Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?
30
3) å påse at virksomheten holdes innen rammen av lov, administrative eller militære
direktiver og ulovfestet rett. Utvalget skal iaktta hensynet til rikets sikkerhet og
forholdet til fremmede makter.
Formålet er rent kontrollerende. Utvalget kan ikke instruere de kontrollerte organer
eller nyttes av disse til konsultasjoner.
Selv om EOS-utvalgets kontrollfunksjon fyller en viktig rolle i mangel av de rettssikkerhetsgarantiene
som ellers gjelder mellom borgerne og forvaltningen og
politi- og påtalemyndighet, er det flere begrensninger i utvalgets mandat og
kapasitet som gjør at det kan stilles spørsmål ved om kontrollen er effektiv nok
med hensyn til å forebygge og hindre at EOS-tjenestenes virksomhet griper
lenger inn i borgernes personvern og kommunikasjonsfrihet enn forsvarlig i et
demokrati. Her skal bare noen hovedproblemer påpekes.
For det første er kontrollen som utøves i all hovedsak etterfølgende, og basert
på stikkprøver. Dette medfører at den eventuelle skaden allerede vil være skjedd
når EOS-utvalget oppdager uheldige/ulovlige forhold.
For det annet kan utvalget i liten grad basere seg på klager fra enkeltindivider,
som grunnlag for sine undersøkelser. Det ligger i EOS-tjenestenes natur og
deres virksomheters innretning at det enkelte individ vil være helt uvitende om
at det er gjort inngrep i deres rettssfære. Man kan vanskelig klage på noe som
man ikke kjenner til. 17
For det tredje skal EOS-utvalgets kontroll først og fremst avdekke om EOStjenestene
har gått utover sine lovlige fullmakter. Når fullmaktene – som vi har
sett i gjennomgangen ovenfor – over tid har blitt utvidet, blir også terskelen for
når utvalget kan reagere tilsvarende høyere. At formålsparagrafen i EOS-lovens
§ 2, som er sitert ovenfor, i 2009 ble endret slik at det fremgår uttrykkelig at
kontrollen også omfatter å påse at tjenestene «respekterer menneskerettighetene»,
er i denne sammenhengen positivt. Men det må antas at utvalget
likevel i utgangspunktet vil respektere de rammene som Stortinget har satt
gjennom for eksempel politiloven og E-loven, når kontrollen utøves.
For det fjerde er det etablert praksis, med forankring også i EOS-loven med
forskrifter, at utvalgets innsyn kan begrenses når innsyn vil avsløre kildene
til samarbeidende tjenester. 18 Det er klart at en slik begrensning ikke er helt
uvesentlig, med tanke på det scenariet som er skissert under pkt 1.4.1.
17. Betegnende i så måte er blant annet den saken om E-bataljonens ulovlige registrering av journalister som ble
omtalt under pkt 4 ovenfor. At EOS-utvalget i det hele tatt oppdaget forholdet, skyldtes at to av journalistene
ble tipset av kilder innenfor Forsvaret og/eller EOS-tjenestene, slik at de kunne sende klage til EOS-utvalget.
Her var man altså avhengig av tilfeldige lekkasjer fra innsiden, for at forholdet overhodet kunne undersøkes
av utvalget.
18. Se for eksempel oppslag hos NRK i fjor, i forbindelse med EOS-utvalgets innsyn i et til da for utvalget ukjent
arkiv hos E-tjenesten: http://www.nrk.no/fordypning/e-tjenesten-kan-stoppe-eos-utvalget-1.11210628
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt