Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

2 Frykten for å støte som begrensning. Hvilken betydning har sosiale normer for ytringsfriheten?
50
Hvordan man skal vurdere de funnene vi har presentert her, blir til syvende
og sist et normativt spørsmål. Dersom man forfølger en idé om offentligheten
som et marked av ideer, er selvbegrensning et problem fordi det fører til at
meninger som kunne komme samfunnet til gode undertrykkes (Mill, 2010;
Sunstein, 2003). Selvbegrensning står dermed i motsetning til samfunnets
kollektive sannhetssøken. En «balance of harms»-tilnærming (Waldron, 2012)
vil derimot vektlegge at de holdningene som er uttrykt i denne undersøkelsen
viser befolkningens evne til å balansere én verdi – ytringsfrihet – opp mot andre
verdier, og at det nettopp er slike avveininger, og evnen til selvbegrensning,
som legger grunnlaget for en meningsfylt offentlig debatt. Selv om man skulle
legge et «balance of harms»-perspektiv til grunn, er det likevel et viktig spørsmål
om noen grupper i større grad begrenser sine egne ytringer enn andre. Noelle-
Neumann (1984) hevder at stillhetsspiraler kan føre til at visse mindretallssynspunkter
blir undertrykt på grunn av frykt for isolasjon fra flertallet. I dette kapitlet
har vi vist at kvinner, gjennom sin tendens til å ville begrense meningsytring
ut fra ulike sosiale hensyn, i sterkere grad enn menn kan inngå i slike stillhetsspiraler.
Som vist i studien av egne erfaringer med meningsytring (Staksrud mfl.,
2014, kapittel 4) mottar kvinner oftere nedlatende og ubehagelige kommentarer
rettet mot kjønn og utseende enn det menn gjør, og de reagerer oftere med å bli
mer forsiktige med å uttale seg offentlig. Sett under ett kan våre studier dermed
indikere at visse av ytringsfrihetens sosiale mekanismer er kjønnede, og at de
fører til en underrepresentasjon av kvinners ytringer i det offentlige rom.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt