Ytringsfrihet_Hovedrapport_DIG

6 Når kunstnere vurderer ytringsfrihet i Norge, anno 2014
130
Den offentlige utredningen om ytringsfrihet fra 1999 tok opp spørsmålet i
noen grad. Her nevnes ordet «kunst» i forbindelse med det såkalte «infrastrukturbegrepet»
i det som kom til å bli den nye paragrafens 6. ledd, som sier at det
«paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og
oplyst offentlig Samtale.» I NOU-en fra 1999 heter det:
Som påvist i kap. 3 og 4 har staten i hele perioden fra 1814 – og tidligere – påtatt seg
et stort ansvar for å etablere og utvikle forutsetningene for en fungerende offentlig
samtale. At dette ansvaret nedfelles i Grunnloven innebærer i så måte ikke at nye
oppgaver pålegges staten. En grunnlovsfesting vil imidlertid både synliggjøre og
markere statens ansvar, og slik løfte fram vedlikehold og utvikling av det offentlige
rom som et viktig politisk ansvar. Med dette markeres også at etablering, drift og
utvikling av kanaler og medier ikke alene kan overlates til markedet, noe som lenge
har vært erkjent av den norske stat. Det er her nok å vise til det offentliges finansiering
av allmennskolen og universitetene, og til offentlige overføringer for støtte til kunst
og kultur, direkte og indirekte pressestøtte, NRKs særlige oppgaver, offentlig støtte
til organisasjoner m. m., samt regler mot monopolisert eierskap av massemedier.
Statens ansvar etter 6. ledd kan f.eks. være et argument for å gi dispensasjoner fra
konkurranselovgivningen (f.eks. for bokbransjeavtalen), jf. konkurranseloven (1993/65)
§ 3-9, 1. ledd litra d.
Denne utdypningen gir staten legitimitet til å subsidiere kunstnere og kunstproduksjon,
slik det i dag gjøres gjennom Kulturrådet og de ulike budsjett postene
som Stortinget disponerer vis a vis nasjonale kunstinstitusjoner. Noe sterkt juridisk
forsvar for kunstnerisk ytringsfrihet er det ikke. Likevel er «kunstneriske
uttrykk» ment å være omfattet når den nye loven benytter begrepet «ytringer»:
Hva som menes med «ytringer» er nærmere forklart med begrepene «Oplysninger,
Ideer eller Budskap». De to første ordene kjennes igjen fra EMK art. 10, mens budskap
er føyd til bl. a. for å gjøre det klarere at kunstneriske uttrykk er omfattet. Bestemmelsen
skiller ikke mellom verbale og ikke-verbale ytringer, jf. kap. 2.3.1. Samtidig er
det klart at handlinger med et meningsinnhold ikke vil vernes av Grl. § 100 dersom
man finner at handlingen må forbys av andre årsaker enn dens meningsbærende innhold,
og der det ikke er snakk om fiktive begrunnelser og den anførte begrunnelse
ikke må stå tilbake for ytringsfrihetens begrunnelser. Kasting av råtne tomater mot
en politisk motstander er klart nok et kraftig uttrykk for meninger om vedkommende,
men likevel ikke vernet som ytring, fordi den ikke-verbale ytringen samtidig er en
legemsfornærmelse. Denne sondringen mellom handling med meningsinnhold og en
ren verbal ytring kan videre medføre at man f.eks. kan forby hanekamper under henvisning
til dyrevernsbestemmelser, mens mediert hanekamp vil være en ren ytring
som i utgangspunktet omfattes av grunnlovsvernet.
Sondring mellom handling og mening kan også være viktig i forbindelse med
kunstneriske ytringer. For eksempel kan et kunstverks bruk av levende dyr
rammes av bestemmelser om dyrevern, eller bruk av og referanser til faktisk
Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt