Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

Status for ytringsfriheten i Norge: Våre konklusjoner
234
og verdibaserte idealer. Pressefrihet og ytringsfrihet garanterer at et mangfold
av forskjellige interesser og verdiidealer utrykkes i offentligheten. Sivil dannelse
(civility) er en oppførselsnorm, en holdning eller en handlingsregel for å opptre
i offentligheten. Regelen innebærer at man behandler meninger og meningsytrere
som representerer en annen forståelse av «det gode» med den samme
verdigheten som de som har den samme forståelsen av «det gode» som en
selv. Sivil dannelse forutsetter, med andre ord, at en tilkjenner andre personer
den samme verdigheten som medlemmer av ens eget meningsfelleskap. Alle
bør altså behandles som medlemmer av det samme samfunnet, med samme
personlige verdi, rettigheter og forpliktelser. En slik etikk tar ikke stilling til hverken
innholdet i ytringer og den offentlige debatten, eller til hva som er målet med den
offentlige debatten (konsensus eller agonistisk koeksistens). Den er kompatibel
med både enighet og konflikt, men forutsetter at opponenten ikke blir behandlet
som fiende (i motsetning til Carl Schmitts (1996) forståelse av politikk som en
kamp mellom venner og fiender), men som et medlem av et felles samfunn, og
som et moralsk individ med samme verdighet som en selv. Et slikt syn vil trolig
betrakte ytringsfriheten som en av flere rettigheter eller goder for individer, og
neppe med forrang foran andre rettigheter, slik den juridiske forståelsen i den
vestlige verden er i dag.
Paradoksalt nok er ytringsfriheten i Norge i dag under press fordi ytringsmulighetene
aldri har vært større. I et nettverks- og kunnskapssamfunn er informasjon
og kommunikasjon blitt en sentral strategisk og kritisk ressurs for både
private og offentlige aktører, individer og organisasjoner. Samtidig er tilgangen til
ulike former for medier allmenngjort – alle har muligheten til å bidra til meningsdannelsen,
til konkurransen om å definere virkeligheten. I en slik kontekst blir
ytringskultur og ytringsetikk avgjørende for ytringsfriheten. Lovgivningen som
garanterer ytringsfrihet og begrenser mulige eksesser er nødvendig, men ikke
tilstrekkelig. Uten felles normer for utøvelse av ytringsfrihet – uten sivil dannelse
– tømmes den formelle friheten for innhold, og ytringsrommet risikerer å bli
mindre. Mye tyder på at den norske debatten om ytringsfrihet i hovedsak er
juridisk innrettet. Våre undersøkelser peker på at debatten må favne bredere.
Til slutt må det påpekes at selv om mange av de forholdene som potensielt
begrenser ytringsfriheten er knyttet til de normer som utvikles, vil strukturelle,
økonomiske og juridiske forhold kunne ha stor betydning for ytringsfriheten,
enten direkte eller indirekte. Den juridiske utredningen som er presentert i
denne rapporten peker på et tydelig spenningsforhold mellom utviklingen i to
rettslige områder som er sentrale når vi ser på ytringsfriheten i Norge i de siste
15 årene. Mens den publisistiske friheten er blitt styrket, og nå i liten grad utgjør
noen skranke for ytringsfriheten, er informasjonsfriheten blitt sterkt svekket
gjennom endringer i retten til overvåkning av norske borgeres kommunikasjon.
En mulig konsekvens av denne utviklingen er at pressens adgang til ulike former
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt