Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
136
komme til å godta de rådende betingelsene for sin kunstneriske ytringsfrihet.
Som enhver annen symbolsk kapital kan ytringsfrihet, siden den ikke er lik for
alle, og ikke fullstendig juridisk beskyttet, være knyttet til den posisjonen man
inntar i det kunstneriske feltet. Da snakker man kanskje likevel mer om den muligheten
man ser og tar i en spesifikk situasjon, heller enn om en negativt definert
rettighet. Rettigheten kan fortsatt prinsipielt eksistere for alle, men den risiko og
eventuelle avkasting (positiv oppmerksomhet eller negativ fordømmelse) som
følger av en kunstnerisk ytring vil variere. Vår undersøkelse har heller ikke gjort
forsøk på å studere betydningen av den spesielle konkurransesituasjonen som
kunstnere er utsatt for, og hvilken betydning dette får for opplevelser av kunstnerisk
ytringsfrihet. I sin brede analyse av rekruttering og seleksjonsprosesser i
kunstfeltene, viser Per Mangset (2004) hvordan det nødvendigvis må bli mange
som støtes ut, og som ikke lykkes, når kunstnerne blir mange. Den talende
tittelen Mange er kalt, men få er utvalgt bekrefter at situasjonen i Norge er den
samme som i andre europeiske land, og at de mekanismer som spesielt Hans
Abbing har studert når det gjelder rekruttering til kunstneryrker og den generelt
elendige økonomiske og velferdspolitiske situasjonen som aksepteres blant
kunstnerne i «prekariatet» finnes også her (Mangset 2004, Abbing 2002).
Den kulturpolitiske kontekst
I den kulturpolitiske konteksten er det særlig to elementer som fremstår som problematisk:
For det første muligheten for statlig og politisk innblanding i kunsten,
det være seg fra myndigheter på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå (Kapferer
2008). For det andre fra politiske grupperinger og deres representanter, som for
eksempel kan hevde at kunstneriske uttrykk strider mot deres krav på spesiell
beskyttelse. I det første tilfellet er det nedfelt i norsk kulturpolitikk et prinsipp om
såkalt «armlengdes avstand», som gjør at statlige myndigheter ikke får direkte
avgjørelsesmyndighet på det kunstneriske skjønn som gjøres når offentlig støtte
tildeles til kunstnere og kunstprosjekter (Dahl og Helseth 2006). Armlengde-prinsippet
ligger bak opprettelsen av Norsk kulturråd, og når kulturrådet evalueres er
det nettopp dets uavhengighet og evne til å opptre nøytralt og ryddig i forhold
til Kulturdepartementet, som studeres nøye (Mangset 2013b og 2009). 4 Da den
siste regjeringen tiltrådte, var det med et uttrykt ønske om å hindre former for
instrumentalisering av kunsten, basert på kritikk mot at den forrige regjeringen
angivelig hadde misbrukt sin politiske makt, blant annet da de inviterte kunstinstitusjoner
til å bruke grunnlovsjubileet som utgangspunkt for repertoarvalg og
planlegging av eventementer i 2014. En «frihetsreform» ble varslet, og gjennomgangen
av Kulturrådet er et håndgripelig tegn på den nye regjeringens forsøk
på å etablere en ny kulturpolitikk. Instrumentaliserings-debatter sniker seg imidlertid
inn overalt, for eksempel når private sponsorer oppfordres til å legge mer
4. Se Gjennomgang av Norsk kulturråd. Rapport til Kulturdepartementet, juni 2014.
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt