Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
54
til å begrense menneskers muligheter å ytre seg om saker som opptar dem, men
uten å tape bevisstheten om de endringsprosessene som finner sted. Å studere
ytringsfrihetens kår i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn setter samtidig på
spissen spenningsforholdet mellom retten til å ytre seg fritt og på måter som
kan krenke andre mennesker på den ene siden, og retten til vern mot rasisme
og diskriminering på den andre (Bleich 2011; Maussen & Grillo 2013; Waldron
2012). Hvordan kan ytringsfriheten sikres uten at minoriteter i praksis trekker
seg tilbake fra offentligheten, unngår bestemte temaer, eller lar være å benytte
seg av muligheten til å delta overhodet, fordi omkostningene ved deltakelse er
for høye?
Dette kapittelet handler om erfaringene meningsytrere med etnisk eller
religiøs minoritetsbakgrunn har med deltakelse i den offentlige debatten i Norge.
Vi bygger videre på noen av de viktige funnene fra den forrige rapporten fra
prosjektet (Staksrud et al. 2014, kap. 4), der vi fant systematiske forskjeller mellom
personer med «ikke-vestlig» bakgrunn og befolkningen for øvrig, når det gjelder
innholdet i og konsekvensene av nedlatende og ubehagelige kommentarer ved
deltakelse i offentligheten. Mens personer med majoritetsbakgrunn hovedsakelig
opplever ubehagelige eller nedlatende kommentarer knyttet til innholdet i det de
skriver og politisk ståsted, rapporterer minoritetene langt oftere om negative
kommentarer knyttet til religion, etnisk bakgrunn, nasjonali tet og hudfarge. Det
er dessuten forskjeller mellom gruppene når det gjelder konsekvensene av slike
opplevelser: Mens 19 prosent i majoritetsutvalget sier at negative erfaringer
har gjort dem mer forsiktig med å ytre seg i fremtiden, sier hele 36 prosent i
minoritetsutvalget det samme (Staksrud et al. 2014: 43-44).
For å undersøke disse problemstillingene nærmere har vi gjennomført
dybdeintervjuer med 17 profilerte, aktive meningsytrere med etnisk eller religiøs
minoritetsbakgrunn i Norge. Mener de at de har tilgang til offentligheten på linje
med majoritetsbefolkningen, og i så fall – på hvilke premisser? Opplever de at
de kan ytre seg som enkeltindivider om de saker som til enhver tid opptar dem,
eller «tvinges» de inn i rollen som representanter for bestemte miljøer og synspunkter?
Møter de bestemte barrierer knyttet til sin minoritetsbakgrunn? Hvem
eller hva er det i så fall som utgjør disse barrierene? Er opplevelser av negativ
art knyttet til deres etniske eller religiøse bakgrunn i seg selv, eller avhenger
reaksjonene de møter av posisjonene de inntar politisk, religiøst og ideologisk
– og gjennom temaene de velger å debattere? Ved å gå nærmere inn på de
konkrete erfaringene disse informantene har gjort seg, får vi et bedre bilde av
ytringsfrihetens status i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge.
Utvalg og analytiske dimensjoner
Hvordan man velger ut informanter til en studie av denne typen er selvsagt
avgjørende for konklusjonene man trekker. Utvalget vil gjerne være farget av
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt