Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
57
mediene ikke snakker med eller på vegne av minoriteter, men snarere om dem,
som Hadia Tajik påpekte i forordet til boken Svart på hvitt (2001). For det andre
ved at de som faktisk slipper til ikke selv kan definere hvilken rolle de ønsker å
ta, men «tvinges» til å representere bestemte synspunkter eller grupper, slik
Eide (2010) har vist i en tidligere undersøkelse. I hvilken grad er dette en treffende
analyse av situasjonen for minoriteter i den norske offentligheten i dag?
Opplever informantene i denne studien at de har tilgang offentligheten? På hvilke
premisser skjer i så fall denne deltakelsen?
Tilgang til offentligheten
Et kriterium for å bli valgt ut til denne intervjuundersøkelsen var aktiv deltakelse i
den norske offentligheten. Derfor har alle personene vi har snakket med allerede
tilgang til de tradisjonelle mediene – om enn i ulik grad. Enkelte i utvalget kan
sies å være det en av informantene karakteriserer som «hypersynlige», altså at
de er velkjente stemmer som har fått omfattende oppmerksomhet i mediene
over en lengre tidsperiode. Andre er mindre profilerte, enten fordi de på grunn
av sin unge alder nokså nylig har entret offentligheten, eller fordi de har valgt
å engasjere seg mer selektivt i deloffentligheter, for eksempel ved å skrive
kronikker i bransjeblader for å sikre seg mest mulig direkte innflytelse. Særlig
informantene fra organisasjonslivet har gjort slike vurderinger.
Selv om samtlige informanter i dag opplever at de har tilgang til mediene,
har det likevel ikke alltid vært slik. Mange av de erfarne informantene forteller at
mediene lenge var nokså uinteressert i deres perspektiver, og at det kunne være
vanskelig å komme på trykk med for eksempel en kronikk i riksdekkende medier.
I denne gruppen er det også flere som er skeptiske til norske mediers kunnskap
om og kompetanse på spørsmål som har med etnisk mangfold å gjøre. En av
informantene, som har vært en meget synlig skikkelse i norsk innvandringsdebatt
i en årrekke, uttaler for eksempel at «de fleste mediehus hadde en blendahvit
stab på 1990-tallet» og at det stort sett er slik fremdeles. Ifølge ham har redaktører
og journalister svake nettverk i minoritetsmiljøene, noe som fører til en
feilaktig og ensidig fremstilling av saker som har med integrasjon og mangfold
å gjøre. Denne informanten har selv opplevd vanskeligheter med å få etnisk
norske journalister til å ta på alvor forekomsten av rasisme og diskriminering i
det norske samfunnet:
La meg si det sånn: Hvis jeg går til en norsk-pakistansk journalist og rapporterer om
rasisme, så trenger jeg ikke å si mer. Han vet, fordi han mest sannsynlig har noe
erfaring selv, fordi han har opplevd det selv eller en slektning eller venn av ham har
opplevd det. Men hvis jeg går til Ola, må jeg overbevise ham.
Det synes klart at de eldre, erfarne informantene har andre opplevelser av
deltakelse i norsk offentlighet enn de yngre. Dette har nok dels med generasjonsforskjeller
å gjøre, at det å være født og oppvokst i Norge gir en annen
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt