Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

10 Varsling i arbeidslivet
224
Avslutning
I dette kapittelet har vi rettet blikket mot varsling i norsk arbeidsliv. Sentrale
spørsmål har vært hva som skjer når arbeidstakere avdekker, er vitne til, eller
opplever kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Data fra befolkningsundersøkelsen
viser at 64 prosent av de som har erfart kritikkverdige forhold de siste
12 månedene har varslet om det. 36 prosent unnlater å varsle. Fra tidligere undersøkelser
vet vi at den viktigste forklaringen på taushet er frykt for represalier.
Videre har vi sett at om lag halvparten av de som varslet svarer at det på en eller
annen måte hjalp å varsle, mens 40 prosent svarer at det ikke medførte vesentlige
endringer i det kritikkverdige forholdet. Når det gjelder sanksjoner, viser våre
funn at 14 prosent fikk overveiende negative eller bare negativer reaksjoner sist
gang de varslet. Når vi sammenstiller funnene fra befolkningsundersøkelsen
med funn fra tidligere undersøkelser, er det fortrinnsvis varslingsaktiviteten som
skiller seg noe ut, ved at den er høyere enn i de andre undersøkelsene som
dekker hele arbeidslivet. Det er verd å merke seg at andelen som svarer at de
har blitt sanksjonert som følge av sin varsling, ikke har gått ned i løpet av de siste
årene. Funn i befolkningsundersøkelsen bekrefter tidligere funn som viser at de
som har varslingsrutiner på arbeidsplassen har større sannsynlighet for å varsle,
varslingseffektiviteten blir større og varslingsrisikoen lavere.
Videre har vi i dette kapittelet vært opptatt av sammenhengen mellom varsling
og ytringsfrihet. Vi har referert til at det i lovverket ikke er noe klart skille,
og i utgangspunktet kan varslingsbestemmelsene tolkes som et uttrykk for en
forsterket ytringsfrihet. Det kan imidlertid være en avstand mellom lovgivers
intensjon og tolkingen i den enkelte virksomhet. Vi har vist til en internasjonal
tendens, der det kan se ut til at varsling som fenomen har blitt et nytt virkemiddel
fortrinnsvis for ledelsen. I norsk sammenheng vet vi at det er forholdsvis vanlig
at varslingsrutiner utformes i samarbeid med tillitsvalgte og verneombud. Dette
kan være noe av grunnen til at varslingsrutiner har en positiv innvirkning på varslingsprosessen.
Men selv om andelen varslere som straffes i Norge er lavere
enn hva det rapporteres om internasjonalt, er det heller ikke i Norge risikofritt
og varsle. Det er også eksempler på at arbeidstakere som følger varslingsrutiner
straffes når de gjør det virksomheten oppfordrer dem til å gjøre. En måte å minimere
risikoen vil være å diskutere varslingsprosessen i virksomhetene; med og
blant arbeidstakere. Det aller viktigste er kanskje like fullt å anerkjenne at det å
varsle – på lik linje som det å ytre seg – er en demokratisk rettighet og en ressurs
som bør vernes.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt