Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

8 Ytringsfrihet og sosiale medier
180
Figur 8-6 viser at ganske mange er villige til å videreformidle informasjon som
de selv er enig i, men som de med seg selv vet at de fleste andre er uenig i.
19 prosent sier at de aldri lar være å dele innhold på dette grunnlaget, og 21,7
prosent sier at de sjelden gjør det. Likevel viser analysen at denne typen selvbegrensning
forekommer. Hvis vi som ovenfor slår sammen de gruppene som
gjør dette, fra «alltid» til «noen ganger», utgjør de samlet sett 44,6 prosent.
I Sunsteins kaskadelogikk ligger det at individuelle valg kan skape kollektive
effekter. Hvis mange nok jevnlig lar være å dele informasjon i lys av det de tror
andre mener, vil dette kunne bidra til konformitet. Tilbøyeligheten til å la være å
dele informasjon i sosiale medier i lys av flertallets mening stiger med økende
alder og med økende høyre-politisk orientering, samt med personlig tilbøyelighet
til selvbegrensning.
Konklusjon: ytringsfrihet i sosiale medier
Sosiale medier utgjør sentrale plattformer for borgernes ytringer i Norge. I dette
kapitlet har vi undersøkt hvorvidt og hvordan mulighetene til ytring i disse foraene
begrenses av faren for ubehagelige opplevelser, og av sosiale prosesser
som fører til en selvpålagt taushet fra individenes side – enten av frykt for å støte
eller av frykt for å skille seg ut.
Sosiale medier utgjør en spesiell teknologisk og sosial kontekst for ytringer.
Den potensielle synligheten til informasjon som blir lagt ut og delt, søkbarheten
og muligheten for vid spredning, kan skape en forsiktighet hos individene om
hva de ytrer seg om. At informasjon formidles gjennom ulike typer nettverk,
kan også potensielt skape prosesser der man blir spesielt opptatt av normative
føringer og hva andre mener om en sak. Spørsmålene vi har stilt om folks villighet
til å ytre seg på tross av slik risiko i sosiale medier, viser at hensynet til ikke å
såre eller støte og til ikke å skille seg ut eller bli latterliggjort, potensielt spiller
inn for mange i forhold til ytringer i sosiale medier. Da vi spurte mer spesifikt om
hvordan respondentene tenker når de vurderer om de skal skrive og dele noe i
sosiale medier, så vi likevel at ganske mange sjelden eller aldri la bånd på seg av
frykt for eget omdømme. De sosiale prosessene som oppstår i sosiale medier
kan likevel fungere sterkt begrensende hvis en stor nok andel begrenser det
de skriver av hensyn til eget omdømme, eller av hensyn til at de ikke vil skille
seg ut. Slike prosesser skaper ifølge Sunstein (2003) en fare for konformitet og
gruppetenkning på systemnivå.
En annen grunn til å ikke ta i bruk de mulighetene til ytring som finnes
gjennom sosiale medier, kan være frykten for ubehagelige erfaringer, mobbing
og trakassering. Når respondentene i undersøkelsen vurderer denne risikoen
opp mot andre former for risiko ved å delta, kommer den lavere enn hensynet
til omdømme og hensynet til ikke selv å støte andre. Men når vi går direkte
inn på erfaringer med ubehageligheter og trusler, ser vi samtidig at deler av
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt