Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?
21
det klare utgangspunktet var at dersom pressen hadde formidlet beskyldninger
som objektivt sett angrep noens omdømme, ble den domfelt for krenkelse med
mindre det ble ført såkalt «sannhetsbevis» for beskyldningens innhold. Dette
gjaldt selv om det var snakk om videreformidling av åpne kilders beskyldninger,
og selv om den angrepne hadde fått imøtegå beskyldningene.
Riktignok hadde domstolene etterhvert åpnet for at hensynet til ytringsfriheten
og pressens rolle som offentlig vaktbikkje kunne tilsi at man opererte
med et visst slingringsmonn for unøyaktigheter i journalistikk om temaer som
hadde stor offentlig interesse, men dette fremsto i all hovedsak som snevre
unntak fra hovedregelen om sannhetsbevis. Og henvisninger til EMK og EMDs
praksis var nokså summariske og ble i mindre grad integrert i domstolenes rettslige
argumentasjon. Dette ble også påpekt av Ytringsfrihetskommisjonen, som
mente at norsk rettspraksis på feltet på flere punkter var i strid med praksis fra
EMD. Denne kritikken ble da også bekreftet henholdsvis like før og umiddelbart
etter at Ytringsfrihetskommisjonen leverte sin rapport, gjennom de ovennevnte
fellende EMD-dommene mot Norge.
Dommene i EMD sammenfalt dessuten i tid med en annen, sentral rettslig
begivenhet: Stortingets vedtagelse i 1999 av lov om styrking av menneskerettighetenes
stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Denne loven bestemmer
for det første at EMK skal gjelde som norsk lov, og at der hvor det foreligger
motstrid mellom det som følger av EMK og det som følger av annen norsk lov
(som for eksempel straffelovens bestemmelser om omdømmekrenkelser), skal
norske domstoler gi EMK forrang. Det fremgikk dessuten av forarbeidene til
loven at Stortinget med dette ønsket å gi blant annet EMK større plass i norsk
rett.
Resultatet av disse noenlunde sammenfallende begivenhetene ble i løpet av
noen få år at Høyesterett til slutt forlot sin tidligere praksis, som var basert på
den strengere strafferettslige tilnærmingen, til fordel for å vurdere injuriesakene
i henhold til EMDs metode. 5 EMDs metode tok i større grad utgangspunkt i
pressens rolle som offentlig vaktbikkje og samfunnets behov for en presse som
kunne fylle denne rollen i den løpende samfunnsdebatten, uten unødig frykt for
rettslige sanksjoner. Med dette som utgangspunkt skulle det foretas en bredere
interesseavveining mellom hensynet til pressefriheten og hensynet til personvernet
til den som var blitt utsatt for uriktige eller udokumenterte beskyldninger.
Fra en rettstilstand der sannhetsbevis var det sentrale kriterium, med
hensynet til ytringsfriheten som en mulig, men snever grunn for unntak, ble den
nye helhetsvurderingen, som er gangbar fremdeles, uttrykt slik:
(…) Ved den konkrete avveiningen må foretas en vurdering etter flere kriterier. Av
disse finner jeg grunn til å fremheve graden av allmenn interesse, beskyldningens
5. Høyesteretts avgjørelse i den såkalte Norlandsposten-saken, inntatt i Rt 2002 s 764, som er nærmere
behandlet i Delutredning I, regnes som milepælen i denne sammenhengen.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt