Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
132
by law and are necessary in a democratic society, in the interest of national security,
territorial integrity or public safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection
of health and morals, for the protection of the reputation or rights of others,
for preventing the disclosure of information received in confidence, or for maintaining
the authority and impartiality of the judiciary.
Når ikke heller nasjonale grunnlover beskytter kunsten, konkluderer Henri
Beunders at det rettslige vernet for kunstneriske ytringer er svakt, og at ny
lovgivning stadig legges til listen over «plikter og ansvar» som kunsten og
kunstnere må ta i betraktning. Beunders er særlig bekymret over hvordan intellektuell
eiendomsrett er overdratt til store internasjonale selskaper og hvordan
ytringsfrihetens prinsipielle status svekkes under påskudd av religiøs og kulturell
toleranse (Beunders 2008).
Problemet er altså at kunstneres rett til å skape og formidle kunst helt fritt og
uten innblanding, ikke er rettslig beskyttet, selv ikke i europeiske liberale samfunn.
Og som gjennomgangen av situasjonen i Norge viste, er det ikke uvanlig at kunstneriske
uttrykk og ytringer ikke faller inn under noen av de tre begrunnelsene
om demokrati, sannhetssøking og autonomi. Andre hensyn gjør at ytringsvernet
ikke kan påkalles, eller at det ikke er så klart hva vernet skulle bestå i. En ting
er for eksempel retten til å skrive eller male hva man vil. En annen ting er å utgi
eller vise frem kunsten. Straks en offentlig situasjon for møter med publikum er
iscenesatt eller mediert, dukker andre spørsmål om «ansvarlighet» opp rundt
kunsten i det offentlige rom. Slik er det med jevne mellomrom reist debatt for
eksempel om kunstneriske ytringer i forbindelse med anklager om pornografi,
seksuell usedelighet, blasfemi og rasisme, mm. Innenfor den visuelle kunsten
er det for eksempel strid rundt det som på engelsk heter «public art» og som på
norsk forbindes med «kunst i offentlige rom» og etaten KORO (Kunst i Offentlige
Rom). Her er det ikke bare kunstens uttrykk som blir diskutert, men også det
faktum at staten finansierer den. Spesielt i USA var det heftige diskusjoner på
1970-tallet knyttet til det nasjonale støtteregimet for visuell kunst (NEA, National
Endowment of Arts). Under Reagan-administrasjonen ble systemet strammet
inn, blant annet ved å formulere bestemmelser i tildelingene av kunststøtte om
at kunsten ikke skulle være usedelig og uanstendig. Bestemmelsene ble moderert,
men besto etter prøving i høyesterett mot den amerikanske grunnlovens
bestemmelser (Bezanson 2009, Rushton 2000 og 2010). Også i Norge er kunst
og kunstnere til tider blitt anmeldt, kritisert og fordømt, men politikerne har aldri
innført spesielle betingelser for tildeling av statlig støtte på samme måte som
i USA. Heller enn bruk av økonomiske sanksjoner i etterkant av publisering og
visning, oppstår sensur av kunst i Norge når verk blir hindret eller endret på
veien mot å bli utgitt, fremvist eller oppført. Det er den selvpålagte eller eksternt
pålagte tilpasningen, ikke faren for rettsforfølging, som er den kunstneriske
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt