Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

2 Frykten for å støte som begrensning. Hvilken betydning har sosiale normer for ytringsfriheten?
49
rekke sosiale og normative forhold spiller inn når borgerne vurderer hvorvidt de
skal ytre seg i offentlige sammenhenger. Det er spesielt interessant å merke seg
at frykten for å støte og for å virke rasistisk, står fram som de mest fremtredende
grunnene til å holde egne ytringer tilbake.
Tidligere studier har vist at tilbøyeligheten til selvbegrensning henger sammen
med hvordan man oppfatter debattklimaet (Hayes, Glynn og Shanahan, 2005;
Johnson, 2004; Mutz, 1998). Det er dermed grunn til å reflektere over hvilke
faktorer og utviklingstrekk i den norske offentlige debatten som har betydning
for den tilbøyeligheten til selvbegrensning som vi har påvist. Noen forhold og
hendelser som har preget den siste femten års perioden fortjener å nevnes her.
For det første har fremveksten av digitale medier skapt en ny ramme for
offentlig debatt. Samtidig som deltagelse og tilgang har økt, har også ytringsklimaet
og -kulturen blitt sterkt problematisert. Det skrives ofte om problemer
med mobbing og trakassering i sosiale medier, og nett-troll er blitt et allment
begrep. At befolkningen er såpass restriktiv i å tolerere ulike typer nedlatende
ytringer i sosiale medier og i nettdebatter, kan tolkes som en normativ reaksjon
på debattformer som oppleves som skadelige og lite konstruktive.
For det andre er det en hypotese at sentrale samfunnshendelser og -debatter
slår inn i befolkningens vurderinger av hva som er hensiktsmessige og akseptable
normer i det offentlige ordskiftet. For eksempel er det tydelige skillet
mellom aksept for nedlatende ytringer om muslimer og kristne interessant. En
mulig tolkning er at denne forskjellen i holdninger henger sammen med Karikaturstriden,
og de debattene som har funnet sted i etterkant. Oppmerksomheten
omkring muslimers reaksjoner på og følsomhet for ytringer som kan oppleves
som krenkende, kan ha ført til internalisering av en norm om forsiktighet overfor
denne gruppen. Også debattene i etterkant av 22. juli må tenkes å ha preget
befolkningens normative oppfatning av hva som er akseptable ytringer. Her er
påvirkningene og effektene mer flertydige. På den ene siden peker debatten
om ytringsansvar nettopp i retning av at selvbegrensning har en verdi, og at
det er et mål å debattere på måter som ikke støter andre. På den andre siden
har den offentlige debatten også inneholdt advarsler mot et for et for trangt
ytringsrom og det er blitt pekt på betydningen av at ytterliggående meninger ikke
blir marginalisert, men får komme frem og bli motsagt i åpent lende.
Forholdet mellom de langsiktige og kortsiktige utviklingstrekk som påvirker
de sosiale normene om ytringsfrihet lar seg ikke avklare i én enkelt studie. Slik
litteraturen om politisk toleranse indikerer, dreier det seg både om makroforhold
som demokratiske strukturer og demokratisk kultur, og om mikroforhold
knyttet til befolkningens utdannelsesnivå og politiske engasjement (Peffley et
al., 2003). I vårt perspektiv må også mer institusjonelle forhold trekkes inn, slik
som utviklingen av massemediene og av nye digitale offentlige rom. I tillegg har
den kulturen som utvikles og vedlikeholdes på ulike ytringsarenaer betydning.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt