Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
73
Etnisk grensedragning og endring over tid
I denne studien har vi vært opptatt av hvordan aktive meningsytrere med etnisk
og religiøs minoritetsbakgrunn har opplevd sin deltakelse i det offentlige ordskiftet
i Norge. Vi har vært interessert i hvilke konkrete erfaringer de som minoriteter
har gjort seg, men samtidig vært åpne for at minoritetsbakgrunn ikke
nødvendigvis har betydning for disse erfaringene. Vi har også ønsket å spore
endringstendenser, dels ved å intervjue mennesker av ulike generasjoner og
med ulike bakgrunner, dels ved å spørre informantene om de opplever at den
norske offentligheten har endret seg over tid.
Hvordan man enn velger å gripe an en undersøkelse av denne typen, vil
studier blant etniske og religiøse minoriteter, og spørsmål knyttet til identitet,
tilhørighet, rasisme og diskriminering, ofte si noe om grenser eller grensedragning
mellom ulike grupper. Det er derfor viktig å være klar over at slike grenser
ikke er statiske. I følge den norske sosialantropologen Fredrik Barth (1969)
skapes etnisk identitet av samspillet mellom selvidentifikasjon som en etnisk
gruppe og tilskrivelsen av egenskaper fra andre utenfor gruppen. Etnisitet eller
etniske grupper er dermed ikke noe som er gitt en gang for alle, men noe som
skapes gjennom grensedragning internt og eksternt, og som forandres over tid.
Dette er samtidig ikke en prosess som er særegen for etniske grupper, men tvert
om et kjennetegn ved enhver identitetsdannelse og i særdeleshet en identitet
som minoritet.
Den amerikanske sosiologen Richard Alba har i flere arbeider vært opptatt
av potensialet for at etniske og religiøse grenser endres. Med særlig henblikk
på etterkommere av innvandrere i Europa har han lansert distinksjonen mellom
klare og utydelige etniske grenser (bright vs. blurred boundaries) (Alba 2005).
Når etniske grenser er klare innebærer det at hvem som tilhører majoriteten
og hvem som er minoriteter, er lite oppe til diskusjon. Et eksempel på en slik
grense kan være forskjeller i formell status (som statsborgerskap), et annet store
forskjeller i språkbeherskelse. Utydelige grenser peker derimot på en situasjon
der grensen mellom grupper er tvetydig og ambivalent, som typisk er tilfellet for
etterkommere av innvandrere, som er født og oppvokst i et europeisk land, men
har foreldre med bakgrunn andre steder.
Fordi etterkommerne behersker majoritetsspråket og gjerne har tilegnet seg
de kulturelle kodene som dominerer i et land gjennom skolegang og allmenn
sosialisering, vil de være «innenfor» majoritetssamfunnet på en måte som
foreldregenerasjonen ofte ikke oppnår. På den annen side vil de kunne være
interesserte i å opprettholde båndene til egen etniske eller religiøse gruppe
gjennom for eksempel tospråklighet og bevaring av kulturelle tradisjoner, og
dermed identifisere seg med en etnisk eller religiøs minoritetsgruppe. Og
selv om de skulle ønske å oppnå fullt medlemskap i majoritetssamfunnet, kan
ekskludering på grunnlag av for eksempel hudfarge likevel bidra til å opprettholde
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt