Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

Innledning
15
I lys av disse trekkene ved offentligheten bidrar vår undersøkelse for det første
med en demokratisering. Mange store debatter føres i hva vi ovenfor kalte den
«smale» offentligheten, som i praksis innbefatter svært få og lite representative
stemmer i forhold til befolkningen. Med våre undersøkelser av hvordan folk flest
erfarer og opplever ytringsfrihetens sosiale betingelser, gir vi ordet til langt flere
enn dem som frekventerer det offentlige ordskiftet. For det andre presenterer
vi dybdestudier; holdninger innhentet fra særskilte grupper som enten har et
spesielt forhold til den offentlige ytringen (kunstnere, forfattere, journalister),
eller som opplever seg som sårbare i offentlighetens søkelys (individer med
innvandrerbakgrunn, potensielle varslere).
Fremfor alt leverer vi med denne rapporten et bidrag til spørsmålet om offentligheten
som samfunnsressurs. Ekstern regulering av offentligheten er i vårt
liberale samfunn ikke lenger en aktuell opsjon. Den gjenværende muligheten
er regulering som selvregulering i og rundt den kommunikative prosessen i seg
selv. Den fremste måten offentligheten kan styres på er med refleksjon; via
debatten om debatten. Slike diskusjoner er intet nytt. Debatter har alltid fremfor
alt inneholdt klager over debatten. Ikke få meningsutvekslinger i mediene ender
med kritikk av motpartens debattstil. Det kan likevel hevdes at offentligheten
i voksende grad har tilegnet seg måter å debattere seg selv på, og ikke minst
tematisere offentligheten som samfunnsfenomen. I voksende grad har offentligheten
avtegnet seg med tydeligere offentlig kontur, og altså blitt tema for debatt
i seg selv. Slike debatter om debatten tar blant annet opp offentlighetens temaer,
saklighet, hvilke debatter som blir tatt eller ikke tatt, adgangen for ytterliggående
standpunkter, og terskelen for hatefulle ytringer på Internett. Våre undersøkelser
opplyser den norske offentligheten med hva borgerne selv mener er sentrale
utfordringer for den samme offentlighet, og hvordan den behandler dem.
Rapportens oppbygning
Rapporten består av fem hoveddeler, hver med to kapitler.
Del I i rapporten tegner det store bildet, og omhandler ytringsfrihetens holdninger
og regelverk. I Kapittel 1 (side 17) beskriver jurist Jon Wessel-Aas den
rettslige utviklingen på pressefrihetens område, og viser hvordan en styrking av
rettstilstanden når det gjelder den publisistiske friheten potensielt undergraves
av utviklingen når det gjelder kommunikasjonsfrihet. I Kapittel 2 (side 33)
drøfter Bernard Enjolras og Kari Steen-Johnsen de sosiale, normative forutsetningene
for ytringsfrihet i Norge, basert på befolkningsundersøkelsen. De spør
om hvilke typer ytringer som oppfattes som akseptable på ulike arenaer i Norge,
og om i hvilken grad bestemte grupper velger å holde meningene sine tilbake,
av frykt for å støte andre eller selv å bli latterliggjort.
Del II tar for seg vilkårene for ytring i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge.
I Kapittel 3 (side 53) undersøker Arnfinn H. Midtbøen og Kari Steen-Johnsen
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt