Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

8 Ytringsfrihet og sosiale medier
178
individer å være varsomme med den informasjonen de deler, hvis de frykter å
miste omdømme. Med digital kommunikasjon blir kontrollen med egen informasjon
begrenset, fordi den kan spres, lagres, gjenfinnes og kopieres, og dermed
få en virkning langt ut over den sammenhengen den først ble publisert i.
I undersøkelsen ville vi undersøke spesifikke sosiale mekanismer i sosiale
medier som kunne føre til selvpålagt taushet. I tillegg til de nevnte særtrekkene
ved digital kommunikasjon, er måten informasjon spres på, gjennom nettverk
av venner eller følgere, avgjørende (boyd, 2007). Inspirert av Sunstein (2003)
fokuserer vi på sosiale mekanismer som kan påvirke individenes atferd i sosiale
medier og som kan medføre selvbegrensning på individnivå og konformitet på
samfunnsnivå. (Sunstein, 2003). Mekanismene kan forstås i lys av et fenomen
kalt «informasjonskaskader». Informasjonskaskader innebærer at individer tar
beslutninger og handler på bakgrunn av den informasjonen andre individers
handlinger formidler, men uten å vite hva de egentlig mener om en sak (Easley
og Kleinberg, 2012). Når mange retvitrer en Twitter-melding fordi de ser at andre
i deres nettverk gjør det samme, er det et eksempel på en informasjonskaskade.
En gruppe individer handler da på en bestemt måte; og andre observerer dem
og etterlikner deres handlinger fordi de trekker den slutningen at handlingene
medfører en gevinst, som for eksempel sosial aksept. Ingen kan fullt ut vite
grunnen til at andre retvitrer eller om det finnes mange som er uenige i det som
tvitres. Resultatet kan bli en følelse av at mange mener det samme uten at de
nødvendigvis gjør det.
Sunstein (2003) identifiserer to typer mekanismer som han mener kan
medføre selvbegrensning og konformitet når det gjelder offentlige ytringer. Den
første typen, omdømmekaskader (reputational cascades), er knyttet til individenes
ønske om å opprettholde sitt egne gode rykte blant gitte grupper. I en slik
kaskade vet hvert enkelt individ at gruppen tar feil, men følger likevel gruppens
mening for å unngå å bli støtt ut av gruppen. Konformitet og selvbegrensning
er i dette tilfellet resultat av behov for sosial aksept og frykt for marginalisering.
Den andre typen, «pluralistisk ignoranse», oppstår når hvert enkelt individ
oppfatter gruppens (eller flertallets) mening på en feilaktig måte. I dette tilfellet
er konformitet og selvbegrensning et resultat av en misoppfattelse og mistolkning
av gruppens samlede mening eller av andre enkeltpersoners meninger. Det
faktumet at ingen utfordrer den generelle meningen bidrar til å forsterke den
enkeltes (mis)oppfatning av hvilket syn gruppen som helhet har.
Vi utformet to spørsmål for å finne ut om disse mekanismene gjør seg gjeldende
i ytringer i sosiale medier i Norge. For det første ville vi undersøke på
hvilken måte tanker om eget omdømme spiller inn i vurderingen om man skal
ytre noe bestemt i sosiale medier, og stilte spørsmålet: «Hvor ofte lar du være å
skrive noe på sosiale medier fordi det kan skade folks syn på deg?»
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt