Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

7 Ytringsfriheten og den offentlige debatten
163
offentlighet, fordi avgjørelser må tas fort, og fordi omfanget av innlegg kan være
stort og ta form på mange ulike plattformer. Det er en kontinuerlig balansegang
å finne ut av hvor grensene skal gå, noe som påpekes i følgende sitat:
Vi ser jo at ytringsfriheten er under press særlig knyttet til at vi både skal ha raushet i å
slippe fram de særeste og kanskje til og med mest motbydelige meningene, samtidig
som vi skal ta vare på et demokrati som bør være såpass representative at vi på
mange måter ikke bør gi de sære meningene større plass enn det de fortjener. Jeg
vet for eksempel at Thorbjørn Jagland og andre har vært opptatt av at det ville blitt for
sært hvis Fjordman eller Anders Behring Breivik eller hvem det nå er, skal dominere
alle debattprogrammer på TV eller radio bare fordi de representerer noe ekstremt. Nå
i det postmodernistiske samfunn blir det kanskje litt sånn comme il faut å nettopp gå
etter det ekstreme fordi vi tåler alt. Så jeg synes den mest interessante debatten er
akkurat der. Hvor mye skal vi tåle? Tåler vi alt eller må vi sette noen streker, og hvor i
så fall skal de strekene settes? (debattredaktør, Drammens Tidende).
Jeg synes det er et veldig viktig tema og en viktig diskusjon som det ikke finnes noe
fasitsvar på, altså hvilke ytringer skal du stoppe, hvem er det jeg kan sitte å si til at
‘vet du hva, det er greit nok at du vil ytre dette og det kan du ytre på bloggen din eller
hvor som helst, men vi vil ikke ha det her’. Det ligger et ansvar i det og det ligger et
potensial for maktmisbruk og skjev forvaltning av ytringsfriheten i det. Slipper vi til det
som er politisk korrekt og stopper det som er politisk ukorrekt? (nyhetsdirektør, NRK).
Redaktørene ønsker å være liberale og unngå å være politisk korrekt, samtidig
krever spesielt den etiske forståelsen av redaktøransvaret og normative oppfatningen
av hva som utgjør godt debatt rammer for hva man skal akseptere
og ikke. Et illustrerende eksempel er klimadebatten. Flere redaktører nevner
at klima skeptikerne er veldig aktive i nettforaene, og at det er vanskelig å vite
hvordan det skal håndteres:
Jeg tror vi har vært ganske flinke etter 22. juli til å slå ganske hardt ned på rasisme
og den type grums, og det har egentlig aldri vært et kjempesvært problem på Nye
Meninger… Mens det vi ikke helt har funnet en god strategi på ennå er disse klimafornekterne,
de lever ekstremt godt på Nye Meninger. Det har på en måte ikke
fått det samme ’ikke godkjent-stempel’ som det rasisme har fått. Der er det lett å
bare henvise til at dette her er forbudt ved lov, dette her er sjikane. Klimaspørsmål er
ofte mer abstrakt og man har ikke noe presedens for å fjerne folk på det grunnlaget,
men de er organisert og de er fryktelig pågående og ganske krasse i retorikken. Så
vi prøver å jobbe med å finne ut en eller annen måte å hanskes med det på (debattredaktør,
Dagsavisen).
Et viktig poeng som reises i dette sitatet er forholdet mellom jus og etikk, og
hva slags kriterier som skal legges til grunn for å vurdere ytringen. Det er ikke
lov å fremme rasistiske ytringer i henhold til straffeloven, ei heller komme med
ærekrenkelser mot individer, men det er ikke ulovlig å fremme usanne eller
udoku menterte påstander om klima. Hva som utgjør sannhet eller fakta og i
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt