Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
63
for majoriteten, og snarere opplevd å ha blitt oppfordret til å delta med sine
synspunkter av redaktører og journalister. Rommet for muslimer som ønsker
å fremstå som noe annet enn «interne kritikere» er altså ikke helt fraværende.
I det neste eksemplet svarer en av de mannlige, norsk-pakistanske informantene
at han unngår å ta opp spørsmål om religion, fordi han frykter alvorlige
reaksjoner fra det muslimske miljøet i Norge på at han ikke lenger er troende:
Informant: Jeg prøver å unngå å skrive om religion […] Jeg er jo født i en muslimsk
familie og oppdratt som muslim, men et eller annet sted i livet mitt så fant jeg ut at det
ikke fantes noen gud… så jeg føler at det har blitt vanskelig å delta i den debatten der.
Om for eksempel ting som har med islam å gjøre. Jeg er redd for å uttale meg, faktisk.
Fordi er det er mange som… ja, for mange så vil jeg være en frafallen.
Intervjuer: For dette er offentlig kjent…?
Informant: Nei, jeg prøver ikke å komme inn på det […] For å slippe å snakke om min
manglende religiøsitet, så bare unngår jeg å snakke om disse temaene. Og det er
fordi jeg av mange vil oppfattes som en frafallen person, og noen mener at det bør
straffes med døden og sånne ting… og det gjør jo at jeg… det knebler jo min ytringsfrihet,
egentlig. Det føler jeg.
Intervjuer: Både med tanke på trusler og frykt i konkret forstand…?
Informant: Ja, i konkret forstand. Så derfor uttaler jeg meg ikke om det rett og slett
[…] Jeg føler ikke at tiden er moden for det i det norsk-muslimske/norsk-pakistanske
miljøet egentlig. Jeg tror jeg ville fått veldig negative tilbakemeldinger på det.
Også det tredje eksemplet viser hvordan informantene tar hensyn til forhold
utenfor dem selv når de vurderer hvilke temaer de diskuterer offentlig. Her gir
informanten, en ung, muslimsk kvinne, innblikk i hvordan den norske samfunnsdebatten
oppfattes som begrensende:
Informant: Ja, jeg kan for eksempel ikke kritisere hjemlandet, for da går det utover
familien der […] Altså, her ville det jo blitt tatt veldig godt imot om jeg gjorde det,
det ville jo gi stjernestatus de lux, men jeg tør ikke å utsette familien i hjemlandet for
det. Og så tenker jeg at visse problemstillinger… homofili er et sånt tema som gir
stjernestatus, er du minoritet og for homofili er det liksom bare helt fantastisk. Men
selv om jeg kommer fra et veldig religiøst hjem så har det aldri blitt snakket stygt om
homofile […]
Intervjuer: Selv om de var imot det, så var det viktig for dem å ikke vise det på en
måte?
Informant: Det var så viktig for foreldrene mine at homofile ikke skulle bli diskriminert,
da. Og da er vi tilbake til fordommene mot religiøse minoriteter i Norge, at man tror at
de ikke har kommet like langt som sekulære i å ikke diskriminere homofile. Men jeg vil
ikke at folk skal tro at mine holdninger i dette spørsmålet handler om at jeg er så flink i
det norske språket og så integrert… jeg kan i hvert fall ikke ha lært det fra mine svært
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt