Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
146
Den politiske konteksten
Vi var også ute etter å se om politiske saksfelt spilte inn på ytringssituasjonen.
Her var kunstnerne stort sett avvisende til at for eksempel norsk militær deltakelse
i internasjonale konflikter, og til at overvåking fra norsk og utenlandsk
etterretning virket inn på ytringsfriheten. Heller ikke ble hendelsene den 22.
juli, 2011, eller «hatefulle ytringer på sosiale medier og internett» sett som et
større problem for den kunstneriske ytringsfriheten. Det som derimot ble sett
på som viktig av over 30 prosent, var «føringene i statens kulturpolitikk» og
«politisk korrekthet i offentligheten». Dette er ganske klare indikasjoner på at det
som mest av alt tenkes å angå kunstnerisk ytringsfrihet i det politiske, enten er
kulturpolitikken, som kan tenkes både å gi økonomisk fundament og mer eller
mindre symbolsk anerkjennelse til kunstnere, eller de reaksjonene som opptrer
rundt et kunstverk, og som kan tolkes som uttrykk for politisk korrekthet. Altså
former for forsiktighet eller kritikk som rettes mot kunsten fordi den utfordrer
eller provoserer noe i den norske offentligheten eller kulturen.
Og når hensyn skal tas i kunstnernes individuelle arbeid, er det først og fremst
hensyn som gjelder det å «fremstille mennesker på måter som kan forstås som
diskriminerende eller nedverdigende» som tas. Så mange som 46 prosent vil ta
noe hensyn til å unngå «å støte menneskers religiøse holdninger», mens hensyn
til at tekster eller verk blir oppfattet som «uanstendige» eller «provoserende»
ble mye sjeldnere bekreftet. Så paradoksalt nok viser undersøkelsen at det
foreligger vilje til selvsensur og forsiktighet som ligger tett opp til de virkningene
man aner av «politisk korrekthet». Men det går kanskje en fin grense her, som
kunstnere nettopp forsøker å finne.
Flere spørsmål i undersøkelsen relaterte til hendelsene 22. juli 2011. I følge ett
av spørsmålene opplever «bare» 16 prosent av kunstnerne at 22. juli hadde endret
deres «syn på litteraturens/kunstens rolle i samfunnet».14 prosent er enige i at
22. juli har endret dem som forfatter/kunstner. Større tilslutning får påstanden
om at kunstnere må være engasjerte (79 prosent). Dagens kunstnerrolle synes
å være preget av et større politisk engasjement enn den klassiske verdien om
«kunst for kunstens skyld» tilsier. Det er en kunsthistorisk interessant motsetning
mellom den engasjerte og den desinteresserte kunsten, og kritikken mot
den eksplisitt politiske kunsten er ofte at den svekker kunstens autonomi, og
fremstår som dominert av politiske logikker som egentlig er kunsten fremmed.
Men kanskje er vi inne i en tid, der konflikter og kriser i samfunnet trenger seg
mer på, og gjør både politikken og økonomien mer synlig, som de egentlige
kreftene i samfunnsutviklingen. I denne situasjonen gjenoppstår verdien av
engasjement også for den enkelte, ikke bare for kunstnere. Svaret vi fikk viste at
den engasjerte kunstneren – heller enn den disinteresserte – er den kunstnerne
selv foretrekker.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt