Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
135
stadig den makten som kuratorene i dag har, som koordinerende produsenter
av kollektive utstillinger (Solhjell og Øien 2012). Kunstprosjekter formes i stadig
større grad i samspill med gallerier og kuratorer, og bare sjelden er et kunstverk
helt selvstendig utformet av kunstneren, alene. Hvorvidt dette oppleves som en
form for begrensning i ytringsfriheten eller ikke, avhenger av i hvilken grad kunstneren
i utgangspunktet anser sitt kunstprosjekt som noe som åpner for forhandling
eller ikke. Det avhenger også av om kunstneren er i en posisjon hvor hun
kan finne alternative arenaer. På 1990-tallet ble det for eksempel mer vanlig at
kunstnere gikk sammen om å lage sine egne utstillingsplattformer, uavhengig av
de etablerte galleriene. Forfattere har til sammenligning ganske stor kontroll over
selve skrivesituasjonen, men er prisgitt et komplekst og sammensatt system for
forlegging og formidling av litteratur. Ikke minst er det opphavsrettslige sider som
det er viktig å forholde seg til, og som sikres gjennom bruk av såkalte normalkontrakter
med forlagene (se Andreassen 2006). Også her er det små alternative
forlag som gjerne representerer en åpning for mindre etablerte og yngre forfattere.
Det er faktisk mange småforlag i Norge, men på det skjønnlitterære feltet
dominerer fortsatt de store (Rønning og Slaatta 2012 og 2014, Thompson 2010).
Et viktig spørsmål i dag er derfor om kunstnere og forfattere oftere opplever at
de møter redaksjonell og kuratoriell motstand enn før, og om det er hensyn som
tas i dag, som ikke på samme måte var aktuelle før. Dette er spesielt relevant for
de forfatterne som fortsatt ønsker å publisere gjennom etablerte forlag, og som
ikke ser at det å bruke digitale medier til selvpublisering gir en bedre ytringssituasjon.
Undersøkelsen har ikke forsøkt å kartlegge utbredelsen av nye former
for litteraturformidling. Den forsøker imidlertid å få rede på om det er skjedd
endringer i de etiske vurderingene rundt kunstneriske ytringer, og om formidlere
og distributører er blitt mer forsiktige enn før. Med nye distribusjonsformer og
sosiale medier kommer også forfattere og kunstnere mer direkte i kontakt med
et uensartet publikum enn før. Også her kan det tenkes at kunstnere i dag høster
nye erfaringer som spiller inn på deres opplevelse av egen ytringsfrihet som
kunstnere. Konkret følges spørsmål fra befolkningsundersøkelsen opp omkring
erfaringer med trusler, følelser av usikkerhet og frykt for represalier, eller hatefulle
ytringer.
Undersøkelsen har ikke registrert hvilke posisjoner i kunstfeltene det vurderes
ut fra. Det kunne for eksempel tenkes at kunstnere som var godt etablerte, med
stor offentlig anerkjennelse og kollegial bekreftelse på sitt kunstnerskap, hadde
følelsen av stor frihet og få beskrankninger av den kunstneriske frihet. Selv om
dette ville være en subjektivt sett riktig oppfattelse, er det nettopp slik Pierre
Bourdieu tenker seg at det kan oppstå myter omkring kunstfeltenes autonomi,
som ikke egentlig stemmer (Bourdieu 2000). Spesielt stemmer det dårlig for
kunstnere med mindre anerkjennelse og symbolsk kapital. De opplever en helt
annen situasjon, men er samtidig nødt til å akseptere spillet, og dermed indirekte
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt