kritikk at<br />

ulike oppfatninger kommer til syne. Samtidig er ikke dette et argument for at<br />

muslimer må stå til rette for sin tro, og enda mindre at de må forklare at de ikke<br />

tilhører en ekstrem posisjon.<br />

Det er snarere slik at meningsmangfold er viktig i seg selv, og at det samtidig<br />

viser hvorfor Huntingtons (1996) hyppig refererte essay, «Clash of civilizations»,<br />

både er kategoriserende og essensialiserende. 11 I essayet argumenterer<br />

Huntington for eksistensen av distinkte religiøse og kulturelle forskjeller, noe<br />

som han hevder vil føre til ubalanse og konflikter mellom muslimer og resten av<br />

verden. I den omfattende retorikken om «kampen mot terror», som oppsto etter<br />

terroranslaget på World Trade Center, 11. september 2001, sluttet store deler av<br />

de ledende politiske miljøene fra USA og dets allierte opp om en slik forståelse.<br />

Et perspektiv som ble begrunnet med at det gir mening å dele verden inn i de<br />

gode og de onde: «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Og oss, det er<br />

vesten (mot resten). Det er likevel ikke Huntingtons analyse som interesserer<br />

her. Snarere hvordan store hendelser, som for eksempel anslaget mot World<br />

Trade Center, kan bli tillagt en betydning som går langt ut over hendelsen i seg<br />

selv.<br />

Samtaledemokrati og religionskritikk<br />

En av talspersonene for samtaledemokratiet er Jürgen Habermas, som også er<br />

blant dagens ledende tenkere når det gjelder forholdet mellom religion og den<br />

offentlige sfære. Blant hans bærende argumenter er oppfatningen om at dagens<br />

sekulære samfunn fordrer gjensidig anerkjennelse av religiøse forestillinger og<br />

politiske begrunnelser (2008). I følge Habermas er det en asymmetri mellom<br />

religion og politikk, noe som skyldes at troende må begrunne sine standpunkter<br />

med bruk av sekulære argumenter. Hans løsning er å skille mellom formelle<br />

institusjoner, bestående av etablerte og styrende samfunnsinstitusjoner, og et<br />

mer uformelt nivå. I det førstnevnte bør det sekulære språket være førende,<br />

mens det bør være aksept for religiøse ytringer av ethvert slag på det uformelle<br />

nivået, herunder i mediene. Med utgangspunkt i forståelsen og rollen Habermas<br />

tillegger mediene er det følgelig svært avgjørende hvorvidt trusler om voldelige<br />

reaksjoner på religionskritiske ytringer resulterer i en form for selvsensur i<br />

mediehusene.<br />

Når det gjelder islam synes det imidlertid ikke å være enighet i offentligheten<br />

om hvorvidt det er for lite eller for mye diskusjon. Enkelte hevder at islam ikke blir<br />

10. Også disse posisjonene kan diskuteres, ikke minst hvordan de er koblet til debatter om nasjonal sikkerhet<br />

(Andersson m.fl. 2012: 121).<br />

11. Huntington publiserte sine ideer først som et foredrag (1992), deretter som et essay (1993), før han skrev en<br />

mer omfattende bok, The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order (1996). Huntingtons tanker<br />

har blitt brukt langt inn i ledende politiske miljøer. Men man kan også kjenne igjen retorikken i populærkulturen,<br />

som i spillet Clash of Clans.<br />

Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!