Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
74
– eller klargjøre – den etniske grensen. Dette understreker at etnisitet skapes
i samspill mellom selvidentifikasjon og tilskrivning av egenskaper utenfra, slik
som Barth observerte.
I denne studien av hvilke erfaringer aktive meningsytrere med etnisk og
religiøs minoritetsbakgrunn har med deltakelse i den norske offentligheten, er
det mange eksempler på at etniske grenser i en del sammenhenger kan bli
utydelige. Særlig blant informantene som er født og oppvokst i Norge er det
mange som forteller om utstrakt tilgang til offentligheten. Mange har få eller
ingen negative erfaringer med slik deltakelse, men føler tvert imot at de har
tilgang til posisjoner på linje med andre. En av informantene insisterer på at han
er fullt og helt medlem av den norske majoriteten. Dette er interessant og viktig
å få fram i en studie av etniske og religiøse minoriteters opplevelse av deltakelse
i norsk offentlighet fordi det understreker det foranderlige i grensedragningen
mellom grupper.
Samtidig er et kjennetegn ved grensedragning at man som minoritet ikke
har makten til å definere sin posisjon på egenhånd, men at dette skjer i samspill
med omgivelsene. Selv om samtlige personer vi har snakket med har tilgang
til offentligheten, er det ikke bestandig de har det på egne premisser. Ofte er
de forventet å representere bestemte etniske eller religiøse grupper, de kan
oppleve at redaktører og journalister vil at de utelukkende skal skrive om minoritetsrelaterte
spørsmål, og de kan oppleve negative kommentarer, hets og trusler
som klart er knyttet til deres minoritetsbakgrunn. Dette er eksempler på at etnisk
og religiøs grensedragning finner sted, også blant etterkommere som er født og
oppvokst i Norge.
Et særlig kraftfullt eksempel på at grenser mellom grupper kan bli gjort klare
er timene som fulgte etter terrorhandlingene 22. juli 2011, da det fremdeles
var et åpent spørsmål hvem som stod bak bombingen i regjeringskvartalet og
massakren på Utøya. Nå er ikke informantenes oppfatninger om 22. juli tema for
dette kapittelet, men i alle intervjuene dukket hendelsen opp som et viktig tema.
Vi mener derfor at det her ligger noen viktige kimer til innsikt i prosessene som
kjennetegner etnisk grensedragning. At det var et åpent spørsmål hvem som var
ansvarlig for terrorhendelsene 22. juli er nemlig en sannhet med modifikasjoner:
De fleste informantene i denne studien antok at gjerningspersonene hadde
utspring i en eller annen form for radikal, islamistisk gruppering, slik de fleste i
Norge nok gjorde i timene før dette ble avkreftet. Én av informantene, som selv
var på reise da terroranslaget fant sted, forteller om lettelsen hun kjente da det
viste seg at gjerningsmannen tvert om var en etnisk norsk mann:
Etter hvert som vi fikk vite at det var en hvit person så ble jeg utrolig lettet, over at det
ikke var en muslim. Og etter det startet egentlig helt sorgprosessen. Vi reiste tilbake
til Norge, i august, og da var det alt dette med kjærlighet og solidaritet, at man skulle
holde hender og så videre. Så det var jo et veldig positivt klima. Og det var jeg utrolig
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt