Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?
31
For det femte – og i forlengelsen av det fjerde – kan det pekes på vanskelighetene
forbundet med å kontrollere hva informasjon som utveksles med
samarbeidende tjenester i utlandet, brukes til.
Som et siste moment kan nevnes den generelle utfordringen for et utvalg
med begrenset mandat og begrensede ressurser, å få god nok oversikt over
de stadig tettere integrerte tjenestenes innsamling og utveksling av informasjon
med hverandre og med samarbeidende tjenester i utlandet i en tid der de
elektroniske informasjonssystemene er blitt teknologisk svært avanserte. Dette
er problemområder som EOS-utvalget selv har pekt på i forskjellige sammenhenger,
blant annet i sin siste åpne årsmelding (for 2013). 19
1.5 Oppsummering
Som gjennomgangen ovenfor har vist, har utviklingen siden 1999 vært positiv for
pressefriheten med hensyn til den publisistiske friheten – friheten til å publisere
uten etterfølgende sanksjoner som straffe- eller erstatningsansvar. Likeledes har
pressens kildevern blitt styrket i den forstand at journalister som den altoverveiende
hovedregel aldri vil bli pålagt av domstolene å røpe sine kilder. Derimot har
utviklingen vært negativ når det gjelder statens respekt for den underliggende
infrastrukturen, herunder særlig respekten for fortrolighet i borgernes private
kommunikasjon – noe som undergraver blant annet kildevernet og derved den
informasjonsfriheten som samfunnet er avhengige av for at pressen kan forvalte
rollen som offentlig vaktbikkje.
Etter den gjennomgangen av rettstilstanden som er gjort under pkt 4 ovenfor,
kan det trygt slås fast at utviklingen i retning av økte muligheter for statlig kontroll
med og overvåkning av den generelle befolkningens fortrolige kommunikasjon,
har vært dramatisk. Når for eksempel PST er gitt hjemmel til å iverksette hemmelig
kommunikasjonskontroll av enkeltindivider i rent forebyggende øyemed, når det
er grunn til å undersøke om vedkommende forbereder å utvikle et forsett om å
begå en fremtidig voldshandling med terrorforsett (politiloven § 17d, jf straffeloven
§ 147a femte ledd), fremstår de formelle vilkårene som ganske vilkårlige.
For å si det med Erling Johannes Husabøs spissformulering som ble sitert under
pkt 4 ovenfor, gir denne typen lovgivning nærmest ««carte blanche» for PST si
overvaking av breie krinsar i det norske folket!». Dette utfordrer åpenbart den
generelle kommunikasjonsfriheten, gjennom den potensielle nedkjølingseffekt
dette kan ha på viljen til å benytte alminnelige kommunikasjonskanaler til fortrolig
kommunikasjon. For hva slags oppførsel er det egentlig som kan gi myndighetene
grunn til å undersøke om du forbereder å utvikle et forsett som du ikke
en gang selv er bevisst ennå?
19. EOS-utvalgets årsmeldinger er tilgjengelige på utvalgets egne nettsider: http://eos-utvalget.no/norsk/
arsmeldinger/
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt