Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG
Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG
12 Innledning Denne rapporten omhandler erfaringer og holdninger til ytringsfrihet som verdi i Norge. Den tar pulsen på vurderinger av den frie ytring i befolkningen generelt, og blant enkelte grupper og profesjoner som med sitt virke eller bakgrunn kan sies å ha et nærere eller mer sårbart forhold til den offentlige ytringen enn andre. Forfatterne bak rapporten undersøker den offentlige ytringens status, innbefattet hva som trekker denne statusen ned eller løfter den. Kunnskapen som ligger til grunn baserer seg først og fremst på befolkningens og gruppers vurderinger. Selv om rapporten inkluderer en gjennomgang av rettstilstanden når det gjelder pressefriheten, og dessuten mediebransjens syn på de strukturelle endringer den for øyeblikket gjennomgår, ligger tyngdepunktet av det som her presenteres ikke på offentlig politikk eller på ytringsfrihetens formelle strukturer. Fokus rettes først og fremst mot betingelsene for deltagelse i det offentlige ordskiftet i Norge, sett fra befolkningens og fra ulike profesjonsgruppers side. Vi har ikke hatt som ambisjon å se dette i en historisk sammenheng, men gir en oversikt over dagens situasjon. Vårt prosjekt overtok stafettpinnen fra Ytringsfrihetskommisjonen, men vi fortsatte på vår egen måte. På slutten av 1990-årene la kommisjonen frem en omfattende utredning som munnet ut i forslag til endringer i Grunnlovens pgf. 100. Dette var et bemerkelsesverdig kommisjonsarbeid som grep an arbeidet om ytringsfriheten som et normativt tema. Det var kommisjonens mandat. Når kommisjonens utredning fremdeles er meget leseverdig og relevant har det sin bakgrunn i at den forholdt seg prinsipielt til denne grunnleggende rettigheten. Den bestilte empiriske undersøkelser som diskusjonsgrunnlag, men ytringsfriheten ble konsekvent drøftet i lys av demokratiet som samfunns- og styreform. Kommisjonen diskuterte også aktuelle spørsmål som politisk reklame og blasfemi, men da prinsipielt, ikke ut fra andre politiske målsettinger som eksempelvis motvirkning av økonomiske forskjeller. Selv om kommisjonen ble ledet av en historiker og ellers var representert ved ulike profesjoner og viten skapelige disipliner, ble ytringsfriheten adressert som et grunnleggende normativt spørsmål. På bakgrunn av forandringer i det norske samfunnet, som alt var på god vei i 1990-årene og akselererte etter tusenårskiftet, ble det naturlig og påkrevet med et supplerende perspektiv på ytringsfrihetens kår i Norge. Vi har tatt utgangspunkt i tre endringstendenser: Det gjelder for det første den kulturelle og religiøse pluralismen. Ledende demokratiteoretikere som John Rawls, Ronald Dworkin og Jürgen Habermas tok dette som et grunnpremiss i sine arbeider om det liberale demokrati på begynnelsen av 1990-årene. Også i Norge er verdimangfoldet for lengst blitt Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt
Innledning 13 et hovedtema i diskusjoner om demokratiet: Hvordan kan man finne frem til en felles forestilling om demokrati i et samfunn som består av mange ulike moralske og religiøse doktriner? Ett svar som samler liberalere er at ytringsfriheten må oppleves som reell og levende for alle grupper, og at særlig dens offentlige karakter gjør det mulig å finne noe felles å bygge på for den politiske styringen av samfunnet. For det andre legger vi vekt på medieutviklingen, fordi medier i ulike fasonger utgjør ytringens og offentlighetens bærere og formgivere. Vi skriver formgivere fordi en triviell sannhet er at mediene gir fasong og valør til meddelelser og diskusjon. I stor grad lar medier og budskap seg skille bare analytisk; i realiteten er de sydd sammen. En tanke tilpasses sitt medium, og den vil også forstås på bakgrunn av mediet (f.eks. et demonstrasjonstog, en avisforside eller i et kommentarfelt på Internett) som bringer den ut i det offentlige. Fra midten av 1990-årene oppsto en serie medier for ytring og diskusjon på basis av internett og web som pakket og presenterte offentlige utsagn og meningsutveksling på nye måter. Mye tyder på at det oppsto en ny skillelinje i offentligheten mellom en eksklusiv og nokså konform «smal» riksmedie- og elitepreget offentlighet, og en annen sterkt utvidet «bred» offentlighet av mangslungent innhold på blogger, kommentarfelt og i sosiale medier. Dette gjør det vanskelig å oppnå en helhetlig oversikt. Det offentlige ordskiftet ser svært forskjellig ut avhengig av hvor man betrakter det fra. Et eksempel: Etter det svenske riksdagsvalget i september 2014 oppsto debatten om svenskene hadde våget å ta debatten om innvandring og flyktningpolitikk, eller om den var feid under teppet av det politiske establishment. Det er fullt mulig at svaret er begge deler; at debatten om dette var livlig i den brede – og i stor grad nettbaserte – offentligheten, men marginal i elitens «smalere» offentlige arenaer. Som i tilfellet med den kulturelle pluralismen er spørsmålet: hvordan skal samfunnet forholde seg til denne nye komplekse kommunikasjonstilstanden? Hvordan kan den brede og den smale offentligheten berike hverandre? Kan denne arytmien i det hele tatt omdannes til opinion som basis for politiske beslutninger? For det tredje er det norske samfunnet innhentet av internasjonale liberalistiske tendenser. Det gjelder blant annet i deler av mediesektoren som har vært regnet for både børs og katedral, der avkastning er satt foran stabilitet. Sammen med teknologisk innovasjon har dette medført sterkere konkurranse, nedleggelser og oppkjøp. Også i arbeidslivet generelt har internasjonalisering og ustabile eier- og lederforhold medført kompleksitet og press på arbeidstakerne. Også i offentlig sektor er det hevdet at kravet til lojalitet fra ledelsen er blitt skjerpet i forbindelse med omstruktureringer, nedleggelser eller dårligere arbeidsmiljø. «Omdømme» er som kvasietisk norm oppvurdert i både offentlig og privat sektor, og spørsmålet er hvilke betingelser det gir for den som vil melde fra om utilbørlige forhold. Den nye disiplineringen av virksomheter og Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt
- Page 1 and 2: Status for ytringsfriheten i Norge
- Page 3 and 4: Status for ytringsfriheten i Norge
- Page 5 and 6: Summary 3 acceptable in the private
- Page 7 and 8: Summary 5 been positive for the fre
- Page 9 and 10: Summary 7 Within working life some
- Page 11 and 12: Innhold 9 Kapittel 4: «Ikke en tru
- Page 13: Innhold 11 Kampen for anerkjennelse
- Page 17 and 18: Innledning 15 I lys av disse trekke
- Page 19 and 20: 17 Kapittel 1: Pressefrihetens kår
- Page 21 and 22: 1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett
- Page 23 and 24: 1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett
- Page 25 and 26: 1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett
- Page 27 and 28: 1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett
- Page 29 and 30: 1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett
- Page 31 and 32: 1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett
- Page 33 and 34: 1 Pressefrihetens kår i 2014: Ett
- Page 35 and 36: 33 Kapittel 2: Frykten for å støt
- Page 37 and 38: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 39 and 40: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 41 and 42: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 43 and 44: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 45 and 46: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 47 and 48: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 49 and 50: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 51 and 52: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 53 and 54: 2 Frykten for å støte som begrens
- Page 55 and 56: 53 Kapittel 3: Ytringsfrihet i det
- Page 57 and 58: 3 Ytringsfrihet i det flerkulturell
- Page 59 and 60: 3 Ytringsfrihet i det flerkulturell
- Page 61 and 62: 3 Ytringsfrihet i det flerkulturell
- Page 63 and 64: 3 Ytringsfrihet i det flerkulturell
Innledning<br />
13<br />
et hovedtema i diskusjoner om demokratiet: Hvordan kan man finne frem til<br />
en felles forestilling om demokrati i et samfunn som består av mange ulike<br />
moralske og religiøse doktriner? Ett svar som samler liberalere er at ytringsfriheten<br />
må oppleves som reell og levende for alle grupper, og at særlig dens<br />
offentlige karakter gjør det mulig å finne noe felles å bygge på for den politiske<br />
styringen av samfunnet.<br />
For det andre legger vi vekt på medieutviklingen, fordi medier i ulike fasonger<br />
utgjør ytringens og offentlighetens bærere og formgivere. Vi skriver formgivere<br />
fordi en triviell sannhet er at mediene gir fasong og valør til meddelelser og<br />
diskusjon. I stor grad lar medier og budskap seg skille bare analytisk; i realiteten<br />
er de sydd sammen. En tanke tilpasses sitt medium, og den vil også forstås<br />
på bakgrunn av mediet (f.eks. et demonstrasjonstog, en avisforside eller i et<br />
kommentarfelt på Internett) som bringer den ut i det offentlige. Fra midten av<br />
1990-årene oppsto en serie medier for ytring og diskusjon på basis av internett<br />
og web som pakket og presenterte offentlige utsagn og meningsutveksling på<br />
nye måter. Mye tyder på at det oppsto en ny skillelinje i offentligheten mellom<br />
en eksklusiv og nokså konform «smal» riksmedie- og elitepreget offentlighet,<br />
og en annen sterkt utvidet «bred» offentlighet av mangslungent innhold på<br />
blogger, kommentarfelt og i sosiale medier. Dette gjør det vanskelig å oppnå<br />
en helhetlig oversikt. Det offentlige ordskiftet ser svært forskjellig ut avhengig<br />
av hvor man betrakter det fra. Et eksempel: Etter det svenske riksdagsvalget<br />
i september 2014 oppsto debatten om svenskene hadde våget å ta debatten<br />
om innvandring og flyktningpolitikk, eller om den var feid under teppet av det<br />
politiske establishment. Det er fullt mulig at svaret er begge deler; at debatten<br />
om dette var livlig i den brede – og i stor grad nettbaserte – offentligheten, men<br />
marginal i elitens «smalere» offentlige arenaer. Som i tilfellet med den kulturelle<br />
pluralismen er spørsmålet: hvordan skal samfunnet forholde seg til denne nye<br />
komplekse kommunikasjonstilstanden? Hvordan kan den brede og den smale<br />
offentligheten berike hverandre? Kan denne arytmien i det hele tatt omdannes<br />
til opinion som basis for politiske beslutninger?<br />
For det tredje er det norske samfunnet innhentet av internasjonale liberalistiske<br />
tendenser. Det gjelder blant annet i deler av mediesektoren som har<br />
vært regnet for både børs og katedral, der avkastning er satt foran stabilitet.<br />
Sammen med teknologisk innovasjon har dette medført sterkere konkurranse,<br />
nedleggelser og oppkjøp. Også i arbeidslivet generelt har internasjonalisering<br />
og ustabile eier- og lederforhold medført kompleksitet og press på arbeidstakerne.<br />
Også i offentlig sektor er det hevdet at kravet til lojalitet fra ledelsen er<br />
blitt skjerpet i forbindelse med omstruktureringer, nedleggelser eller dårligere<br />
arbeidsmiljø. «Omdømme» er som kvasietisk norm oppvurdert i både offentlig<br />
og privat sektor, og spørsmålet er hvilke betingelser det gir for den som vil<br />
melde fra om utilbørlige forhold. Den nye disiplineringen av virksomheter og<br />
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt
Change language