Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?
19
meninger og den informasjonen som bør bringes ut i offentligheten gjennom
pressen for å gjøre den demokratiske debatten informert, og for å sikre at den
kan skje uavhengig av og med et kritisk blikk på blant annet statsmaktene.
Det hjelper nemlig lite med vid publisistisk frihet, dersom man ikke har noe
substansielt å meddele. Det vil si dersom man for eksempel ikke får innsyn i hva
som foregår i den offentlige forvaltningen eller hvis informasjon som potensielle
kilder besitter om ukjente, kritikkverdige forhold ikke når frem til pressen, fordi
kildene frykter negative konsekvenser for seg selv om de varsler pressen. Man
kan si at dette offentlighetsprinsippet og denne informasjonsfriheten, herunder
kildevernet, utgjør hovedbestanddeler av den underliggende infrastrukturen som
reell ytrings- og pressefrihet er avhengig av.
I Grunnloven § 100 erkjennes dette for så vidt gjennom kravet til offentlighet
i forvaltningen i bestemmelsens femte ledd, og det generelle infrastrukturkravet
i bestemmelsens sjette ledd:
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene
i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i
denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst
offentlig samtale.
Når det gjelder forutsetninger for et reelt kildevern, er en av dem at det finnes
et vern mot statlig innsyn i borgernes fortrolige, private kommunikasjon. Slikt
vern finner vi i Grunnloven § 102 første ledd første setning, slik den lyder etter
revisjonen som ble vedtatt tidligere i år:
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.
Vi finner tilsvarende beskyttelse av ytringsfriheten og av privatlivets fred, herunder
privat kommunikasjon, i Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK), som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov, med forrang foran
annen norsk lov i tilfeller av motstrid.
Behovet for vern av disse forskjellige forutsetningene for pressefriheten
er med andre ord erkjent og rettslig forankret i overordnede rettsregler, både
i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av og
som er inkorporert i norsk lov. Spørsmålet er hvordan dette vernet fungerer og
respekteres i praksis. Det er deler av dette spørsmålet som jeg har behandlet
grundigere i henholdsvis Delutredning I og Delutredning II, og som skal oppsummeres
i punktene nedenfor.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt