Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

53
Kapittel 3: Ytringsfrihet i det
flerkulturelle og flerreligiøse Norge
Arnfinn H. Midtbøen og Kari Steen-Johnsen
«Personer med minoritetsbakgrunn har en tendens til kun å bli sett på med
briller som definerer etnisk og religiøs tilhørighet, og ikke slik at deres egenart
også blir synlig». Dette skrev den da 18 år gamle studenten Hadia Tajik i forordet
til antologien Svart på hvitt (2001), en bok der tretten unge mennesker med
minoritetsbakgrunn setter ord på sine erfaringer med å vokse opp i Norge – om
identitet, tilhørighet, norskhet og rasisme. Bakgrunnen var at det ofte ble skrevet
«om personer med multikulturell bakgrunn, men ikke fullt så ofte av dem», som
Tajik formulerer det. Formålet med boken var derfor å få fram «historiene man
vanligvis ikke hører».
I dag, tretten år etter at Svart på hvitt ble publisert, ser mye annerledes ut.
Redaktøren, Hadia Tajik, gikk høsten 2013 av som kulturminister i Norge og leder
nå justiskomiteen på Stortinget. Blant de andre bidragsyterne finnes markante
journalister, tidsskriftredaktører, politikere, forfattere og scenekunstnere, som
har satt et tydelig preg på den norske offentlige debatten siden bokutgivelsen i
2001. De siste årene har denne eliten blant unge med minoritetsbakgrunn også
blitt supplert av en rekke «nye stemmer» med ulik etnisk, religiøs, politisk og
ideologisk bakgrunn, som har bidratt til å utfordre forenklede bilder av hva det vil
si å være norsk og minoritet på samme tid. Det er altså ikke lenger sånn at det
bare skrives om personer med minoritetsbakgrunn i Norge. Tvert imot skriver de
i stadig økende grad selv og demonstrerer dermed at de – selvsagt – besitter
den individualiteten og de unike erfaringene som Tajik og medforfattere ønsket
å formidle.
Det er likevel viktig å understreke at denne optimistiske versjonen av utviklingen
av det flerkulturelle norske samfunnet likevel er nettopp det – én versjon.
Vi vet at det å ha etnisk minoritetsbakgrunn begrenser tilgangen til muligheter i
det norske samfunnet (se f.eks. Midtbøen & Rogstad 2012; Tronstad 2009), og at
det er vanskelig å unnslippe tilskrivelsen av egenskaper eller standpunkter basert
på hudfarge, religion eller etnisk bakgrunn, selv blant unge som er oppvokst i
Norge (Aarset 2006; Andersson 1999; Andersson, Jacobsen, Rogstad & Vestel
2012; Jacobsen 2002; Prieur 2004). Et «minoritetsperspektiv» på ytringsfrihet
forutsetter derfor en vedvarende oppmerksomhet på maktrelasjoner som bidrar
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt