Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?
32
Ettersom den reelle ytringsfriheten i samfunnet også er avhengig av en
fri presse som, blant annet gjennom lovnader om kildevern, kan motta viktig
informasjon fra kilder – for eksempel om ulovlige eller kritikkverdige forhold
hos statens myndigheter som forsøkes holdt skjult – innebærer den samme
nedkjølende effekten at potensielle kilder vil vegre seg for å ta kontakt med
pressen, av berettiget frykt for at kommunikasjonen kan spores og/eller avlyttes.
Hva skal for eksempel hindre PST fra å iverksette hemmelig kommunikasjonskontroll
av en eller flere mulige kilder, når det er nok å påvise at det er grunn til
å undersøke om vedkommende forbereder uberettiget å sette seg selv eller en
annen i besittelse av opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets
sikkerhet (politiloven § 17d, jf straffeloven § 91 annet ledd, jf § 90)?
Vi vet at når begjæring om dette behandles av retten, er det ingen mulighet for
reell og effektiv kontradiksjon med hensyn til det faktiske grunnlaget for begjæringen.
Den hemmelige advokaten som oppnevnes for å ivareta (i eksempelets
tilfelle) den mulige kildens interesser får heller ikke ordentlig dokumentinnsyn i
disse sakene. Og pressens interesser er det overhodet ingen representant som
ivaretar. Hvis PST i tillegg benytter seg av sin hastekompetanse, er det ingen
uavhengig instans involvert i forkant overhodet. Og hvis formålet med kommunikasjonskontrollen
(som også kan omfatte uthenting av historiske kommunikasjonsdata)
utelukkende er å avdekke hvem som er pressens kilder, er «skaden»
skjedd idet informasjonen er kommet til PSTs kunnskap. Da hjelper det lite
om en etterfølgende behandling i retten skulle konkludere med at vil kårene for
kommunikasjonskontroll ikke var tilstede.
Enda mindre beskyttet er pressen og dens kilder, om vi ser på problemet i et
internasjonalt perspektiv, der kommunikasjonen foregår over landegrensene. Da
har vi sett hvilke muligheter vårt eget og andre lands etterretningstjenester har
til – uten å bryte formelle lover – å omgå fullstendig de prosessuelle skrankene
som tross alt finnes når PST og andre tilsvarende tjenester skal forholde seg til
egne borgere innenfor landets grenser.
Slik disse forholdene er regulert i Norge – og internasjonalt – i dag, er reelt
kildevern, når kommunikasjonen foregår elektronisk, langt på vei illusorisk.
Det gjelder særlig der hvor det er tale om informasjon som de samme statlige
myndighetene har interesse av å holde unna offentligheten. Det kan nok
gi myndighetene effektive muligheter til å beskytte legitimt beskyttelsesverdig
informasjon mot offentliggjøring, men det kan også gi myndighetene alt for gode
muligheter til i skjul å hindre vesentlig informasjon om sine egne lovbrudd eller
andre kritikkverdige forhold fra å bli eksponert. Det er ingen god situasjon for
ytringsfriheten, og det er derfor heller ikke positivt om man skal bevare et en
levedyktig demokratisk rettsstat over tid.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt