Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

2 Frykten for å støte som begrensning. Hvilken betydning har sosiale normer for ytringsfriheten?
47
gjør at de er mindre tilbøyelige til å begrense sine meninger. Foreløpig er det
umulig å avgjøre om vi har å gjøre med en generasjonseffekt, og tendensen bør
derfor følges over tid.
Personer som befinner seg ytterst til høyre på den politiske skalaen har
sterkere tilbøyelighet til selvbegrensning når det gjelder mulige reaksjoner fra
arbeidsplassen og oppfattet risiko for mobbing som resultat av ytringer i sosiale
medier. Men samtidig er de mer tilbøyelig å utrykke seg i sosiale medier, selv om
de risikerer å bli oppfattet som rasistiske. Dette reiser interessante spørsmål om
betydningen av ulike politiske posisjoner i den norske offentligheten, som det
ikke er mulig å analysere i dybden her. En kobling som det er verdt å bemerke
er likevel at de som plasserer seg ytterst til høyre på den politiske skalaen både
er de som har høyest toleranse for ulike typer nedsettende ytringer, og de som
i sterkest grad sier de vil uttrykke sin mening selv om de risikerer å bli oppfattet
som rasistiske. Vi finner dermed et samsvar mellom holdning og vilje til å uttrykke
seg offentlig for denne gruppen.
Analysen av vilje til selvbegrensning sett i lys av bakgrunnsfaktorer viser at
kvinner i større grad enn menn lar være å ytre meninger som er viktige for dem.
Dette gjelder på tvers av ulike begrunnelser og arenaer. I et ytringsfrihetsperspektiv
er dette verdt refleksjon og diskusjon, fordi det kan føre med seg en
skjevhet i hvilke stemmer som representeres i offentligheten. Tidligere studier
har vist at kvinner er underrepresentert i politisk debatt og i samfunnsdebatt på
alle digitale arenaer med unntak av Facebook (Enjolras et al., 2013:126). Vår undersøkelse
gir noen innganger til å forklare denne underrepresentasjonen. Som vist
tidligere i kapitlet, er kvinner gjennomgående mindre tolerante for kontroversielle
og potensielt støtende ytringer – på tvers av arenaer. Disse holdningene henger
altså sammen med sterkere selvbegrensning på alle arenaer, både på bakgrunn
av ønsket om ikke å støte, og på bakgrunn av frykt for latterliggjøring og trakassering.
Vi bør også se kvinners lavere deltagelse i lys av funnene i rapporten om
holdninger til og erfaringer med erfaringer med ytringsfrihet i befolkningen der
vi viste at kvinner oftere får nedlatende og ubehagelige kommentarer knyttet til
kjønn og utseende enn det menn får, og at de oftere blir mer forsiktige med å
uttale seg etter slike opplevelser (Staksrud et al., 2014: kapittel 4) 11 .
Diskusjon og konklusjon
I dette kapitlet har vi undersøkt normer og sosiale konvensjoner knyttet til ytringsfrihet
i Norge, og sett på befolkningens vilje til å ytre meninger som betyr noe
for dem under ulike omstendigheter. Vi har vist at befolkningen har et balansert
syn på forholdet mellom ytringsfrihet og andre samfunnshensyn, og at verdien
11. I Staksrud mfl. (2014) fant vi også at etniske minoriteter skilte seg fra majoriteten ved innholdet i kommentarene
og ved at de i høyere grad ble mer forsiktige med å uttale seg etter ubehagelige opplevelser. Vi har
ikke analysert data fra minoritetsundersøkelsen i det foreliggende kapitlet.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt